Vår sjel er i politikkens mål

Vi er en fantastisk organisasjon!

Vi har bak oss en svært krevende valgkamp. Og vi har gjort vårt beste kommune- og fylkestingsvalg på 24 år.

Gratulerer med valgseieren!

Vår bevegelse har vært gjennom en tid som ingen av oss trodde vi skulle måtte oppleve.

Og jeg har lyst til å starte med å sitere en sang av Stein Ove Berg som vi ofte synger:

Vi har gått under faner og flagg 
på en lang vei fra natt imot dag. 
Hån og spott har vi tålt, 
men når styrke ble målt 
var vi sterkest - vi kjempet i lag.

Få ganger har vi vel vist som i sommer, at når styrke ble målt, var dere - vi - virkelig sterke og kjempet i lag.

Vi skal være så stolte over at vi er del av en bevegelse og et parti som så tydelig viser i praksis når det virkelig gjelder, at vi står sammen og er der for hverandre.

Drøye to måneder er gått siden vår bevegelse ble angrepet. 69 ble fratatt selve livet på Utøya 22. juli. Flere hundre ble fratatt det aller kjæreste de hadde. Mange har blitt skadet, både på kropp og sjel. Arbeiderpartiet mistet noe av sin framtid denne dagen.

Datoen kommer til å stå skrevet inn i vår historie som det mest alvorlige som har skjedd vår bevegelse siden annen verdenskrig.

For det var ikke et tilfeldig angrep. Det var et angrep på våre verdier. Våre politikere. Våre ungdommer. Et politisk attentat.

Sår vil kanskje gro. Det vil ta tid. Men arrene vil være der for bestandig.

Partiorganisasjonen gjorde en formidabel jobb i dagene og ukene som fulgte den forferdelige kvelden og natten. Våre tillitsvalgte og ansatte kastet det de hadde i hendene.

Ordnet med hjemtransport. Trøstet. Gråt. Hjalp politiet. Bisto helsevesenet. Mange var direkte berørt selv. Men sto i stormen.

Så mange gjorde så mye. Mye mer enn noen kunne forlange.  

Og jeg vil særlig berømme AUF-erne. De har stått fram med varme. Raushet. Omsorg.

Og med et reflektert budskap om mer kjærlighet og mindre hat.

Og i valgkampen har de stilt opp. Gått på husbesøk. Deltatt i debatter. Og fått rekordoppslutning i skolevalget.

Det er Imponerende! Vi er så stolte av dere!

AUF er en sterk organisasjon som er dyktige til å ivareta sine egne medlemmer. Men for hver enkelt, og for AUF som organisasjon, vil bearbeidingen av det som har skjedd ta tid.

Vi må sørge for å være der for de lokale AUF-laga. Er det noe vi kan hjelpe med? Sende ut info? Invitere medlemmene til partiaktiviteter? Arrangere skoleringskvelder for dem?

Trenger de innledere? Mange steder vil de sikkert helst kjøre sitt eget løp, men de skal vite at vi er der om det trengs.

Mange går nå en tung tid i møte. Mange har begynt på nye skoler. Kanskje stilner oppmerksomheten etter valgkampen og etter at andre saker får oppmerksomhet i mediene.

Så kommer jula. Bursdagene som skulle vært feiret. 22. juli 2012. Vi må fortsette å være der for hverandre.

Midt i sorgen. Midt i det uvirkelige. Klarte vi å gjennomføre en god valgkamp.

Det er en storhet i det, som jeg tror kanskje vil komme bedre frem i historiebøkene, enn det den gjør i de politiske analysene som gjøres nå etter valget.

Vi gjorde det beste kommune- og fylkestingsvalget på 24 år.

Partilederen sa mye i går om hvor godt dette valget faktisk var. Jeg har også noen fine tall å dele med dere.

For det første: 100 000 flere velgere stemte på Arbeiderpartiet ved dette kommunevalget, enn i 2007.

Vi har overrakt over en million roser i direkte møter med velgerne. 1.021.433 for å være presis... Det er ny rekord.

Vi har banket på 414.612 dører. Det er ny rekord.

AUF fikk 29,7 % i skolevalget. Det er ny rekord.

