Igår eftermiddag kom jeg fra Jämtland ned gjennem Værdalen, samme vei som Olav Haraldsøn fór til Stiklestad. Oppe ved Riksgrensen ligger en av statens fjellstuer, en av de eldste institusjoner i Norge, som tar sikte på å binde land og folk sammen til ett rike ved å lette samferdselen fra dal til dal over de øde fjell. Som De vet var fjellstuene en av de ting kong Øistein roste sig av i sin mannjevning med broren Sigurd. Sigurd hadde faret i hærferd til Middelhavet og Jødeland, og vunnet heder ved å slå blåmenn ihjel. Øistein hadde sittet hjemme og knyttet landet sammen ved fredens gjerning. Det er jo så at de heltebedrifter som det står våbengny av, helst blir stående fremst i sagn og saga. Derfor er det et interessant trekk at disse små fredens fjellstuer for veifarende innen landet i sagaen stilles op mot den store krigerferd til fremmed land. Der er så meget mere interessant som det vi kaller Norges samling til ett rike, jo først var en samling av kystlandskapene. Oplandene, Østerdalene, Inntrøndelag vedblev i et par århundrer efter Harald Hårfagre å være uavhengige småkongedømmer - i navnet eller i gagnet. Det var langskibet som samlet kysten, - det var kanskje fjellstuen som samlet det veiløse innland.
Da Olav kom fra Jämtland var der nok ingen fjellstue. Så langt var rikets samling ennu ikke kommet. Hans blod på Stiklestad skulde bidra mektig til å samle nordmenn til ett folk.
En halv mils vei fra Riksgrensen går veien gjennem et trangt gjel. Der er en bro som ennu kalles St. Olavs bro. Og selv om mange brostokker er fortæret av tidens tann i de ni århundrer, kan broen vel ha stått nettop der, da Olav og hans flokk kom. For her går den naturlige og sikkert gjennem årtusener trampede vei mot havet. Herfra stuper den trange dal med elven Inna ned mellem bratte fjell, milevis gjennem skog med få gårder, inntil den åpner sig ut mot den vide fruktbare Verdalsbygd med Trondheimsfjorden blånende bak. Et betagende landskap er denne port til Norge. Når en farer her forstår en det syn som Olav hadde deroppefra, ved inngangen til sine fedres land. Det heter i sagaen: «Da red biskopen til ham og spurte hvad han tenkte på, siden han var så stille. Da svarte kongen og var tankefull: «Det kom så underlig for mig, jeg så nu utover hele Norge, da jeg lot øinene gå vestover fra fjellet. Da kom jeg ihug, at jeg har været glad mangen dag i dette land».»
Disse ordene, - «at jeg har været glad mangen dag i dette land» - tenkte jeg på, da jeg fór på Kong Olavs vei for å feire hans minnefest her på Sætersgård. Minnefester er en tankenes pilegrimsferd fra døgnets materialistiske strev til historiens hellige steder, - til begivenheter og menn, hvis virke i seier eller nederlag har bygget vår fortid, vårt grunnlag, vår kultur, vårt samfund og liv. Og kanskje bør enhver av oss iblandt midt i strev og vanskeligheter og misnøie komme ihug at vi har dog været glad mangen dag i våre fedres fagre land.
I århundrer valfartet pilegrimer fra hele Norden den lange vei til Olavs kirke. Skalden Sigvart Tordsson sier: «Mangen mann som kom blind til den rene kongens hvilested, går bort med friske øine.» Det var vel legemets øine, skalden talte om, helbredelsesundrene ved helgenkongens grav. Men ennu idag kan det bety en åpning av sjelens øine, en utvidelse av tanke og sinn, å dvele ved de store innsatser i vår utvikling. Det kan hjelpe oss til å se dagens problemer mot en videre horisont, å se oss selv og vår egen tid i lys av «den saganatt som senker drømmer på vår jord.» De nasjonale minnefester skal mane oss til å minnes ikke bare seirene, men «alt hvad fedrene har kjempet, alt hvad mødrene har grætt», på Olavsdagen skal vi ikke minst minnes ordene: «har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett».
Det er som kristningsverkets centrale skikkelse Olav står for oss. Allikevel vet vi at det var nettop i denne kamp han led nederlag, og at der manglet meget på kristendommens seier i Norge, da han falt på Stiklestad. Men hans død bidrog mere til dens gjennemførelse enn hans seier vilde gjort.
