Jeg har den glede å meddele at det er professor Fridtjof Nansen som har fått årets fredspris.
Det er det arbeide av internasjonal art Nansen har utført i de senere år, som har bragt ham fredsprisen; særlig nevner jeg hans arbeide for å skaffe krigsfangene hjem, hans arbeide for de russiske flyktninger, hans arbeide for å skaffe hjelp til de millioner i Russland som kjemper mot hungeren, og hans arbeide i disse dager for flyktningene i Lilleasia og Trakia. Skjønt disse arbeider bare har vart et par år, er de av sådant omfang og sådan betydning, at Nobelkomitéen har villet gi dem den store utmerkelse fredsprisen er.
For oss, som har sittet hjemme og bare har fulgt begivenhetene gjennem avisene, er det i spredte, glimtvisetrekk de trer frem. Vi har sett, hvordan store, internasjonale opdrag gang på gang er gitt Nansen. Vi har sett, hvordan store, internasjonale opdrag gang på gang er gitt Nansen. Vi har sett ham tre frem som folkeforbundets høikommissær, dets representant og dets handlende hånd. Vi har sett ham i forhandling med nær sagt alle Europas stater, med representanter i en rekke hovedstæder, med kontorer som gror op under hans administrasjon. Og vi ser ham i ustanselig bevegelse - den ene dag leser vi i et telegram, at nu er han i London og konfererer med Lloyd George, så ser vi plutselig, at nu er han reist til Rom for å konferere med paven. Så er han i Russland for å se hungersnøden på nærmeste hold og for å forhandle med sovjetregjeringen; flekktyfus river vekk noen av hans nærmeste medarbeidere, men selv kommer han - som så ofte før - uskadt fra faren. Så står han en dag i forbundsforsamlingen i Genf og taler menneskefølelsens sak mot alle de politiske hensyn. Og så videre på ferder, nu sist til Konstantinopel og Grekenland - inntil han så et øieblikk står her blant oss, hvor han hører hjemme, for å motta den fredspris han ikke engang visste han var foreslått til.
Det er i Nansens rapporter til Folkenes forbund og i forhandlingene der, de autentiske og sammenhengende beretninger er gitt om det arbeide han i disse år har utført. Jeg skal på grunnlag av dette materiale forsøke å trekke noen hovedlinjer op.
I april 1920 gav Folkenes forbund professor Nansen i opdrag å lede arbeidet for å skaffe de krigsfanger hjem som ikke ennu var utvekslet. Han blev bemyndiget til å forhandle med de forskjellige regjeringer og samvirke med de organisasjoner som alt hadde begynt arbeidet.
Det var omtrent en halv million mennesker som ennu satt igjen rundt omkring i Europa og Asia og ventet på å komme hjem. Største delen av dem var tatt til fange under det veldige sammenstøtet mellem Russland og Tyskland i krigens første år - de hadde altså sittet og ventet i fire, fem og optil seks år. De fleste av dem hadde lidt uendelig, sjelelig som legemlig. Hjemløse, forsultne, forpinte, til uleilighet der de var, lengtet de tilbake til de hjem de var rykket vekk fra og hvor de trengtes.
som representant for Folkenes forbund henvendte Nansen sig straks til sovjetregjeringen, den tyske regjering og en rekke andre stater og sluttet avtaler om utlevering av fangene, transport og underhold av dem. Det var særlig Østersjølinjen han hadde å falle tilbake på. Det lyktes - efter meget besvær - å få leid en del av de fartøier som Tyskland efter fredstraktaten skulde utlevere til England; de blev benyttet til transporten som derefter foregikk fort og upåregnet billig. En del av fangene - de som satt i Østsibir - måtte sendes hjem over Vladivostok, andre over Sortehavet; det voldte større vanskeligheter og tok lengre tid.
Den største vanskelighet var det imidlertid å skaffe de penger som skulde til. De måtte reises gjennem statslån til en rekke av de centraleuropéiske stater, hvis fanger det gjaldt å skaffe hjem. Det tok tid, men også det blev til slutt ordnet.
