Kjære strategikonferanse!
Det er ett år til stortingsvalget. Men det er også en måned siden vi fikk 22. julikommisjonens rapport.
Jeg hørte kommisjonens leder, Alexandra Beck Gjørv, gjennomgå hovedfunnene mandag 13. august. Etter hvert som presentasjonen hennes skred frem, tenkte jeg at siden det var pressekonferanse, ønsket hun å spisse poengene sine noe. At hun så seg nødt til å la en del nyanser ligge. At den tykke kommisjonsrapporten ville ta det littegrann mer ned.
Det var ikke slik. Det ble ikke slik. Å lese rapporten gjorde det ikke bedre. Rapporten er en fortelling til å bli lei seg av, sint av, fortvilet av.
Fordi ting som burde fungert, ikke fungerte.
Regjeringen, landets utøvende myndighet, har ansvaret. Og de sier de tar ansvaret.
Statsbudsjettet de skal legge frem om tre uker, vil vise oss noe. Økonomiske bevilgninger vil være viktige. Men, som kommisjonsrapporten sier; "Å vedta økte bevilgninger er det enkleste å få til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer - i holdninger, lederskap og kultur - må utvikles over tid". De sier også at "der det pekes på behov for økte bevilgninger, må det samtidig sikres at ressursene styres bedre enn hittil, slik at beredskapen faktisk økes".
Statsministeren varslet i sin redegjørelse til Stortinget i slutten av august at fornyings - og administrasjonsministeren senere i høst skal innkalle alle topplederne i staten til et ekstraordinært møte.
Hovedtema skal være lederes ansvar for kultur og holdninger til beredskap.
Når statsministeren selv skal innlede på den konferansen, sammen med Faremo og Aaserud, har jeg noen innspill.
For det første; dette gjelder ikke bare justissektoren, eller politiet, eller de som har ansvaret for en nødetat. Dette gjelder også offentlig forvaltning for øvrig.
22. julikommisjonsrapporten har 19 kapitler. Underkapittel 19.3 har den lange men likevel godt forståelige tittelen "Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og å bruke planene man har utviklet".
Som i kommisjonsrapporten ellers er det også her rett på. Sitat: "22/7 avslørte store sårbarheter som var et resultat av manglende eller sendrektig iverksetting av allerede besluttede tiltak og av at til dels meget relevante planer ikke ble brukt."
Så kommer det enda noe mer, med hilsen til forvaltningen, men like mye til flere av oss:
"I tillegg kommer den grunnleggende utfordringen som ligger i at iverksetting og oppfølgning av tiltak ofte får mindre oppmerksomhet av Storting, politisk ledelse og medier enn nye initiativ og planer."
Når er noe iverksatt, fulgt opp? Når et vedtak er fattet? Når en handlingsplan er trykket og publisert? Når det er gitt beskjed om å effektuere utsendelse av riksalarm?
Eller er det først når noe er mottatt, forstått og gjennomført?
Jeg synes statsministeren bør be sine toppsjefer reflektere rundt det.
Hvis det blir gruppearbeid i det ekstraordinære møtet deres, og det oppsummeres derfra at det ville være bra om det fremover blir en litt lavere produksjon av handlingsplaner, veiledere, brev - men mer oppmerksomhet rettet mot å gjennomføre det som er bestemt, og bruke mer ressurser på å implementere handlingsplanene, veilederne, systemene og alt det andre som allerede finnes - så tror jeg noe veldig spennende og fruktbart har funnet sted - for ennå noe mer vidtrekkende enn en forbedret kultur og holdning til beredskap. Vi kan håpe.
Som dere vet, skal KrFs Geir Jørgen Bekkevold, vår representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen, være saksordfører for komiteens sak om statsministeren og justisministerens redegjørelser etter 22. julikommisjonsrapporten.
Det legger et godt grunnlag for at dette blir behandlet med det alvor, den respekt og den refleksjon denne saken fortjener.
Kjære KrFere!
KrFs viktigste mål fram mot stortingsvalget i 2013 er å oppnå størst mulig velgeroppslutning om en kristendemokratisk sentrumspolitikk med grunnlag i et kristent menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar.
Vår kristendemokratiske ideologi utgjør en tydelig forskjell både i forhold til politisk populisme, venstresidens kollektivisme og høyresidens individualistiske liberalisme.
Vi sier "Menneskeverd i sentrum"!
KrFs bankende sosiale hjerte kombinert med individuell frihet og enkeltmenneskets menneskeverd har et enormt potensial!
