Knut Hamsun var aggressivt kritisk til Ibsen. Ibsen var knusende uberørt av hans kritikk. Det kan være meget å lære av en slik måte å drepe kritikk på: Lammende taushet kan være bedre enn flammende tale. Også på mange andre måter var de to egentlig svært ulike. Men de hadde noe viktig felles: Vanskelige ungdomsår skjerpet deres dikteriske evne, som ga dem begge verdensformat. Og så hadde de tilknytning til Grimstad: Det stimulerer tydeligvis den åndsskapende kraft! Om dette har en stor dikter fra min tid, André Bjerke, reist spørsmål som burde varme enhver i denne by:
Hva skyldes det at verdenspoesien
Som jordisk fødested har valgt seg Skien,
Og dernest drar til Grimstads apotek?
I Skien og Grimstad kan det skje
Mirakelting: Hva er det som forvandler
En sønn av en fallert trelasthandler
Til en som søker selve livets tre?
Vi kjenner svaret: Grimstad må ha hatt et stimulerende miljø allerede da den unge Ibsen strevet her. Og ånden må ha ligget i veggene både på Nørholm og Hotel Norge i Lillesand, da Hamsun skrev ut sin inspirasjon der.
Men arrangøren har klokelig ikke bedt om mitt syn på alle sider av de to gigantene som på så ulike vis er knyttet til denne inspirerende byen. De har bare spurt meg om jeg kan se at de har skrevet noe som kan være relevant i dagens debatt, særlig den viktigste av dem alle, om vern av klodens klima. Svaret er ja: Det har de begge.
Hamsuns mesterverk "Markens grøde" ga jo ikke bare en gripende beskrivelse av mennesker - slik mange fikk oppleve på låven på Storegra gård siste torsdag. Dette verket bør stimulere til eftertanke også i forbindelse med klimadebatten. Det underbygger en respekt for den dyrkede jord, som klimatrusselen i høyeste grad skaper større behov for. Klimaendringer kan ødelegge skremmende meget av verdens evne til å produsere mat. Her foreligger en risiko for matmangel, som burde vekke oss til å få slutt på den vettløse ødeleggelsen av dyrket jord.
Jeg vil gjerne få belyse dette med et eksempel som berører meg personlig: Når vi kjører til Sørlandet - i vår meget økonomiske bil - kjører vi over mine oldeforeldres gård. Den hadde bugnende jorder som skaffet mat til mange mennesker. Nå er det knapt et strå igjen: Alt er forvunnet under motorveien og jernbanen. Men til gjengjeld kommer vi minst et minutt fortere frem!
Til karakteristikk av akkurat dagens debatt finner jeg likevel mer hos Ibsen enn hos Hamsun. Likevel tillater jeg meg - når det gjelder Ibsen - å begynne med et dykk ned i historien, via hans dikt "En broder i nød." fra 1863. Her retter Ibsen knusende kritikk mot Norges og Sveriges regjeringer fordi de ikke sendte soldtater for å støtte Danmark i krigen mot tyskerne om Slesvig og Holstein. Han lar den danske soldat utbryte:
Jeg stred en livsens strid for Nord /
mit hjemland ble en grav /
jeg spejded over belt og fjord /
forgjeves dine snekkers spor /
Min bror, hvor blev du af? -
Men dette stemmer jo ikke! Danmark stred slett ikke "en livsens strid for Nord", men en kamp for å beholde tyske undersåtter som ville bli kvitt sine fremmede herrer. Men altfor mange i Norge ville ikke forstå at det var Danmark som var undertrykkeren, av tyskere som de hadde fått herredømme over. Et overveldende flertall av befolkningen i de omstridte områdene ville styre seg selv, uten danske herrer. Det var derfor det kom til vold. Men fordi danskene stod oss nærmest, trodde de fleste i Norge at de måtte ha rett. Også i dag er det mange i Norge som støtter okkupasjon av et annet folks land, fordi vi kjenner okkupanten bedre enn de undertrykte.
Det verdensberømte skuespillet om "Et dukkehjem", beundret endog i verdens eldste kulturnasjon China, burde kanskje også kalle på mer kritikk enn den alminnelige mening godtar - når det gjelder Ibsen. Det som Ibsen selv kunne ha kalt "den kompakte majoritet" mener at det var det eneste riktige av Nora å forlate ikke bare sin mann, men også sine barn. Men kan det være at vi her står overfor et av de mange tilfelle der vestlig kultur er blitt "seg selv nok", i en grad som blokkerer for like vel begrunnede tanker om ansvar, som finnes i andre kulturer. Er det så sikkert at det er overlegen kultur at moren skal forlate sine barn når det er nødvendig for å realisere hennes egen personlighet? Burde ikke det mest moralske svar være at Nora ofret noe av sin egen selvrealisering for å ta seg av sine barn, inntil de var over den mest følsomme alder?
