Det nytter!

Gode landsmøte, gode KrF-venner over hele landet.

Det har virkelig vært et annerledes år -- et tøft år. Men nå kjenner jeg på et håp om at snart skal vi kunne treffes igjen, se hverandre i øynene og gi hverandre en klem.

Jeg kjenner også på håp når jeg ser kampanjen «det nytter», som viser resultatene av norsk bistand.

Norge er med å finansiere skolegang til nesten 25 millioner barn, i samarbeid med det Det globale partnerskapet for utdanning.

Et norskstøttet prosjekt i Malawi har gitt over 81 000 bønder veiledning i klimatilpassa landbruksmetoder.

Og gjennom støtte til vaksinealliansen Gavi har vi bidratt til å vaksinere mer enn 822 millioner barn i verdens fattigste land. Og mer enn 14 millioner liv er redda.

Dette er tall som teller. Det viser at bistand redder liv, sikrer matproduksjon og gir barn skolegang og helsehjelp. Det viser at det nytter.

Jeg starter med dette, gode partivenner, fordi jeg vet at internasjonal solidaritet er noe vi alle brenner for. Det er ikke et sidespor i en landsmøtetale. Det er øverst på KrF sin agenda.

Men jeg starter også med dette fordi nettopp de to ordene: «det nytter» -- beskriver en innstilling til politikk, felleskap og samfunnsliv som jeg kjenner igjen hos så mange medlemmer og tillitsvalgte i KrF.

Den er der hos KrF-ildsjeler i store og små lokalsamfunn over hele landet. Denne troa på at jordnært og utholdende politisk arbeid gir resultater.

Innsatsen for å legge litt bedre til rette for det lokale næringslivet. Engasjementet for bedre mat på sykehjemmet eller for å gjøre skoleveien i bygda sikrere. Støtten til idrettsklubben, korpset eller barnearbeidet i den lokale menigheten. Det nytter.

Kombinert med et tydelig verdigrunnlag, og et blikk for det enkelte mennesket i alt politisk arbeid. Da har du KrF på sitt beste.

Vi er overbevist om at det nytter. Derfor engasjerer vi oss. Derfor kaster vi oss inn i valgkampen. Og, derfor er vi med her i dag, på hjemmekontor, bortekontor og kjøkkenbord landet rundt.

*

Gode Landsmøte, KrFs arbeid i regjeringen nytter. Det gir resultater hver eneste dag. Men, like fullt er vi utålmodige. Vi vil videre, for vi har så mye mer vi vil gjøre.

Vi har fullfinansiert lærernormen. Antallet lærere i skolen har økt med 1100, bare fra i fjor til i år. Det betyr at mange flere barn blir sett -- men fortsatt er det for mange barn som ikke får den hjelpen de trenger i skolen.

2000 flere sykehjemsplasser i budsjettet for i år er gledelig. Det samme er det fantastiske matgledeprosjektet for eldre, som Olaug står i spissen for. Men det er fortsatt alt for mange som ikke får det omsorgstilbudet de skal ha.

Likeverdsreformen er lagt fram, med lovfesta rett til dedikert koordinator for hver familie som har barn med spesielle behov. Det er viktig for at foreldre kan bruke tiden til å være foreldre, og ikke på å selv finne fram i offentlig regler, søknader og tilbud. Det er et godt grep. Men vi er ikke i mål. Vi gir oss ikke før alle familier som har barn med sammensatte behov opplever at samfunnet stiller opp.

Og så har Olaug losa i havn to gode jordbruksoppgjør. Vi har investert i utbygging av bredbånd -- 400 millioner bare i fjor. Knut-Arild har fått på plass en historisk fylkesvei-satsing.

Det nytter, men det er så mye mer som kan gjøres for å legge til rette for lokalt næringsliv og livskraftige lokalsamfunn over hele landet.

Vi har økt antallet kvoteflyktninger til 3000. Tre ganger så mange som under de rødgrønne. Vi har styrket rettighetene i asylsystemet for de som blir forfulgt på grunn av troa si. Vi har fått en engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere. Vi har fått gjennomslag for å hente barnefamilier fra Moria. Men alle vet at KrF mener vi kan bidra mer.

Vi har styrket arbeidet mot barnefattigdom. Den nasjonale ordningen for å inkludere alle barn i ferie- og fritidstilbud er mer enn tredoblet. Engangsstønaden for mødre som får barn før de har kommet seg i jobb, er mer enn doblet. Og SSB anslår at økningen i barnetrygden, som vi har kjempet fram, har redusert antall barn som lever i lavinntektsfamilier med 3000.

