Arbeiderpartiet på sitt aller beste

Kilde: www.ap.no

Jonas Gahr Støre
Jonas Gahr Støre (Foto: Pål Laukli, Arbeiderpartiet)

Kjære landsstyre,

Forrige uke var jeg på besøk på Haukeland sykehus - sammen med ordfører Marte og byrådsleder Harald.

På Haukeland har de - med Regjeringens velsignelse - bestemt at nyfødte barn og mødre skal kunne sendes hjem så tidlig som seks timer etter fødsel.

Det har opprørt mange og jeg skjønner dem godt.

Mange kvinner opplever det å føde som sårbart.

Og vi vet at det å sende barn og mor hjem for tidlig øker risikoen for fødselsdepresjoner og problemer med amming.

Vi vet at det å sende hjem barn og mor for tidlig gjør det vanskeligere å se familier som trenger ekstra oppfølging, for eksempel på grunn av rusproblemer.

Og vi vet at det mangler ressurser og kompetanse i mange kommuner til å ta imot mor og barn som sendes så tidlig hjem.

Vi mangler hundrevis av jordmødre i Norge.

Det er derfor 14 av våre ordførere fra hele landet advarer mot Regjeringens politikk.

Vi skal bruke pengene effektivt i norske sykehus.

Og det finnes nybakte mødre som kan og vil reise hjem etter noen timer.

Men for meg handler dette om noe grunnleggende.

Om å ta vare på hverandre når vi er i sårbare situasjoner.

Om å forbygge i stedet for å bare reparere.

Om å aldri kompromisse på tryggheten for de minste og mest sårbare.

Ja, om at velferdsstaten er der når vi trenger den som mest.

Og de som trenger at velferdsstaten stiller opp for dem, de skal vite at de har Arbeiderpartiet med seg!

Dette er en av mange saker som viser at Norge trengergode sosialdemokratiske løsninger.

Som viser at de som trenger en sterk velferdsstat, de trenger et sterkt Arbeiderpartiet som forstår deres uro og taler deres sak.

Men skal vi få muligheten til å føre god sosialdemokratisk politikk må Arbeiderpartiet lykkes.

Stå sterkt. Ja, Arbeiderpartietmå værepå sitt aller beste.

Arbeiderpartiet på sitt aller beste.

Og det er det jeg hører fra alle kanter av partiet; la oss snakke om politikk, la oss komme videre.

Partifeller - jeg er enig!

Vi har utfordringer, vi har snakket om dem siden valget.

Men jeg vil få begynne med å si:

Det er ikke noe som er galt i Arbeiderpartiet som vi ikke kan ordne med alt det som er bra med Arbeiderpartiet.

Verdiene våre.

Folka våre.

Stå-på-viljen vår.

Det skjer mye bra i partiet nå.

Våre folk lokalt - i våre kommuner - basert på våre verdier - gjør mye vi skal være stolte av.

Lista er lang.

Marte og Harald har skrotet stoppeklokka i omsorgen i Bergen.

Robin har gjeninnført frukt og grønt i skolene i Porsgrunn.

Raymond og Tone gir ensomme eldre i Oslo mer tid med hjemmehjelpen - nært og viktig.

Ida i Bodø satser på heltidsstillinger og har innført krav mot sosial dumping og for et seriøst arbeidsliv ved innkjøp og anbud.

Og Terje i Stor Elvdal har virkelig satset på fagopplæring og lærlinger og har nå mer enn 3 lærlinger per tusen innbyggere.

Vi styrer i 205 kommuner - halve kongeriket - og de kommunene styrer vi godt.

Så Marte og Harald, Rita og Robin, Raymond og Tone, Ida og Terje, og alle dere andre som gjør jobben ute i kommunene hver dag, dere fortjener en stor applaus!

Og så er jeg er stolt av jobben vi gjør på Stortinget.

Vi bruker nå mulighetene i et nytt storting til å skaffe flertall for våre saker.

En times fysisk aktivitet hver dag i skolen gir mer læring og bedre helse for barna våre.