Men nå skal jeg endelig komme tilbake til det som jeg er bedt om å snakke mest om, nemlig miljøvern: Den nærmest selvfølgelige innfallsport må da bli "En Folkefiende", med dr. Stockmann's avdekking av miljøproblemet i byens egen sunnhetsanstalt, dens bad som ga så meget av både arbeidsplasser og penger. Selvfølgelig var alle interessert i å redde badets miljø, men det måtte ikke gå utover arbeidsplassene og inntektene.
Allerede i annen akt finner vi en bedrøvelig parallell til noe som var et viktig innslag norsk klimadebatt helt til i år. Ibsens figur Morten Kiil hadde en avgjørende innvending mot doktor Stockmanns påstander om at det var et forurensningsproblem: Man kunne jo ikke se uhumskhetene i vannet ved byens badeanstalt. Husker dere hvilket parti som inntil nylig latterliggjorde advarslene mot at utslipp av Co2 kunne ødelegge jordens klima? Man kan jo ikke se disse klimagassene i atmosfæren. Dette måtte jo være hysteri, sa de. Og så gikk de inn for at alt populært som forurenser måtte bli billigere. Men så skiftet folkemeningen. Nå inviterer Fremskrittspartiet til samarbeid for å bekjempe utslipp som kan ødelegge klodens klima!
Finner man parallell hos Ibsen? Ja, selveste Peer Gynt var typen som produserte en makeløs strøm av standpunkter og utfall. Når han skiftet mening, var det først og fremst efter øyeblikkets fornemmelser og tro på hva som kunne lønne seg. I 5. akt sier han
"Dette her er et standpunkt. Hvor er det næste?
Alt skal en prøve og vælge det beste".
Peer Gynt kunne slutte seg til en mening i det ene øyeblikk, og mene noe helt annet i det neste. Men hans forklaringer var hele tiden lettfattelige: Han talte så greit. Derfor hadde han lett for å få nye til å følge seg.
Man kunne i hvert fall vente og se om det virkelig blir noe klimaproblem, sa republikanerne i USA og Fremskrittspartiet i Norge. Og så får man heller treffe tiltak hvis det blir bevist at utslippene er skadelige. Derved snakket de seg bort fra sakens mest alvorlige side. Full bevis finner aldri i slike saker. Men at det er høy risiko for at kursen peker mot katastrofe, har vært klart i minst et par årtier. Og når det er risiko for fryktelig skade må man gjøre noe for å begrense den - raskt nok. Og det er jo de oppsamlede utslipp av klimagasser i atmosfæren som teller. De oppsamlede utslipp fortsetter å vokse til de årlige utslipp er redusert med 70-80 %. Derfor vil problemet fortsette å vokse i mange år efter at man har truffet kraftige tiltak mot det. Politikere som vant popularitet på å bekjempe ubehagelige tiltak mot forurensninger, har medvirket til utsettelser av nødvendige tiltak, som igjen betyr at oppsamlede utslipp er blitt så store at alvorlige skader ikke lenger lar seg hindre. Men det er ikke for sent å hindre katastrofe, hvis man reagerer raskt og kraftig.
Norge ble verdensleder i taler om miljøproblemene mot slutten av 1980-tallet.
Men talene ble ikke fulgt opp i tilsvarende handling. Det oppstod en avgrunn mellom ord og handling som var som en oppfølging av Peer Gynt:
"Ja, tænke det, ønske det; ville det med; *
men gøre det! - Nei, det skønner jeg ikke!"
Vi ville at Norges miljøpolitikk skulle bli bedømt efter våre ord, men burde ha husket Fénélon's setning: "Man bør dømme mennesker efter deres handlinger, ikke efter deres ord."
Blant våre handlinger som påvirket miljøet var oljepolitikken langt den viktigste. Allerede i 1970-årene bestemte Stortinget at man skulle begrense tømningen av våre oljekilder til 90 millioner tonn om året, for at de ikke fornybare resursene skulle vare lenge. Men da oljeproduksjonen i siste del av 1980-årene nådde dette taket, foretrakk de som da hadde ansvaret å glemme dette. Da lot Norge produksjonen av den største forurenser av atmosfæren, nemlig olje, vokse temmelig uhemmet. Tankegangen bak denne holdningsendringen ble illustrert av daværende energiminister Jens Stoltenberg i "Dagens Næringsliv" 28.05.94:
"Jo større frykt du har for risiko, desto raskere pumper du ut oljen. Har du pumpet opp oljen, kan du plassere pengene i mindre risikofylte plasseringer enn olje."