Det nytter. Men vi vil videre. Ett barn som lever i fattigdom og nød er ett barn for mye.

Og det er fortsatt klare mangler i velferdssamfunnet vårt. Det er fortsatt for mange som faller utenfor.

De utfordringene som var der fra før, har blitt forsterket av pandemien. 

Ensomheten blant eldre. Psykiske utfordringer hos barn og unge. 

Arbeidsledigheten er høy. Mange har mistet jobben.

Og selv om det er for tidlig å senke guarden mot selve pandemien, må vi ta de politiske grepene som skal sikre at ingen blir stående igjen alene på den andre siden.

Kampen mot utenforskap er viktig. Da må vi inkludere flere i arbeidslivet, i små og store fellesskap. Vi vil tydelig stake veien ut av krisen. Vi skal ta hverdagen tilbake.

Samtidig må vi erkjenne at en mer normal hverdag og vaksine ikke vil være nok for at alle kan legge pandemiåret bak seg. 

Det kan være behov for forsterket innsats over lang tid, kanskje år, fordi pandemien rammer noen ekstra hardt.

Vi ser nå tendenser til flere opplever psykisk plager og alvorlig psykisk sykdom. 

Derfor er det viktigere enn noen gang med tiltak som motvirker ensomhet. Styrking av lavterskeltilbud og sikre rask psykisk helsehjelp. 

Vi trenger voksne som fanger opp barn og unge som sliter, og har tid til å være der for dem.

Vi fortsetter å jobbe for å bøte på konsekvensene pandemien og smitteverntiltakene har for sårbare grupper.

Vi vil gjøre det som trengs for å hjelpe de som ikke vil bli friske av at pandemien er et tilbakelagt kapittel.

Og la det ikke være noen tvil -- KrF og regjeringen vil legge frem en kraftfull pakke for å motvirke langtidskonsekvensene av pandemien.

*

Gode KrF-ere, 

Pandemi eller ikke: mange snakker om eldreomsorgen så man skulle tro det er en kontinuerlig krise -- at det nesten er nytteløst.

Det er langt fra sannheten. Sannheten er at det nytter, og at det skjer utrolig mye bra i norsk eldreomsorg. Ikke minst er det mange flotte, solide og faglig dyktige arbeidsfolk i sektoren. Som også fortjener både oppmerksomhet og takknemlighet for den ekstraordinære innsatsen de har lagt ned gjennom korona-tiden. Som for eksempel her på Fagerborghjemmet.

Vi trenger store investeringer i omsorgssektoren framover. Men jeg ville ikke vært helt ærlig hvis jeg sier at jeg tror at det er økonomiske satsinger alene som skal til for å forbedre trivselen, helsa og omsorgen.

Jeg har med meg et minne fra oppveksten i indre Agder. Fra baksetet i bilen, mens vi kjørte på noen veldig smale veier ¿ dette var altså før Knut Arild ble samferdselsminister ¿ Med jevne mellomrom var det satt opp et blått skilt med en stor hvit M på.. Det var tegnet på at her kunne vi møte andre biler. Når vi kom kjørende, måtte vi vente inn, eller kanskje rygge litt for at møtet i veien kunne finne sted.

I dag holder vi oss helst til store, slette veier. Møtene, ja de kan knapt kalles møter, de skjer i all hast. Vi rekker knapt se hverandre.

Kjære Landsmøte. Jeg tror vi, billedlig talt, trenger å sette opp noen flere store skilt med M i samfunnet. Som gir oss tid til å møtes.

For er det noe tiden med pandemi har vist oss, så er det at vi trenger felleskap. Vi trenger menneskelige møter. Ingen mennesker er en øy, heter det. Heller ikke en 70-, 80- eller 90-åring er en øy. Vi trenger felleskap og tilhørighet.

Den svenske kristendemokratiske nestoren, Alf Svensson, som har inspirert til noen av disse tankene, han sa at: Selv ikke under menneskenes siste år, lever det av «brød alene». Kanskje er det tvert imot slik at «brødet» da blir mindre vesentlig enn møtet.

Behovet for å bli sett -- det å få være noen for noen -- det følger oss hele livet.