Vi har deltatt i debatter, vært på videregående skoler, pakket brosjyrer og gjennomført en omfattende valgkamp, på 4 korte uker.

- Rita ble historisk i Trondheim med sin tredje strake valgseier. 
- Bente Elin fortsetter på Løten og Morten går på i Hamar. 
- Bernhard fortsetter i Aukra og Jon-Ivar har vunnet Fredrikstad.  
- Åge fortsetter i Lørenskog og Jacken går på i Skedsmo

 
- I Harstad blir Marianne ny ordfører, mens Alf fortsetter i Hammerfest etter å ha økt oppslutningen med 15 prosentpoeng. 
- Sven Tore, 27 år, blir Arbeiderpartiets første ordfører i Hjartdal ¿ og det med 66,2 prosent av stemmene! 
- Karianne, 29 år, blir Drangedals første kvinnelige ordfører noensinne. 
- I sterke Nordmørs-kommuner som Kristiansund, Sunndal og Surnadal fikk vi rundt 50 %.  
- Vi hadde en klar fremgang i både Rogaland og Hordaland.  
- Åshild går på som fylkesordfører i Sogn og Fjordane. Jon går på i Møre og Romsdal.  
- I Haugesund, Stavanger og Bergen fikk vi over 18.000 flere stemmer enn i 2007. Partiet er betydelig styrket på Vestlandet. Høyrepartiene skal få en sterk opposisjon å slite med de neste fire årene.  
- Vi klarte å få over 100.000 stemmer i Oslo. Vi trodde det skulle holde, men det holdt ikke helt inn.

Vi har til nå fått 143 Arbeiderparti-ordførere og det tikker stadig inn flere. Dette er veldig bra.

Men vi ser også at det er en god del steder hvor Arbeiderpartiet, trass i høy oppslutning og gjerne fremgang, ikke får ordføreren.

I løpet av de siste ukene har jeg sett flere nyhetssaker om kommuner der alle partiene, unntatt Arbeiderpartiet, har hatt møter om konstituering og ulike samarbeid.

Det er noe vi må ta på alvor.

Mange steder jobber vi for lite bevisst i fire-års perioden. Enten vi er i posisjon eller opposisjon. Med samarbeid. Med å synliggjøre vårt politiske prosjekt. Med å bygge opp våre kandidater. Men ikke minst med å bygge allianser.

Mitt mål er at vi i løpet av den neste fire-års perioden skal jobbe enda mer systematisk med dette. Flere fylker og enkeltkommuner har veldig gode erfaringer med det, som vi må lære av og spre i organisasjonen.

Som Jon Ivar fortalte i går, startet valgkamparbeidet i Fredrikstad dagen etter valgtapet i 2007. Jon Ivar og resten av gjengen i Fredrikstad meislet ut et politisk budskap og drev systematisk opposisjonspolitikk i fire år.

De fikk fortalt historien om hva Arbeiderpartiet skulle gjøre. Hva Frp gjorde galt. Hvorfor Jon Ivar fortjente velgernes tillit. Det gir resultater: 49,2 %, en framgang på 16 prosentpoeng.

Mange steder har vi drevet systematisk og godt samarbeid med Fagbevegelsen. Det gir resultater. Både bedre politiske resultater, men også valgresultater. Så gode venner, la oss slå fast: Arbeiderbevegelsen er et vinnerlag.

Men en ting må vi ha lov til å være skuffet over: Og det er valgdeltakelsen. Selv om valgdeltakelsen gikk noe opp fra forrige kommunevalg, er den fortsatt altfor lav.

63,8 % stemte ved dette valget. Det betyr at nesten 1,4 millioner nordmenn lot være. Mange sosialdemokratiske velgere satt hjemme. I det danske folketingsvalget tre dager senere var valgdeltakelsen på 87,7 %.

Som et politisk parti med partiavdelinger over hele landet, må vi ha som ambisjon at lokalpolitikken fenger mer enn den gjør i dag. Svært mange av de avgjørelsene som betyr aller mest for hverdagen til folk, tas i kommunene. Det må vi synliggjøre. Også i perioden mellom valgene.

