De siste måneders krig har stadig, sterkere overbevist mig om at Europas kristne kultur står overfor en ytterste prøve. Og særlig Finnlands skjebne har lært mig at også Norge, enten det vil eller ikke, er med i tidens overveldende opgjør. Jeg kan ikke fri mig fra at alt det vi har kjært av religiøse, kulturelle og nasjonale verdier innen lenge vil kunne se sin eksistens satt på spill. Også vårt folk går efter min tro en prøve imøte som kan komme til å avgjøre fremtiden for slektledd.
Når en mann ser det slik, tvinges han til handlinger som griper dypt inn i hans vanlige liv. Han tvinges til å gjøre op regnskap for sine tanker og følelser: Hvor står jeg? Hvad tror jeg? Hvad vil jeg gjøre i en stund hvor det spørres om alt? Og hvis han da kommer til annet enn mismotets negative resultater, drives han til å vende sig til andre med det han ser, tror og vil. Hvis det ikke kunde misforståes, vilde jeg si at en mann som i denne tiden ukallet reiser sig op og peker ut vei, han tar på sig et ansvar for det hele folk. Skal hans ord overhodet ha noen mening, må han ønske at de skal bli hørt med følger for alle.
Fordi jeg kjenner dette ansvaret så personlig, har jeg i disse dager trukket mig tilbake fra et arbeide som er og blir mig det kjæreste, som jeg har vært med om å skape fra grunnen av, som i de siste årene har gitt mitt liv innhold og relativ trygghet og som jeg gjerne vilde gi min fremtid - Nansenskolen. Jeg nevner dette for å gjøre det klart for folk at en mann går ikke til et slikt skritt med mindre han iallfall selv synes han har alvorlige grunner for det. Han går ikke til en handling som han må vite mange mennesker vil beklage, noen dømme. Om jeg har handlet rett eller ikke, vil det her som ellers kunne strides om. Jeg ber bare alle tro at jeg selv ikke er mig bevisst noen faneflukt. De idealer og det menneskesyn jeg har arbeidet for før, tror jeg at jeg arbeider for nu og alltid. Men kanskje var det bare ved å gå til et skritt som så åpenbart ikke kan kjennes tyngre for noen enn for mig selv, at jeg har håp om å gjøre klart for alle at det jeg sier her i kveld, det må jeg virkelig si.
Det er mange spørsmål som reiser sig i en tid som denne for enhver mann som ikke lever et likegyldig liv. Jeg vil begynne med å nevne to som har trengt sig sterkt frem i mine egne tanker: «Nøitraliteten og sannheten». Det kan se ut som de ikke har stort med hverandre å gjøre. Men hos mig iallfall har de greiet å skape en stadig konflikt. Jeg vil fortelle om den ikveld fordi jeg tror det ligger en virkelig interesse i å finne klarhet over dette forholdet mellem nøitralitet og sannhet.
Hvad er nøitralitet? Nøitralitet er en politikk som enhver annen, grunnet på omsynet til landets interesser. Det passer vårt land å holde sig utenfor et maktopgjør, og det passer med vårt lynne, som er stemt for fred. Vi kan i og for sig ikke tenke oss å ha noe utestående med andre som må avgjøres med krig. Og vi har ikke noe politisk forbund som krever vår deltagelse i krig. Derfor bevarer vi efter beste evne forbindelsen med krigførende, handler og forhandler med dem og prøver å holde en politisk og økonomisk likevekt oppe. Nøitralitet vil altså si en politikk som prøver å holde landet utenfor en strid hvor vi ikke synes vi har noe å vinne eller tape. Og denne politikken må stå ved hevd så lenge statsmaktene i landet finner det er rett. Denne politikken er vi nødt til å betale med forskjellige avkall. Vi er nødt til å beherske oss mere enn ellers, og jo større deler av samfundet vi binder med våre ord, desto mere må vi sikte ordene før vi slipper dem frem. Staten kan ikke ta parti uten å bli unøitral selvom den ikke mener å gå i krig. Avisene kan ikke uten å opgi sin nøitralitet hindre begge parter i en krig fra å komme til orde. Hvor «sannheten» i et maktopgjør finnes, det avstår en nøitral stats offisielle organer fra å sette frem noen mening om - så lenge krigen står på. Og jo mindre den nøitrale staten er, desto reddere er den for å gjøre noe som kan vekke sinnet hos en stormakt i krig. Alt dette er enkelt og naturlig.
Vanskeligere blir det når vi ser på nøitralitetens stilling i folkets eget liv, i det daglige livet vi lever som fri borgere i et fritt land. Her er det fremforalt viktig å se nøitralitetens grenser. Og her blir vi aldri for mange til å advare hverandre mot å gjøre nøitralitetens grenser for vide. For alt vi gir den, tar vi av sannheten.
Nøitralitet er et middel, brukelig, ønskelig, nødvendig i den ytre politikk, eller utjenlig og forkastelig efter som vi er innstillet. Men en sannhet kan den aldri bli. Et livsinnhold kan den aldri skape. Vi ser det når vi fra statens utenrikspolitikk fører den over til individets egne forhold: Det «nøitrale» menneske er det som hylder ordet «hvad du ikke legger dig op i, har du heller ikke vondt av». Det nøitrale menneske er det lunkne menneske, udeltagende og passivt, for hvem svart og hvitt er likt. Sannheten er aldri nøitral. Sier vi svart, eller sier vi hvitt, har vi tatt parti. Sier vi ja, har vi tatt parti, sier vi nei, har vi tatt parti. Eier vi en sannhet vi tror på, må vi ta parti. Og av de to tingene - sannheten og nøitraliteten - er sannheten det viktigste. For i sannheten ligger vår mening med livet.