Vi mennesker trenger andre mennesker. Det har aldri vært meningen at vi skal gjøre oss uavhengig av andre, eller klare oss uten å be om hjelp.

Derfor må vi også snakke om det som ofte kalles den usynlige omsorgen. Når ektefeller, barn, foreldre og venner setter av timer, uker og år til omsorgsoppgaver for sine nærmeste.

Det skaper møteplasser i hverdagen, som aldri fullt ut kan telles eller regnes på. Og som aldri fullt ut kan verdsettes i kroner og øre.

De siste ukene har jeg fått snakka med flere av disse heltene fra kulissene i omsorgs-Norge. Som for eksempel Kristin.

Kristin forteller at hun selv ønska å ta mora heim til seg, og at mora veldig gjerne vil bo heime så lenge det er mulig. Derfor kom de til en felles avtale om at sånn skulle det bli! Nå har Kristin fått tilrettelagt en del av huset for mora, som i fjor ble dårlig til bens.

-- Men mor er fortsatt sylskarp i toppen, forteller Kristin. Og hun er alltid så takknemlig. Det er virkelig en glede.

Samtidig er det også krevende å være nærmeste pårørende, i kombinasjon med en travel hverdag og egen jobb.

-- Det er klart jeg blir sliten. Av og til så sliten at det går på helsa løs. Så jeg kunne trengt et pusterom, sier hun. -- Jeg føler meg litt tatt for gitt. Ikke fra mor, men fra kommunen og det offentlige. Det hadde betydd noe om omsorgen ble verdsatt i større grad.

Kjære landsmøte,

På dette landsmøtet skal vi diskutere et forslag om en egen «pårørendestøtte». Den må være tilpassa sånne som Kristin og mora hennes.

Vi foreslår en statlig, skattefri ordning der en mottar om lag 7.500 kroner per måned. For å kunne motta støtten må de eldre ha et dokumentert omsorgsbehov. De må også bo i tilknytning til sine pårørende, sånn at jevnlig oppfølging er mulig.

Pårørendestøtten skal ikke erstatte helsetjenestene til eldre som bor hjemme, men være et tillegg til de grunnleggende helse- og omsorgstjenestene som eldre får.

Realiteten er at mange familier tar et stort omsorgsansvar for sine nærmeste. Å verdsette disse heltene fra kulissene i eldreomsorgen, er det eneste riktige.

Avlastningsordninger for pårørende som tar et stort omsorgsansvar, er også viktig. Vi skal blant annet vurdere et forslag om avlastning på resept for pårørende.

Det kreves nytenkning for å løse de utfordringene vi fortsatt har i eldreomsorgen. Ikke minst trengs det å lytte til de eldre selv, til pårørende og de som jobber i sektoren.

Det gjør KrF -- og vår visjon er at Norge skal være verdens beste sted å bli eldre.

Det betyr at vi må intensivere utbyggingen av sykehjemsplasser, få på plass flere trygghetsboliger og dagaktivitetstilbud. Vi må styrke hjemmetjenesten, lavterskeltilbudene og frivilligheten.

Men samtidig må vi løfte den usynlige omsorgen. Vi må legge til rette for at det kan settes opp flere sånne store M skilt i samfunnet. Det vet vi at nytter.

For alderdommen -- den handler først og fremst om å leve.

*

Det er to ord som har fått en ny tyngde gjennom denne spesielle tiden.

For det første, så er det nettopp dette store behovet vi alle har for felleskap. Å treffes på jobben, møte venner og være sammen. Vi trenger å bremse ned iblant og møtes under et M- skilt langs veien.

For det andre har pandemien vist at økt fleksibilitet mellom familie og jobb er mulig å få til. Ikke alltid like lett, men mulig. Det er slett ikke sikkert at alle arbeidsgivere vil være like fleksible, når samfunnet åpner opp igjen.

Gode Landsmøte.

Jeg er ikke i tvil om at KrF er det partiet som har de beste forutsetningene for å gi familiene mer fleksibilitet og tid sammen. Alt for lenge har politikken overkjørt familienes ønsker. Familiens rolle og mulighet til å selv bestemme har blitt svekket. 

Alle skal gjøre det samme. Ta like lang permisjon. Sende ungene i barnehagen når de er ett år. Få dem over i en skolehverdag som helst skal vare like lenge som voksnes arbeidsdag. Hensynet til arbeidslinja trumfer alt annet.