I samsvar med denne oppfatningen ble produksjonen økt til flere ganger det tidligere omforente "moderate tempo". Dermed gjorde vi ubevisst det vi kunne for å holde prisene nede og forbruket og forurensningene oppe. Dette var Norges politikk til tross for at både hensynet til senere generasjoners økonomi, og hensynet til klodens miljø, talte for å la mer av oljen og gassen ligge lenger under havbunnen, og bli mer verd. Det var kortsiktigheten som seiret. Det var som om de ansvarlige trodde at skolemesteren var den klokeste i Ibsens Brand, med hans ord at "Fremtid kan umulig komme; / Thi når den kommer er den omme."
Men nå er fremtiden her, og vi må se i øynene virkningene av at Norge tømte sine oljekilder så fort som mulig da prisene svingte rundt 20 dollar per fat, mens man nå må regne med fallende produksjon mens prisene er 3 - 4 ganger så høye. "Den fremsynte" er dessverre bare en romantittel av Jonas Lie, ikke en betegnelse på lederne av norsk oljepolitikk siden slutten av 1980-tallet.
Men nå er forståelsen av klimaproblemet heldigvis omsider blitt en del av folkemeningen. Og nå har regjeringen lagt frem en stortingsmelding som den selv kaller en milepæl i klimapolitikken, med verdens mest ambisiøse klimamål. Om innholdet blir ulikt vurdert, er vi i hvert fall igjen på toppen i ord. Dovregubben sa det slik til Peer Gynt; "Jeg risper dig lidt, så ser du skævt; men alt det du ser, tykkes gildt og gævt".
Den sterke stemning i de fleste land for at det skal treffes effektive tiltak mot klimaforandringene, ved å begrense utslipp av CO2 og andre klimagasser, gir de politiske lederne en mulighet for å løse problemet. Men hvor lenge vil denne positive folkemening vare? Det mest rammende ord om dette problem er kan man finne hos Bjørnsons, i hans stykke "Redaktøren". Der minner han om at "Den offentlige mening er en meget troløs venn". Det var jo dette doktor Stockmann i Ibsens "En Folkefiende" fikk merke så brutalt. Selvfølgelig var man mot forurensninger i byens bad. Selvfølgelig måtte det ryddes opp. Men da man fikk høre at opplysninger om problemet kunne skade byens næringsliv, og at det kunne bli dyrt å løse problemet, fikk pipen straks en annen lyd. Måtte bare dagens regjeringer få en mindre vrang folkemening å tale til: Det store spørsmål blir: Vil velgerne bevare sin vilje til å ofre for miljøet, når lokkeduer melder seg med fristende ord om at det slett ikke er nødvendig for oss i Norge å gi avkall på noe for å berge kloden? Eller hadde Dovregubben rett da han i annen akt av Peer Gynt sa at
"Mennesket blir sig dog altid ligt, Ånden bekender I alle med Kæverne,
dog agtes kun det, som kan fakkes med næverne."
Lett omskrevet kan disse ord beskrive politikerens dilemma slik: Prinsippene dyrker vi alle med kjevene, dog teller kun det som velgerne kan gripe med nevene. Slik ville nok Ibsens Dovregubbe ha oppfattet dagens velgere, men vi må gjøre hans ord til skamme, vi må heller være litt nærmere Brands vilje til å holde fast ved sine meninger i gode og vanskeligere tider, den han uttrykker ved ordene
"Vær ikke et i dag, igaar, / og noget andet om et Aar /
Det som du er, vær fuldt og helt, / og ikke stykkevis og delt.
De som lengst benektet at mennesker påvirker klimaet, har allerede funnet nye standpunkter som skal være nesten like fristende for velgerne: Selvfølgelig skal vi være med på å begrense menneskeskapte utslipp som skade klimaet. Men vi vil ikke ha tiltak som begrenser vårt forbruk. Det er andres utslipp som må begrenses. Send heller penger til dem, så de kan begrense sine utslipp. Men at vi sender mer penger, skal selvfølgelig ikke begrense privat eller offentlig forbruk i vårt land, bare minske det pensjonsfond som våre efterkommere får arve til å løse sine problemer, i en skadet verden.