Når vi skal søke politisk samarbeid med andre partier, er det dette som er vårt utgangspunkt.
Nå vil jeg si tre viktige ting om KrF:
KrF er et verdi- og sentrumsparti som ikke ønsker å bidra til faste partiblokker i norsk politikk,
De andre partienes standpunkter og prioriteringer i ulike spørsmål dokumenterer at en tradisjonell todeling i en borgerlig og en sosialistisk blokk på ingen måte gjenspeiler de reelle politiske skillelinjene i Norge.
Ut fra dette kan vi konkludere at KrF i enhver parlamentarisk situasjon skal ha en vilje til å søke samarbeid med andre partier når det ikke kolliderer med vår ideologi og profil, men samlet sett kan gi økt gjennomslag og forståelse for partiets politikk -
Dette sa vi på 80-tallet. På 90-tallet. På 2000-tallet. Og vi sier det også nå inn mot det første stortingsvalget i dette tiåret.
Det er ingen grunn til å endre på den kursen. Slik har vi tenkt. Og slik mener jeg vi skal fortsette å tenke.
I filmen Oljeberget sier Stoltenberg i avslutningen av valgkampen 2005 hvorfor Bondevik-regjeringen måtte bort. Han sa at aldri har en regjering hatt større inntekter enn Bondevik-regjeringen, og at en regjering aldri hadde brukt mer penger enn Bondevikregjeringen, men at forskjellene likevel økte og at antall fattige økte. Det er god nok grunn til å skifte regjering 12. september.
Fattigdommen var altså et av de rødgrønnes kronargument for at det var behov for en ny regjering den gangen.
Husk at dette var på et tidspunkt hvor vår statsminister, vår Kjell Magne Bondevik, mange gjennomførte tiltak til tross, hadde åpent erkjent at fattigdom var et område hvor samarbeidsregjeringen enda ikke hadde utrettet nok.
Inneforstått, her må det gjøres mer.
Likevel klasket de rødgrønne til, Kristin Halvorsen spesielt. Som dere husker skulle hun utrydde fattigdommen med et pennestrøk. Det var en skam at det var som det var, og å ordne det handlet bare om politisk vilje. Jens og hun snakket om dobbelt usosialt.
Så står vi her, i 2012. Det har gått 7 år. Jens og Kristin har sittet i flertallsregjering hele tiden. Den rødgrønne regjeringen hadde 680 milliarder til rådighet på statsbudsjettet sitt for 2006. Nå har de over 1000 milliarder kroner til rådighet.
Det er de rødgrønne som har vært historiens heldigste regjering når det gjelder økonomisk handlefrihet.
De har hatt et økonomisk handlingsrom, historiske muligheter og mer penger enn Kjell Magne Bondevik og hans mindretallsregjering kunne drømme om i årene 2001-2005.
Og det er flere fattige barn i dag enn da de rødgrønne tiltrådte. Over 70 tusen barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt.
Mens sysselsettingen har gått opp, har sysselsettingen blant folk med nedsatt funksjonsevne har gått ned.
Tusener står fremdeles i kø for å få rusbehandling, og regjeringen er med på å legge ned rusbehandlingsplasser drevet av ideelle.
Vi kan gi mange karakteristikker av Stoltenbergs utsagn i 2005.
At han brukte for store ord, er det i hvert fall lett å slå fast.
Jeg sa denne filmen het "Oljeberget". Tittelen var passende. "Oljeberget". Det er ikke bare et sted utenfor Jerusalem. Oljeberget er oss. Det er Norge. Vi var det i 2005. Vi er det ennå mer i 2012.
Vi lever i et land med lav arbeidsledighet, høy vekst, høyt forbruk og høy lønnsvekst. Nesten ingen andre gjør det.
Statistisk sentralbyrå la for en uke siden frem prognosetall for de kommende årene. "Pengefesten fortsetter", kunne VG fortelle oss neste dag.
Kontrasten til landene rundt oss er veldig stor. For mange av våre europeiske land er tilstanden preget av høy og økende arbeidsledighet. Spania har en ledighet på 25 %, en ungdomsledighet på 50 %. Eurosonen er samlet nesten i en økonomisk resesjon.
Er det viktigste for majoriteten av nordmenn enda mer lønn, enda mer velstand?
For de av oss som ikke er inne i boligmarkedet, er svaret trolig ja.
Men for mange folk ellers tror jeg ikke drømmene først og fremst handler om mer penger Jeg tror det for mange handler mer om de nære relasjoner, om tid, om vennskap, om familie, om nære fellesskap.
