Valgkamp kan spille en avgjørende rolle

1. Mangt og mye tyder på at stortingsvalget i år blir vårt vanskeligste valg siden 1930. Den gang var vi ikke klar over hvor vanskelig situasjonen var - ikke før resultatene begynte å strømme inn valgnatta. Først 20 år etter fant vi ut statistisk hva som hadde skjedd! I år er partiets tillitsmenn fullt klar over alvoret. Utgangsstillingen er trolig den dårligste siden valget i 1949. Det politiske værlaget er avgjort ustabilt. Situasjonen er flytende. Ingen vet hva som kan skje. Bare for noen uker siden var de borgerlige partienes ledere - og presse - helt overbevist om at de hadde seieren i havn. Når brer tvilen seg.

Tvil rår på begge sider av frontlinjen. Vi kan vinne, men er ikke overbevist om det. De borgerlige kan vinne, men tror innerst inne ikke på det. I en slik situasjon er det at en valgkamp kan spille en avgjørende rolle for utfallet. Det vi ofte har sagt i retning av å redusere valgkampens betydning, fordi velgerne har gjort opp sin mening før den begynner, stemmer trolig ikke i år. Derfor er det så viktig at vi kjenner den slagmark vi skal slåss på.

2. Vår politiske slagmark har gått gjennom store forandringer i det siste 10-året. I godt og vel 25 år slo den politiske pendelen ensidig ut til vår fordel. I årene mellom 1930 og 1957 tok vi opp 5/6 av hele stemmeøkningen. Det var en utvikling uten sidestykke i den demokratiske verden.

Den hang sammen med den raske industrialiseringen av landet som førte til en sterk økning i arbeidertallet. Den hang også sammen med oppdelingen av motstanderfronten på fire småpartier. Tre av dem hadde i vanskelige år vist sin udugelighet i regjeringsstilling. Det fjerde drømte aldri om å få ta over en regjering.

Men veksten skyldtes framfor alt resultatene av arbeiderstyret. Ikke uten grunn lanserte vi slagordet: "Det er resultatene som teller". Fundamentale problemer ble løst. Et samfunn preget av mangel på arbeidsplasser og små naturtilganger ble på tre årtier skapt om til et av verdens rike folk - med en produksjon og levestandard som svarer til den vi finner i de gamle industriland: Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

3. 1950-årene kommer til å representere et omslag på et viktig område. Den økonomiske utvikling har nådd et trinn der den økte sysselsettingen ikke mer skjer i fabrikkene, gruvene, bygge- og anleggsplassene - for ikke å tale om skogen. Tallet på kroppsarbeidere går tilbake. Arbeidskraften søker inn i servicenæringene, til kontorene, butikkene, skolene, hospitalene etc. Sysselsettingen i de tjenesteytende næringene går opp med rundt regnet 100 000 i løpet av 1950-årene, mens tallet på vareprodusentene synker tilsvarende, vesentlig i primærnæringene. Denne prosessen fortsetter i 1960-årene, og om få år vil tallet i de tjenesteytende næringer være så stort alene som sysselsettingen i jordbruk, skogbruk, fiske, fangst, industri, bygg- og anlegg til sammen.

4. DNA har i første rekke bygd på kroppsarbeiderne og deres familier. 2/3 av arbeiderne stemmer A. Over halvparten av fiskerne og jordbrukerne fra Trøndelag og nordover stemmer A. Skogsarbeiderne stemmer A. Og mange småbrukere på Østlandet, særlig hvis de samtidig har skogsarbeid, stemmer A.

Men blant funksjonærene og i de frie yrker, som utgjør tyngden av sysselsettingen i de tjenesteytende næringene, har vi ¼ til 1/3 av stemmene.

Det som da skjer i 1950-årene er at vårt velgerunderlag blir stadig smalere, mens de borgerlige partienes blir bredere. Og vår svakhet er at vi ikke har greid å bryte inn i disse gruppene, til tross for at tyngden av dem er lønnsmottakere med felles interesser med arbeiderne. Alle er vi klar over at dette er vårt alvorligste langtidsproblem som vi må finne en løsning på.

5. Den første kjenningen med at noe har skjedd, fikk vi ved kommunevalget i 1959. Det var et stagnasjonsvalg. I en rekke distrikter gikk vi tilbake; en nedgang som dog ble veid opp i andre.

Ved stortingsvalget i 1961 gikk vi så 5 000 stemmer tilbake. Med et økt frammøte på 59 000 var nedgangen reelt ca. 30 000, hvis vi skulle tatt vår andel av de 59 000.