Jeg er ikke sikker på at nordmenn ser dette klart nok idag. Jeg kjenner uro for at altfor mange av oss er tilbøielige til å se en egenverdi i nøitraliteten, til bent frem å foretrekke nøitraliteten for sannheten, til ikke å løpe sannhetens risiko. Gjennem alt som tales og skrives idag hører jeg mest dette: Vi er nøitrale og må holde hodet koldt. Vi må være glad så lenge vi har fred og mat i landet. Vi må være forsiktige, ikke komme i affekt, ikke ruste sånn at det kan misforståes, ikke si noe, ikke dømme. Stormaktenes strid er ikke vår. Gud har spart oss og vil nok spare oss hvis vi ikke bråker. Vær nøitrale i sinn og hjerte, mot russer og finne, som den svenske presten sa. Snakk ikke om tsjekkerne som undertrykkes, fengsles og skytes, det irriterer bare og vi kan så allikevel ikke hjelpe, tal ikke om Schussnig som ingen mere vet hvem er, våre ord kan ikke få ham ut av fengslet, lag ikke Niemöller til martyr, det gjør ikke den tyske kristenhets kår bedre. Hjelp finnene, men ikke sånn at vi selv løper fare. Mon denne ofringen i kirkene 1ste juledag var vel betenkt? Elsk ætten, men ti med uretten. Vær frimodige, men si ikke noe som kan støte. Vær fredsommelige. Vær forsonlige.
Alle disse ord kan ha sine nærliggende grunner. Men faren er at de skaper en halvkvalt taushet hvor tanke og hjerte i nøitralitetens navn langsomt lukker sig til. Hvad annet er vår virkelighet ved å bli enn et område hvor noen lever i kold og gold ro, andre i kraftløs klynk og jammer og noen i drømmens bleke lyssyn? Hvad annet ser vi enn de tre små grisers lek med de dåraktige jomfruer: «Det kan aldri hende her», mens storparten av oss andre lar oss kue av fryktens urofylte stillhet.
Denne utvikling av nøitraliteten vil jeg advare mot . Jeg vil advare mot å drive nøitraliteten lengere enn sannheten tåler. Jeg vil advare mot å gjøre det til en livstro som bare kan være en politisk linje og av nøitraliteten skape en skremmende bøig om all fri følelse og tanke. Og endelig vil jeg advare mot å tro at nøitraliteten er en trylleformel som i sig selv og gjennem vår egen vilje kan holde oss utenfor krigens nød. Å tro at det som skjer på jorden idag når alt kommer til alt - og bortsett fra vanskeligheten med mat, brensel, flyktninger og skibsfart - ikke kommer oss ved annet enn som tilskuere, vilde utsette oss for katastrofale skuffelser. Finnland rystet oss op. Men også her har viljen til nøitralitet lagt sin kolde demper. Efter seks ukers rop fra lidende og kjempende finske kvinner og menn er resultatet av vår norske hjelp blitt fem millioner kroner, hvorav minst halvparten er gitt av en håndfull mennesker, 30 tusen ryggsekker, noen hundre frivillige, to ambulanser, vår utenriksministers ord om at her kan nok den enkelte gjøre mere enn staten, og vårt folks ønske om et godt nyttår for det finske folk. Men hvis det nu er sant at dette folk holder på å forblø, hvis det er sant at Finnland verger oss selv, våre hjem, vår tro og vår frihet med sitt flengede bryst, hvis det er sant at den fred som engang skal skrives i Europa kommer til å bestemme også over Norges fremtid, hvor nøitrale vi enn har kalt oss, hvis det er sant at Russlands eller Tysklands eller Englands og Frankrikes seier vil øve sin avgjørende virkning også på det norske folks liv, tro og arbeide, - ja, hvis alt dette er sant, og jeg tror det er sant, da må vi iallfall vite at nøitraliteten og vår egen vilje ikke i sig selv er nok til å holde oss utenfor det store opgjør, - og da gjelder det å ta standpunkt til dette. Vi sier av og til: «Ennu er ikke det uoprettelige skjedd, ennu er det tid til å arbeide for freden». Men når vi sier det, bygger vi på vårt eget inderlige ønske om fred og på vår tro om at vi selv ikke er med og ikke trenger å komme med mot vår egen vilje. Men det uoprettelige er skjedd. Krig er brutt ut. Makter er sluppet fri som ingen forsoningsvilje kan temme før de har løpt ut sin egen storm. Stormakter går ikke til krig av et innfall, og de stanser ikke krig av et innfall. Mirakler kan skje, men det vi har å holde oss til av viten og erfaring, forteller at det stormvær som herjer, ikke er nær ved å ebbe ut. Det var forferdelig nok hvis det bare var stormaktenes interesser som tørnet sammen på denne måte. Men da kunde vi tross alt se en grense for kampen. Men det gjelder noe mere, noe i bokstavelig forstand grenseløst: Sammen med statenes interesser og lyster bryter menneskenes tanker og tro sig mot hverandre, sinnelag og menneskesyn, kultur og livsmening, kors og korsets banemenn. I den strid undgår ingen sin prøve.