Med den historisk høye levestandarden de fleste av oss som bor i Norge har i dag, har jeg et positivt håp om at flere tenker at det for dem ikke nå er viktigst at politikkens innsats og de offentliges ressurser fremover skal brukes til enda mer til seg og sitt.
Det er lett å appellere til folks lommebøker. KrF tror mange ikke synes det er den viktige og den riktige konkurransen.
Det gjelder i Norge, og det gjelder i verden.
KrF er et parti som har større drømmer enn billigere bensin.
Derfor skal KrF være et parti som har større drømmer enn skattelettelser.
I hvert budsjett vi har kunnet påvirke, så har vi prioritert verdens fattige.
Sånn har der vært og sånn skal det være dersom KrF får betydning.
KrF mener det som er bra for barna, er bra for alle.
KrF mener samfunnet bygges nedenfra.
KrF mener familien er en grunnleggende byggestein i samfunnet vårt.
Hva mener regjeringen?
De la ned Barne- og familiedepartementet da de tiltrådte i 2005. Det var et signal. De la ned Familiedepartementet, og så fjernet de sosialministeren.
Jeg vil rette fokus mot Familiedepartementet. Det ble erstattet av Barne- og likestillingsdepartementet.
De mente altså at likestilling og inkludering burde løftes opp. Så gjensto det å se om navneendringen bare var å løfte noe opp, eller om det også var å prioritere noe ned. Ville familie bli nedprioritert?
Etter sju rødgrønne år er det flere ting som tyder på at regjeringen har abdisert i familiepolitikken.
Regjeringens politikk minner mer om likt for alle og A4-løsninger.
Barnehagetenkningen er et godt eksempel.
Jeg har lyst til å gi regjeringen skryt for det de har fått til på barnehage. Full barnehagedekning. Regjeringen er stolt av det. Og det kan vi jo alle være. Siden alle partiene har vært med på dette.
Hvis vi nå også kan trykke på for bedre kvalitet i barnehagene, så blir mye riktig bra.
Men jeg har lyst til å spørre om KrF begeistret er begeistret for full barnehagedekning av samme grunn som regjeringen? Njei.
Man kan noen ganger mistenke regjeringen for å lovprise barnehagene først og fremst fordi det kan gjøre at foreldrene kan jobbe mer. Hvis barna er i barnehagen, kan foreldrene bidra til høyere sysselsetting og vekst.
Sånn sett er det pussig at ikke regjeringen sporenstreks får på plass mer enn ett årlig barnehageopptak. Jo raskere barna kommer i barnehagen, jo raskere kan far og mor komme seg ut i fullt arbeid igjen, synes Regjeringen å tenke.
KrF tenker annerledes.
Vi vil fleksibilitet. Vi vil valgfrihet. Vi vil at familiene skal få bestemme selv.
Det er derfor vi vil at familien som ønsker barnehageplass når barna er ett år, skal få tilbud om det, uavhengig av når på året før barnet ble født.
Men det er også derfor vi vil at familien som ønsker seg mer hjemmetid med barnet sitt, skal få anledning til det.
Derfor vil vi har fleksiperm, et fleksibelt permisjonsopplegg som letter på tidsklemma og gir mer familietid.
Derfor var regjeringens fjerning av kontantstøtten for toåringer en så dårlig ide.
Familielivets og arbeidslivets interesser må kunne kombineres. Vårt utgangspunkt for det er ikke arbeidslivet.
Vårt utgangspunkt er at foreldre er erstattelige på jobb, men uerstattelige hjemme.
Regjeringens utgangspunkt synes å være arbeidslivet.
Det gjør også at mange familier i dag dessverre faller igjennom mange ordninger - fordi ordningene i dag forutsetter at mor eller far har tilknytning til arbeidslivet.
Det må det gjøres noe med!
Hva snakker jeg om?
Jeg snakker bl.a. om engangsstønaden. Den gis til de som har vært yrkesaktive i minst enn 6 av de siste 10 måneder før en fødsel.
De som har vært yrkesaktive lenge nok, kan få opp mot 475 000 kroner.
I dag er engangsstønaden på om lag 40 tusen kroner.
Er det nok stønad til de foreldre som ikke har hatt den statlig forlangte yrkesaktivitet i forkant? Har ikke alle foreldre behov for tid sammen med barnet den første tiden? Naturligvis har de det.
KrF vil at engangsstønaden skal økes.