«Da, først da, blev folket kristnet,
da, først da, blev folket samlet, -
undret over Olavs kirke,
arven av hans love gav dem
fælles fædreland og ære,
kristnet, kristnet, samlet, samlet»
sier Bjørnson.
Med kristendommen kom efterhånden også Norges virkelige samling til ett rike. Det var vel om Olavs navn og Olavs kirke at menneskene i våre adskilte fylker vokste frem til Håkon Håkonsøns kongstanke: ikke bare ett rike, men ett folk, - den tanke som vi ennu idag, hver dag, må arbeide på å fullbyrde stadig bedre.
Kristendommen har i sin lære nogen av de sterkest samfundsbyggende bud. Den lærer om den enkelte menneskesjels selvstendige verd og selvstendige ansvar overfor livet - i motsetning til troen på den blinde skjebne. Og den lærer derfor også kjærlighet til næsten, hensyn og forståelse for det annet enkelte menneske og dets personlige liv og streben. Derfor kan og skal det enkelte menneske føle sig som et selvstendig vesen med ansvar for sig selv og sin skjebne, og samtidig som medlem av folkefellesskapet med ansvar for det heles ve og vel.
Dette er et syn som jeg tror har gyldighet for oss alle, enten man er hvad man kaller religiøs eller ikke. Når vi idag feirer Olav som den hellige, er det ikke fordi hår og negler vokste på hans døde legeme, men for at denne det nasjonale samfunds og det enkelte menneskelivs byggende ånd skal leve iblandt oss. Og det er vel derfor et gammelt skrift kaller Olav perpetuus rex Norvegiæ - Norges evige konge, i hvis navn de senere konger mente at de rådet for riket.
Der kan være særlig grunn til å minnes dette i disse tider, da rundt omkring oss og iblandt oss et helt motsatt syn på stat, kirke, samfund og menneskeliv trenger frem. Vi vet at i øst har kirken helt siden revolusjonen været under forfølgelse, kirker er lukket, ødelagt eller brukt til profane formål, prester i tusenvis drept eller forvist til fangeleirene i ødemarken for å dø der. I syd bekjempes også kirken. Riktignok på en mindre hårdhendt måte. Men man søker å drive kristendommen og kirken ut av folkets liv ved mindre opsiktvekkende foranstaltninger. Man har ennu religionsundervisningen i skolene, f. eks. Men religionstimene benyttes for en stor del til å lære helt andre ting, f. eks. nazistisk livsanskuelse. Her som på andre områder synes vårt norske regjeringsparti, arbeiderpartiet, å ha lært av nazismen. Tidligere bekjempet partiet åpenlyst religionen. Den var «opium for folket», het det. Nu søker det mere underhånden å ramme kirken. I stortinget blev det f. eks. nylig foreslått å stryke ordet «kristendom» i skoleplanen og sette «religion» istedet. For religion kan jo bety så mangt, det kan også være tilbedelse av Lenin og Hitler, slik som folket i det gamle Rom dyrket keiseren som guddom. - I Oslo nekter arbeiderpartiflertallet de gamle vante bevilgninger til kirkesang, de nekter et stort møte av søndagsskoler å bruke kommunens fest- og stevneplass o. l. Tidligere da partiet ikke var så optatt av å få flertall, da uttrykte man sig tydeligere. Det er ikke så mange år siden partiets daværende fører, nuværende handelsminister Alfred Madsen sa i stortinget:
«Jeg har alltid vært imot statskirken og arbeidet imot den og prestelønningene på statens bekostning. Jeg synes at de som er religiøse får lønne sine prester selv. Det er det riktige syn, og nu mener jeg det får komme til uttrykk.»
Hvorfor fører diktaturpartiene denne kamp mot kristendommen? Hvorfor fører det den her i landet, hvor der er fullkommen religionsfrihet, og hvor kirken ikke har nogen verdslig makt? Er det ikke fordi dens betoning av individets, det enkelte menneskes verd står i veien for diktaturets utslettelse av det frie menneske, således som vi ser det i land efter land? I stortinget sier Nygaardsvold: «Gud bevare Kongen og fedrelandet.» Men da skriver partiets hovedorgan at det er bare tomme formaliteter som vil bli avskaffet, når arbeiderpartiet får flertall. Skal Vårherre, vårt tusenårige kongedømme, og fedrelandet avskaffes som tomme formaliteter, når arbeiderpartiet får flertall i landet? Ja, den internasjonale marxisme anerkjenner jo ingen av disse hjørnestener i vår tusenårige historie.