Hvad vil dette si? Skal vi erklære noe land krig? Nei, jeg har ingen lettsindig trang til å erklære krig. Med de krefter av åndelig og materiell art vi idag rår over, vilde det formodentlig også av den grunn være en halsløs gjerning. I det hele tatt: at et lite folk selv skulde bryte sin nøitralitet, som det engang er gått inn for, tror jeg ikke vilde kunne stå for en vurdering. Iallfall er det åpenbart at praktisk talt et enstemmig folk er for den knesatte nøitralitetslinjen, og vi har storting og regjering til med sitt ansvar og sin viten å våke over at den blir holdt - så lenge den kan holdes. Ennu en gang, vi skal ikke erklære krig. Det er dårskap å gå i krig bare på begeistring. Men i sig selv er begeistringen en dyd vi skal være glad for, - og som er ved å bli sjelden i dette land - og i den tid vi ennu har, skal vi gjøre hvad vi kan for å underbygge begeistringen med klare tanker, seig vilje og ordentlig materiell. Vi skal prøve på nytt de gamle slagord og se om de eier sin fulle sammenheng i den nye tid. Engang sa vi fred og frihet, fred og rett. Men kanskje må vi idag si fred eller frihet, fred eller rettferd. Vi sier: Vi vil fred. Men kanskje må vi spørre: «Kan vi få fred? Er en nok til å gi fred som en er nok til å lage ufred? Vi skal se efter vårt kompass - «det peke må på sant og rett» - og følge kompassstreken selvom det gir risiko. Alt gir risiko i livet, selv den saktmodigste nøitralitet, og kanskje den mere enn den frimodige. Men ikke all risiko er aktverdig. Med en aktverdig risiko mener jeg en risiko som følger med et handlesett som bygger på en klok vurdering av de krefter vi rår over, og viser trofasthet mot den sannhet vi tror på. Det kan være en uklok risiko å gå i krig med Finnland selvom vi må erkjenne vår fremtid aldri så meget knyttet til landets skjebne - for en krig med en uferdig hær og et uferdig folk vilde ingen hjelp være, men en årsak til katastrofer for begge land. Men det er en aktverdig risiko å ta, både for samfund og individ, å hjelpe Finnland med mat, penger, materiell vi kan undvære og frivillige som er skikket til å være med. Og det vil efter min mening være en aktverdig risiko å la fremmed hjelp nå Finnland gjennem norsk område, den dag vi forstår at i denne hjelpen ligger Finnlands siste håp om frelse. For hvis disse handlinger bringer krig over oss, vet vi at alt vi må igjennem, skyldes en handlemåte fra vår side som ikke kunde være anderledes hvis vi ikke skal fornekte hver eneste av de rettsgrunnsetninger vi har bygget vårt samfund og vår tro op på.
Finnlands eksempel er overveldende nettop for oss, fordi det viser at nøitraliteten har en grense som er uavhengig av folkets beste vilje, og fordi det forteller hvad et lite folk er i stand til når hver mann og kvinne i landet har noe å leve for og noe å dø for.
Har jeg noe å leve for, og har jeg noe å dø for? Det er et spørsmål som en forstandig mann vel alltid en eller annen gang vil komme til å stille sig i livet, men de lyder svakere under roligere forhold, og svarene vi gir dem får ikke nevneverdige følger. Vi kan si vi vil leve og dø for friheten, men vet godt at ingen vil kreve noe mer av oss enn at vi passer vår butikk, vårt jorde og vårt kontor. Vi kan si vi vil leve og dø for Norge, men vet godt at Norge er forbi den tid da det fører krig. Vi kan si vi vil leve og dø for Kristi kors, men vi vet så inderlig vel at ingen lenger i vårt land, som er hele vår virkelighet, piner livet av noen for korsets skyld. Vi kan mene at vi vil leve og dø for så mange saker, men alltid vil vi i roligere tider være tilbøielige til å bruke ordene i overført betydning, ja, kanskje undgår vi dem som litt for støiende og gammeldags store. Men idag står de der med skremmende velde. Jeg selv iallfall kan ikke komme unda dem, og svaret jeg er kommet til, har jeg i det lengste prøvet å holde tilbake - nettop fordi jeg har forstått at tiden kunde ta mig på ordet.
Jeg har også, kjent en annen hindring. Jeg er barn av en slekt med et forvitret livssyn. Alle verdimålere vi har vokset op med, har vært iferd med å smuldre op, perspektivene er blitt kortere både bakover i historien og forover i fremtiden. Jeg fristes til å si at vår slekt er en rumphugget slekt hvor det litt efter litt har glidd inn i oss alle at noe utover dette liv finnes ikke, noe over mitt eget liv finnes ikke, at dette liv er så mange år som mulig mellem fødsel og grav, og intet avkall er for stort som redder livet.
Jeg taler ikke lettferdig om mitt liv. Både av instinkt og, tro er det dyrebart for mig, ja over all forstand. Jeg er villig til å lide meget for å kunne bevare det - lengst mulig. Men tidens svære hendelser har lært mig at jeg så langt fra å være mig selv nok, trenger en sannhet å knytte dette livet til for overhodet å kunne tale om å leve, en sannhet så stor at den ikke bare krever alt av mig, men jeg krever alt av mig, også livet, for denne sannhets skyld. Og fordi jeg tror alle mennesker lever under den samme nødvendighet, gjør jeg hvad jeg kan for å vise andre den veien jeg selv har gått, det målet jeg selv har nådd og den måten jeg er villig til å bruke for å holde fast ved målet. Jeg gjør det i en så personlig form som mulig. For også det har denne tid lært mig til fullstendighet: Like sant det er at ingen kan binde mere enn sig selv når det gjelder de store felles spørsmål om hvad vi lever for og hvad vi dør for, like sant er det at ingen kan tale om disse spørsmål som ikke taler ut fra sitt eget innerste.
Min sannhet har jeg allerede nevnt: Den heter frihet, fedreland og kristendom. Til dem som husker at jeg før har talt om frihet, sannhet og kjærlighet som livets store mening, vil jeg svare at kjært barn har mange navn, og at de jeg nu bruker ikke er en omdøpning så meget som en oversettelse tiden har gjort nødvendig. Jeg kan også si det anderledes: Den verden jeg ser mig stillet over, har på en overveldende måte personliggjort idealene. Friheten og sannheten er ikke bare prinsippet om fri tanke og sann forskning, de er blitt min fri tanke og min sanne, forskning i dette frie landet, NORGE. Og all tvangen i Europa, alle fengslene, all forfølgelsen av mennesker som bare har fulgt sin samvittighet, har gitt mig billede på billede av hvad det ikke å ha friheten vil si, og gjort mig ansvarlig for den frihet jeg selv ennu er herre over. Av den friheten skal kanskje en ny frihet vokse for dem som ingen har.
