Deres Majestet,
Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere,
Hvordan vi velger å feire våre jubileer forteller også noe om hvem vi vil være. Jeg registrerer at årets 200-årsjubilant inviterer til feiring i samme ånd og form som for 50 år siden. Og som for 100 år siden.
Det vitner om en institusjon som ser seg som en kontinuitetsbærer i samfunnet. Dagens jubilant er da også den samfunnsinstitusjonen som nyter høyest tillit i det norske folk.
Det er det ikke vanskelig å forklare. Gjennom 200 år har Høyesterett skjøttet sin oppgave i tråd med Grunnlovens intensjoner. Den har blitt oppfattet som vår fremste vokter av rett og rettferdighet. Norges Høyesterett holder øye med oss alle sammen fra sin diskrete posisjon.
Dagens jubilant forbindes med uavhengighet, uangripelighet og langsiktighet. Det kan ikke sies sterkt nok hvor viktig disse kvalitetene er for demokratiet. Vår høyeste domstol har gjennom en 200 år lang ubrutt historie gjort seg fortjent til nærmest ubegrenset tillit i befolkningen.
Tillit er en grunnleggende forutsetning for et fungerende samfunn og et levende demokrati.
Garantisten for et virkelig tillitssamfunn er et rettsvesen som uavhengig og i kraft av sin faglige legitimitet står støtt når andre svikter.
Høyesterett og det norske rettsvesenet er således i nesten bokstavelig forstand det norske demokratiets ryggrad. Hva som skjer når ryggen blir svak eller knekker, er det dessverre alt for lett å finne eksempler på i dagens verden.
«Der loven slutter, begynner tyranniet», fastslo den engelske filosofen John Locke på 1600-tallet. En mer optimistisk variant ville derimot være «der loven begynner, slutter tyranniet».
For hvor må man ta fatt når et demokrati skal bygges? Svaret er åpenbart: et uavhengig, handlende rettsvesen med tillit i befolkningen må være på plass før en kan håpe å oppnå resultater i det øvrige demokratiarbeidet.
Dette er perspektiver som ytterligere forsterker våre grunner til å feire Norges Høyesterett og dens 200 år lange virke.
Men hva gir man til en jubilant som tilsynelatende har alt? Stortinget gjorde et historisk vedtak 1. juni i år da prøvingsretten ble grunnlovsfestet. En riktigere og bedre jubileumshilsen fra en statsmakt til en annen er det vanskelig å se for seg. En hilsen som uttrykker jubilantens vesen og posisjon og samtidig peker inn i en fremtid med mange forandringer i vente.
Høyesterett virker innenfor en rettsvirkelighet som vil bli stadig mer kompleks i årene som kommer.
Eksempelvis utfordres grensen mellom jus og politikk ved at rettighetstenkning får større gjennomslagskraft. Økende tendens til rettsliggjøring har vært debattert en stund allerede. Det demokratiske perspektivet ligger i hvilke beslutninger som faktisk hører hjemme i stortingssalen og hvilke som skal avgjøres i rettssalen.
Det er heller ingen tvil om at anstrengelsene for å etablere bærekraftige og fungerende internasjonale juridiske systemer, med internasjonale domstoler, også påvirker vårt rettssystem.
Det ligger naturligvis fjernt fra meg å be den ærede rett og våre høyeste dommere om å vende dommerkappen etter vinden, men selv ikke denne vårt samfunns kanskje fremste kontinuitetsbærer slipper unna det nødvendige i å tilpasse seg endrede tider.
En virkelig elsker av rettferdigheten må, hvis han vil overleve, holde seg utenfor politikk, sa Sokrates.
Det er da også nokså vanntette skott mellom Stortinget og Høyesterett, men vårt arbeid er ikke upåvirket av hverandre. Vi vet jo at også Høyesteretts arbeid har rettspolitiske implikasjoner. Og til syvende og sist har vi alle det samme målet: opprettholdelse og forsiktig videreutvikling av det norske demokratiet.
Når jeg i dag på vegne av Stortinget ønsker til lykke med 200-årsdagen, skjer det med en overbevisning om at Høyesterett også i fremtiden vil fortjene folkets ubetingede tillit.
VIRKSOMME ORD