Kommunevalget i 1963 tyder på at et nytt omslag var inntrådt. Valget ble en strålende seier med en stemmeøkning på 140 000 i forhold til valget i 1959. Dette kommunevalget ble imidlertid på grunn av de to regjeringskrisene et rikspolitisk valg, hvor Arbeiderpartiet mobiliserte sine egne velgere som om det var et stortingsvalg. Frammøtet ble 1 prosent høyere enn i 1961 ved stortingsvalget, og det høyeste vi noen gang har hatt i Norge, bortsett fra valget i 1936.

Valget var et mobiliseringsvalg som kom til å maskere den utviklingen vi hadde kommet inn i. I de følgende månedene faller våre Gallup-tall ned på 45 prosent, og ved "det lille kommunevalg" som holdtes den 28. september 1964, fikk vi et meget svakt resultat.

Etter valget faller Gallup-tallene ytterligere, og ligger nå bare litt over 43 prosent. Dette skyldes først og fremst en 6 prosents overgang til andre politiske partier. 3 prosent går til SF, ca. 3 prosent til de borgerlige partiene.

6. Hvor "smeller" det? På grunnlag av de fem siste Gallup-undersøkelsene kan jeg straks si: Ikke blant kvinnene. De er nå for første gang i partiet med mennene i våre velgermasser - kanskje danner de flertallet.

Heller ikke blant de aldre. Der er det en klar framgang for DNA.

Svikten finner vi i to velgergrupper:

· De unge (21 - 29 år).

· Funksjonærene, som selvfølgelig også er å finne i gruppe 1.

Begge deler er så uheldig som det kan bli. Her er det nemlig at de nye velgerne blir å finne i årene som kommer.

Ved dette valget kan svikten blant funksjonærene bare få betydning for mandatfordelingen i Oslo (neppe), Vest-Agder og Hordaland, hvor Høyre truer våre siste mandater. For det er til Høyre funksjonærene går.

7. Hvorfor denne svikten blant de unge, og blant funksjonærene? Vår stilling preges nå også av at vi har sittet med regjeringsmakten i 30 år. Vi blir ansvarlige for alt som er skakt, og alt som går vrangt. Hva vi er stolt av: De store samfunnsendringene, tar de som en selvfølge.

Av 2,5 millioner velgere i 1965 er 900 000 mellom 21 og 40 år. Bort imot èn million velgere har ikke noen personlig forestilling om hva en borgerlig regjering presenterer. Særlig når skillelinjene mellom partiene blir visket ut, og når klassefølelsen svinner, faller det ikke unaturlig å spørre om det ikke er riktig å prøve andre personer og andre partier. (Time for change).

Men er det noen som helst grunn til at ønsket om en forandring ikke skulle kunne bli en drivkraft til seier for oss? Det er på denne grunninnstillingen - ønsket og viljen til forandring - at arbeiderbevegelsen har vokst fram. Ingen skal få meg til å tro at tyngden av de unge velgerne - de være seg arbeidere eller funksjonærer - er konservative, enn si reaksjonære. Velferdsstaten har de godtatt, og de tenker ikke et øyeblikk på å skru klokka tilbake. De vil fram - fort, og ofte uten tanke på fellesskapet. Vår oppgave er å vise at det er vi som best kan trygge en fortsatt raks økonomisk vekst, som åpner mulighetene for en høyere levestandard, en bedre utdannelse, og en friere utfoldelse av krefter og dyktighet. Vi må tre fram som de der ønsker forandringene, som strever etter det moderne og effektive. For det er det de vil se i landet.

8. Vår stilling forverres ved den deling vi vil få på vår side av streken ved dette valget. Nå er det fare for at vårt velgerunderlag kan bli delt opp. Hvis en skulle spå etter Galluptallene i dag, vil de tre arbeiderpartiene få: 2 prosent til K, 4,5 prosent til SF, og 45 prosent til A. En slik tredeling kan få klare følger for mandatfordelingen i Stortinget. De borgerlige kan få flertall med 48-49 prosent av stemmene.

SF-folkene er fullt klar over dette. Men de sier de vil stille lister i 19 fylker, og tvinger derved NKP til å følge etter.

La oss bare gjøre èn ting klinkende klart: Det blir sagt at man skal stemme SF og K for å sikre en radikalisering av norsk politikk. Den sikreste måten å stanse en radikalisering av norsk politikk på er å gi stemmer til SF og K, som i 1965 kan komme til å bane veien for en borgerlig regjering.