Økt pappaperm gir bedre likestilling.

Strengere regler mot innleie gir et mer anstendig arbeidsliv.

En ny behandling for oktoberbarna er riktig og rettferdig.

Det er gjennomslag som betyr noe. Og det er våre gjennomslag!

Det skal vi være stolte av!

Vi har utfordringer.

Vi har tapt tillit.

De utfordringene må vi møte, den tilliten må vi gjenvinne, om vi vil ha Arbeiderpartiet tilbake på sitt beste.

Jeg vil bruke denne talen til å si noe om hvordan vi skal klare det.

Og for meg er det tre ting som er viktig.

For det første: Vi skal være stolte av verdiene våre. Bruke dem til å finne løsninger på vår tids største utfordringer.

For det andre: Vi skal være nær våre velgere og våre medlemmer. Utvikle politikk vanlig folk kan kjenne på, brenne for, tro på. Være tett på hverdagen til folk.

For det tredje: Vi skal være ambisiøse i vår politikk. For store oppgaver står uløste i Norge i dag. Mye må forandres, forbedres, fornyes.

Det første først: Verdiene våre.

For meg begynner jobben vi skal gjøre med en overbevisning om at de sosialdemokratiske verdiene er sterke.

Men jeg innser at vi i Arbeiderpartiet, vi som har sittet med regjeringsmakt så lenge, altfor ofte, på instinkt, går rett til hva vi mener, uten å si hvorfor vi mener det.

At vi for ofte tar verdiene for gitt.

Det kan vi ikke fortsette med.

For gjør vi det, gir vi ikke bare fra oss et godt argument. Vi ser også ut som vi godtar påstanden om at sosialdemokratiske verdier er politisk fellesgods.

Det er det ikke.

Hvilke sosialdemokratiske verdier snakker vi om?

For meg er det tre verdier som er aller viktigst.

Frihet for alle.

Rettferdig fordeling.

Sterke fellesskap som gir trygghet.

La meg ta dem i tur og orden.

For det første vi er - og skal være - partiet for frihet for alle.

Vårt prosjekt er og har vært å gi vanlige folk frihet.

Det har handlet om et anstendig arbeidsliv.

Om gode velferdsordninger for alle.

Om mulighet til utdanning for alle.

Og om internasjonal solidaritet.

Vårt frihetsbegrep har alltid vært annerledes enn liberalismen og høyresidens:

Vår kamp for frihet har stilt som krav at friheten må omfatte alle.

Ikke bare de med penger, de med eiendom, de med makt.

Friheten skal ikke bare være formell - i form av rettigheter og fravær av tvang og reguleringer.

Den skal være reell - handle om reelle muligheter til å ta valg.

Kampen for frihet - slik vi ser på frihet - er ikke over.

Mange frihetskamper gjenstår, ja mange må kjempes igjen og igjen.

For friheten omfatter ikke alle i dagens samfunn.

Man er ufri når man står uten fast jobb og ikke kan betale regningene til mat og bolig.

Man er ufri når man ikke får lån i banken til å kjøpe seg inn på boligmarkedet.

Man er ufri når man bare føler avmakt i møte med offentlig byråkrati og maktmisbruk.

Ufri når bosted, eller hvilke foreldre du har, begrenser dine muligheter i livet.

Ufri hvis foreldrene alene bestemmer hvem du skal gifte deg med.

Ufri når trakassering får passere.

Som frihetsparti har vi derfor fortsatt store oppgaver som venter på oss.

For oss er frihet en pågående kamp.

En kamp for frihet for alle.

Og jeg kan love dere, for Arbeiderpartiet tar kampen for frihet aldri slutt.

Den neste verdien - rettferdighet.

Vi er partiet for jevn fordeling av makt og ressurser.

Som parti ble vi jo stiftet som et verktøy for å flytte makt - fra de med mye til de med lite.

Ved å gå sammen - i partiet, i fagbevegelsen - vant arbeidsfolk stemmerett og rettigheter og makt over eget liv.