I dag er det også slik at man må være ute i minst 6 måneders lønnet arbeid etter en foreldrepermisjon, for å få nye foreldrepermisjonsrettigheter. Å få flere barn med relativt kort mellomrom straffes altså hardt økonomisk.
Vi vil ha en søskenbonus. Når det er mindre enn 24 måneder mellom svangerskapene, er det både hensiktsmessig og rimelig å kunne få foreldrepermisjonspenger tilsvarende det tildelte ved forrige svangerskap.
Arbeidslivets behov er viktig. Men ikke på en slik misforstått bekostning av folks behov for familieliv.
Med KrF i regjering etter valget 2013 skal vi få til en endring på dette!
De fleste familier har det bra. Ikke alle. For KrF er det derfor også flere andre familiepolitiske områder hvor det vil være nødvendig å øke innsatsen fremover:
For det første, barnevernet: Organisering, kapasitet
For det andre, familievernet: En for godt bevart hemmelighet som vi må løfte frem
For det tredje, kamp mot barnefattigdommen.
Jeg er dessverre ikke ferdig med kritikken av regjeringens familiepolitikk. Det er mer.
Arbeiderpartiet foreslo nylig å åpne for assistert befruktning med eggdonasjon, og assistert befruktning til enslige. Og de vil gi bort befruktede egg. Handlet det om barn og familie? Eller handler det om voksnes likestilling og inkludering?
Det siste, ifølge Arbeiderpartiet selv. De begrunnet sitt forslag med at det er for å sikre likestillingen, og for å sikre likebehandling.
La meg da minne om FNs barnekonvensjon, som sier at barn har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.
Det handler om barnas rett til å vite hvem de er, og hvor de kommer fra.
Er det et utdatert og antikvert synspunkt? Eller synes Arbeiderpartiet bare at slike rettigheter for barn er mindre viktig?
Vi kan uansett konstatere at Arbeiderpartiet nå åpner for eggdonasjon, ja til og med å gi bort befruktede egg.
Et forslag som endrer synet på barn, på foreldreskap og på familien.
Det er fint at Arbeiderpartiet vil hjelpe ufrivillig barnløse. Det er sikkert en god intensjon bak forslaget. Men de tar altså utgangspunkt i, og begrunner sine forslag med voksnes rettigheter.
For KrF har de etiske spørsmålene rundt assistert befruktning aldri først og fremst handlet om voksnes rett til å få barn. For KrF vil alltid barnas rettigheter være viktigst.
Norges største løssalgsavis, Verdens Gang, skriver på lederplass disse tankevekkende ordene: "Ved å kutte båndet mellom egg og livmor, rokker man i virkeligheten ved det eneste sikre mennesker vet om sine røtter. Det handler om identitet og trygghet. Av ulike grunner kan den moren eller faren barnet lever sammen med, være en annen enn den som bidro i forplantningen. Men barna vet at den mannen som ga sæden, er biologisk og genetisk far, på samme måte som hun som bar frem barnet, er biologisk og genetisk mor. Ved eggdonasjon, som Aps nestleder går inn for, blir morsbegrepet brått splittet opp i flere deler: Biologisk mor, hun som bar frem barnet, er en annen enn genetisk mor, hun som ga egget. Og hvem er da barnets mor?"
APs forslag er også et langt skritt i retning av å tillate surrogati.
Neste steg vil da være å velge egenskaper ved barnet.
Forslagene fra Arbeiderpartiet, som også FrP i stor grad støtter opp om, føyer seg inn i en bekymringsfullt lang rekke med forslag hvor hensynet til barna og deres rettigheter ikke veier tyngst.
KrF ønsker at etikk må gå foran teknikk. Er det gammeldags?
Arbeiderpartiet og SVs forslag om tidlig ultralyd til alle gravide er antageligvis det mest alvorlige eksempelet på nye forslag som tilsidesetter barns rettigheter.
Det er ikke helseøkonomi i det.
Det gir ikke medisinsk gevinst.
Men det vil gi færre fødte barn med Downs, eller andre funksjonshemninger.
Likestilling og inkludering? I så fall for hvem?
Å screene alle gravide, med det resultat at flere barn velges bort basert på egenskaper er ikke likestilling og inkludering. Det er sortering!
Med KrF i regjering, skal vi kjempe for et samfunn med plass til alle! Med KrF i regjering skal vi stoppe reisen mot sorteringssamfunnet. Vi skal kjempe for at alle skal med!
Frivillighet. Ideell sektor. KrF snakker mye om det.