9. Samtidig med at SF og NKP splitter, foregår et samarbeid på den borgerlige siden. Det er av mindre omfang enn i 1961, men det kan like fullt få betydning for mandatfordelingen.

I 1961 møtte vi borgerlige felleslister i følgende valgkretser:

·  SP og V i Sør-Trøndelag, Oppland, Aust-Agder, Vest-Agder og Østfold.

·  H og Kr.F. i Bergen.

Dessuten negativt samarbeid med Kr.F. og SP i Hedmark og Oslo (rettet mot kommunistene).

I 1965 ser vi følgende konstellasjon:

· Felleslistene SP pluss V er oppløst (bortsett fra Østfold).

· Felleslisten i Bergen Kr.F. pluss H er uavgjort, men kommer nok.

· Et negativt samarbeid er mulig, men ikke sikkert i Vestfold og Telemark mellom SP og Kr.F.

I 1965 er det Kr.F. som sørger for listekombinasjonene - ikke V. Kr.F. trer for første gang fram som et ren-borgerlig parti.

Den uhyggeligste form for liste-"samarbeid" har vi fått i Troms. Her hadde SP nominert. Nominasjonen ble omstøtt fra Oslo. Kr.F. holdt sin liste tilbake. SP fikk en prest som førstemann for å trekke KrF.-stemmer. Men presten er Høyre-mann! Et grovere eksempel på borgerlig opportunisme skal en lete lenge etter. Men det er jo ikke akkurat et vakkert skuespill vi har vært vitne til i Telemark heller, hvor Bondepartiet har nominert en emmisær på førsteplassen for å kunne ta stemmer fra Kr.F., hvis mandat henger i en tynn tråd!

10. Jeg har villet tegne et så realistisk bilde som bare mulig, fordi vi står i en alvorlig situasjon. De unge velgerne er på vandring - de søker - de famler. Nå gjelder det å vise vei. Både i 1949 og 1963 rådde uvisshet. Vi snudde en uklar stemning til vår fordel. Nå gjelder det å gjenta det samme.

Hvordan?

11. Først ved å vise at de borgerlige partiene ikke representerer noen "fornyelse". Hva slags alternativ er det de borgerlige partiene legger fram? Hva er deres sosiale målsetting? Hva er deres økonomiske målsetting? Hva er deres kulturelle målsetting? Ingen av dem fins. De kan være rause i sin kritikk. Det kan ingen frakjenne de borgerlige politikerne. Men hvor er det konstruktive i deres politikk? Saken er den at de ingen misjon føler, og at de aldri har hatt en forestilling om det samfunn de vil skape. Men framtiden kan bare formes av de som prøver å se inn i framtiden for å kunne forme den i sitt helhetsbilde. Like lite som de borgerlige partiene i 30-årene hadde noen idè om hvordan krise og arbeidsløshet skulle bekjempes, har de i dag tanker om hvordan 1960-årenes problem skal finne sin løsning.

Et regjeringsprogram

eier de ikke. Fire borgerlige partier går til valg på fire program som til dels er motstridende. De har gitt opp å formulere en felles politisk plattform, og faller tilbake på Lyng-regjeringens erklæring fra september 1963. Ikke kan de gi beskjed om hva slags regjering de vil danne heller. Lyng sa det uten omsvøp på Høyres landsmøte. Han visste ikke om det ville bli en regjering av de fire partier, hvis de borgerlige fikk flertall i Stortinget. Han visste ikke om det ville bli en ren partiregjering med tre støttepartier. Han visste ikke. Ingen vet. Dette er det alternativet som bys det norske folk!

12. I valgkampens sluttfase blir regjeringsspørsmålet det sentrale og dominerende. Vi behøver ikke tvile på det. I siste omgang står valget mellom det borgerlige systemskiftet og fortsatt arbeiderstyre. Men før vi når dit, er det programmet vårt som skal skyves i forgrunnen.

Intet er viktigere her enn å få fram et enkelt helhetssyn som peker framover mot løsningen av morgensdagens problemer. Vi kan ikke som i tidligere valgkamper konsentrere oss om hva som er utrettet, om resultatene som teller. Vi må peke på de store problemene som menneskene møter i et samfunn i rask omdannelse, og som er av et annet slag enn de vi møtte for bare 15 år siden. Men om problemene er nye, så er det bare gjennom samfunnsmessig styring, planlegging og innsats at de kan finne sin løsning. Det har de felles med fattigdommens og arbeidsløshetens problemer at det enkelte individ står hjelpesløs overfor dem. Bare gjennom samlet innsats av samfunnets ressurser, brukt etter prioritering av de oppgavene som skal løses først, er det at vi kan bygge de nye tettgrendene som gir grunnlaget for en harmonisk tilværelse for menneskene, at vi kan løfte vårt skole- og utdanningsnivå til nye høyder, at vi kan gi forskning og vitenskap en ny fart, at vi kan skape et bredere demokrati i arbeidslivet, at vi kan skaffe kvinnene en reell likestilling, at vi kan gjennomføre en forkortet arbeidsuke og trygge våre friarealer, at vi kan skape en ny sosial trygghet gjennom folkepensjoneringen.