Når vi feirer Olavsfest, kan det være verd å minnes at efter vår nasjonale konges fall på Stiklestad kom «Alfivatiden», da danerne, Svein og hans mor Alfiva, rådet i landet. Og da et par hundre år senere den siste erkebisp måtte flykte, da kom fremmedherredømmet, dansketiden, for alvor. «Lenge vil den unge mann minnes de år Alfiva rådde,» sier Sigvat skald - «da spiste vi oksenes mat og skavet bark som bukker. Det var anderledes så lenge Olav levet. Dengang kunde hver mann rose sig av å ha modent korn i stakker.» Sagaene forteller oss at i denne tid blev skatter og tyngsler på folket voldsomt øket og allslags tvangsbestemmelser innført efter fremmed mønster. Det var vårt første enevelde, det første diktatur. Hvorledes var det mulig blandt sterke og stridbare norske bønder? Jo, de nye makthavere regjerte for Knut den mektige som hersket over Danmark og England. Så lenge Knut levet var ethvert uavhengighetsforsøk håpløst. Mange norske høvdinger - politikere vilde vi kalle dem idag - var jo også kjøpt med Knuts gull eller hadde store embeder under ham. Det heter hos skalden Sigvat Tordson: «Pengene berøver folk deres troskap. Kong Olavs fiender drar omkring med åpne punger.»
Som man ser, den internasjonale storpolitikks veier og midler var nokså like dengang og nu. Også i vår tid er der kommet folk med gull i reiseskreppen til Norge - som til Spania - landsmenn og fremmede agitatorer og terrorister, og nordmenn har lyttet til deres fagre ord, deres løfter, deres bidrag. Norske sendemenn, såkalte arbeiderdelegasjoner, drar til Russland og blir festlig mottatt av de mektige, de kommer hjem og forteller nordmenn at det der øst er deres sanne fedreland!
I Sagaen leser vi også, at Knut den mektige tok godt imot de misfornøide nordmenn som søkte til ham, og gav dem som gjestet ham rike gaver. Men snart efter sendte han sine sendebud til Norge og forlangte at landet skulde underkaste sig ham.
Går vi mot en ny Alfivatid? Verden omkring oss ser uhyggelig ut idag. To tredjedeler av Europa lever under diktatur eller borgerkrig, vold og terror med uhyggelig nød for folkene. Bare i det høie nord er det fred og orden og så gode forhold at utlendingene forbauses over det. Ennu har vi det slik. Skal vi sørge for at vi også i fremtiden kan være «Europas rolige hjørne?»
Midt i en jerntid som ikkun tror
den makt som våbnene vinner,
du ligger rolig, du høie nord
i åndens og sollys og skinner,
sier Jonas Lie. Matte det bli så.
Man sier at diktatur er umulig i Norge. Kanskje det, - hvis vi var alene om vår skjebne. Men nu som på Olavs tid har visse norske partier, det såkalte arbeiderparti og det såkalte «nasjonal samling» en farlig tilbøielighet til å søke hjelp eller forbilleder utenlands. Nazismens hjemland har jo ikke hittil blandet sig i styreformer i de land som ikke har tysk befolkning, såvidt vi vet. Men russerne erklærer jo uttrykkelig at hensikten med deres veldige maktmidler er å fremme verdensrevolusjonen, at deres bolsjevikiske system skal være en verdensreligion og at de vil støtte proletariatets diktatur i alle land. Overlatt til oss selv vil der nok neppe bli noget varig diktatur i Norge, - men kommer diktaturpartiet til makten, så er det ikke sikkert vi blir uten innblanding. Vi kan jo huske på at vi har verdensrevolusjonens første forkjemper og største terrorist, Trotzky, midt iblandt oss, innbudt av arbeiderpartiets regjering.
