Velkommen til LO sin 35. ordinære kongress her i Folkets Hus i Oslo!
Det vil si - helt ordinær er den ikke. Kongressen finner sted ett år og en måned senere enn planlagt. Vi vet alle hva det skyldes. En pandemi som raste over verden gjennom to lange år. En pandemi som ennå ikke er over, i mange land. En pandemi som vi fortsatt merker etterdønningene av.
Vi visste virkelig ikke hva som traff oss vinteren for to år siden. Vi ante ikke hvor langvarig pandemien skulle være. Eller hvilke tiltak som måtte til. Da våre medlemmer havnet midt i stormen, så vi verdien av LO sin størrelse. LO sin styrke. Og LO sitt samhold. Vi så verdien av at nesten én million medlemmer og 60.000 tillitsvalgte jobbet sammen for å sikre arbeidsfolk sine interesser.
Klubbleder Rozina Nazar i Taxfree-butikkene på Gardermoen fikk koronakrisen rett i fanget - i form av utallige permitteringer. Og måtte stå på dag og natt for å sikre medlemmene sine. På sykehusvaskeriet på Haukeland i Bergen skulle tonnevis av smittetøy behandles forsvarlig. Da jeg besøkte vaskeriet i fjor, ble jeg fortalt at millioner av laken, håndklær og alle slags plagg til både pasienter og helsepersonell går gjennom vaskeriet hvert år. Pandemien og risikoen for smitte gjorde ikke den jobben lettere. Strenge og omfattende vaskemetoder måtte til for å drepe koronaviruset. Men plasstillitsvalgt Tomasz Dobrowski og alle de ansatte ved vaskeriet bestod stresstesten - med glans.
På Britannia hotell i Trondheim var de før jul i fjor bare timer fra å motta massepermitteringer. Hadde det ikke vært for tillitsvalgt for hotell og restaurantarbeiderne i Trondheim, Børge Ånesen, så hadde sjansen vært stor for at 300 hotellarbeidere på Britannia hadde gått inn i julen uten en jobb å gå til.
Slaget om Britannia var avgjørende for at vi fikk presset på plass en lønnstøtteordning. En ordning som sikret 10 000 arbeidsplasser. Over hele landet jobbet våre tillitsvalgte for å ivareta medlemmene sine interesser. Og i møte med en høyreregjering som var mest interessert i å bruke anledningen til å kutte i formuesskatten, tok vi i LO opp kampen for vanlige arbeidsfolk. Vi tok kampen for dagpenger. Vi tok kampen for feriepenger. Og vi tok kampen for lønnsstøtteordninger for de som ble rammet av pandemien.
Kamerater!
Vi tok de kampene. Og vi vant de kampene.
Gode venner,
Dette er en ordinær kongress i ekstraordinære tider. Pandemien har etterlatt seg mørke skyer over verdensøkonomien. Forskjellene internasjonalt øker. Verden trues av matmangel. Av energikrise. Av krig.
I Ukraina slåss våre brødre og søstre en desperat kamp mot Putin-regimet sine okkupasjonssoldater. Og selv om ukrainernes motstandskamp imponerer, skal vi ikke glemme hva kampen koster i menneskelig lidelse. For oss som bor i Europa har krigen i Ukraina blitt uendelig nær. Vi har selv grense mot Russland. Vi har naboland som ikke står under NATO sin beskyttelse, men som nå søker ly. Vi tar imot ukrainske flyktninger med varme og åpne armer, og vi setter gule og blå pins på jakkeslaget for å markere vår solidaritet. For folk som bor andre plasser i verden, er Ukraina-krigen fjernere, men den får likevel konsekvenser. Store deler av kornavlingene og solsikkeavlingene i verden dyrkes i Ukraina. Der rakk ikke såkornet å komme i jorda før krigen startet. Russland er også en stor matprodusent. Og en stor produsent av gass, olje og mineraler som hele verden er avhengig av. Pandemien skapte økt ulikhet internasjonalt. Russland sin krig mot Ukraina gjør også det.
Behovet for å vise solidaritet med de fattige i verden har bare blitt større. Den internasjonale fagbevegelsen er et solidarisk fellesskap. Vi står sammen og verner om hverandres rettigheter. Og jeg håper dere alle som er her på kongressen vil bidra til den spleisen vi har opprettet til støtte for ukrainsk fagbevegelse sitt arbeid for internflyktningene. Jeg er utrolig glad for å ha fagforeningskamerater fra mange samarbeidsland her på kongressen - fra Tunisia, fra Palestina og ikke minst Yevgen, Ihor og Roman fra Ukraina.