Hvorfor? Mange grunner. Er det ikke deilig med noe som ikke er offentlig, men hvor det heller ikke er et mål å tjene penger?
Frivilligheten er oss alle! De som har lyst. De som deler en interesse. De som har et felles engasjement! Viktige fellesskap!
Skal de preges av statlig styring? Er det ikke et poeng å slippe frivilligheten løs fra statlig styring?
Jo, det er det det er! Det er det KrF vil!
Vi sier at frivillighet lever av lyst og dør under tvang.
Derfor vil vi at frivilligheten skal slippe skatt på sin frivillighet, gjennom fullt momsfritak.
Rud saksofonkvartett skal spille for oss etter lunsj. Det er et godt norsk korps. De må betale moms på hver eneste saksofon.
Hadde de vært et profesjonelt orkester, kunne de sluppet.
Skal det være slik? Er det sånn vi vil ha det? Nei!
Vi trenger rett og slett en regjering som støtter frivilligheten, ikke prøver å styre den!
De rødgrønne har også skvist ideelle institusjoner ut av rusomsorg, pleie og barnevern, på grunn av rigid praktisering av anbudsregler.
Hagen-utvalget, som har lagt frem NOUen «Innovasjon i omsorg», foreslår at innen 2025 bør 25 % av den samlede virksomhet i omsorgssektoren bli organisert med drift som ideell virksomhet.
Fordi de tror dette vil være en styrke for aktiv deltakelse.
Det tror også KrF. Med KrF i regjering vil frivilligheten og den ideelle sektoren oppleve mindre styring, men mer støtte, mer styrking!
Hvis det blir et nytt politisk flertall etter valget 2013, vil KrF fornye og forandre i systemer og strukturer.
Kristelig Folkeparti lar regjeringen forsvare systemene. Arbeiderpartiet sier selv i sine strateginotater at de oppleves som å være mer opptatt av systemene enn enkeltmenneskene. Det er helt sant.
Vi forsvarer enkeltmenneskene.
Vi vil se nytt på styringen av sykehusene.
Vi vil se nytt på dagens kommunestruktur - selv om vi ikke er tilhengere av statlig tvang.
Vi vil ha en fornyelse av regionene og fylkenes oppgaver.
Vi begeistres ikke over den stadige økningen i antall byråkrater.
Vi ønsker at samferdselsprosjekter kan organiseres og finansieres på andre måter.
Vi sier ja til et større innslag av andre enn offentlige innenfor helse- og omsorg, først og fremst ideelle aktører.
Vi vil la seniorene i arbeidslivet få lov til å jobbe lenger.
Vi vil droppe formueskatten på arbeidsplasser, men beholde den på rikdom. Akkurat slik LO og NHO, Fiskarlaget og Bondelaget ønsker.
Systemene er til for enkeltmenneskene - ikke motsatt!
Og, vi ønsker ikke minst å se nytt på spørsmålet om utflytting av statlige arbeidsplasser. Riktigere sagt, vi ønsker å fortsette jobben fra vi sist satt i regjering sammen med Høyre og Venstre.
Den gang flyttet samarbeidsregjeringen 7 statlige tilsyn, med over 800 ansatte, ut av Oslo.
Geografisk avstand skulle sørge for et mer selvstendig og uavhengig tilsyn av statlig virksomhet. Og det var god distriktspolitikk. Større spredning av kompetansekrevende statlige arbeidsplasser.
Etter at de rødgrønne overtok i 2005 har det vært full stopp.
Hvorfor?
Er SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet redde for at hovedstadsområdet vil tape på at andre deler av landet styrkes? Er Oslo truet av overskudd på boliger og få offentlige arbeidsplasser?
Eller handler det om fagforeningsmakt? De har strittet i mot. Og vet jo alle at under de rødgrønne er det slik at når det er noe LO ikke vil, så blir det som LO vil.
Ikke minst makteliten i LO og AP ville ha veldig godt av en større geografisk spredning av statlige arbeidsplasser.
Når de i sine møter på Youngstorget synger "Kamerater", er det i dag flere og flere som hører "Kameraderi".
Maktkonsentrasjonen bør erstattes med spredning av makt. Det vil gi økt tilførsel av annen og nyttig kompetanse fra andre steder i landet.
Liv Signe Navarsete har sagt at regjeringens innsats på dette feltet er pinlig. Hun har helt rett.
Barn og unge har i dag enormt mange valgmuligheter. De trenger identitet og tilhørighet. De trenger kompass og forankring.