Vår saga viser oss at det ikke er så lett å ryste en Alfivatids, et diktaturs følger av sig. De hentet nok den unge Magnus Olavssøn hjem og reiste Olavs norske kongestol igjen. Men Svein Alfivasons forhatte danske lover og skatter hadde satt sig godt fast. La oss huske det: en skatt er lettere å innføre enn å opheve. Hvad staten har fått tak i, det gir den nødig slipp på, for den venner sig fort til å bruke pengene. Den unge Magnus og hans rådgivere ga heller ikke straks slipp på danskenes styresett. Da kvad Sigvat Tordsson i en av sine «Fritalenhetsviser» - fri tale hadde altså dikterne fått lov til å føre i Norge dengang, i halve Europa har de ikke det nu - da kvad han et ord som norske styrere bør holde sig for øre alltid:
Bare een ting taler folket om:
Min konge slaar under sig mændenes odel.
De gjæve bønder gjør motstand,
for ran regner den mann det
som ud maa give sin farsarv
til Magnus fogder efter urettferdig dom.
Misnøien luet i landet og efter nogen år forlikte kongen sig med folket i Langøsund og avskaffet de mest forhatte av de fremmede pålegg. Om visse av forliksbestemmelsene heter det i Gulatingsloven at de kan ikke fravikes før «vår konge» og «vi alle sammen» blir enige om noget annet. Dette forlik var altså et virkelig statsrettslig opgjør, det var grunnleggelsen av et konstitusjonelt kongedømme, hvorpå Norges rikes indre og ytre forhold bygget i århundrer, inntil det gikk under i borgerkriger og fremmedherredømme, - husk det, frie norske kvinner og menn idag!
Dette var 200 år før det engelske Magna Charta Libertatis - frihetsbrevet - grunnlaget for den engelske parlamentariske forfatning. Derfor er det vel ikke helt riktig, når det sies at vår 1814-grunnlov bygger på den franske revolusjons ideer og forfatning av 1791. Vår rett, vår statsrett og vår norske rettsbevissthet, er meget eldre enn som så. Vi kan søke spirene helt tilbake hos Håkon Adelstensfostre for tusen år siden. «Han satte lovene med de viseste menns råd», heter det i sagaen. «De viseste menn» - det blir jo en slags stortingsmenn, - selv om kanskje ikke alle vil innrømme at det idag er de viseste menn som sitter i stortinget og setter lovene.
Selv gjennem de mange mørke århundrer, da fremmede herrer og fremmede tanker rådet i landet, ulmet en gnist av denne vår egen rettsbevissthet, av vår norske odelsbevissthet - odelsfølelse ikke bare for vår jord, men for oss selv som frie selvstendige mennesker, i motsetning til de ufrie folkeslag rundt om oss, - til gnisten slo ut i lys lue i 1814 og 1905. Det er, bør ihvertfall være vår stolthet dette at vi kan styre og styres som frie menn. Så gammel er denne frihetsbevissthet i oss at vårt folk sikkert vil reise sig mot den tvangsmentalitet som nu lurer sig inn på oss fra alle kanter som en smittsom sykdom. Men la oss nu ikke i tillit til vår sundhet og kraft slippe smitten for langt inn. Vi har allerede oplevet at bondepartiet som med sitt navn gjør krav på å være arvtagere til de stolte norske bondetradisjoner, har inngått organisert samarbeide med det parti som er bærer av den fremmede lære og støtter sig til fremmed innflydelse.
La oss minnes at det ikke blev Norge til gavn, da norske bønder gikk i forbund med Knut den mektige av Danmark mot vårt nasjonale kongedømme. Også dengang blev det lovet fordeler, bidrag, jord, eiendom, til dem som vilde støtte de fremmede, - de skulde få godset efter landets egne høvdinger, - de fikk Alfivatiden.
Vi har sett at arbeiderpartiet i sin agitasjon har lovet dem som de kaller for «småkårsfolket», at de skulde ta fra de store og dele det ut. Arbeiderpartiets store finansmann gjennem mange år, gårdbruker og hypotekbankdirektør Hornsrud sa at man skulde «vende skattetrykket opad istedenfor nedad». Med det mente han at man skulde ta mere fra de velhavende og mindre fra småkårsfolket. Hvordan er det gått? Vi har fått en forhøielse av den direkte skatt som rammer hårdest de små og middelstore inntekter. Gjennem en 30 pct. forhøielse av selskapsskatten rammes tusenvis av små aksjonærer og titusenvis av arbeidere rammes indirekte ved svekkelsen av de bedrifter de er ansatt i.