Og på samme måte er det med kjærligheten. Jeg har lenge, kanskje alltid, synes at ingen lære loddet kjærligheten dypere enn kristendommen. Men idag har jeg ikke å gjøre med en lære av stor moralsk verdi. Jeg ser et kors med røtter dypt gjennem jorden også i mitt land og filtret inn i mitt hjerte. Jeg er bundet til det og har ansvar for det. På samme måte som landet er bundet til det og har ansvar for det. Norge uten korset er ikke lengere Norge, men noe annet, og jeg uten korset er overhodet ingenting. Men dette kors er idag kringsatt av fiender, mennesker og demoner, som gjør hvad de kan - i tanke, ord og handling - for å rive det overende. De klarer ikke å rive korset overende, men de kan klare å gjøre det meget ondt, de kan klare å rive røttene op både i en slekt og i et land, og blev det min slekt og mitt land, vilde jeg kjenne det som om jeg ikke lengere hadde hjem på jorden.
Eller la mig tale om fedrelandet. Det har alltid stått vel til mellem mig og «fedrelandet». Jeg vet ikke av at jeg har gjennemlevet de tider som mange må igjennem, kanskje særlig i unge år og i vår tid, da alt som smaker av fedreland sitter dem i halsen. Heller ikke husker jeg noen tid da fedrelandsrusen gikk mig så til hodet at den gav mig tømmermenn. Jeg har tre ganger talt 17. mai. To av talene kan jeg ennu stå ved, den tredje og første kunde jeg kanskje også stå ved, men da var jeg russ og 19 år. Men fedrelandet har alltid vært iro for mig og latt mig iro, og har jeg tenkt på det, da har det vært som landet idag, med den og den historie, den og den litteratur, de og de menn og de og de økonomiske, politiske og kulturelle arbeidsmuligheter.
Men idag er fedrelandet blitt mere enn en politisk enhet, et geografisk område og et historisk minne. Det er blitt et levende liv, legeme og sjel, som jeg er del i, men på ingen måte er herre over. Grunnlovens ord er klare og fullstendige: Norge er uavhengig, udelelig og uavhendelig. Det henger sammen ikke bare i rum, men i tid. Slekt kjeder sig til slekt fra landets morgen av, selv er vi et ledd. Vi har overtatt et land vi har det fulle ansvar for, men som vi ikke eier, vårt fedreland, våre fedres land, som vi kan stelle vel eller dårlig med, men som vi iallfall en dag skal gi fra oss til en ny slekt - som skal dømme oss, slik vi satte oss til doms over dem som gikk foran oss.
Men dette Norge taler til mig på en annen måte enn det Norge hvor jeg og min slekt var alene om å råde. Så langt jeg går bakover, hører jeg stemmer. Og det en fremmed dikter har kalt kristendommens demokrati, det er: De dødes deltagelse i slektens liv, er for mig blitt en virkelighet. Jeg har ansvaret, og de døde kan bare gi råd, men enten jeg kan følge rådene eller ikke, er de verd å ta med. Hvad er det de forteller mig, stemmene i Norge, ikke bare min fars og mors, ikke bare de slekter som er gått foran mig i landet, men de som er gått forut for oss alle? Det begynner langt, langt tilbake, men tydelig og fast: Bedre er å dø med ære enn å leve med skam. Fe dør. Frender dør. En selv dør som de. Ett jeg vet som ikke dør: det gode ord om ærens mann. Jeg hører dem og synes de taler til mig.
Det fortsetter, i Kongespeilet: «Det kan være uår i historien, i en nasjons utvikling, uår på menn, på beslutninger og sjelelige handlinger». Et land kan hjelpes om det står vel til i nabolandene og kyndige menn steller med tingene. «Men om det blir uår i folket, eller i landets seder, da følges det av de aller største skader, ti ingen kan kjøpe fra andre land hverken seder eller mannevett, om det spilles eller ødelegges som før fantes i landet». Hvem kan høre disse ordene fra det 13. århundres Norge uten å ta varsel av dem helt frem til vår egen tid? - Jeg ser i korte lysglimt Harald samle landet, Olav kristne det, Sverre festne det, Håkon folde det ut i blomst og Magnus bygge det med lov. Jeg kjenner det som om de samlet og bygget for mig.
Så kom uår. Det varte i 400 år. Jeg ser bygdenes tause bønder, byenes forsagte borgere, ingen samlet dem, ingen styrket dem, ingen hevdet rett for dem i striden med de fremmede, landets herrer, ikke venner. Men også disse hundreårene er en del av Norge, nordmenn levde under dem, slet og lengtet under dem, våknet langsomt og samlet krefter. Og vi kan lære av dem.
Men fra 1814 blir det et brus av kjente, kjære stemmer. Mennene selv fra 1814, denne tid da også uår rådde, men denne gang ikke på seder og vett, et uår som derfor kunde hjelpes - dengang da grunnloven fastslog det som ennu er: Et uavhengig, udelelig og uavhendelig land, et selvstendig og levende rike som nok kan gå tap og trengsler imøte, men som vi ikke kan skjære av en havn her og en lapp der som det selv kunde falle oss inn i frykt for den første trussel. Og så alle nordmenn efter 1814 frem til idag, alle de som tok sin dåp av frihetsverket, de som synes så nær mig at jeg kjenner deres ånde. Hvad sier de, hvad råder de til? Wergeland taler om «hvad friheten utstråler», om «vår tids uavhengighetsfølelse», om den «skammens tid da hver mann var nøid med at han intet led». Han taler om «blodets og formuens nødvendige offer», og kaller på et sinn «som tør påkalle friheten». Han sier «det er ikke sorg i å blodvidne for sitt fedrelands selvstendighet og frelse», og ber oss stelle oss slik at vi unge kan si til de gamle: «Når I henvandre da vandrer hen med trygghet for Eders Norge...». «Intet uten Norge i Norge!» Og hvad er Norge uten et hjem for frihet og frisinn, sannhet og kjærlighet? «Han sier der han er så fri. Det ei så nøie fatter vi; men noe godt er visst deri, som verd er å beskytte.»
Våkn op! Ti de kommer, de kommer fra øst,
ti tusener vel eller flere...
Å fedreland, du eier hver nordmanns arm og blod...
Arne Garborg:
Det hev me lært er møda værdt:
å stri for det som var oss kjært!
Og mann for mann me segja ka
So lang ei tid, so lang ei strid
og endå lenger skal den bli,
men uredd stend i by og grend
ei vakt av norske menn.