Det kan være nyttig å sende penger til andre for å gjøre det lettere for dem å begrense sine utslipp - kjøpe kvoter som man kaller det. Men man må ikke glemme ord som både Sokrates og Solon understreket: "Alt med måte". Hvis meningen med å sende penger - som vi ikke kan bruke hjemme uten å skape inflasjon - skal være å sikre at vi kan fortsette en sløsete livsstil som andre ikke må få - da må det være riktig å kalle det sviktende moral. Og når man begrunner at vi må kunne slippe å endre vår livsstil med en påstand om at China er klimaverstingen, tar man virkelig avskjed med virkeligheten. Hver kineser forurenser gjennomsnittlig ¼ så meget som en amerikaner, og mindre enn halvparten så meget som andre i Vesten. Når man ser det som argument for at nå må de som forurenser minst rydde opp mest, blir det vanskelig å følge logikken.
Verdens utslipp må skjæres ned med kanskje 70-80 % for at klodens klima ikke skal ødelegge livsgrunnlaget på den. Gjennomsnittsmennesket på kloden kan ikke forurense mer enn en brøkdel av det vi i Norge gjør i dag. Og så hevder enkelte politiske ledere i Norge at vi likevel skal fortsette uten tiltak som rammer våre forbrukere, mens de som forurenser meget mindre får ta byrdene. De skal bære byrdene mot å få penger fra oss, penger som vi ikke trenger, men som våre efterkommere nok ville savne.
Den av Ibsens figurer som ligger nærmest denne hemningsløse opptattheten av egen interesse, uansett hva den betyr for helheten, må igjen være Peer Gynt: Men den beste replikken til beskrivelse av holdningen bak konklusjonene må være Dovregubbens:
"Herinde hos os mellem troldenes flok det hæder: "Trold, vær dig selv - nok!"
Oppgaven er løselig, men ikke uten irritasjonsmomenter. I jakten på tiltak som ikke skal skremme velgerne, vil illusjonismen få gode kår: Politisk er det fristende å konsentrere innsatsen om bevilgninger over statsbudsjettet til rensing og annet som begrenser utslipp, og fremfor alt til avgiftslettelser som belønner reduserte forurensninger. Da ser det ut som velgerne slipper regningen, men det gjør de jo slett ikke:
Dessuten vil politiske innfall føre til satsning på tiltak som slett ikke gir den største reduksjon av utslippene. Et slående eksempel er den amerikanske satsningen på omgjøring av mais til drivstoff for biler. Produksjonene av dette angivelig miljøvennlige drivstoffet forurenser meget, og prisen på de fattiges daglige brød i Mexico er allerede steget kraftig fordi så meget mais havner på bensintankene. Og når næringslivet vil satse stort på mer miljøvennlige metoder, bare staten betaler, kan man jo ikke vite sikkert om det er miljøgevinsten eller betalingen fra staten som er hovedsaken.
I Kyoto landet miljøpolitikerne på et system for kvotehandel. Man får tillatelse til en viss mengde utslipp, og må betale hvis man vil slippe ut mer. At de som slipper ut klimagasser må betale for det, er logisk. Men systemet rammer bare en begrenset del av alle utslippene. Som supplement til Kyotoavtalen kan en verdensomfattende overgang til avgifter på utslipp av klimagasser og forurensninger, og lavere skatter på arbeid og pensjoner, bli en avgjørende del av en virkningsfull miljøpolitikk. Den vil både påvirke forbruket i riktig retning, og gjøre det mer lønnsomt å utvikle og bruke bedre teknologi som begrenser utslippene.
I denne debatten vil vi stadig møte igjen mange av de av Ibsens figurer som jeg har nevnt her i dag: Noen vil - tross all vitenskap - føre videre Morten Kiils tanker fra "En Folkefiende": Klimagasser kan ikke være noe problem, for vi kan ikke se dem med våre egne øyne. Andre vil forbli som Peer Gynt: La oss nyte livet og falle for fristelsene som før. Vi har allerede hørt dem legge til: Det betyr i alle fall så lite hva vi gjør, for vi er så få. La kineserne ordne opp! Mer ansvarlige ledere vil prøve å få oss til å godta også det som kan svi litt, for å påvirke oss til å begrense det mest ødeleggende av vårt forbruk. Men politikerne er avhengige av at velgerne fortsetter å innse nødvendigheten av en mindre forurensende livsstil, og ikke lar seg lokke av Per Gynts disipler, som alltid er der og taler lokkende. Vi må takke alle de ildsjeler i miljøbevegelsene - vår tids utgaver av Brand - som aldri slutter å minne oss om at nå er det alvor: Og så må vi huske Brands egne ord, i tredje akt:
"At du ej kan, dig visst forlades, men aldrig at du ikke vil!"
VIRKSOMME ORD