Fram mot landsmøtet vil jeg ha diskusjon og fokus på hvordan vi kan bidra til å øke valgdeltakelsen og engasjementet.

Hva kjennetegner de kommunene som klarer å få til en høy valgdeltakelse også i kommunevalg?

I våre undersøkelser ser vi at mange mener at det er vanskelig å få øye på de politiske forskjellene lokalt. Hva er årsaken til det? Er det for mye som er bestemt fra nasjonale myndigheter sin side? For lite lokal handlefrihet? Eller har man avgitt for mye makt "nedover" i lokaldemokratiet - til rådmann, byråkrati og ikke-politiske organer?

Skal vi få velgerne engasjert i hvem som styrer lokalt må vi ha lokale politikere som har makt, som tar makt og som synliggjør hvilke prioriteringer de ønsker å gjøre i lokalsamfunnet. Gjør vi det i dag?

Klarer vi å få fram høyre-venstre-skillet i lokalpolitikken? Klarer vi å dyrke frem de lokale toppkandidatene som er glødende lokalpatrioter, har de nyskapende ideene om hvordan kommunen kan utvikle seg og som kan bygge gode små fellesskap med sosialdemokrati i bunnen?

Vi har mange i våre rekker som lykkes med å skape lokalt engasjement og entusiasme, men i sum har vi en nasjonal utfordring med en valgdeltakelse som er for lav.

Vår foreløpige ettervalgsundersøkelse viser at de viktigste grunnene folk oppgir for hvorfor de ikke stemte for to uker siden var at de ikke rakk det, glemte det, eller var bortreist.

Det er altså ikke protest det handler om, men at det ikke blir viktig nok.

Dette må vi jobbe med. Vi må gjøre det viktig nok å stemme.

De grusomme hendelsene i sommer har rystet Norge som samfunn og har vist at vi er sårbare.

Mange samfunnsdebatter er trukket opp i kjølvannet av 22. juli og mange er etterlyst. Arbeiderpartiet skal være med og prege slike debatter.

Hvordan skal vi møte slike hatefulle krefter? Har vi undervurdert de høyreekstreme miljøene?

Hvordan påvirkes disse kreftene av det politiske ordskiftet? Hvilket ansvar har media? Hvilket ansvar har det politiske Norge? Hvilket ansvar har du og jeg?

Eller rett og slett: Hvordan skal et demokrati agere i møte med det udemokratiske?

Jeg skal ikke svare på alle disse problemstillingene i dag, men vil prøve å knytte noen ord til et par av dem.

Først må vi erkjenne at trusler som oftest ikke lengre kommer fra nasjonalstater. Ofte heller ikke fra organiserte aktører. Trusselbildet er blitt mer komplekst og asymetrisk. Scenariet om den gale offiseren som er villig til å trykke på knappen er mer aktuelt enn på lenge, bortsett fra at offiseren kan være en enslig ungdom på gutterommet.

Det er alltid individer som er misfornøyde. Men graden av skade de kan forvolde øker.

Internett øker tilgangen til et utall meninger og informasjon. Men det er for naivt å tro at det alene sikrer økt kunnskap og mer demokrati. Mange velger å forbli innenfor nettsamfunn av likesinnede. Man filtrerer ut synspunkter som ikke passer sitt eget og opererer i en boble av likesinnede som forsterker sitt eget syn. Og det er langt enklere å skaffe seg informasjon om metoder og våpen som kan brukes i terrorvirksomhet.

Følgene av risikoen for soloterroristen setter vårt samfunn på nye prøver:

Hvordan skal det påvirke sikkerhetskrav ved bygging av vannmagasiner, flyplasser og kraftverk? Hva med barnehager og asylmottak? Hvilken risiko er vi villige til å akseptere?

Men ikke minst setter det vår tillit til hverandre på prøve. Vil vi fortsatt hjelpe en fremmed med å bære en ryggsekk eller en pakke hvis usikkerheten i samfunnet øker?

Stor tillit mellom folk er selve limet i det norske samfunnet. Det er en av grunnene til den sosialdemokratiske modellens suksess. Det at vi passer på hverandre framfor å overvåke hverandre. At vi hjelper hverandre framfor å skule på hverandre. Økt frykt i samfunnet kan bety økt fokus på å ta vare på seg selv og sine.