Per Sivle:
«Og gamle soga ho segjer so
at Tor han stupa, men merket det stod.
Og soleis må enno den kunne gjera
som framgangsmerket i Norig skal bera.
mannen kan siga, men merket det må
i Norig si jord som på Stiklestad stå.»
----
«For kom det dei vilde Norig herja
so fanst det og dei som vilde det verja ...
og gjev det aldri må verta sagt
at landet ligg utan fanevakt ...»
----
«Vi vil oss et land som er frelst og fritt
og ikke sin frihet må borge.»
Jonas Lie:
Det kors i flaggets røde bund,
det bar vårt folk i nødens stund,
mens veiret tog og lynet slog,
så folket at et tegn det var
som frelse for dets frihed bar.
Henrik Ibsen:
Vi er et folk, vort land er fritt,
så lød i sang og tale
en livsens jubel sterkt og vidt
utover Norges dale.
Med smerte født, i trengsler svøpt
med frimenns kvasse ordlag døpt
i løvens høie billed støpt,
brøt Norges ånd sin dvale.
----
Så verg din odel uforsagt,
om horn og faner kaller,
og hold ved grensen nattevakt,
I fjeldets sønner alle!
For frimand kjemper frihets gud,
Hans sak kan aldri falle.
Bjørnstjerne Bjørnson:
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem,
furet, veirbitt over vandet med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir,
også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir.
Jeg kunde fortsette med å føie navn til navn og ord til ord. Ekkoet av røster vilde stige, men tonen vilde være den samme. Og for mig er denne tonen klar. Disse menn som spenner over et århundres liv og er forskjellig i så meget, de har allesammen elsket fedreland og frihet, og nesten alle har de vigslet sitt fri land med korsets tegn. De har sett at friheten trenger et hjem - fedrelandet - men de har også sett at fedrelandet trenger en åndens grense mot selvdyrkelse og makt. Denne grensen setter kristendommen. Jo mere jeg ser på landet, jo mere jeg lytter til de gamles ord og leter efter spor fra deres gjerning, desto klarere forstår jeg hvad kristendommen har gitt Norge. Den har frelst landet. Frelst det fra å bli sittende fast i villskap. Engang var vi vill-lynte. Våre hærferder var røvertog, herjingstog. Vi slog ihjel og plyndret, vi skjendet og svek. Hadde vi dengang eiet bombefly og giftgass, vilde det kanskje gledet oss å slippe dem løs over en vergeløs befolkning, over kirker, sykehus og barn. Vi gjorde ting på linje med dette. Vi var en skrekk for fremmede land vi søkte med krig, men uten krigserklæring. Jeg vet det godt: Ved siden av eiet vi våre sunde og fremtidssterke dyder. Men da vikingene i det 9. århundre tok sig en flåtebasis på en øi utenfor Englands kyst, ventet landets folk sig ikke noe godt, og fikk det heller ikke. Det var vi som fant det gode. Vi fant Kristi kors og bragte det med oss hjem. Det renset oss uten å ta vår styrke, det gav oss håp og mening, det frigjorde ny følelse og tanke i folket, ut fra korsets røtter vokset den vilje til frihet, sannhet og nestekjærlighet sene norske tider har reist som merker for slektens liv. Kristendommen førte også Europa med sig. Ved den blev vi tatt inn i et folke-fellesskap hvor vi ennu lever - med større rettigheter enn plikter. Ved den blev vi del av vesterlandsk kultur - det er katedralen og universitetet, bønn og oplysning, evig tro og evig søken, det er ansvaret for mennesket og respekten for mennesket, det er samvittighetens rett og fellesskapets lov, det er hjelp for den svake, trøst til den forfulgte, barmhjertighet for den ensomme, det er individets frihet, familiens enhet, nasjonens eget-liv og folkenes brorskap - alt dette som en bevisst lengsel mer enn et nådd mål. Og alt gjennem fedrelandet. Gjennem fedrelandet - friheten. Gjennem fedrelandet - Europa. Gjennem fedrelandet - kristendommen med det evige menneske i uendelig perspektiv. Gamle ord, men dagnær sannhet. Jeg ser mig om i mitt eget indre og i min egen tid, ikke en av de tanker jeg eier, ikke en følelse som kan leve uten denne grunn. Alt jeg tror på og har arbeidet for i tiden, humanismens idé om menneskeverdet, Nansenskolens forkynnelse av frihetens, sannhetens og kjærlighetens plass i personlighetens og samfundets liv, min politiske og sociale handling, mine kunstneriske og kulturelle behov, mine små og store gleder, mitt valg av yrke, min omgang med venner, tryggheten i familien, barnas fremtid - alt står og faller det med at fedrelandet fortsetter å leve slik det lever idag. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet mot alle dem som foran oss har bygget landet til beste for sig selv og en slekt de ikke kunde vite noe om. Og jeg kjenner et grenseløst ansvar for det land jeg er med om å bygge - til beste for mig selv og en slekt efter mig. Og fordi jeg tror at dette landet idag er truet av ulykke, legger jeg hele min sjel i det å gjøre klart for andre hvad jeg selv mener vi har og hvad vi ikke kan leve uten.
Hvad vi oplever i denne tid, har ennu ingen norsk slekt oplevet, og derfor er det enn mere sant at de som levde foran oss bare kan råde oss og ikke bestemme over oss. 1814 og 1905 kan være store årstall og levende minner, de er allikevel beskjedne i forhold til de årstall som skrives i vår tid. Den ufrihet vi den gangen stred mot med sånn lidenskapelig styrke, er en idyll mot den som truer oss idag. Aldri noen gang mellem disse merkeår dreiet det sig om vold mot vår tro. Hvor høit stridens bølger kunde gå, hvor lite fredsommelig det kunde være, aldri kjente vi oss truet på liv og lemmer, i eiendom og kultur, i vår tanke. Men idag er det dette det dreier sig om. Nu vet vi hvad som skjer når en fremmed makt rykker inn i landet. For første gang siden Hellig Olavs dager nærmer vi oss en tid, eller rettere, står vi oppe i en tid da det kan komme til å bli spørsmål om alt det kristendommen har gitt oss, spørsmål også om for første gang i vår historie å sette våre egne krefter inn for europeisk kultur og kristen tro. Det er denne prøven Finnland går gjennem, det er disse verdier en hel verden allerede kjemper om. Og det er ikke å være en utidig spåmann å si at vårt eget folks fremtid er avhengig av denne kampens utfall.