Det gjorde at vanlig folk kunne stå mer på likefot med arbeidsgivere og kapitaleiere.

Slik ble vi til. Og slik fortsatte det - når vi var på vårt beste.

Det bærer vi med oss den dag i dag - liketil #metoo-kampanjen, den siste versjonen av mobilisering for å sette en stopper for maktmisbruk.

For kampen mot økende ulikhet og for en rettferdig fordeling av makt og muligheter er like aktuell nå som da.

Fordi forskjellene mellom rik og fattig i Norge øker.

Fordi forskjellene mellom de med trygge og utrygge jobber øker.

Og fordi mange i distriktene, også i Norge, føler mer avmakt og avstand nå enn før.

Vi, med våre verdier, vi med vår historie, må mer enn noen ta den følelsen av avmakt og avstand på alvor.

Å skape lønnsomme arbeidsplasser og likeverdige velferdstjenester i hele landet, handler jo nettopp om like muligheter uansett hvor du bor.

Om å tro at det er mulig gjennom politikk.

Det går til kjernen av vårt oppdrag.

Og da bekymrer det meg sterkt når jeg reiser i Norge, og oftere og oftere hører om avmakt og marginalisering:

En opplevelse av ikke å bli hørt.

Av ikke å være like mye verdt.

Av økt avstand mellom de styrende og de styrte.

Som Hilde, vår kommunepartileder i Tokke i Telemark sa det:

«Vi mister muligheten til å påvirke fremtiden i vår egen kommune og vår egen hverdag»

Jeg brukte lørdagen påårsmøte i Oppland, i Øyer kommune. Det var fint, takk Tore!

Der møtte jeg mange som føler noe av det sammen som Hilde.

Som synes tilbudet der de bor blir dårligere i raskt tempo.

Som opplever - for eksempel - at postombæringen der de bor blir kuttet.

Hva gjør vi da?

Vårt svar kan ikke være «ovenfra og ned» - skuldertrekket som viser at vi ikke forstår den dype uroen som ligger under slike saker.

Vårt svar kan heller ikke være at alt skal være som før. At post-tjenestene kan være uberørt av at det sendes mye mindre post.

Nei, vårt svar må være å forstå uroen - ta den på alvor - og så finne løsninger som bygger opp mer enn vi bygger ned - som peker fremover.

Som at post færre dager i uka må gå hånd i hånd med en stortstilt utbygging av bredbånd i de delene av landet der markedet ikke ordner saken.

Det er vårt krav. Og vårt løfte.

6 milliarder kroner på 12 år vil vi bruke på bredbånd.

Det betyr mye for fylker som Oppland hvor nesten halvparten av innbyggerne i dag ikke har bredbåndsdekning.

For når fremtiden er digital, må den fremtiden være for alle. I hele landet.

Slik tenker sosialdemokrater.

Vi er partiet for frihet for alle.

Vi er partiet for rettferdig fordeling.

Og vi er partiet for trygghet og sterke fellesskap.

La meg illustrere det siste, det med fellesskap.

Det finnes et eksperiment som jeg liker godt.

Tenk dere at dere står i bunnen av en lang og bratt bakke og skal opp.

Dere blir så bedt om å gjette: Hvor langt er det til toppen av bakken?

Dette er det gjort forsøk på- finne ut hva folk svarer. Og svarene viser at vi mennesker fungerer sånn at står vi alene tror vi det er mye lenger til toppen av bakken enn hvis vi står sammen med noen andre.

Sånn er vi mennesker.

Og derfor er Norge blitt ett av verdens beste land å bo i.

Norge er en historie om at vi står der i bunnen og ser opp - men du står ikke alene.

For Norge er historien om alt vi får til sammen. Ikke en fortelling om hva noen fikk til alene.

Vi har sammen sørget for en velferdsstat som gir trygghet for alle.

Vi har sammen høstet verdiene av fisken vår, vannkraften vår, oljen vår, gassen vår, kunnskapene våre.

Vi har sammen sørget for at vi tar hele landet i bruk.