Kjære venner,
Tre måneder inn i pandemien spurte vi medlemmene i en undersøkelse: «Har du et positivt eller negativt syn på framtida?» «Er du optimist eller pessimist?» Og de aller, aller fleste LO-medlemmene sa: «Vi har tro på framtida.» Så spurte vi dem: «Hvorfor?» «Korona», sa de. «Klima og miljø». «Arbeid». Og det syntes vi jo hørtes litt rart ut. At koronapandemi og klimakrise skulle gi opphav til optimisme? Men så kikket vi nøyere på svarene. Og da så vi det: «Måten vi håndterer koronapandemien på i fellesskap.» «At vi kan løse klimautfordringen gjennom samarbeid.» «Samhold». Slik ser LO-medlemmer flest på framtida. Ikke uten mørke skyer. Men med en tro på at vi kan takle utfordringer, bare vi står sammen.
Vi kan løse klimaproblemene, bare vi tar i bruk den kompetansen som finnes blant de som jobber i leverandørindustrien, på universiteter og høyskoler og forskningsinstitusjoner, i produksjonsbedrifter, i olje- og gassnæringen, i kraftkrevende industri, transport og varehandel, i kommuner, fylker og i staten. På Johan Sverdrup produserer vi olje og gass med verdens laveste klimaavtrykk. På Hydro Karmøy har vi verdens reneste aluminiumproduksjon. Og på Yara på Herøya kutter vi utslippene fra kunstgjødselproduksjonen.
Hvis alle våre dyktige medlemmer får jobbe sammen. Hvis de får tillit og armslag til å bruke de beste sidene av seg selv. Hvis de får utvikle sin kompetanse og utvikle nye arbeidsmåter. Da løser vi klimaproblemene.
Som Roger Hansen, vår tillitsvalgte i Yara, sa til meg: Det er vi som er klimaløsere. I LO har vi klimaløsere over hele landet! Det er ved å lytte til våre folk Norge går foran som klimanasjon.
Vi har sagt at vi skal kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. Og vi kutter dem her hjemme! Men ikke bare kutter vi klimagassutslipp - vi skaper også nye jobber. Fangst og lagring av CO2. Hydrogenproduksjon og batteriproduksjon. Og energiminister Terje Aasland har lansert tidenes havvindsatsing, som vil kutte utslipp, skape jobber og nesten doble norsk kraftproduksjon!
Dette handler om å ta vare på og utvikle den kompetansen som finnes. Og om å utnytte de naturlige fortrinnene Norge har for å lykkes. Vi har satt oss høye mål som klimanasjon. Og LO-medlemmene er sikre på at vi skal lykkes!
Kjære venner,
Å kutte utslipp og skape jobber er blant de største utfordringene vi står overfor. For LO er det også viktig at den omstillingen vi skal gjennom blir rettferdig, og at vi lykkes i å redusere forskjeller og skape et godt arbeidsliv. Derfor er jeg glad for at regjeringen med Espen Barth Eide i spissen nå setter ned Rådet for rettferdig omstilling, der våre medlemmer sine erfaringer skal prege norsk klimapolitikk.
LO spurte i høst det norske folk om de mener forskjellene i Norge er for store, for små eller akkurat passe. Sju av ti nordmenn mener forskjellene er for store. Beskjeden fra det norske folk er klar: Forskjellene må ned! Forskjellene mellom folk i Norge økte gjennom hele Erna Solberg sin regjeringstid.
Ulikhet i inntekt.
Ulikhet i formue.
Ulikhet i makt og muligheter.
Å redusere forskjeller er en kjerneoppgave for LO! «Ulikhet er som gift for den norske modellen,» pleide Hans Christian å si. Det går ut over tilliten og samholdet blant folk. Viljen til å ofre noe for hverandre. Viljen til å stå sammen.
Men om ulikhet er som gift for den norske modellen, så er den norske modellen vårt beste våpen mot ulikhet. En samordnet lønnsdannelse der vi løfter hele laget samtidig, er fagbevegelsen sitt viktigste bidrag til kampen mot ulikhet. Frontfagsmodellen handler om at hele laget får del i den samme lønnsveksten. Da må vi anerkjenne at alle arbeidstakere er uunnværlige, og at alle skal med. Da må alle tre partene i arbeidslivet jobbe sammen for å øke organisasjonsgraden og for å få plass flere tariffavtaler.