Hvis soloterroristen oppnår nettopp det, har han vunnet.

Derfor var Statsministerens første ord etter hendelsene 22. juli viktig for hvordan Norge takler krisen. "Mer åpenhet og mer demokrati." Men også "aldri naivitet".

Det er ingen tilfeldighet, og heller ingen selvfølge, at disse ordene ble brukt. Det er et budskap som bygger opp under fellesskap og kjærlighet, ikke frykt og hat. Det gir retning på hva slags samfunn vi ønsker i framtida.

For det var en facistisk ideologi vi så resultatene av 22. juli i år. En ideologi med dype historiske røtter. Ikke minst på dette kontinentet.

Demokrati og mangfold vokste historisk fram som svar på et fremmedfiendtlig ideologi, nasjonalismen. Blant nasjonalismens røtter finner vi en godt over tusen års lang tradisjon av islamskepsis og en enda lengre jødisk-fiendtlig tradisjon.

Norge er bygget på et verdifundament vokst fram gjennom mange år, bygget på demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd.

Dette gjelder alle.

På dette grunnlaget kan folk få si det de vil. Gå kledd som de vil. Ha en tilbaketrukket tilværelse med liten kontakt med andre, om de vil det.

Men om en angriper selve det felles fundamentet - da er det vårt alles ansvar å reagere.

Klart og resolutt.

Vi har alle sett grumset i kommentarfelt eller blogger på internett. Hittil har mange - meg selv inkludert - unnlatt å ta til motmæle fordi en føler en mangler en felles plattform å diskutere ut i fra.

22. juli viste hvor langt enkelte kan være villig til å gå. Derfor må vi i større grad imøtegå slike ytringer.

Men like viktig: Innenfor vårt demokratiske system har politikere fra alle partier et ansvar for å bidra til at politiske debatter føres på et saklig grunnlag og ikke nører opp under unødig frykt og misoppfatninger om utviklingen vi står overfor.

Ekstremister og anti-demokratiske krefter har et åpenbart ansvar for spredningen av nettopp slike holdninger. Men også vi som opererer innenfor de demokratiske rammene må gå i oss selv.

For ytringsfrihet fritar ikke for ytringsansvar.

22. juli vil prege Arbeiderpartiet. Som parti skal vi fortsatt være uforsonlige overfor ekstremistiske holdninger - uansett hvilken kant de kommer fra. Vi skal være tydelige i debatter som kan gi grobunn for ekstremisme. Og vi skal verne om ytringsfriheten, og bruke den til å slå tilbake hatets budskap.

For å utvikle oss selv og være godt skodd til de debattene, setter vi også i gang politiske skoleringsopplegg i partiorganisasjonen. Programmet vi vedtok på landsmøtet i vår; "mangfold og muligheter" bør bli allemannseie i partiet. Vi legger opp til å ha en forankrings- og diskusjonsrunde knyttet til det utover høsten, og jeg oppfordrer partiorganisasjonen til å benytte anledningen til å sette diskusjoner om integrering og det nye norske vi på dagsorden.

Jeg vil ha debatt om hvordan vi møter ekstremisme og anti-demokratiske krefter. Vi må få de debattene fram i lyset. Det gjør vi ved å møte dem med debatt, argumentasjon og kunnskap.

Arbeiderpartiet har alltid stått fremst i kampen mot ekstremisme og udemokratiske krefter.

Der skal vi fortsatt være.

I dag er det 712 dager til stortingsvalget i 2013. Det er bare tiden og veien.

Ved valget i 2013 har vi sittet med regjeringsmakt i 8 år. Vi har fått til mye.

Jeg har sagt det før - la meg understreke: Vi er inne i en storhetstid for Arbeiderpartiet.

Resultatene er tydelige. Og betyr mye for folk flest i den hverdagen der folk lever sine liv. Samtidig mener jeg at det er tydeligst hva det har å si at vi har en rødgrønn regjering i Norge, når vi sammenligner Norge med landene rundt oss.

