Da Stortinget holdt sitt møte på Elverum den 9.april, uttalte Presidenten med tingets tilslutning at det for landets skyld måtte undgås at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen falt i fiendens hender selv om de skulle måtte ta opphold utenfor landets grenser. Da de allierte styrker i Nord-Norge, særlig kampflyene og luftvernet, måtte trekkes tilbake på grunn av utviklingen i Flandern og Frankrike, inntraff det vi to måneder før hadde fryktet: Kongen og hans råd hadde valget mellem å la sig fange eller å forlate landet for midlertidig å etablere regjeringens sete utenfor Norge.
Det var et bittert og smertelig valg. Men skulle hele Norges kamp ha en mening, skulle den linje som et enstemmig Storting besluttet å følge, føre til noe mål, skulle muligheten for å bevare Norges fremtid som egen stat kunne bevares, måtte det være Kongens og Regjeringens plikt å føre landets politikk videre fra den eneste grunn hvor den kunne føres fritt og etter hensyn alene til landets fremtids interesser.
Ingen som deltok i de rådslagninger som gikk forut den beslutning som uundgåelig måtte fattes, vil noensinne glemme dem eller den fasthet og verdighet hvormed Kong Håkon under alle prøvelser har bøyd sig under hensynet til landet og landets interesser alene. Regjeringen måtte treffe sin avgjørelse i kraft av den fullmakt den fikk av Stortinget den 9.april. Den har ikke kunnet legge noe ansvar fra sig ved å søke Stortinget innkalt påny. Ingen representant som oppholder sig i område som er okkupert av fremmed makt, har den frihet til å tale og til å handle som grunnloven forutsetter. Så sterkt har dette været følt av grunnlovens givere at på det overordentlige Storting høsten 1814 blev fullmaktene fra de representanter som kom fra områder under svensk okkupasjon, ikke uten videre godkjent. Og i grunnlovens § 85 er det gitt klart uttrykk for grunnlovens oppfatning av dem som yder sin medvirkning til at noe Storting blir holdt under fremmed innflytelse: "Den der adlyder en Befaling hvis Hensikt er at forstyrre Stortingets Frihed og Sikkerhed, gjør sig derved skyldig i Forrederi mod Fædrelandet".
Avskåret fra å høre frie menns frie oppfatning har kongen og hans råd i disse dager måtte handle ut fra sin pliktfølelse og sin samvittighet, dypt og urokkelig overbevist om at alene ved å forlate landet kunne de fortsette å tjene landet.
Men det var en oppmuntring for alle dem som deltok i avgørelsen, å vite at den mann som med en så tålmodig tapperhet og likevekt hadde organisert landets forsvar under de svære prøvelser, general Ruge, som representant for den kjempende hær som var helt enig i den.
Det var den 7.juni kongen og hans råd forlot Norge. Og i en dyp forstand var nettop denne dag historisk riktig. Det nasjonale frigjørelsesverk kunde ikke lenger utføres i Norge. Alene ved å velge et oppholdssted hvor de kunne handle fritt var de i stand til å arbeide for landets politiske fremtid, kunne de vareta landets økonomiske interesser, kunne de gjøre en innsats for å forbedre hjelpen til at det hele okkuperte land som sult og nød kan komme til å true.
Svære prøvelser venter oss alle, sværest for dem som innen landets grenser lever under trykket av fremmed makt, avskåret fra enhver anledning til selvstendig prøvelse av kjensgjerninger og enhver adgang til de frimodige ytringer om statsstyrelsen som grunnloven forutsetter. Deres evne til å holde ut, deres vilje til å lyde ånden i landets lover og ikke fremmed maktsprog vil for smertelige år som kommer, kunne bestemme Norges skjebne.
Vi utenfor landet er heldigere enn de er; for vi har bare mistet alt annet enn vår rett til fri tanke og fri tale og til uavkortet å lyde vår overbevisning og vår samvittighets røst; vi følger dem hjemme med vår dypeste sympati, med vår deltagende medfølelse, forvisset om at enhver nordmann i dypet av sitt hjerte i denne tid føler at det er ett mål for våre ønsker og vår vilje: Ett land, ett folk, én Konge.
VIRKSOMME ORD