Vi har fått en omsetningsskatt på 2 procent som hver dag lurer nogen ører eller kroner ut av lommen på hvert menneske i landet. Og slik som arbeiderpartiet har laget denne skatt rammer den ikke bare forbruket. Skatten må betales ved kjøp av maskiner og redskap til jordbruk, skogsdrift, fiskeri, industri o. s. v., av alleslags produksjonsmidler og bygningsmaterialer. Derved fordyrer den i virkeligheten varene for oss alle med mere enn de to procent. Vi ser da også at leveomkostningene stiger. Og arbeiderne begynner å knurre. De første som forlangte erstatning for stigningen og truet med ulovlig streik i tariffperioden var bygningsarbeiderne i Oslo, skjønt de tjener 5-6-700 kroner måneden. Arbeiderbladet forsøkte å trøste dem med at en viss prisstigning var naturlig og ønskelig i disse tider. Ja, en prisstigning som følger av øket efterspørsel, øket kjøpekraft, bedre tider, den kan være naturlig. Men en stigning på grunn av høiere skatter, den er ikke naturlig, - den er det samme som dyrtid. Og dyrtid har aldri i historien vært til gavn for det store folk. Den må i lengden gå ut over eksportindustrien, skogbruk, fiskeri, jordbruk og alle disse næringers lønnsarbeidere. Når tremassefabrikken ikke kan få høiere priser enn verdensmarkedet betinger, så må tømmerstokken betale, skogsarbeideren får lavere reallønn eller blir arbeidsløs. Fiskeren, som må selge sin fangst i fremmed land, får ikke mere for den og kan ikke kjøpe den utrustning og de fornødenhetsartikler, som er fordyret ved alle slags skatter og avgifter.
Arbeiderpartiet ser nu ut til å ville gå videre på denne vei, der tales om en fordobling av skatten. Da bondepartiet for nogen år siden foreslo denne skatt raste arbeiderpartiet mot den og kalte den fattigmannsskatt. Nu forsvarer det den bl. a. med å henvise til Sovjetrussland, hvor staten tar fire femteparter av sine inntekter gjennem indirekte beskatning. Det fremgår av en artikkel i «Arbeiderbladet» at en stor del av denne indirekte beskatning i Sovjetrussland er lagt på brødprisen.
Vi har videre fått en renteskatt på sparebankinnskudd. Den rammer ikke de store formuer, for de er som regel ikke anbragt i bankene, men i fabrikker, jord og skog o. s. v., men den rammer ti tusener av småsparere som tidligere efter de gjeldende regler ikke var pliktig til å betale skatt.
Alle disse skatter og deres fordyrende virkninger rammer altså det store folk, og det erkjente da også Tranmæl i sin 1ste mai-tale ifjor, da han sa at alle skatter, både de direkte og de indirekte, til syvende og sist må betales av det arbeidende folk. Det er også klart at det måtte gå slik. Der er nemlig ifølge statistikken bare ca. 13 000 mennesker her i landet som tjener 10 000 kroner om året eller mere. Og disse inntekter er voldsomt beskattet på forhånd, høiere enn i noget annet land. De store betaler optil 70 pct. av sin inntekt. Så det monner ikke stort med kong Knuts og Hornsruds løfter om at de store skal betale. Skal det monne noget må de ta det fra de mange små. At en lettsindig finanspolitikk må virke således, det har vi i høire alltid sagt og advart mot. Vi gjorde det under verdenskrigen og vi har gjort det nu. Vi vil at der skal føres en politikk, som bygger og styrker landet istedenfor å sette dets økonomiske og nasjonale uavhengighet på spill.
Det kriseforlik som blev inngått mellem bondepartiet og arbeiderpartiet skulde være til gavn for jordbruket, men bedringen for landbruket kom et par år før kriseforliket kom i stand. Det var erkjent også av høire at det var et misforhold til stede mellem landbrukets priser og byenes. Vi var på god vei til å få i stand en utjevning, slik at jordbruksprisene steg, mens bynæringenes priser holdt sig på det samme nivå. Men nu stiger det hele, og industriens arbeidere kommer og forlanger lønnstillegg. Men derved går fordelen tapt for landbruket. For det er ikke de høie priser som i og for sig er til fordel for landbruket, men lønnende priser. For kornets vedkommende tok høire allerede i 1915 op forslag som støtte og gjennemførte i 1927 korntrygden. Det blev da hånet og angrepet på det voldsomste av arbeiderpartiet for dette. Hvorfor har arbeiderpartiet nu plutselig fattet slik kjærlighet for jordbruket? Bare kort tid i forveien sa det i Stortinget under behandling av trygden, at «de korndyrkere som trenger det får gå den samme vei, som enhver annen norsk borger må gjøre, til fattigkassen.» På fattigkassen med korndyrkerne! Det var tonen dengang. Men siden har de kanskje lært av den russiske taktikk. Lenin lærte, at byene ikke kunde gjøre revolusjon alene. Man måtte lokke bønderne og småbrukerne med sig. Derfor lovet han de russiske bønder jord, skjønt det er stikk i strid med socialismens hele lære, at noen kan få eie jord.