I september 1921 kunde Nansen i en rapport til Folkenes forbund meddele, at det var lykkes å sende hjem 350 000 fanger over Østersjøen, 12 000 over Vladivostok og 5000 over Sortehavet. Arbeidet var dermed i det vesentlige avsluttet.
Før det ennu var skjedd fikk Nansen et og annet ennu vanskeligere opdrag.
Rundt om i Europa hadde russiske flyktninger tatt ophold; man anslo antallet av dem til halvannen million. Til dels hadde det lykkes dem å skaffe sig arbeide og bli rotfaste der hvor de var. For en stor del var de imidlertid uten arbeide og uten hjelpemidler, en byrde for det land hvor de opholdt sig.
I juni 1921 besluttet Folkenes forbunds råd å utnevne en høikommissær hvis opgave skulde være å bringe statene i samarbeide med hinannen, og derigjennem opnå at de fanger som var uten arbeide og led nød, blev overført til land hvor de kunde finne beskjeftigelse. I august 1921 overtok Nansen stillingen som høikommissær.
Hans første opgave måtte være å skaffe sig rede på hele denne mengde av spredte og hjemløse eksistenser og overveie hvilke fremtidsmuligheter kunde åpnes for dem. Dernest måtte opgaven være å føre forhandlinger med de land som kunde tenkes å ville ta imot de russiske flyktninger og gi dem arbeide og ophold. På det siste punkt var det selvfølgelig især vanskelighetene måtte ligge.
Nansen åpnet forhandlingene med en rekke regjeringer, og opnevnte representanter som i de forskjellige land kunde forhandle på hans vegne med regjeringene. Som ventelig kunde være har adskillige stater måttet vegre sig for å gi plass for flyktningene, men mange har gitt imøtekommende svar. Dessuten er et stort antall flyktninger, som hørte hjemme i de land som efter krigen er blitt skilt fra Russland, ført tilbake til sine hjemsteder, således mange ester.
Det er betydelige resultater, dette arbeide allerede nu har bragt. Det er imidlertid blitt hemmet og sinket derved at Nansen ikke har hatt tilstrekkelige pengemidler å råde over. I en av sine rapporter til Folkenes forbunds råd sier han, at hele programmet vilde vært løst meget hurtig, om han hadde hatt til son forføining bare en liten del av de enorme summer som statene i et eneste år har utbetalt til støtte for de russiske flyktninger.
Men dette arbeide ennu pågikk, fikk Nansen sitt tredje og største opdrag.
Hungersnøden i Russland hadde tatt enorme dimensjoner og truet med å legge store landstrekninger øde. Det var 20 à 30 millioner mennesker hvis liv var i fare.
I august 1921 fikk Nansen i opdrag å stille sig i spissen for arbeidet for å komme dem til hjelp. Opdraget utgikk ikke denne gang fra Folkenes forbund, men fra en konferanse som stater og private korporasjoner holdt i Genf.
Den opgave som her blev stillet, var fra et visst synspunkt sett ikke vanskelig. Mens i Russland millioner av mennesker led nød og gikk den visse undergang imøte, om de ikke fikk hjelp, var det i andre land overveldende kornmengder - i de Forente Stater råtnet hveten, fordi man ikke hadde kjøpere til den, og i Argentina var det slik overflod på mais at man brukte den til brensel til lokomotivene. Heller ikke var det vanskelig å føre kornet til Russland - hele skibsflåter lå jo i ledig oplag. Transportforbindelsene innenfor Russland var ikke verre enn at kornet kunde bringes frem, helst om det kom innen vinteren la sitt bånd på elver og sjøer.
Det var en annen vanskelighet som var større. I en verden, hvor stater og klasser og individer river og sliter i hinannen for hver å fremme sine idéer og sine formål, gjaldt det å skape en fellesfølelse så sterk at den kunde bære utover landegrenser og løfte op over politiske motsetninger.
Nansen henvendte sig straks til sovjetregjeringen og sluttet to overenskomster med den. Den ene gikk ut på å sikre, at det korn som blev sendt kom frem til dem det var bestemt for. Den annen avtale gikk ut på, at Nansen i sovjetregjeringens navn skulde anmode de européiske regjeringer om en kreditt på ti millioner pund.