Jeg har altså en sannhet jeg tror på og som skaper mitt liv. Dermed har jeg også en sannhet å forsvare. Hvordan skal jeg kunne verge den? Spørsmålet er selvfølgelig, men ikke svaret. Mennesker med det samme syn på livets avgjørende verdier, trenger ikke enes når det gjelder hvordan vi skal kunne redde dem i en tid som vår. Det finnes motsatte standpunkter og det finnes dyp villrede. Men det finnes ikke mange motsatte standpunkter. Det dreier sig om to: Forsvar med ånd, og forsvar med våpen og ånd. Selv går jeg inn for det siste, men jeg gjør det efter lang tvil.
Jeg har flere av mine venner blandt de såkalte pasifister. Jeg har lært for meget av dem til ikke å akte dem. Noen av dem beundrer jeg fordi jeg tror de vil sette livet inn heller enn å bøie sig for uretten. Og derfor ser jeg dem ikke som motstandere. Jeg ser et salt i dem for nutiden og et håp for fremtiden. Og om det ikke kunde lyde som en dårlig spøk, vilde jeg si at disse pasifister hører med blandt de verdier jeg vil forsvare. De gir uttrykk for en ånd som i sig selv kan virke uovervinnelig, og som vil gjøre et folk uovervinnelig om folket, eller en stor nok del av folket, eiet den.
Men jeg eier den ikke. Og jeg tror ikke noe europeisk folk på dette trinn av historien eier nok åndelig kraft til bare med den å holde sig opreist mot nutidens vold. For hvad vilde denne prøve i sin ytterste følge si? Det er farlig å forenkle for meget, og det gjør vi hvis vi ser spørsmålet som et valg mellem å ta liv eller gi liv. Det er noe ganske annet som vilde foregå. Enten er det opgivelse av alt vi tror og tenker, eller også er det forfølgelser, nedverdigelse og terror mot alt vi har kjært, og alle vi har kjære, mot dem som har min egen formodede åndskraft og mot dem som åpenbart ikke kan ha den, mot barn og kvinner, kan hende mine barn og mitt hjem. Det er økonomisk endevending i samfundet, vilkårlige lover, arbeidsplikt eller arbeidsforbud, fremmed sprog, fremmed styre, fremmed tankesett og fremmede guder. Hvad er det ved det norske folk som kan få en til å tro at det alene i Europa skulde være moden til en slik prøve? Viljen til lidelse kan være sterk og sund. Men det er farlig å overanstrenge evnen. Også her er en grunn hvor fornuften viker, og hovmodet begynner. Enhver sannhet trenger martyrer, og den kristne martyr er kristendommens seierherre, men bedre enn noen er han egnet til å vise hvor få som eier styrke i sig til en slik seier, og hvor farlig det er på forhånd å trøste sig til at den styrken eier jeg selv og eier mitt folk. Jeg har ikke den styrken. Jeg trenger sverdet for å verge korset.
Jeg vet hvad sverd idag vil si. Jeg vet det er et navn med en uhyggelig misvisende poesi. Jeg vet våpen er et ondt middel, og at onde midler i sig selv ikke kan føre til gode mål. Enhver krig skaper sorg og tap. Men det jeg har å velge mellem er ikke et onde og et gode. Det er to onder. Jeg har ikke å velge mellem martyrens ære og krigerens vanære. Jeg har å velge mellem selvopgivelse og livsvilje. I spørsmålet om våpen eller ikke våpen, har jeg ikke å velge mellem fred og krig. Jeg har å velge mellem trelldommens åk eller frihetens pris. Heller ikke har jeg å velge mellem Jesu bud og Jesu vanhelligelse. Det er ikke rart mange kristne rygger tilbake for ordstillingen kors og sverd, som for en blasfemi. De mangler ikke eksempler som kan svi sinnet på sammenblandinger av Gud og våpen. For mig er krig synd, født av våre synder, og ikke gitt oss av Gud hverken til prøve eller straff. Men ennu engang: vi har ikke å gjøre med så enkle motsetninger som synd og det motsatte av synd. Vi har å gjøre med noe ondt og noe tifold verre. Og i denne verden vi steller så lite godt med, har vi ett håp i korset, og for å redde dette kors med alt hvad det gir oss av kristen, av kulturell, av nasjonal og social, av menneskelig og personlig verdi, griper jeg til fortvilelsens ytterste middel: Våpnene. Jeg kan lenge nok grue for det. Men jeg gjør det uten tvil. Jeg ber ikke kirkens menn velsigne våpnene. Men jeg ber dem velsigne de mennesker som gjennem et middel de selv erkjenner som ondt, prøver å undgå å bli medskyldige i et ennu større onde og verge et gode som for dem er hellig. Vi kan strides om nytten av det, eller om vår rett til det. Det er noe enhver må avgjøre med sin samvittighet. La oss bare ikke glemme at kristendommens enhet er en likevekt av overveldende motsetninger. Korsets gåte er ikke løst med det ene ord: Fred. Det eier fred, men en annen slags fred enn vi oftest tenker på. «Ikke som verden gir, gir jeg Eder.» «En fred som overgår all forstand.» «Tror I jeg er kommet for å gi fred på jorden.» «Nei, sier jeg Eder, men strid.» Den fred Kristus gir, holder han ikke borte selv fra soldaten og slett ikke fra ham. Og himlens regnskapsprotokoller følger kanskje andre regler enn de vi er vant til i våre egne bøker:
Gud vil oss endå nådig hyrda
og sist frå vilska få oss burt.
Han veit at um vi broder myrda
so for hans skuld det alt vert gjort.