Anarkisten Jens Bjørneboe sa at "Kristendommen har preget to årtusener; den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt grunnlag og vårt sentraleste kultureie, det ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning." Som steinerskolelærer erfarte han at kjennskap til kristendommen er en nøkkel til innsikt.
"Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar en halve hans barndom fra ham", konkluderte Bjørneboe. Han så dermed det samme som læreplanen for grunnskolen i dag påpeker, nemlig at kristendommen er en dyp strøm i vår historie som fortsatt preger tankesett, normer, språk og kunst - og binder oss sammen gjennom ukerytme og høytider.
Dessverre ser ikke dagens regjering det samme. SV kan notere seg denne seieren i regjering: at de fikk gjort om KRL-faget til RLE-faget og fjernet punktet om at kristendommen skal utgjøre 55 % av undervisningen.
Det er en stusselig og historieløs seier.
Kristendommen utgjør i dag bare en tredjedel av faget. Og, regjeringen har gjort RLE valgfritt i lærerutdanningen.
I motsetning til SV er KrF opptatt av at kjennskapen til det kristne kulturgrunnlaget ikke må gå tapt. Elevene skal få kunnskap om hva som gjennom 1000 år har formet vårt samfunn.
Dette handler ikke om forkynnelse eller religionsutøvelse. Vi skal ikke ha det i denne undervisningen. Men veldig mange flere enn tradisjonelle kirkegjengere ser at dette handler om at kunnskap om kristendommen er en nøkkel til å forstå norsk og europeisk kultur og tradisjon i dag, og orientere seg i det norske samfunnet i dag. Slik er det også en viktig del av integreringspolitikken.
Hør her: 90 % av befolkningen er medlemmer av Den norske Kirken eller andre kristne trossamfunn. Det er jo et uttrykk for at de vil bli der. De vil ikke at vårt lands fundament skal fjernes fordi det er noen andre som har andre fundamenter!
KrF skal kjempe for at kristendommen igjen skal få en større plass i RLE-faget. Med KrF i regjering skal et inkluderende fag med tydelig verdiforankring i vår kristne arv gjenoppbygges!
Vi vil at RLE-faget skal bestå av minst 50 % kristendom. For identitet og tilhørighet, kompass og forankring.
Vi trenger en regjering med økt forståelse for kristendommens betydning for enkeltmennesker og samfunn!
Verdighetsgarantien. Enda en gang?
Den enkeltes behov skal ivaretas i eldreomsorgen. Ved livets slutt blir behovet for dette aller tydeligst. Omsorgen ved livets slutt er et viktig område for KrF å løfte frem.
KrF løfter frem eldreomsorgen på mange måter. Vi har kjempet for verdighetsgarantien i to tidligere valgkamper.
For å friske opp hukommelsen; Verdighetsgarantien er en garanti for at eldre skal få en
- forsvarlig boform og sykehjemsplass når de trenger det
- å få stå opp og legge deg når de selv ønsker
- få god og næringsrik mat, og hjelp til å spise hvis de trenger det
- riktig medisinering og oppfølging av lege
- en hverdag med innhold og mening
Venstre og KrF inngikk avtale om dette med regjeringen, i 2009. Forskriften kom i 2010. I 2011 måtte vi minne statsministeren på, vi måtte purre, ja sende et inkassovarsel, om å styrke de eldres rettigheter.
Løftet om en verdig eldreomsorg og bedre rettigheter ble erstattet med beskjed om at de eldre bare kan sende en klage hvis de ikke får det.
Regjeringen har ikke til nå sørget for at kommunene har pengene som skal til å oppfylle verdighetsgarantien.
Poenget er; for at garantien skal bli reell, må det følge friske penger med.
Økningen i frie inntekter til kommunene har så langt ikke rukket en gang til å dekke opp for økte utgifter for bare å videreføre nåværende tjenestetilbud - siden kommunene opplever befolkningsvekst og økte pensjonskostnader.
Jeg håper virkelig ikke Regjeringen synes det er en god idé at KrF også i valgkampen 2013 skal måtte snakke om verdighetsgarantien i eldreomsorgen som noe som ble forskriftsfestet i 2010, men som ennå ikke er på plass!
Regjeringen lente seg på KrFs troverdighet i eldreomsorgen i 2009, men fulgte ikke opp løftene. Vi måtte minne dem om løftene i 2011.
Det holder ikke å si verdighetsgaranti. Det må gjøres også.
Jeg er vanligvis veldig for lissepasninger. De gjør det enklere å score. Men jeg har ærlig talt mer lyst til at Regjeringen nå iverksetter. Den enkeltes behov skal ivaretas i eldreomsorgen.
KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti. Et sentrumsparti kan vel samarbeide til begge sider, vil noen si. Ja, det kan vi, sier jeg. I prinsippet.
Men hvorfor ikke da ville samarbeide med de rødgrønne regjeringspartiene, vil noen si? Vel, jeg har allerede gitt noen gode og store grunner som taler mot å gjøre det.
Men det ville i grunnen holdt med å vise til hva de selv sier. At de har nok med seg selv, og at de ønsker å fortsette slik de har gjort i sju, snart åtte år.
Så anbefaler de samtidig KrF om ikke å velge samarbeid med de borgerlige, fordi de mener KrF står nærmere de rødgrønne i mange saker. De ber oss altså takke ja til sitt tilbud om tribuneplass, til å bivåne enda nye fire år med rødgrønt styre.
Takk som byr. Men nei takk.
Sjefsredaktør i Dagsavisen, Arne Strand, skrev slik tidligere i sommer. "Hvis statsminister Stoltenberg fortsatt hadde hatt interesse av å stå på godfot med Knut Arild Hareide og KrF med tanke på et framtidig regjeringssamarbeid, burde han ha vist det tydelig i praktisk politikk. KrF har fått til litt i bistandspolitikken, men ellers har det vært skrint. I saker som virkelig betyr noe for KrF, har partiet i hovedsak blitt overkjørt av regjeringsflertallet."
Min motivasjon for å ta på meg ledervervet i KrF har vært en vilje til å føre videre den sentrumspolitiske og kristendemokratiske kursen som har vært den gule tråden i KrF gjennom de siste tiårene.
Heller ikke jeg synes karakteristikken borgerlig passer godt på KrF. Vi er et sentrumsparti, solid forankret i en ideologi som representerer en tredje vei mellom venstresidens kollektivisme og høyresidens liberalisme og markedstenkning.
Men vår samarbeidsprosess, som vi skal sluttføre i dag og i morgen, viser at KrF-organisasjonen mener vi kan samarbeide med de borgerlige.
Den rødgrønne regjeringen har skuffet KrF i sak etter sak som betyr mye for et kristendemokratisk parti. Vi er blitt utfordret og provosert i spørsmål om familie, kulturarv, menneskeverd og sorteringssamfunn. Fortsatt rår et grunnsyn preget av at staten vet best - med altfor liten vilje til å vise tillit og satse på familie og frivillig sektor.
Vi har sett passivitet i kampen mot fattigdom og klimautfordringene, som har overrasket oss negativt. Samtidig er viljen til offensiv fremtidsrettet landbruksutvikling skuffende svak.
Deler at asyl- og flyktningepolitikken har hatt preg av kald regelforvaltning i stedet for en åpen human og skjønnsmessig vurdering.
Regjeringen har veket unna og manglet mot til å ta restriktive grep for å stanse en uheldig utvikling når det gjelder alkoholbruk.
Vår konklusjon er:
Vi vil ha et regjeringsskifte!
Det jeg kan si klart, er at jeg, sammen med resten av KrF, skal gjøre alt det vi kan for å bidra til at vi skal få en ny regjering som på felt etter felt er mer lydhør og åpen for å gi gjennomslag for verdiforankrede sentrumspolitiske og kristendemokratiske løsninger. Det skal ikke stå på oss.
Og vi tror det er mange som ønsker seg et skifte nå. Men, mange av de ønsker seg ikke en blåblå flertallsregjering i stedet for dagens rødgrønne flertallsregjering.
Det er blitt sagt at det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hele haka. Vanskelig å være uenig i det.
Til de der ute som mener det er på høy tid med et skifte, men tenker at det nøyer seg med barbering:
Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, men synes det ville være veldig upassende av et av verdens rikeste land å bruke mer på seg selv og mindre på utviklingshjelp til verdens fattige. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, og synes det er svært viktig at landet vårt fortsatt skal ha aktive bønder, økt matproduksjon og større grad av selvforsyning. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, og skjønner at det i alkoholpolitikken er en sammenheng mellom tilbud og etterspørsel, og at politikken derfor må ta utgangspunkt i solidaritet med dem som sliter. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, og mener arbeidet for å bekjempe fattigdommen også i Norge må styrkes. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, men ikke fordi de synes det er viktig at de skal betale mindre skatt. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, og når de nylig hørte meldingene om økt is-smelting i Arktis tenkte de ikke at; så spennende, nå kan vi øke skipsfarten og bore etter olje opp mot Nordpolen, men de tenkte at nå trengs det forsterket kamp for å redusere de nasjonale og internasjonale klimagassutslippene. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, men ikke fordi de synes søndagsåpne butikker, shopping sju dager i uka, 365 dager i året skal være eller bli en menneskerett. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Mange ønsker seg et skifte nå, og mener flere lærere i skolen er viktig, viktigere enn flere timer i skolen. Til dem vil jeg si: Velg KrF.