Arbeidet for å skaffe kornforsyninger blev straks tatt op. Betydelige pengesummer blev skaffet gjennem private og halvoffisielle institusjoner og ved private gaver, og store forsendelser foregikk.
Skulde opgaven kunne løses helt, måtte imidlertid et lån ydes Russland, som en blott og bar barmhjertighetsgjerning kunde og burde nemlig ikke arbeidet utføres. Når det gjaldt å skaffe den russiske stat et lån, reiste imidlertid en vanskelighet sig: Sovjetregjeringen var ikke anerkjent, det politiske system den representerer, hadde ikke de andre regjeringers billigelse, og mange vilde til tross for den avtale Nansen hadde sluttet, ikke stole på at den hjelp som bragtes kom dem til gode som man vilde hjelpe.
Den vanskeligste opgave som falt på Nansen, var å bryte denne motstand. Gang på gang har han henvendt sig til Folkenes forbund for å få dets moralske støtte i kravet på at en kreditt skulde åpnes den russiske stat. I en maktfull tale som ennu gir gjenklang i oss, når den nevnes, hevder han overfor Folkeforbundet, at politiske hensyn ikke må hindre at millioner reddes fra sultedøden. Men selv om man lar de politiske hensyn råde, så fører de, sier han, nettopp til at hjelp må ydes. Det er jo de strekninger i Europa som hittil har gitt den største utførsel av korn, som nu holder på å legges øde. Kan Europa undvære Volgadistriktene? Kan det undvære Russland? Han svarer: Jeg tror ikke vi støtter sovjet ved å vise det russiske folk at det er hjertelag i Europa. Men sett at det støtter sovjet: Er det noe menneske som våger å stå frem og åpent si: heller enn sovjetregjeringen støttes, skal 20 millioner dø sultedøden?
Det er ikke lykkes å skaffe Russland kreditt. Stater har bidratt, således Norge, private og halvoffisielle organisasjoner har reist store pengemidler, men den hjelp som kunde stanset ulykken i dens begynnelse, blev ikke gitt.
Følgen er, at arbeidet ikke har bragt de resultater man kunde opnådd. Millioner er hjulpet; til slutning blev henimot 10 millioner mennesker underholdt. Mange er imidlertid bukket under, man anslår antallet til mellem 2 og 4 millioner. Og da høsten iår blev liten, fordi befolkningen som gjorde vårarbeidet var uthungret og hadde lite både av såkorn og arbeidsdyr, kan man forutse at nøden igjen vil bli skrikende, når det lider ut på våren.
Ennu et fjerde opdrag av internasjonal art har Nansen nu fått. Som Folkeforbundets høikommissær skal han lede arbeidet for å hjelpe de ulykkelige av alle raser og religioner, som er blitt offer for den gresk-tyrkiske krig. Særlig er det de flyktninger som nu fra Øst-Trakia og Lilleasia strømmer inn over Balkanlandene og Grekenland, som må ha hjelp. Dette arbeidet pågår nu, og avisene bringer daglig beretninger om det.
Når vi så forsøker å skaffe oss et samlet blikk på hele dette veldige arbeide, stanser tanken op, som den gjør overfor de altfor veldige tall. En som sulter, en som ligger som et glemt vrak i en gatekrok og tæres op stykke for stykke - det forstår vi, der rekker vår følelse til, så den blir medfølelse. En flyktning, en flokk flyktninger, om De vil, med barn og bohave i en håndtrille foran sig, det fatter vi. Men millioner, som jages som vilt utenfor landene, bålene bak dem av husene i brand, tomheten foran dem i en fremtid de ikke kan råde over - tanken staner op; den gir ikke billeder, men gir bare igjen de tall den har fått. Veldedighet i det intime, veldedighet i det større - overfor landsmenn, overfor landsdeler - det ligger innenfor vår rekkevidde; det fatter vi. Men et arbeide, som setter sig til mål å redde en verdensdels millioner fra elendighet og død - det gir så veldige mål og en så myldrende mangfoldighet av enkeltheter, at vi stanser op og lar tanken hvile.