Da socialistene hadde fått makten tok de da også jorden tilbake på en meget listig måte. De større og middels store bønder blev forvist til Nord-Russland og Sibirien. Småbrukerne blev lokket og truet inn i de såkalte kollektivbruk, hvor de måtte avstå sin egen jord. På denne måte er nu nesten all russisk jord lagt under staten og dens kollektivbruk. Bønder og småbrukere, som hadde gjort revolusjon for å få jord og frihet, er praktisk talt blitt livegne treller igjen, som de var det før 1861.
Disse russiske «kollektiver» har på enkelte punkter en betenkelig likhet med våre norske organisasjoner. Høire har ikke imot jordbruksnæringens organisasjoner. Men høire vil at man skal fare forsiktig. For hvis disse organisasjoner blir utstyrt med for omfattende myndighet, så vil en radikal-socialistisk stat snart legge dem under sig. Da blir de ikke frie landbruksorganisasjoner men statskollektiver. Arbeiderpartiet ser nok, efter russisk eksempel, at dette er den letteste vei til gradvis og umerkelig å berøve landbefolkningen dens odel og frihet. Bondepartiet bør også se det - før det er for sent.
Kampen mellem Kongen (Staten) og bønderne om jord og odel er 1000 år gammel i Norge. La oss huske det. Det var høire som for over 20 år siden tok op den nye lønnsomhetslinje - under stor motstand. Vi vil ikke, at den skal bli til en trællelinje.
Heller ikke for Norge vil vi noen trælle-linje.
Statsutgiftene stiger, over 100 millioner er budgettet steget med. Men med økede bevilgninger til så å si alt annet er der ikke ofret noget på å styrke vårt forsvar. Et lite land som Sveits med omtrent samme folketall som Norge bevilget nylig 310 millioner kroner ekstraordinært for å styrke sitt forsvar i denne alvorlige situasjon. Men vi gjør intet for å verge Haralds og Olavs rike. -
Vi står her på gammel kulturgrunn. Det er et minnesmerke til fedrenes ære som Ivar Sæter har skapt her på Sætersgaard, ikke et dødt i sten eller bronse som der er så mange av rundt om i verden, men et levende minnesmerke over fedrenes liv i dalen. Et bedre sted til å feire en fest til fedrenes minne kan ikke tenkes, for her føler man båndet mellem fortid og fremtid. I de fleste av de ti bud heter det: Du skal ikke. Men der er ett, som er positivt: Du skal hedre din far og din mor, at det må gå dig vel og du kan leve lenge i landet. Dette bud er grunnlaget for konservativ tenking og for høires politikk, å bevare det gode som er overlevert en fra fedrene og bygge videre på dette grunnlag. Ivar Aasen sier:
Lat oss inkje forfederne gløyma
under alt, det me venda og snu.
For dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større enn mange vil tru.
Lat det merkjast i meir enn i ordi
at me halda den arven istand.
At, naar federne sjaa att paa jordi
dei kan kjenna sit folk og sit land.
Her på Sætersgaard kan fedrene kjenne sig igjen. La oss alle arbeide for at vi midt i fremskrittet bevarer sammenhengen med vårt gamle nasjonale grunnlag. La oss akte på, at vi i en urolig og forvirret verden ikke mister oss selv. Hvad gagner det et menneske om det vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel.
La oss styre landet således, at vi kan kjenne det som vårt eget, at vi kan kjenne oss selv igjen som folk. Da kan vi håpe, på den siste dag, som Olav å kunne se vårt liv og vårt land i et syn og si: Vi har været glad mangen dag i dette våre fedres fagre land.
VIRKSOMME ORD