Sånn tenker ikke KrF. Politikken skal styrke familiene, ikke styre dem. Vi vil støtte familiene og løfte foreldrerollen -- og gi mer tid til hverandre.

Vi gikk inn i regjering med et klart mål om å styrke barnefamilienes valgfrihet og trygghet. Det har vi levert på. Vi har økt barnetrygden, styrket engangsstønaden og kontantstøtten og innført fritidskortet -- for å nevne noe.

Det er vi stolte av. Det viser at det nytter. Men vi er langt fra fornøyde.

Det trengs et skifte i norsk politikk, fra arbeidslinja til familielinja. Fra at alle skal springe i samme takt, til å verdsette at farten kan variere i ulike deler av livet.

En moderne familiepolitikk handler ikke om å detaljregulere folks foreldrepermisjon, eller om å øke antall timer i skolen.

En moderne familiepolitikk gir familiene mer tid sammen, gode og fleksible støtteordninger -- og et arbeidsliv som legger til rette for at familie og jobb kan kombineres.

Derfor vil KrF skrote den rigide tredelingen av permisjonen og lage en bedre og mer fleksibel foreldrepermisjonsordning. Familier er forskjellige -- one size fits all-konseptet funker ikke. Vi trenger langt mer fleksibilitet i fordelingen av permisjonen.  

Derfor vil vi utvide tiden foreldrene kan ta ut i permisjon mens barna er helt små med fire uker.

Og vi foreslår en uke ekstra til far etter fødsel -- fordi vi vet at den aller første tiden kan være spesielt krevende. Da er det godt å være to.  

Moderne familiepolitikk handler om fleksibilitet og at det legges til rette for at familiene kan bestemme over egen hverdag. Derfor vil vi fortsette å styrke de økonomiske ordningene for familiene. Derfor vil vi fortsette opptrappingen av barnetrygden. Og derfor er vi krystallklare på at vi vil bevare kontantstøtten for de som ønsker de ekstra månedene hjemme med ettåringen sin.

Gode Landsmøte.

De lave fødselstallene de siste åra har til og med fått steinharde «arbeidslinjeparti» til å diskutere familiepolitikk. Men de følger ikke opp med praktisk politikk. Vi må investere i gode familieordninger som legger til rette for å få flere barn. Som legger til rette for mer tid sammen. Mer fleksibilitet og rause støtteordninger.

Det gjør KrF. Og nå ligger det også et spennende forslag fra Ingelin til Landsmøtet om å gjøre både barnehage og SFO gratis for det tredje barnet og oppover. I tillegg foreslår ho søskenmoderasjon på tvers av barnehage og SFO. Disse forslagene vil utgjøre en stor forskjell for familier med flere barn. 

Dette er god familiepolitikk. Det er god KrF-politikk -- ja, det er politikk som trygt kan merkes med #detnytter.

*

Gode landsmøte,

Når KrF-ledere før meg har snakket om klima i talene sine, har de ofte nevnt at KrF skreiv seg inn i historiebøkene da Kjell Magne Bondevik som første statsminister i verden gikk av på en miljøsak. Historiebøkene ga KrF og Bondevik rett. KrF tok klima på alvor da, og vi har gjort det nå. Vi må faktisk tilbake til 90-tallet siden norske utslipp vært så lave som de er nå. Og de skal videre ned.

Her vil rett og slett ikke en rødgrønn politikk gjøre nytten. 

Jeg satt selv i energi- og miljøkomiteen da de holdt på. Da Ola Borten Moe var oljeminister og ville ha oljeboring helt til Nordpolen. Da gasskraftverkene, som Jens Stoltenberg kastet Kjell Magne for å få bygge, sto og spydde ut CO¿.

Jeg var frustrert. Klimapolitikken rikket seg ikke en millimeter. Alt handlet om kvotekjøp i utlandet.

Nå, gode Landsmøte, har vi en helt annen melodi i klimapolitikken. Vi har kuttet klimagassutslippene. Vi har vernet Lofoten og Vesterålen fra oljeleting. Olaug har fått til en klimaavtale for landbruket og Knut Arild har fått gjennomslag for 400 milliarder kroner til en jernbanesatsing i NTP-en.

Det nytter -- og det er viktig. For KrF handler god klimapolitikk om at vi har et ansvar for å ta vare på jorda. For de som kommer etter oss -- og ikke minst for de som taper mest på klimaendringene.

For det er de fattigste i verden som lider mest av klimautslippene våre.