Europa og USA er inne i en kraftig økonomisk krise. Følgene av krisen kan også fort ramme Norge fordi vårt næringsliv er avhengig av at verden der ute går bra. Mange land i Europa har svært høy arbeidsledighet og kutter kraftig i velferdsytelsene. 

I Norge har vi hele veien jobbet mot ett mål: Å sørge for at folk har jobb. At arbeidsledigheten holdes lav.

I Norge har vi olje, gass og fisk. Det er viktig og gjør at vi er godt stilt. Slike ressurser har mange andre også uten at det går like bra. Våre gode resultater er derfor også et resultat av kloke politiske valg, fundamentert på en sosialdemokratisk plattform.

Vi vet imidlertid at vi ikke vinner valg på å ha gjort mye riktig.

For å vinne i 2013 må vi videre. Både politisk, strategisk og organisatorisk. Vi må vise velgerne hva Arbeiderpartiet mener er de største oppgavene for de fire neste årene.

Hva som nå står for tur å bygge, fornye, forbedre.

- Hvordan vi skal sikre at stadig flere eldre i framtida skal få enda bedre omsorg og pleie enn i dag. 
- Hvordan vi skal gå fram for å møte de store klimautfordringene - med tiltak som virker, ikke med symboler. 
- Hvordan vi skal utvikle vår identitet som nasjon med sterke fellesskap på tvers av kulturer og religioner.

Jeg har tidligere sitert Trygve Bratteli: Velferdsstaten er ikke et filosofisk system. Den er primært et praktisk system.

Merk dere det: Primært et praktisk system! De offentlige fellesordningene, skattene vi betaler, energien vi legger ned i å organisere arbeidsfolk og øve innflytelse, ja til og med partiet vårt, er en del av dette praktiske systemet. Vår sjel er ikke i velferdspolitikkens virkemidler. Vår sjel er i politikkens mål.

Vi skal vise velgerne at vi møter framtiden med framtidsrettede løsninger.

På sett og vis er det vi som nå er i front blant våre sosialdemokratiske søsterpartier i Europa. Danmark har nettopp fått et nytt flertall og skal få på plass en sosialdemokratisk ledet samarbeidsregjering. Det er flott. Det blir viktig å ha en sosialdemokratisk partner som er så nær oss.

Men de er nettopp valgt etter 10 års borgerlig styre. Deres oppskrift for å bli valgt kan jo ikke brukes av oss. Snarere er det de som har lært av det vi gjorde i 2005. Så vi må peke ut kursen selv.

Store deler av partiorganisasjonen har allerede diskutert ulike sider av framtida gjennom prosjektet "Herfra til 2029".

I april vedtok vi et framtidsrettet og gjennomarbeidet integreringspolitisk dokument som en del av denne prosessen.

Jeg mener at vi gjennom de siste månedene virkelig har sett at dette programmet står seg.

Både gjennom det tydelige samfunnsfundamentet som vi har tegnet opp for det nye norske vi, og gjennom de tiltakene vi har pekt på for å sørge for at alle som skal bo her får gode muligheter for å bli integrert og skape seg gode liv.

Nå skal vi bruke Herfra til 2029 videre, for å debattere de store og viktige temaene også inn i programdebatten mot 2013.  Trekke opp nye politikkområder.

Her vil vi gå inn og se på demografiutviklingen i de ulike delene av landet.

- Hvor mange eldre vil det være i bygda i 2029?  
- Hva betyr det?  
- Hvor mange nye skoler må bygges når det blir flere barnefamilier?  
- Hvilke muligheter åpner seg?

Vi legger opp til å engasjere hele partiet i dette politiske verkstedet fremover som en videreføring av Herfra til 2029 og en viktig del av programarbeid og politikkutforming mot 2013.

Arbeiderpartiet er Norges mest spennende politiske verksted, og vi vil stadig prøve nye ting og bli bedre.

Og dere: Vi har et unikt utgangspunkt for å utvikle god politikk. Vi har et avgjørende fortrinn: Medlemmene våre.

Våre medlemmer har ulik kompetanse og erfaringer som kan bidra til å peke på utfordringene. Og løsningene.

Hvis vi tenker bare ti år tilbake var det mange som trodde at partiene som medlemsbevegelsers tid var over.