Ingen store reformer er blitt til i Norge uten at de mange gikk sammen og presset på.

Fra kampen for stemmeretten - til metoo - igjen for å ta et langt sprang i tid og sak.

Vi har nettopp lagt bak oss tidenes beste vinter-OL for Norge.

New York Times, Washington Post, ja medier over hele verden, har spurt: Hva er det med dette lille landet som gjør at de vinner så mye?

Svaret de fant var at fremragende prestasjoner skyldes fremragende lagbygging.

Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud - innbitte konkurrenter - de bor på rom sammen og tar ansvar for hele laget i tykt og tynt.

Marit Bjørgen - en ener, tidenes vinter-olympier - men i ett og alt opptatt av laget.

Og dere husker Ole Gunnar Solskjær på Landsmøtet som siterte Alex Ferguson:

Enkeltspillere scorer mål, lag vinner kamper. Lag vinner kamper.

Det vet vi. Det tror vi på.

Og et sånt lag vil vi være - Arbeiderpartiet på sitt beste.

Men er ikke dette verdier alle er enige i, da?

Mitt svar er: Nei.

La meg gi to eksempler.

Jeg besøkte for noen uker siden Vard-verftet utenfor Ålesund.

Oljeprisfallet rammet dem tøft.

Ordrene tørket ut.

Men de har klart det. Satset på nye båttyper. Fornyet teknologien. Kommet seg på beina igjen, ansatt flere, fått inn nye lærlinger, fulle ordrebøker til ut på 2020-tallet.

Mye av omstillingen skyldes et tett samarbeid mellom fagforeningen og ledelsen - det var både plasslederen og klubblederen enige om.

Men dere, 90 prosent av de ansatte er organisert. Det gjør virkelig en forskjell.

For ett av de aller viktigste fellesskapene i Norge, det er fagbevegelsen.

For hver enkelt av oss gir medlemskap i en fagforening mer makt over egen hverdag.

En god lønn, en rettferdig pensjon, sosiale rettigheter og mer til.

For samfunnet gir det små lønnsforskjeller, høy produktivitet og stor evne til omstilling - som hos Vard.

Dette fellesskapet er en helt sentral del av den norske modellen.

Det er en helt sentral del som den blå Regjeringen undergraver når de «anerkjenner» det uorganiserte arbeidslivet.

Som de undergraver når de kutter i fagforeningsfradraget år etter år.

Da er de i praksis for svakere fellesskap i arbeidslivet.

For mindre trygghet for arbeidsfolk.

For et syn på samfunnet som handler mer om å stå hver for oss enn hva vi får til sammen.

Her er det dype forskjeller i verdisyn mellom oss og dem!

Vi ser det samme i synet på velferden.

Høyresiden ønsker at flere velferdstjenester skal leveres av private og kommersielle.

Vi sier nei til privatisering av velferden.

I Stortinget har vi derfor fremmet forslag om å si nei til private, kommersielle aktører i barnevernet.

For dere, barnevernsbarn, de aller mest sårbare i vårt samfunn.

De som aller minst er selvsikre kunder som kan shoppe rundt i et marked.

De skal ikke være det fremste objektet for profitt og butikk i velferdsstaten!

La oss få en slutt på det!

Et siste ord om fellesskap og verdier.

Ord som må sies - dessverre.

Også det om verdiforskjeller mellom oss og høyresiden.

Terroren 22. juli 2011 var et angrep på Norge. På oss alle.

Men hatet var rettet mot oss, mot Arbeiderpartiet, mot AUF.

Ungdommene som ble skutt på Utøya var vår ungdom.

Det var akkurat dem terroristen rammet og ville ramme.

I tiden etter 22. juli 2011 stod vi sammen i Norge.

Sammen om å ta vare på ofrene - de som ble rammet.

Og sammen om å bekjempe terrorisme - terrorhandlinger, men også det hatet, de holdningene, som drapene på våre ungdommer sprang ut av.

I dag har vi en regjering som rokker ved dette.

En justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli.