Det er blodig urettferdig. De som har forurenset minst, er de som rammes aller hardest av klimaendringene.  

Flom, tørke og ekstremvær er grunnen til at mer enn 60 millioner flere mennesker lever i sult i dag sammenlignet med for bare fem år siden. Avlinger ødelegges og gjør det umulig å drive landbruk og tjene til livets opphold.

Og fordi klimakrisa er internasjonal, krever den internasjonale løsninger. Her må Norge ta på seg den gule ledertrøya i det internasjonale klimaarbeidet.

Det gjorde vi da vi, som det første vestlige landet, økte forpliktelsene våre til utslippskutt i Parisavtalen.

Det gjorde vi da Dag Inge la fram en offensiv strategi for støtte til klimatilpasning i fattige land. Et arbeid som vil styrkes og som KrF skal styrke i årene framover.

Gjennom klimaloven og samarbeidet med EU har Norge nå også fått et utslippsbudsjett som viser hvor mye vi må kutte utslippene våre med -- år for år, for å nå målet i 2030. Og vi har en klimaplan som viser hvordan kuttene skal gjøres.

Gode landsmøte, KrF gjennomfører et grønt skatteskifte som gjør det lønnsomt å ta miljøvennlige valg. For på samme måte som klimapolitikk og utviklingspolitikk henger sammen, så henger også klimapolitikk og næringspolitikk sammen.

Derfor har vi, år for år, økt støtten til å utvikle og ta i bruk klimateknologi. Nå går utslippene ned, samtidig som vi skaper mer!

La meg si helt konkret hva det innebærer: Det er 10.000 klima- og energiprosjekt. Det er alt fra små prosjekter som effektiviserer produksjon, til store prosjekter som skaper aktivitet og norske arbeidsplasser.

Det gjelder ikke minst satsingen på karbonfangst- og lagring.

Og når det nå kommer 80 nullutslippsferger og det satses på grønne hurtigbåter -- da er utviklerne og utbyggerne på Stord og i Hyen.

Det kan vi være stolte over. Det nytter -- og her går vi foran!

Men, denne offensive klimapolitikken møter også motstand. Aller størst er motstanden på Stortinget. 

Frp har stilt seg på sidelinja av hele omstillingen av norsk næringsliv. De vil heller at vi betaler EU enn å gjennomføre endringer selv. 

Senterpartiet brukte ukevis på å finne ut om de støttet klimamålet. Da de først fant ut at de gjorde det, ville de ikke støtte tiltakene som kan få oss i mål. Arbeiderpartiet vil uthule det grønne skatteskiftet, og fremmer politikk som kan gjøre det vanskelig å få til karbonfangst- og lagring.

Opposisjonen er rett og slett oppsiktsvekkende tafatt i klimapolitikken.

Da vi satt i opposisjon, gjorde vi alltid klimameldingene bedre. Men denne klimameldingen er den første som ikke har blitt forsterket i Stortinget. 

Det sier meg to ting.

For det første det er vi som er mest offensive på klima!

Og for det andre: innsatsen for klimaet vil gå ned ved et regjeringsskifte.

*

Gode Landsmøte,

Jeg startet med hvordan det KrF jeg kjenner er gjennomsyret av en det nytter-holdning.

Ta vare på den. Ta vare på idealismen, engasjementet og begeistringen -- da er det utrolig hva vi kan få til sammen.

Ta vare på rausheten med hverandre. Den kler oss -- og vi trenger det alle sammen av og til. Jeg trenger det hele tiden.

La oss ha høyt til taket i debattene, og lav terskel for nye ideer.

Du vet: Vi har aldri vært et elite-parti. Aldri vært for de perfekte. Men stryker du perf- i perfekte, da får du KrF på sitt beste: Nemlig ekte.

Vi er stolte over verdiene våre. La oss utrykke dem -- og på en måte som folk kan kjenne seg igjen i -- på hver arbeidsplass, i hver heim og hvert lokalsamfunn rundt om i landet.

Så vil det alltid være noen som insisterer på at det er nytteløst.

Av og til hører jeg noen si at samfunnsvindene blåser mot KrF.

Ja, det er nok flere saker der KrF framstår som en enslig motstemme -- og vi nøler ikke med å gå motstrøms når det kreves.

Om det gjelder å kjempe for en solidarisk alkoholpolitikk.

