"Internasjonalt samhold" er parolen for årets 1. mai-markeringer. Det er et tema som følger en god tradisjon. 1. mai har alltid vært en internasjonal solidaritetsdag. Og våre verdier om frihet, likhet og solidaritet har alltid handlet om hele verden. Våre kamper gjelder hele verden. Ingen land kan alene løse sine utfordringer.
Fortsatt mangler arbeidere over store deler av verden rettigheter vi i dag tar som en selvfølge. Mange har ikke jobb. Og mange av de som har et arbeid å gå til får så lite betalt at de ikke kan brødfø seg selv og familien. De har ikke frihet til å organisere seg, og de har ingen beskyttelse mot et farlig og skadelig arbeidsmiljø. Mange blir kastet i fengsel når de står fram og forvarer faglige rettigheter. Det er vår klare forpliktelse å støtte dem som i dag fører de samme kamper som norsk arbeiderbevegelse gjorde for 100 år siden.
"Likegyldighet kan være årsak til krig. Håpløshet også. Hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden".
Det var den danske forfatteren Carsten Jensen som sa dette for noen år siden. Og det er godt sagt - særlig hvis vi vil forstå noen av de konfliktene vi står overfor i dag. Og de passer også godt for det som skjedde i februar og mars i år, da den muslimske verden stod i brann over karikaturene av profeten.
Det som skjedde viser hvor nær vi er kommet hverandre, men også hvor mange hindringer det gjenstår å overvinne. Verden er blitt slik at hvert ord som trykkes spres til alle verdenshjørner med lysets hastighet. Men hvor de kulturelle forutsetninger for å forstå og fortolke andres levesett, ikke har holdt tritt med denne utviklingen.
Da er det viktig å huske at de anslagene som kom mot norske mål ikke er uttrykk for alle muslimers holdninger til Norge. Det er et uttrykk for noen få ytterliggående menneskers holdninger. Det viser ikke minst den klare avvisning av angrepene vi har sett fra norske muslimer. De viste mot da de satte seg ned og snakket sammen. Deres dialog fikk stor betydning for sakens forløp i Norge og for Norges situasjon internasjonalt. Vi har hørt at sentrale ledere har vært kompromissløse i sin avvisning av vold.
Vi må ikke la ytterfløyene få styre dagsordenen og dominere arenaen. I stedet må vi ta til orde for dialog mellom kulturer, land og religioner. For oss har dialog alltid vært den ønskede løsningen for å skape fred. Vi var pådrivere for dialog under den kalde krigen. Vi har vært det i arbeid for fred over hele verden. Og vi vet at det nytter.
Noen mener at dialog er tegn på svakhet. Det er feil. Dialog er den modiges vei.
Hvis konfrontasjonen overtar, finnes det ikke grunnlag for å bygge broer. Alle ser at det ikke finnes rom for forsoning mellom posisjonene til Hamas og Israel i dag. Likevel svarer israelere og palestinere forbausende likt når de blir spurt om deres visjon for fred. De politiske posisjonene er forskjellige, men de grunnleggende interessene er ikke så ulike. Da er det er bare dialog som kan gi fred. Vi arbeider for at denne dialogen kan komme i stand. Derfor må vi også ha en dialog med begge parter.
Vi skal ikke svikte det palestinske folket i en vanskelig situasjon. Vi skal jobbe aktivt for en fredelig utvikling i Midtøsten. Det betyr at også Israel må ta sitt ansvar.
Vi forventer at Israel etterlever inngåtte avtaler, sentrale FN-resolusjoner og krav fra det internasjonale samfunn om å stanse annektering av palestinsk land, stoppe ulovlig bosettinger og bygging av den folkerettsstridige seperasjonsmuren.
Israelsk tilbakeholdenhet og etterlevelse av disse kravene er av største betydning i dagens kritiske situasjon. Det skal vi være tydelige på.
Sosialdemokratiet skal aldri la likegyldigheten rå. Vi skal gjøre en innsats for å skape en bedre verden. Ganske enkelt fordi vi mener vi har et ansvar.
Og det ansvaret vil vi ta også når det gjelder å hjelpe verdens fattigste. Regjeringen har ambisiøse mål om å bidra med mer og bedre bistand. Det handler for eksempel om å ha reddet 700 000 barn bare de siste par år fra sykdommer som ellers ville drept. Dette har Norge bidratt til ved å vaksinere barn i fattige land.