En kunnskapsminister som tror 22. juli for oss er et spill - et kort - et hvilket som helst «argument».

En statsminister som - igjen - med et skuldertrekk viser sin feighet og lar høyrepopulistene i egne rekker holde på.

Det har de siste dagene fått ofre fra Utøya til å gråte i sinne og reise seg i protest.

Dit har altså samboerskapet med Fremskrittspartiet tatt partiet Høyre. Til uanstendighetens utmarker.

På en helg ble noe endret i norsk politisk debatt.

Kjære landsstyre,

Vår linje står fast, og jeg gjentar i dag:

Vi vil at Norge fortsatt skal stå sammen om å bekjempe terror.

Vi står opp mot handlingene.

Vi står opp mot holdningene.

Det finnes viktige forskjeller i verdisyn i norsk politikk.

De skal vi sette ord på. Vise frem - om frihet, rettferdig fordeling, sterke fellesskap.

Det er oppgave nummer en for oss i tiden fremover.

Så til det andre som blir viktig for oss.

Oppgave nummer to:

Det handler om å komme nær våre velgere.

Nær våre medlemmer.

Nærmere vanlig folks hverdag.

Husk hva Trygve Bratteli sa: «Forstå tiden vi lever i». Og så sa han noe mer: «og gi svar folk tror på.»

Det høres lett ut.

Men vi har sittet så lenge med regjeringsmakt at vi har lett - for lett - for å tenke i handlingsplaner og tiltaksplaner og strukturreformer - selv i opposisjon.

Det går lett over hodene på folk og under radaren for de aller fleste.

Så sannheten, dere, er at vi ikke har kommet nær nok folk de siste årene.

Det er alvorlig for et folkeparti som Arbeiderpartiet.

Kjedelig fordi det gjør det vanskeligere å vinne valg.

Men mest alvorlig fordi vår rolle jo er å være vanlige folks verktøy, for trygghet i hverdagen, frihet og muligheter for alle.

Da må vi være tilstede i den hverdagen.

Da må vi komme nærmere.

Noe av den jobben handler om å bruke mer tid på det folk flest er engasjert i.

Litt mindre tid på tilsagnsfullmakter, handlingsplaner og næringspolitiske virkemidler.

Litt mer tid på kvalitet og søskenmoderasjon i SFO, på flere fastleger og jordmødre, på bredbånd i hele landet.

«Nært» handler også om være tilstede i debattene som går rundt kjøkkenbordet til folk, uansett om det er «vår» sak eller ikke.

Innvandring var ikke vår viktigste sak ved valget. Men for mange velgere var den viktig.

For mange av dem opplevde at vi skygget unna innvandring som tema - i frykt for å spille på FrPs banehalvdel.

Det var feil.

Vi skal ta den debatten, men på våre premisser.

Nå går Masud og migrasjonsutvalget inn i disse debattene. Og det med et solid, sosialdemokratisk utgangspunkt.

Hvor vi utvikler våre svar på det kompliserte bildet med migrasjon som vi ser globalt.

Han og utvalget skal få vår støtte i det arbeidet.

Og trygghet for at man i Arbeiderpartiet kan reise debatter - også om vanskelige spørsmål - uten at motivene blir mistenkeliggjort.

Så må vi også erkjenne at vi ikke nådde tilstrekkelig ut til fagbevegelsens medlemmer. Altfor mange av dem stemte ikke, de satte seg på gjerdet.

Vi må stille tøffe spørsmål ved hvordan vi jobber og hvilke arbeidslivssaker vi gjør til de viktigste for oss.

Det er ikke en jobb partiet kan gjøre alene.

Det er ikke en jobb LO kan gjøre alene.

Dette må vi gjøre sammen. Det er det fagligpolitiske samarbeidet som er svaret.

Og jeg vil si: Vi trenger et forsterket og fornyet fagligpolitisk samarbeid fram mot valget i 2019.

Som handler om hvordan vi kommer i tettere kontakt med LOs medlemmer.

Med grunnplanet.