Eller når vi advarer mot Arbeiderpartiets, ja en samlet venstresides, vedtak om å utvide grensa for selvbestemt abort. Når partier som Rødt og SV foreslår fri abort frem til 22, når vi vet at moderne medisin kan redde et 23 uker gammelt barn, da er KrF en tydelig motstemme.

Om det gjelder å ta til motmæle mot den berøringsangsten vi alt for ofte ser i møte med tro og Kirke. Norge skal ikke være et livssynsnøytralt samfunn, men et livssynsåpent samfunn.

Ja, om vi går imot mange av de andre partiene når vi kjemper for kontantstøtta og familienes valgfrihet.

*

Gode Landsmøte.

Mye står på spill de neste månedene fram mot valget.

Disse sakene viser at politikk ikke bare handler om å fordele goder eller skape større verdier. For KrF begynner politikken alltid med å definere verdiene. Hvilke verdier vi skal legge til grunn i samfunnet vårt. 

For oss er dette helt klart.

Vi vet hvem vi er -- og vi vet at verdiene vi bygger på gir de beste svarene på utfordringene Norge og verden står overfor. I møte med store kriser og samfunnsendringer må vi ha en rettesnor å styre etter. Da må vi ikke gi slipp på vår felles kristne kulturarv, som på mange måter har lagt grunnlaget for det moderne samfunnet vårt.

Vi er en bevegelse bygget på trygge og slitesterke verdier som varer.

Respekten for menneskets verdi. Den grenseløse nestekjærligheten og ansvaret for hverandre. En ansvarlig bruk av naturens ressurser.

Dette er verdier som ikke går ut på dato. Dette er verdier som er mer relevante enn noen gang. Verdier Norge og verden trenger mer av for å kunne møte fremtiden på en god og trygg måte.

Vi kjemper for et samfunn der alle mennesker føler seg like velkomne, der enkeltmennesket er viktigere enn systemet.

Et samfunn der barns beste ikke må vike for voksnes behov, der familiene ikke må tilpasse seg arbeidslivet. Der ikke leken forsvinner fra skole og barnehage, og der alle barn er trygge og blir sett. 

Et samfunn der de små og nære fellesskapene som familier og frivilligheten løftes, der mennesker ikke må mestre livet alene, men heller opplever tilhørighet.

Der vi har et bærekraftig forbruk, og stopper miljø- og klimakrisa som truer livsgrunnlaget vårt.

For meg er det avgjørende at KrF skal være de fremste til å løfte frem de verdiene som gjør samfunnet mer menneskelig, varmere og tryggere. 

Etter at KrF ble stiftet i 1933, vokste partiet fra et vestlandsparti til å bli et landsparti, med løsninger for hele landet.  

KrF sin første stortingsrepresentant, Nils Lavik, hadde klokskapen og motet til å løfte frem verdiene i politikken, og til å gjøre verdiene om til praktisk politikk.

Grunnlaget for KrFs sterke posisjon i norsk politikk, var at forgjengerne våre klarte å samle mennesker fra ulike kristne miljøer til felles politisk innsats. Med en tydelig forankring i et felles verdigrunnlag.  

Det betyr ikke at KrF bare er for kristne. Jeg mener at disse universelle, gode verdiene er like aktuelle for alle i hele samfunnet. Det handler om å sette enkeltmennesket i sentrum, og skape et samfunn med frihet og ansvarlige rammer. 

KrF har plass til mange flere. 

Det holder at du mener at alle mennesker er like verdifulle, at vi har et ansvar for å ta vare på hverandre og at vi har et ansvar for kloden vår.

Jeg tror veldig mange er nærmere KrF enn de tror. Jobben vår er å få dem ned fra gjerdet! 

Kjære landsmøte!

Kristendemokratiet er selve definisjonen av den tredje veien i politikken. Vi kan ikke plasseres i båsene «venstreside» eller «høyreside». Vi tror at mennesker trenger frihet, fellesskap og forpliktelse -- og at vi lever bedre liv med støtte fra nære og sterke sosiale nettverk. 

La meg si det så klart som overhodet mulig:

På min vakt kommer KrF til å være et tydelig kristendemokratisk sentrumsparti. Derfor går vi til valg på at dagens sentrum-Høyre regjering skal få fortsette. Og derfor jobber vi hver dag for å trekke politikken mot sentrum, der de gode løsningene finnes. Der KrF sine løsninger finnes.

La oss brette opp ermene, gode KrF-ere. Det nytter!