I åtte år hadde vi en regjering som mente det var viktigst å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Nå har vi Jonas som statsminister og hans regjering som støtter opp om det organiserte arbeidslivet. Nå har vi en regjering som lovfester retten til hele faste stillinger, forbyr innleie, og dobler fagforeningsfradraget. Og etter mange års kamp har vi nå endelig en regjering som legger frem ny lov som skal sikre norske sjøfolk norsk lønn i norske farvann!
Det er en god start, dere! Gjennom nesten hele 2000-tallet har vi i store deler av arbeidslivet slitt med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det begynte på sjøen, så i luftfarten, så fulgte bygg- og anleggsbransjen, og det har spredd seg til den ene bransjen etter den andre.
Vi har sett arbeidsgiverne sin imponerende oppfinnsomhet, når det gjelder å omgå nettopp arbeidsgiveransvaret. Innleie. Outsourcing. Omorganisering av selskapsstrukturer. Fiktiv entreprise. Alt dette for å slippe å ta det ansvaret som en arbeidsgiver skal ha.
Kampen mot sosial dumping, ulovligheter og omgåelser av lovverket har vært lang og hard for fagbevegelsen, og den er slett ikke vunnet. Men forbundene i LO-familien har kastet seg inn i slag etter slag, og til slutt vinner vi krigen. Vi fikk mye på plass under den forrige rødgrønne regjeringen. Vi måtte kjempe hardere da regjeringen ble blå, men vi vant slag da også. Og vi har hatt rødgrønne kommuner over hele landet som har stilt krav til leverandører av varer og tjenester om å ha ordna forhold.
Nå har vi fått på plass en ny Arbeiderparti-ledet regjering som allerede har levert på LO sine krav i arbeidslivspolitikken. Og dere, dette er bare begynnelsen! Jeg er sikker på at Marte Mjøs Persen sitter klar i arbeidsdepartementet til å ta imot nye krav, nye forslag, til hvordan vi skal gå videre med storrengjøringen i arbeidslivet! De forslagene er det vår jobb å formulere! Vi har nå sjansen til å ta sjumilssteg i kampen for et bedre arbeidsliv. Det er en sjanse vi ikke skal la gå fra oss!
Kjære venner,
Arbeid er nøkkelen til selvstendighet og økonomisk frihet for menneskene. Det å kunne livnære seg selv og sine. Å kunne sette mat på bordet. Derfor er arbeid til alle jobb nummer én for oss i LO. Derfor står vi på for å sikre medlemmene sine arbeidsplasser. Derfor vil vi utvikle, ikke avvikle, de næringene der våre medlemmer jobber. Derfor vil vi sikre retten til heltid i pleie- og omsorgssektoren, i varehandelen, i hotell og restaurant og i alle andre næringer og sektorer. Derfor vil vi gi rom for de som jobber for fellesskapet til å bruke sin kompetanse og faglighet - vi skal ha på plass en tillitsreform i offentlig sektor, og ostehøvelkuttene skal være historie! Og derfor står vi på for å skjerme offentlige ansatte mot konkurranseutsetting, privatisering og dårligere lønns- og arbeidsforhold. Vi må erkjenne at verdiskaping, det er noe som skjer i alle sektorer, og at verdiskapingen ikke øker av at man flytter en jobb fra offentlig til privat sektor!
Målet vårt er at alle som kan jobbe, skal jobbe - i arbeid de trives med, arbeid som ikke ødelegger helsa deres og i arbeid som gir en ordentlig inntekt. Arbeid - til - alle - er - jobb - nummer - én. Så er det altså sånn at noen av oss ikke kan jobbe, bør jobbe eller får jobbe. Noen går arbeidsledige. Noen er alderspensjonister. Og andre får uføretrygd. Dagpenger, alderspensjon og uføretrygd ¿ det er velferdsstaten sitt adelsmerke! Det er ordninger vi har slåss for, og som kom på plass i tiårene etter krigen.
Kamerater,
Disse ordningene skal vi aldri gi slipp på! Ikke bare skal vi verne dem, vi skal også styrke dem! For i LO tar vi vare på folk. I oppkjøringen til kongressen er det skapt et inntrykk av at det er stor uenighet i LO om pensjonspolitikken. Men vi er jo egentlig ganske enige. LO-kongressen stilte seg bak hovedprinsippene i pensjonsreformen i 2005. Men vi sa samtidig at vi vil følge med på hvordan pensjonsreformen slår ut sosialt, og at vi må kunne rette opp skjevheter som oppstår.