I nåde den han tenkjer på,
som drap for himlen sjølv å nå.
Det er på denne sannhet jeg her har nevnt, jeg vil gjøre mitt til at landet reiser sitt forsvar og at folket møtes til samling. Men forsvar og samhold kan ikke skapes hverken gjennem et foredrag eller et vedtak. Jeg har inntrykk av at litt for mange idag tror at nu har vi et forsvar fordi vi har fått en ny forsvarsminister, og at vi har et samhold også fordi vi allesammen synes det er sørgelig med Finnland. Jeg har ingen rett til å tvile på at de som sitter med ansvaret nu gjør det som gjøres kan for å reise et vern om landet både av militær og økonomisk art. Men jeg vet at folkets samhold ikke er skapt gjennem en aldri så opriktig felles sympati utad. Jeg vet samholdet bare kan være resultat av et langt og brennende arbeide, men engang vunnet, vil det ikke bare øke styremaktenes evne til å lage vern om landet, men det vil skape selve grunnlaget for at dette vernet skal kunne verge oss. Uten nasjonalt samhold nytter hverken kanoner eller fly. Med nasjonalt samhold kan selv det lille folk skape mirakler. Det har både historien og nutiden vist. Derfor ser jeg det som min egen opgave å styrke forsvaret gjennem å bidra til samholdet. Men dette arbeide krever en så veldig innsats, at det trenger hjelp fra alle som overhodet kan forme et ord og føre en penn. Det er mange bra mennesker idag som mener det hjelper landet best at vi alle «holder kjeft». Jeg tror de tar feil. Det å, tie kan tilsynelatende hjelpe nøitraliteten, iallfall forenkle den, men det hjelper sikkert ikke til å holde levende noen som helst sannhet i folket. Hvis vi idag synes det kan bli meget prat og stemning i det som kommer frem til oss, er det ikke fordi det tales for meget, men for litet, - ikke fordi det tales for høit, men for lavt. Det er «ved å holde kjeft» at stemningene løper løpsk. Og så langt fra at Michelsen hadde rett hvis han virkelig har sagt det ordet til Bjørnson om å «holde kjeft», er sannheten den at uten alle de store og små Bjørnenes «kjeft» var 1905 aldri blitt av. Det frimodige ord er tegn på et frimodig sinn, og er selv med om å skape forutsetningene for et frimodig verk. At det kan misbrukes - og at det allerede idag ofte blir misbrukt - er sikkert. Men å komme misbruket tillivs gjennem å misakte selve frimodigheten, er å ramme denne mere enn misbruket. Hvad vil det si at et fritt folk er herre i sitt eget hus uten gjennem det frie ord? Derfor så langt fra å være optatt med planer om å innskrenke ytringsfriheten, burde vi sette våre krefter inn på å skape et kor av samlende røster i landet. At vi ikke har det idag, er åpenbart, og også at vi lider under det. Nordmenn går i virkeligheten idag meget ensomme. Hjemløse og redde. Vi har ingen å tale til, ingen å høre på og ingen å gi vår virkelige tillit. Jeg er vel ikke den eneste som i denne tiden har lengtet efter at noen vilde tale til mig, noen som kunde tale til et helt folk, som over partier og skiller vilde si et vennlig ord til oss som nordmenn. Det er ikke nok for mig å høre at vi greier oss med mat. Det er ikke nok for mig å høre at jeg selv må ta min del av skylden for alt vondt som skjer. Jeg har lengtet efter en varm, inntrengende stemme som kunde gi oss en opmuntring i vår trengsel, bevisstheten om et sterkt og rikt fellesskap, om en god nasjonal arv, en som kunde fortelle oss både om folkets livskilder og om våre opgaver.
Det sies av og til at denslags bare vil være med å skape panikk. Men jeg tror det er tausheten og glemselen som mere enn noe annet er mor og far til panikken. Det skaper ikke panikk å gjøre folk fortrolig med at vi har en grunn å stå på som er truet og derfor krever alles vern. Eller at dette samfund og dette folk til denne dag har levet på visse sannheter som - i likhet med enhver annen sannhet - skaper en stolthet, en ære og en samvittighet. Eller at de handlinger vi går til eller undlater, må vi se i forhold til hvad vi tror på.
Det som vilde skape panikk, vilde være hvis det gikk op for oss at våre livskilder begynte å renne tomme, hvis vi til eksempel måtte innrømme at vårt folkestyre ikke så, meget uttrykker viljen til frihet, som evnen til stadig trettekjære opgjør, hvis vi måtte innrømme at i denne tiden tier fedrelandet stille og at troen bare skaper mismot eller drøm.
Fordi tiden og nøitraliteten tvinger oss til så mange avkall utad, burde vi ti-doble vårt arbeide med å levendegjøre frihet, land og tro i våre egne sinn. Selv friheten trenger sin organisering. Selv nøitraliteten trenger et hederlig ansikt. Selv det fredeligste samfund trenger en åndelig kjerne.
Til hvad som enn skal, skje med oss, selv til det beste som kunde skje - rettferdighetens fred - trenger vi en samling av uanet styrke. Skal denne samlingen overhodet kunne skje, må vi respektere hverandres frihet, kreve av hverandre at hver av oss prøver vår sannhet og ikke forråder den, og den kjærlighet verdens vold lammer eller begrenser, den må vi øke imellem oss. Derfor vilde jeg ønske at vi dempet, ikke våre tankers ild, men våre hissige, urettferdige og ringeaktende ord. Det er et bånd enhver sund nøitralitet burde gjøre til en selvfølge, og et bånd som ikke binder sannheten! Ufruktbar trette og ond skadefryd burde vi alle banlyse, om noen gang i denne tiden, både fra politikken, pressen og det personlige samliv. La oss gjøre hvad vi kan for å hevde våre meninger med redelige og rolige midler, med aktelse for hverandre og for hver manns opriktige tro. Dette er ikke å legge munnkurv på friheten, men gi den mening. Alt annet lager bare støi som hindrer oss fra å høre. Vi må vel alle tro at vi gjør vårt beste, selvom vi ikke alle gjør det like godt. Og for nu ennu engang å nevne forsvaret, er det sant at det kan være noe forstemmende forenklet ved mange forsvarsvenner. Men de kan også være noe merkverdig lite fredsommelig ved mange pasifister. La oss ikke bombekaste hverandre med våre utvekster. Jeg tror vi er for gode til det. Tiden og saken er iallfall for alvorlig til det.
