Er det litt gufsent? Har dere kanskje andre ting dere egentlig skulle ha gjort i dag? Det ville kanskje vært behagelig. Men det blir ikke mye likestilling av å ha det behagelig. Det blir ikke mye likestilling av å følge likestillingsministerens råd: Å holde seg hjemme i dag. Alle seirene denne bevegelsen har dratt i land, har de dratt i land på grunn av at noen har valgt det ubehagelige. Noen har gått foran. Noen har kjempa mot de som har sagt: «Hold dere hjemme». Også i år har vi fått det rådet. Og også i år dropper Torgallmenningen å følge dårlige råd. Det skal dere være stolte av.
Økt midlertidighet i arbeidslivet rammer kvinner hardest. Økt utrygghet i arbeidslivet rammer kvinner hardest. Og hvis likestillingsministeren ikke anser det som sin oppgave, og sin jobb, å kjempe for mer likestilling gjennom politikk, så har vi en beskjed til likestillingsministeren: Hva er det da du anser som din jobb?
Vi derimot vi vet at likestilling er politikk. Vi vet at å jobbe for for eksempel elektrifisering av landsbyer i Afrika, bidrar til økt utdannelse for kvinner, bidrar til mindre barnedødelighet. Og vi vet at utvikling er avhengig av likestilling. Vi vet at barneekteskap røver kvinner for muligheten til å leve frie liv, og det raner samfunnet for utvikling. Vi vet at noen undertrykker kvinner systematisk. I maktens navn, i religionens navn, og i økonomiens navn -- uten at noen av de tre har bedt om at det skal skje. Derfor er kampen for hel rettferdighet akkurat vår kamp. Det er Torgallmenningens kamp. For vi ser hele bildet. For vi vet at ulikestilling er systematisk og må bekjempes systematisk. I stort og smått, hjemme og ute.
Det nye forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven, viser at de som har krevende familieforhold eller sviktende helse, kan bli mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Det rammer kvinner hardest -- selv om man ikke nødvendigvis befinner seg i den situasjonen, men fordi så mange forventer at på et eller annet tidspunkt, kommer det til å skje.
I en virkelighet hvor over halvparten av kvinner diskrimineres i arbeidslivet på grunn av foreldrepermisjon, trenger vi politikk for mer trygghet, ikke mindre. I en virkelighet der en av fire gravide midlertidig ansatte ikke får fortsette i jobben, trenger vi en politikk som tar de på alvor, ikke politikere som sier at de ikke skjønner sitt eget beste.
For ikke lenge siden var det en storslått politisk streik i Oslo -- og i hele Norge -- mot forslagene til ny arbeidsmiljølov. Jeg var i Oslo, og der hørte jeg den frekkeste setningen jeg har hørt falle i norsk politikk siden Einar Førde var blant oss. Men, den setningen var ikke ment godfrekt. Det var arbeidsminister Robert Eriksson som valgte å åpne sin forsvarstale for et mer utrygt arbeidsliv med å gjøre ord til sine, som jeg aldri hadde trodd han skulle tørre å gjøre. Han brukte Martin Luther King sine ord, og sa: «Jeg har en drøm». Man skulle tro at Robert Eriksson sine rådgivere konstant er på toalettet. Jeg har et råd til Robert Eriksson, som jeg skal gi ham helt gratis: Våkn opp i fra den drømmen, og fortell hvorfor vi ikke bør kjempe mot mer ufrihet i arbeidslivet. Forklar hvorfor det ikke er vår sak at 60 av de mest inntjenende selskapene på Oslo Børs har null kvinnelige toppledere. Forklar hvorfor det ikke er vår sak at åtte av ti ordførere er menn. Forklar hvorfor det ikke er vår sak når kvinner blir systematisk diskriminert i arbeidslivet. Det skyldes ikke tilfeldigheter.
Robert Eriksson, våkn opp! Våkn opp i fra drømmen, og spis frokost med alenemoren med delt omsorg og forklar henne at det ikke er stor forskjell på å jobbe to søndager på rad, og på å jobbe fem søndager på rad. Våkn opp, og følg damen til banken, hun som er midlertidig ansatt, og prøv å søke om lån. Eller gå og legg deg etter å ha hørt begrunnelsen for hvorfor hun med den lille ungen ikke ble fast ansatt denne gangen heller.
Hva slags politikere er det som ser på det som sin oppgave å foreslå mer ufrivillig deltid, mer overtid og mer helgearbeid? Det er den typen politikere som mener at det er umoralsk å stå imot, at det er egoistisk å kjempe for en forbedret og ikke en forverret hverdag. Det er den typen som sier at feministene misforstod i fjor. Det er den typen som sier at årsaken til at gatene igjen fylles i motstand mot politikken skyldes dumskap. Og når det blir tilbakevist, trekker de frem det mest usympatiske kortet i den politiske kortstokken, og sier at «de som kjemper mot oss, de som kjemper mot makten, de er egoistiske». Det forundrer meg. Det forundrer meg stort. For det er ingen som mener at Ketil Solvik-Olsen må slutte å snakke om vei i Norge fordi det, tross alt, er mange land i Afrika som ikke har nok asfalt. Det er ingen som kaller Torbjørn Røe Isaksen en navlebeskuende for at han holder på med skolepolitikk i Norge, mens 12 av 100 kvinner ikke kan lese i rurale Mosambik.
Det fins ingen andre politiske områder hvor man må bruke tid på å kjempe for at saken faktisk er en sak. Det fins ingen andre områder hvor man må argumentere for at man skal få lov til å argumentere. Det er det som gjør at likestillingskamp ikke er for alle. Det er ikke for de som elsker snarveier. Det er ikke for de som ikke tror på hardt arbeid. Det er ikke for de som bare går ut når sola skinner. Det er ikke for de som ikke bryr seg.
Politikk for likestilling er for de som er seige. Det er for de som ikke gir opp. Det er for de som står opp mot all urett -- nasjonalt og internasjonalt. Det er for de som har flere tanker i hodet samtidig, og et hjerte for dem de ikke kjenner. Kamp for likestilling er vår kamp -- det er en jobb for Torgallmenningen.
Gratulerer med dagen!
VIRKSOMME ORD