Hva skal en regjeringen med KrF på laget stå for?
Utgangspunktet er fremdeles det samme som jeg presenterte i landsstyretalen i november 2011, da vi startet prosessen som har ført oss frem til i dag. Jeg minner gjerne om de ti hovedpunktene.
For KrF vil det være viktig at en ny regjering kan stå for:
- ein økonomisk politikk prega av berekraftig forvaltning og prioritering av dei oppgåvene som betyr mest for vanlege folks velferd, helse og livskvalitet.
- ein oppvekst- og familiepolitikk der barns beste er i sentrum og ein skulepolitikk med vekt på danning, kunnskap og formidling av kristne og humanistiske verdiar.
- fremst i kampen for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet.
- ein verdig eldrepolitikk.
- ein politikk som sikrar kyrkje og trussamfunn rett til å vere seg sjølv og som stimulerar, ikkje styrer ein mangfaldig frivillig sektor.
- styrkt solidarisk innsats for dei fattige heime og ute.
- ein meir realitetsorientert og framtidsretta miljø- og klimapolitikk.
- ein ansvarleg alkoholpolitikk og auka fokus på behandling av mennesker med rusproblem.
- ein human flyktningpolitikk, ein konsekvent innvandringspolitikk og ein aktiv integreringspolitikk.
- tilrettelegging og stimulans for auka verdiskaping i heile landet.
Målet er større politisk gjennomslag
KrF vil i regjering. For å få politisk innflytelse.
Vi bør være åpne for å samtale med alle som kan danne et alternativ etter valget.
Ønsket, slik jeg ser det, er en ny regjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Om flertallet av velgerne deler vårt syn og sier nei til fortsatt rødgrønt styre i 2013, skal KrF gjøre vårt til å bidra til at det blir slik de vil.
KrF vil være en løsning for et skifte!
Forutsetningen vår er først og fremst denne: Vi vil medvirke til etablering av en regjering som fører en politikk med mer av den profil og retning som vi ønsker. Med det utgangspunktet vil vi gå inn i avklaringssamtaler med resten av dagens opposisjon.
Blir vi ikke med i en ny regjering, så vil vi føre en konstruktiv opposisjonspolitikk, med utgangspunkt i eget program.
Gode partivenner!
Det er nokså nøyaktig ett år til stortingsvalget. Vi er i startfasen på oppløpet.
Meningsmålinger forteller at utgangspunktet vårt er krevende.
Det er i motbakke en tar de nødvendige stegene mot toppen.
Det vil kreve innsats og slit.
Det vil kreve vilje til å være rause og ikke sette hverandre i bås.
Det vil kreve at vi løfter i flokk og erkjenner mangfoldet i partiet som en ressurs, ikke som en trussel.
Norge trenger et åpent, raust, varmt og relevant tradisjons- og verdiforankret KrF som aldri før.
Jeg tror mange ønsker visjonær forandring. For mange av disse vil faktisk KrF kunne bli det foretrukne førstealternativet.
Vår jobb er å få dem til å se det.
Et sterkt KrF i 2013!
Et sterkt KrF i 2013 vil kunne gi oss tyngde vi trenger for å sette tydelig stempel på en ny, visjonær og framtidsrettet politikk for et moderne og flerkulturelt Norge.
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet tilbake en regjering med en familiepolitikk som legger til rette for familienes behov, ikke prøver å styre dem.
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering med en frivillighetspolitikk der de mange frivillige og ideelle krefter støttes, ikke styres!
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering med forståelse for kristendommens betydning for enkeltmennesket og for samfunnet.
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering som ser enkeltmenneskets behov, ikke bare systemets krav. Alle mennesker fortjener å bli sett!
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering som stopper reisen i retning sorteringssamfunnet. Vi vil ha et samfunn med plass til alle!
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering som kjemper mot fattigdom hjemme og ute, og som velger å si at ingenting skal være uprøvd!
Et sterkt KrF i 2013 vil gi landet en regjering som setter menneskeverdet i sentrum!
VIRKSOMME ORD