Måtte vi alle forstå dette. Måtte hver mann og kvinne i landet se efter sitt kompass - det Wergeland sier ligger i hjernekassen - og holde kursen. Måtte vi alle vokte oss for å skape vår egen ulykke og vanære ved å si nøitralitet eller sannhet og velge den første på den annens bekostning. Måtte vi alle gjøre hvad vi kan for å hevde nøitralitet og sannhet, men tviholde på sannheten. Og måtte vi få hjelp til alt dette fra dem som hjelpe kan! -
Vi kunde få meget større hjelp enn vi får, og vi kunde selv hjelpe meget mere til, hvis f. eks. våre politiske ledere var, ikke mindre politikere, men mere mennesker som kom oss imøte nu og da med noen vennlige, alvorlige ord - uten først å se efter partitegnet. Vi kunde få mere hjelp og selv gi mere hjelp hvis flere av våre såkalte åndsmennesker, alle bokmenneskene, de lærde og de kunstneriske, var litt mindre fjerne eller beskjedne i denne tiden, hvis flere av dem brente av større tro og forlot sitt arbeide for å gi oss del i den. Og frem for alt kunde vi få mere hjelp og selv gi mere hjelp om troens mennesker foran noen, de kristne forkynnere, klynket mindre og trodde mere. Her er det særlig lett å være urettferdig, og jeg ber om forlatelse hvis jeg er det. Men jeg kan ikke fri mig fra at de kirkens menn jeg har hørt i denne tiden i mitt eget land mer har skapt mismot enn mot. Så meget kan det tales om egen skyld at vi ikke tør røre en finger. Så meget kan det tales om forståelse at all urett får hevd. Så meget kan det tales om forsoning at alt blir grått. Så sterkt kan en være på vakt mot å la Kirken og Kristus bli et hyklerisk redskap for statens makt og lyst, at en ikke lenger tør nevne hverken urett eller rett ved navn. Men en kirke som taler om synden og menneskene og straffen og kjærligheten i sin almindelighet, vil snart bli en svak kirke, hvor opriktig den kan være. Hvad Kristus er og ikke er, nøitral er han ikke. Det er ikke gjennem nøitraliteten kristendommen er blitt sett på som en forargelsens klippe i to tusen år og skal bli det i nye tusen. Det er ved å nevne mennesker og ting med de navn den har ment var de rette - til det gode eller til det onde. Det mot den gir menneskene, det gir den blandt annet ved å tale tydelig. Og tydelig tale idag kan ikke bare nevne den kjærlighet som burde være og vilde være hvis . . . den må også nevne den urett som er, hvad den er og hvor den er.
Vi trenger mot og tillit på alle områder. Vi trenger tillit til oss selv og til noe utover oss selv. Vi trenger tillit til den enkelte, til kvaliteten. Den er det som skaper det finske mirakel. Forleden leste jeg et ønske om at vi heller enn en Jeanne d'Arc måtte få 1000 kvinner i arbeide for freden. Jeg skal ikke diskutere selve ønsket. Jeg vil bare advare mot den gjengse tro om at tusen nødvendigvis er verdifullere enn én. Å ønske en fredens kvinne heller enn en Jeanne d'Arc kan jeg forstå, for det kunde være likeverdige størrelser. Men ingenting forteller mig at tusen fredskvinner, eller tusen soldater, skulde kunne tusen ganger mere enn én, for alt beror på hvad kvaliteten i den ene og de tusen er. La mig bare nevne at Jeanne d'Arc som blev brent 19 år gammel for 500 år siden, hun gløder ennu slik at hun gjennemgløder en hel nasjon.
Troen på tallet er en farlig tro. Den er grunnlaget for all selvopgivelse. To kan mere enn én og tre mere enn to . . . Efter denne troen må rikmannen være mere enn den fattige, den mektigere mere enn den svake, Tyskland mere enn Norge, Russland mere enn Finnland. Troen på tallet er et grunnlag for maktlæren på jorden.
Men den som tror på den enkeltes verdi, kommer til et annet resultat. Han reiser sig mot perserne, han reiser sig mot russerne - ikke bare i fortvilelse fordi han ikke kan annet, men fordi han eier en mirakuløs tillit. Men den som tror på tall og mengde, og på dem alene, han har alle grunner til å la landets grenser ligge åpne når makedonernes konge rykker inn.
Alle små land står idag overfor det samme problem. Det er ikke et problem vi kommer unda, en si løser, gjennem nøitraliteten. Så få vi er - har vi noe, kan vi noe, vil vi noe? Hvad gir oss mot? Hvad gir oss mismot?
Jeg har forsøkt å gi mitt eget svar på disse spørsmålene i dette foredraget. Jeg ber andre som kan mere og vet mere enn jeg om også å gi sine svar. Alt, absolutt alt, kan avhenge av at vi hver især blir klar over hvor vi står, at vi finner en plass og en mening. Det er nødvendig både for nutid og fremtid. Så mange av oss går omkring med en vakker drøm: at Norden en dag skal kunne gi verden et godt budskap. Også jeg bevarer denne drømmen. Men skal vi kunne ha noe håp om å gjøre den virkelig, er det min egen tro at vi må kunne tale til verden gjennem en sannhet som har betydd så meget for oss at vi var villige til å lide noe for den, til å kjempe for den. Nøitraliteten i sig selv vil ikke hjelpe oss ved fremtidens fredsbord, heller tvert imot. Men en sannhet vilde hjelpe oss, en vi hadde vist vilje til å kjempe for. Vi må ikke være lunkne hvis vi vil bli brukt!
VIRKSOMME ORD