Det blir en fremtids opgave å gi det arbeide det her gjelder, dets plass i verdenshistorien. Vi som har levd sammen med det, kan bare knytte noen refleksjoner til det.
Og jeg vil gjøre noen refleksjoner.
Hva er det som har båret arbeidet oppe? Er det statenes ordinære maskineri som har virket? Er det politikernes og statsmennenes følelser som er vakt og som har gitt sig så grandiose utslag? Å nei. Kilden ligger nok dypere. Det er til folkene selv, til de dypeste og bredeste lag, appellen er gått. Det er en verdensopinion man har søkt å kalle frem. Mot alle de politiske hensyn måtte kampen stå. Ut over alle de stengsler, som stater og klasser og individer gjerder sig inne bak, måtte tanke og følelse føres. Ned i den dypeste urgrunn i menneskene, den som ingen staskunst kan endre, var det man måtte gripe.
På menneskenes dypeste følelser kalles det jo ofte, og ikke minst er det politikken som kaller på dem. Men de følelser den appellerer til, er oftest de som splitter: folkeegoismen, klassefølelsen, mistenksomheten, maktbegjæret. Det gis stunder, da politikken kaller også på det som samler, ikke på det bare som samler land og klasser, men på det som dypest binder menneskeheten sammen. Men ofte er det ikke. Det som for mig står som noe av det betydningsfulleste i det arbeide vi her står overfor, er at det har grepet ned i den urgrunn av menneskefølelse, som ligger dypt inne i oss alle, den følelse nemlig, at menneskenes slekt er en, hvor meget de enn spalter sig i stater og samfund. Det er, som Nansen sier i en av sine taler, nestekjærligheten han har villet ta i sitt arbeides tjeneste. Og det er lykkes. Fort er det ikke gått, og helt frem er man ingenlunde nådd. Mot is og kulde har den slått den varmebølge, som har skutt sig frem så dypt innenfra og nedenfra. Men så langt er den da i hvert fall nådd, at det arbeide den har båret, er blitt en begivenhet i menneskenes historie.
Foran det hele ser man en rekke av kjempende menn, hver virksom på sin plass: Organisasjoner og individer i årelang kamp for stykke for stykke å bryte vei gjennem alle de stengsler som stiller sig mellem ulykkens offere og deres frelse. Men i spissen for dem alle tegner sig for tanken en enkelt mann. Hvad har ikke hvilt på hans skuldrer! Hvad har ikke hans arbeide krevet av organisatorisk evne, av energi og initiativ, av selvfornektende tålmod og av forenklingens store kunst! Og hvad har ikke den mann gjennemlevd som har sett Europas nød på nærmeste hold og med følelse av ansvar for den.
Vi ser ham hos oss i dag og mange minner strømmer inn på oss. Bak sig har han jo et liv, som vi alle i våre tanker har levd med.
Og det som kanskje sterkest har gjort inntrykk på oss er, hvordan han gang på gang har kunnet sette sitt liv inn på en idé, på en tanke, og få andre til å følge.
Vi husker en ung gutt, kan jeg nesten si, på ski over Grønland. Han mente at der oppe i Nord, hvor de store land med sine kostbare ekspedisjoner bare led skibbrudd, der måtte norsk sportsmannsutstyr og norsk fortrolighet med is og sne kunne bære frem. Han nådde også frem, og ferden skapte epoke i ishavsforskningens historie.
Og vi husker en modnet mann, som på videnskapelig vei hadde dannet sig den teori, at over Polhavet går det en strøm fra øst til vest. Omtrent alle forskere mente han tok feil. Men han satte livet inn på teorien. Han la sig fast i isen der øst for å la sig drive over Polsen. Strømmen var der, og han kom frem.
Og er det ikke noe av det samme vi har sett i disse dager? En strøm, som få har trodd på, er det som igjen har båret Nansen frem: Den dype strøm av menneskefølelse, som ligger under det lag av is som stater og individer kapsler sig inn i under dagenes kamper og livets prøvelser. Den strøm har han trodd på, og gjennem den tro har hans arbeide seiret.
Måtte strømmen også i fremtiden bære meget frem.
VIRKSOMME ORD