Kamerat Stang (Norge): Det norske Arbeiderparti er det eneste sosialistiske partiet i Norge, derfor har det i dag tilhengere fra alle sosialistiske retninger blant sine medlemmer. Det norske Arbeiderparti er et legalt, parlamentarisk arbeidende parti, men betegner seg også som et revolusjonært sosialdemokratisk parti.
Vinteren 1916-17 hadde vi svært store problemer med matvare- og brenselsituasjonen, i Norge, og stemningen blant arbeiderne var temmelig revolusjonær. Partiets sentralstyre og fagorganisasjonen erklærte at hvis regjeringen ikke etterkom arbeidernes krav, ville arbeiderne ta i bruk sterkere virkemidler mot statsmakten, samt at det snarest ville bli sammenkalt en kongress for partiet og fagorganisasjonen. Verken kongressen eller bruken av sterkere virkemidler ble gjennomført, noe arbeiderne ble ganske opprørt over.
Vinteren 1917-18 ble de første arbeider- og soldatrådene dannet, og våren 1918 avholdt de en kongress. Arbeiderrådenes kongress erklærte i en proklamasjon at arbeiderrådene snarest skulle fremme forskjellige krav, bl.a. åttetimersdag, og at de skulle ha til hensikt å ta over hele den norske forvaltningen. I de forskjellige partiavdelingene og arbeiderrådene ble partiets stilling ivrig diskutert. Sentralstyret og hovedorganet (redaktør Vidnes) tok bestemt stilling mot arbeider- og soldatrådene, mot bolsjevismen og mot de revolusjonære tendensene overhodet. De ønsket ikke proletariatets diktatur, men en videre demokratisk utvikling. Mot dem kjempet et stort flertall av de forskjellige lokale partiavdelingene.
Under landsmøtet påsken 1918 foreslo det revolusjonære mindretallet i sentralstyret at partiet skulle erklære seg som et revolusjonært parti, men et parti som i første rekke skulle arbeide parlamentarisk og samtidig hilse arbeider- og soldatrådene velkommen. Landsmøtet vedtok dette forslaget med 159 mot 126 stemmer. Partiet som tidligere var medlem av den 2. Internasjonalen, vedtok også å slutte seg til Zimmerwald-internasjonalen. Da høyrefløyen ikke ønsket å tre inn i sentralstyret, ble hele styret besatt med medlemmer fra venstrefløyen. Hovedorganet "Social-Demokraten" har under den nye ledelsen bestemt tatt stilling for den russiske bolsjevismen, Spartakus-forbundet og de øvrige venstreorienterte sosialdemokratiske partier.
Som man kan se, er partiet et legalt og parlamentarisk parti, som samtidig også er rede til å ta i bruk revolusjonære kampmidler. Det har ikke erklært seg mot den demokratiske parlamentarismen og for rådsforfatningen, selv om det også har anerkjent arbeider- og soldatrådene som revolusjonære kamporganer. Forfatningsspørsmålet blir imidlertid diskutert med stor interesse i alle aviser og arbeiderforeninger. Fagorganisasjonen var tidligere fullstendig i hendene på høyrefløyen, og alle viktige forslag fra den såkalte "Fagopposisjonen" ble avvist med stort flertall på fagkongressen høsten 1917. Imidlertid er stemningen blitt svært endret også i fagforeningene, og i 1918 har de store forbundene "Arbeidsmandsforbundet" (gruve- og byggearbeidere osv.) og "Jern- og metallarbeiderforbundet" gått over til venstrefløyen.
De revolusjonære stemningene i Norge ble videre forsterket etter den tyske revolusjon. Begge fløyene i partiet kunne derfor finne sammen i et felles revolusjonært t arbeid. Partiets sentralstyre og fagorganisasjonen er nå enige om følgende:
1) å arbeide med alle midler for gjennomføringen av det sosialdemokratisk programmet,
2) å forberede etableringen av arbeiderråd, men uten å sette i verk disse og
3) straks organisere soldatrådene som agitasjonsorganer innen hæren.
Som man ser, er spørsmålet om helt å forlate den demokratiske linjen og erklære seg for proletariatets diktatur gjennom en rådsforfatning, av den største bety for Det norske Arbeiderparti. Jeg er personlig overbevist om at utviklingen av verdensrevolusjonen vil føre med seg at partiet tar en klar stilling i dette spørsmålet.
Nå har partiledelsen foreløpig ikke hatt anledning til å ta stilling til dette spørsmålet, den hadde heller ikke sett innbydelsen til denne kongressen innen jeg forlot Kristiania. Derfor kan jeg ikke ta stilling til den nye kommunistiske internasjonalen, før jeg har konferert med mine kolleger i sentralstyret. Imidlertid vil jeg med den største interesse ta del i det forberedende arbeidet og legge frem resultatet av vårt arbeid for Det norske Arbeiderparti. Jeg håper at også Det norske Arbeiderparti, som hittil har utviklet seg i en revolusjonær retning, blir i stand til å yte et handlekraftig bidrag til verdensrevolusjonens seier.
VIRKSOMME ORD