Vårt mål er at summen av Folketrygd, tjenestepensjon og AFP skal gi en ytelse på 2/3 av sluttlønn fra 67 år. Og at det skal være mulig å gå av tidligere med AFP, hvis du har slitt deg ut gjennom et langt arbeidsliv. LO har ikke gitt seg på dette. De kravene gjelder fortsatt. Nå kommer det en ny evaluering av pensjonsreformen i juni, og vi kommer selvfølgelig til å stå fast på våre krav. Vi kommer også til å ta opp kampen for å reformere AFP-ordningen, sånn at vi kan tette hull og sikre våre medlemmer retten til å gå av med AFP!
Kjære kongress!
Jeg kan ikke snakke om pensjon uten å nevne en av våre største seire: I vinter vant vi et veldig viktig slag, da vi fikk sikret pensjonsopptjening fra første krone for én million norske arbeidstakere. Sånn er det å ha en Arbeiderparti-ledet regjering! Og jeg synes vi skal gratulere hverandre med denne store seieren!
Kjære venner,
LO er den aller største fagorganisasjonen i Norge. Det hviler et helt spesielt ansvar på oss, for å bidra til ansvarlige løsninger på de utfordringene Norge står overfor. Det ansvaret har vi tatt i hele vår moderne historie. Og det er et ansvar vi gjerne tar på oss også i det århundret vi er inne i. Men vår evne til å være en ansvarlig, samfunnsformende aktør, hviler på tre ting:
Størrelsen vår.
Bredden vår.
Samholdet vårt.
LO representerer arbeidstakere i alle sektorer. I alle bransjer. I alle yrker. Vi representerer vanlige arbeidstakere i alle lag av folket. Og jeg skal love dere én ting, kjære kongress: I den kongressperioden vi nå går inn i, skal LO passere EN MILLION MEDLEMMER!
Det er ikke alltid gitt at disse medlemmene vil akkurat det samme. Størrelsen og bredden gir oss styrke ¿ men stiller store krav til samhold. Det er klart det er motsetninger, uenigheter og ulike vurderinger. Men LO-familien har vist en utrolig evne til å finne fram til felles løsninger. Til å anerkjenne at også de andre har legitime interesser. Og at et kompromiss ikke alltid handler om å lande på midten. Men om å ta inn over seg hvor tålegrensen går, for de vi er i familie med.
Sånn bygger vi styrke og samhold i LO-familien! Sånn møter forbundslederne hverandre hver mandag i Sekretariatet! Og sånn møter vi hverandre her på kongressen i Folkets Hus. Vi møtes. Vi lytter. Vi blir enige. Vi gir tyngde til hverandre sine viktigste saker. Og vi endrer Norge!!!
Det er det som gjør LO-kongressen til Norges største demokratiske verksted. Og det er på denne måten vi levendegjør slagordet «Større. Sterkere. Sammen.»
Kjære venner,
Jeg begynte denne åpningstalen med å si at vi lever i ekstraordinære tider. Og ekstraordinære tider krever mer av oss alle. Krigen i Ukraina, energikrisen og matkrisen skaper uro i Norge og i verden. Vi må bekjempe økende ulikhet, og vi må ikke miste klimamålene av syne.
Mer enn noen gang trenger Norge en flertallsregjering som kan ta ansvar! Stortingsvalget 2021 var et rungende rop om en rødere og grønnere politikk! Regjeringen har levert i sak etter sak, på klima, på arbeidsliv og på fordeling! Men forventningen om en flertallsregjering etter valget var sterk blant LOs medlemmer! Og jeg er helt sikker på at jeg har det store flertallet av LOs medlemmer bak meg når jeg sier at: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV må finne sammen! Ikke bare fra sak til sak i Stortinget! Men i regjering!
Det er så lite som skiller oss! Det er så mye som forener! Og alle må ta ansvar!
Større. Sterkere. Sammen.
Det er slagordet vi har satt for denne kongressen! Det er sånn vi forandrer Norge hver dag! Det slagordet kan dere godt få låne ¿ Jonas, Trygve og Audun.
Kjære venner,
Vi har fem spennende dager foran oss. Vi skal fatte viktige vedtak. Og vi skal huske at det vi vedtar, det forandrer Norge! Det forandrer livene til våre medlemmer. Det forandrer framtida til våre barn.
Når vanlige arbeidsfolk får bruke sin skapertrang og sin kompetanse. Når vanlige arbeidsfolk får oppleve trygget i arbeid og trygghet for arbeid. Når vanlige arbeidsfolk har et talerør for sine interesser. Da skaper vi en bedre framtid. Sammen.
Større. Sterkere. Sammen.
Det er dette som er LO!
Velkommen til kongress!
VIRKSOMME ORD