Disse oppgavene kan ikke løses med et snakk om kreftenes fire spill. En sosialistisk planpolitikk må til!

Vi skal ikke legge skjul på hva som er utrettet. Det norske Arbeiderparti er det eneste parti som tør tale om sin fortid, og vi skal ikke stikke vårt lys under en skjeppe. Men vi skal heller ikke være redd for å si at vi på vesentlige områder er kommet til kort. Vi har saknet de ressursene vi trengte - framfor alt i bestrebelsene på å skaffe nye arbeidsplasser i utflyttingsområdene og for å bygge nye boliger i tilflytningskommunene. Den store oppsparingen gjennom folkepensjoneringen vil gi oss de finansielle virkemidler vi har manglet. Forvaltet av samfunnet vil pensjonsfondet kunne settes inn for bygging av nye, moderne arbeidsplasser og for reising av nye moderne boliger. Folkepensjoneringen er en sosial rettferdssak for å avskaffe et økonomisk skille mellom de eldre. Det er viktig. Men like viktig er det at den vil åpne for en distriktsutbygging og en boligreising av store dimensjoner.

13. Så sterkt jeg kan, vil jeg understreke at vi må konsentrere vår politiske kampanje om et fåtall saker, som vi velger, og som peker framover. Snakk minst mulig om 30-årene. Snakk om årene som kommer. Om deres problemer, men også om deres muligheter.

Bak oss ligger år med sterk økonomisk vekst - en av de største vekstperioder i landets historie. Den har ikke bare ført til en bedring av vår levestandard, men også til en omfattende utbygging av våre realverdier - vårt produksjonsutstyr. Kunnskapsnivået er hevet. Fagutdanningen er bedret. Den yrkesaktive befolkningen er stigende. Nå skal landet dra fordelen av den planmessige økonomiske oppbyggingen og de store investeringene som er gjennomført. Langtids programmet forutsetter en 20 prosents økning av produksjonen i de kommende 4 år. Det svarer til en fordobling av produksjonen i løpet av 15 år. Blir programmet gjennomført, vil produksjonen pr. innbygger være en halv gang så høy ved inngangen av 1970-årene som den var ved inngangen til 1960-årene. Denne produksjonsøkningen er det som skal gjøre vårt arbeidsprogram til noe mer enn en ønskeliste. Det er den som vil gi grunnlaget for nye sosiale reformer og kulturelle løft.

Nye muligheter åpner seg. Vi skal gjennom fast styre og planpolitikk sørge for at de blir nyttet.

14. Vi står sterkt på dette programmet for vekst og trivsel. Vi står sterkt av èn grunn til: I hele partiet merker vi en sterk vilje til innsats. Alle er klar over vanskene, men ingen nederlagsstemning rår. De faglige tillitsmennene står skulder til skulder med oss. Der fins ingen svikt. På disse kadrene er det vi kan og skal bygge. De er det som må fram som våre reserver. Framfor alt disse to gruppene:

1.      De som er hjemmesittere når de føler at et valg ikke er viktig, men stemmer under politisk høyspenning som i 1963.

2.      De som er fristet til å stemme SF for å gi oss en rakett bak, men som ikke mener at arbeiderstyret bør vike for en borgerlig regjering.

Visst blir dette valget vanskelig. Men det var det i 1949 og 1963 også. Da snudde vi strømmen mot oss. Aldri vant vi større seire. Vi kan gjøre det igjen.

Glem ikke vinst-mulighetene i Oppland, Telemark, Nordland og Bergen. Til dels dreier det seg om ubetydelige forskyvninger i vår favør for at nye mandater skal kunne erobres.

Situasjonen er flytende. Men hvis den er flytende, så er det mulig å skape en strømning - i vår retning. La oss skape den ved å føre en målbevisst valgkamp fra nå til kl. 21.00 mandag 13. september. La oss sørge for at valget i 1965 - som valget i 1963 - blir et nei til systemskifte og et rungende ja til fortsatt arbeiderstyre.

Foredraget ble mottatt med langvarig bifall.