For å fange opp deres drømmer, deres bekymringer. Ser sammenhengene mellom deres interesser og de sakene vi får på våre bord i politikken, i kommunene, i Stortinget.

Vi brenner for å bekjempe sosial dumping, bekjempe halv- og helkriminalitet i byggebransjen.

Det vil fortsette.

Men mange flere strever med å få fast jobb.

Eller få en hel stillingsbrøk.

Og veldig mange dyktige ansatte i vårt arbeidsliv, Mette, bruker altfor for mye tid på byråkrati, på rapportering, påå bli holdt i ørene og kikket i kortene.

De vil at vi skal gjøre noe med det.

Slike utfordringer skal vi vie større oppmerksomhet.

Og så er vår største styrke som parti våre 55.000 medlemmer.

Vi må også nærmere deres hverdagsliv.

Derfor ønsker jeg at vi nå starter «Norges største politiske samtale».

I løpet av vår programprosess skal vi engasjere vår organisasjon slik vi aldri har gjort før.

Vi skal tett på folks hverdag. Vi skal høre om deres utfordringer. Og vi skal lytte til hva folk mener kan gjøre hverdagen deres bedre. Store og små ting.

Det vil kreve mye av oss som organisasjon.

Kjersti vil si mye mer om dette i morgen.

Men jeg vil få understreke en oppgave som vi som organisasjon sammen må ta ansvaret for.

En oppgave jeg er spesielt opptatt av: Takhøyden.

La det være sagt: Vi skal oftere i debatt med høyresiden enn med hverandre.

Men vi skal også utfordre hverandre mer.

Utvikle ny politikk og utfordre etablerte sannheter - blant annet på følsomme områder som innvandring.

Det krever - som jeg sa på forrige landsstyremøte - at takhøyden i partiet må bli høyere.

Vi må klare det vi ikke alltid klarer: Å ta ballen, ikke kvinnen og mannen - selv i saker der følelsene er sterke og skyttergravene står klare.

Også det blir en viktig del av jobben med å skape en moderne og mer åpen partiorganisasjon.

Arbeiderpartiet på sitt beste.

Oppgave en: verdier.

Oppgave to: nærhet.

Nå til den tredje og siste oppgaven vår:

Den handler om ambisjoner.

Det er mye å bekymre seg for i vår tid.

Og vi har styrt Norge så lenge at vi har mye å forsvare.

Men vi kan aldri bli en pessimistisk, tilbakeskuende bevegelse.

Da mister vi oss selv.

For tenk hva vår bevegelse har våget og fått til før.

Gjennom modige vedtak sikret de at fellesskapet eier fisken, vannkraften, oljen, gassen.

Rettigheter til sykelønn. Alderspensjon. Uføretrygd. Omfattende rettigheter for alle.

Jens Evensen og flere med ham utformet havretten som ga Norge fem ganger mer hav og sokkel enn land.

Vi fikk arbeidsmiljølov.

Full barnehagedekning.

Homofile får gifte seg.

Vaksiner og regnskog.

Og hørte jeg noen nevne delelinjen i Barentshavet?

Vår historie er lang og stolt og full av ambisjoner.

Og da spør jeg:

Har vi de ambisjonene nå?

Er vi dristige nok?

Jeg har jobbet med og i norsk politikk siden slutten av 1980-tallet.

Jeg vet at selv små reformer ofte krever mye penger og hardt arbeid over lang tid.

Jeg tar ikke lett påå gjennomføre store politiske initiativ.

Men jeg vet også at få når langt om ambisjonene i utgangspunktet er lave.

Opposisjonstilværelsen nå gir oss mulighet til å diskutere hvor vi skal legge lista høyere i vår politikk.

Hvor vi med våre verdier virkelig skal ha ambisjoner.

Jeg sier: Bruk den muligheten!

Større ambisjoner for å skape mer - nye gode jobber. En mer ambisiøs næringspolitikk som bygger på norske fortrinn, enten det er til skogs eller til havs.

Eller større ambisjoner for å dele bedre - bygge ut velferden.