Erik Solheim i SV gikk kanskje lengst - han tok til orde for at partiene i større grad skulle være bare kampanjeapparatet for politikere som skulle velges.

Nå er vi på et helt annet sted. Hvis det er noe det siste ti-året har vist oss, så er det at vår styrke er i medlemmene våre.

Så langt i 2011 har 10.895 personer meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Mange har allerede deltatt i valgkampen. De ønsker å gjøre en innsats - å gjøre en forskjell.

Det er avgjørende at hver og en av disse medlemmene blir tatt godt i mot. Fram mot valgene i 2013 og 2015 utgjør de en fantastisk ressurs for vår politikkutvikling og vår medlemsorganisasjon.

Med 10 000 nye medlemmer betyr det at 1 av 6 medlemmer i partiet vårt, er et nytt medlem.

Det betyr at vi har en stor jobb med å klare å gi alle disse medlemmene et godt tilbud og et rom i organisasjonen vår. 

De skal få delta aktivt. De skal ha innflytelse på politikkutformingen. De kommer til å få verv.

Så mange nye medlemmer skal nødvendigvis føre til endringer og nyvinninger.

Det finnes mange historier om folks første møte med et partilag i Arbeiderpartiet.

Jeg har hørt om folk som har kommet på møter og satt seg pent ned ved et bord, uten å bli snakket til av noen før mot slutten av møtet. Det går ikke nå.

Vi har nettopp gjennomført en stor spørreundersøkelse blant de nye medlemmene, som vi fikk en overveldende respons på. Allerede nå har nesten halvparten av de nye medlemmene svart!

Gledelig er det, at 65 % oppgir at de allerede er blitt kontaktet av partiet lokalt. Det er bra, men såpass bør det også være.

Mer enn 250 sider med innspill og synspunkter på hvordan vi skal vinne valget i 2013, viser at det er engasjerte medlemmer som ønsker å bidra i partiet. Og bredden i de ulike innspillene viser at vi vil få spennende debatter framover.

Den 31. oktober og 1. november har vi satt av til en dugnad for å møte de nye medlemmene. Alle stortingsrepresentantene er mobilisert.

Målet er at i løpet av disse to dagene skal alle nye medlemmer ha et tilbud om å komme på et første møte i nærheten av der de bor. Der de møter sin ordfører eller gruppeleder og diskuterer med dem og kommer med innspill. Møter den lokale partilagslederen, sentrale politikere og stortingsrepresentanter.

Det er viktig at alle utnytter allerede denne anledningen til å be om tilbakemeldinger og innspill. At dere setter i gang politiske prosesser fra disse møtene.

De ulike kanalene våre ut til det enkelte medlem vil også ha fokus på at det er mange nye medlemmer blant oss: Medlemsbladet, nyhetsbrev, Mitt Arbeiderparti og E-læringsverktøyet gir det individuelle medlemmet mange muligheter både til å skolere seg, holde seg oppdatert og delta i debattene.

Inn i programprosessen vil vi også legge vekt på at det skal være mange ulike måter å delta på for våre medlemmer.

Undersøkelsen vi har gjort viser at det er partiets verdier og politikk som er hovedårsaken til at folk har meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Og de ønsker å bidra til å utvikle den politikken.

Det lover godt for programprosessen og Arbeiderpartiet i årene som kommer.

Arbeiderpartiet er en stor frivillig organisasjon. Det legges ned flerfoldige tusen timer med innsats for de små og store fellesskapene fra våre flotte tillitsvalgte og folkevalgte.

Youngstorget skal være et strategisk nav for det fremtidsverkstedet som vår organisasjon skal være de neste årene. Og det sentrale kontoret skal bli enda bedre til å legge til rette for politikkutviklingen i partiapparatet. Slik skal vi meisle ut politikken for framtida og arbeide enda bedre fram mot valget i 2013 og 2015.

Vi vant valget i 2003. Vi vant i 2005. I 2007. 2009. Og nå i 2011. Klar for nye utfordringer.

Og med selvtillit. Vi er et vinnerlag. Vi har en vinnerkultur. Og vi akter å vinne igjen i 2013 og ta hat-trick med den tredje strake stortingsseieren på rad.

Takk for oppmerksomheten!