Begge deler er oss og begge deler er like viktig. Skape og dele.

Vi skal ha høye ambisjoner på begge områder.

Og vi skal ha høye ambisjoner for hva vi gjør internasjonalt.

For å bevare de livslinjene Norge har til resten av verden, som NATO-medlemskapet og EØS-avtalen.

Og på stadig nye områder hvor Norge kan gjøre en forskjell i verden ¿ for fred, for klima, for barn, for havets helse, for arbeidstakeres rettigheter.

Her har Norge - og Arbeiderpartiet - en lang og stolt historie som vi skal føre videre.

La meg likevel få begynne debatten om hvor våre ambisjoner skal heves et annet sted.

Med noe som ligger mitt hjerte like nært.

Hvor jeg synes vi som parti skal ta mål av oss om å virkelig gjøre en forskjell.

Jeg synes vi skal gjøre mye mer for barn og unge som har det vanskelig.

Ja, Norge er blant de beste landene i verden å vokse opp i.

Ja, for de fleste er vi det.

Men ikke for alle.

Nesten 100.000 barn vokser opp i familier med lav inntekt - det vi gjerne kaller fattigdom.

Like mange barn har minst en forelder som misbruker alkohol.

Stadig flere barn og unge sliter med stress, søvnløshet og depresjon.

En av fire fullfører ikke videregående skole på fem år - en av fire!

Og i en vanlig norsk skoleklasse på 30 elever blir seks stykker utsatt for vold før de blir voksne.

Vi har gjort mye - blant annet for å bekjempe vold i nære relasjoner.

Vi har tiltak og politikk for å gjøre mer på mange områder som angår barns oppvekst.

Men har vi gjort nok?

Mitt svar er nei.

Kan vi gjøre enda mer?

Mitt svar er ja.

For vi er Arbeiderpartiet.

Vi kan ikke se på at barn ikke får hjelp fordi det er vanskelig å gjøre noe med det.

Det går for meg til kjernen av vårt oppdrag, våre verdier.

Om virkelig frihet for alle.

Om trygghet i hverdagen for de som aller minst kan kjempe sine egne kamper.

Så gode partifeller,

Jeg ønsker at vi går grundig til verks, snur alle steiner, for å sikre så mange barn og unge som mulig en god oppvekst - med alt det innebærer.

Derfor vil jeg på neste sentralstyremøte ta initiativ til å nedsette et oppvekstutvalg i Arbeiderpartiet.

Det skal jobbe frem til landsmøtet vårt om ett år hvor vi skal vedta en praktisk og ambisiøs plan for å gi flere barn i Norge en god oppvekst.

Jeg ønsker at utvalget skal ledes av en av våre lokale politikere som jobber tett og nært på de unges oppvekstvilkår i sin kommune.

Vi skal ha deltakelse fra erfarne partifeller, men også fra dyktige fagfolk utenfra.

Og utvalget skal se på hele bredden av oppvekstpolitikk.

Fra tidlig barndom til ungdomsår.

Fra de tilbudene som berører alle barn til den hjelpen de mest utsatte barna bør få.

En god barndom varer som kjent hele livet.

Men en dårlig barndom kan vare like lenge.

La oss gjøre alt vi kan for å gi langt flere en barndom som er så god, at den varer livet ut.

Kjære landsstyre,

Vi skal igjen sørge for at Arbeiderpartiet er på sitt beste.

Det er vår jobb fremover.

Et parti som er stoltere av verdiene våre og tar dem i bruk.

Som er nærmere velgerne og medlemmene.

Som er enda mer ambisiøse for hva vi vil gjøre bedre i samfunnet, blant annet for barna våre.

Jeg vil at disse tre - verdier, nærhet, ambisjoner - skal prege politikken vår. Organisasjonen vår. Det vi bruker tid på.

Ja, det skal prege oss.

Jeg ønsker dere igjen hjertelig velkommen til landsstyremøte og jobben som nå venter oss: Arbeiderpartiet på sitt aller beste.

Takk for oppmerksomheten!