Den handler om dramatiske konsekvenser for millioner av fattige verden over, om vi hadde kuttet vår bistand.
Vi har et prosjekt: Vi vil skape et globalt velferdssamfunn slik vi skapte det norske.
Det internasjonale samfunnet skal bli et bedre folkestyre og et sterkere rettssamfunn, der det ikke er den sterkestes rett som rår. Det er visjonen for verden som både Arbeiderpartiet og regjeringen styrer etter.
På en internasjonal dag er det også naturlig å snakke om den norske modellen. Om hvorfor det går ganske bra for Norge sammenliknet med store deler av verden utenfor. Vi er ikke fornøyde, men skal vi forstå vår tid, forstå hva slags politikk som skal føres, må vi sammenlikne oss med andre. Å se om det er slik at våre velferdsordninger og våre fagforeninger hindrer utviklingen, eller om det er det som driver den fram.
De nordiske landene har bevist at et omfattende velferdssystem, streke fagforeninger og rettferdig fordeling ikke står i motsetning til det å gjøre det godt internasjonalt. Tvert i mot vises det at det er en forutsetning for å gjøre det bra. Vi satser på fellesskapet slik at alle skal få like muligheter, fremfor å kun satse på de privilegerte. Mennesker skal få muligheter ut fra de evner de har, ikke ut fra rikdommen de besitter.
Vi lykkes godt i Norge fordi vi er et åpent land. Vi har forstått at om vi skal sikre velferden, så kan vi ikke isolere oss. Det har dere skjønt her i Grenland, det er få av arbeidsplassene i industrien som hadde eksistert dersom vi ikke hadde åpnet oss for verden.
Forskning er viktig fordi det viser at vi er et moderne og framtidsrettet samfunn. Et samfunn som bygger på arbeiderbevegelsens prinsipper, nemlig tiltroen til menneskenes muligheter og evner. Det finnes ikke problemer, det finnes ikke vanskeligheter dersom menneskene slippes fri og alle får like muligheter. Sammenlignet med budsjettet for 2005 har vi styrket Innovasjon Norge med 307 mill. kroner. Vi skal satse videre på forskning i årene som kommer.
I mange år har vi snakket om globaliseringen og konsekvensene av den. Det er få områder i Norge som kjenner globaliseringen på kroppen så godt som folk her i Grenland. Industrien og næringslivet er avhengig av store internasjonale markeder for å sikre leveranser og lønnsomhet. Samtidig vet vi at dette også har ført til at bedrifter i samarbeid med de ansatte har måtte omstilt seg kraftig for å møte den internasjonal konkurransen. Selv om det har vært smertefulle prosesser har Grenlandssamfunnet klart dette med en enorm evne. Da Norsk Hydro la ned magnesiumfabrikken på Herøya i 2002, ble rundt 600 arbeidsplasser direkte berørt. Dystre spådommer gikk ut på at det i tillegg ville gå tapt tre eksterne arbeidsplasser for hver magnesiumansatt. Slik gikk det heldigvis ikke. Det ble satset offensivt og lagt til rette for ny virksomhet. I dag arbeider rundt 3100 mennesker på Herøya. Det er flere enn i 2001 før magnesiumfabrikken ble nedlagt.
Det er alvorlig å bli sagt opp. Det skaper usikkerhet når jobb og inntekt forsvinner. For selv om jobben forsvinner, forsvinner ikke regninger og avdrag på huslånet.
Høyresiden har alltid hevdet at den sosialdemokratiske velferdsmodellen med omfattende offentlige løsninger og en sterk fagbevegelse har hindret omstilling.
I Grenland har dere vist at det er motsatt. Det offentlige gjennom kommunene, staten, fagbevegelse og bedriftene har gått sammen å sørget for at omstillingene har blitt gjennomført på en best mulig måte. Trygghet i hverdagen gir også trygghet til omstilling og endring.
Grenland står imidlertid fortsatt overfor omstillingsutfordringer. Papirproduksjonen ved Union på Klosterøya i Skien er nå nedlagt. Ved Borealis i Bamble kommune er den ene av tre fabrikker vedtatt nedlagt. La det være sagt. Denne regjeringen vendte alle steiner for å bidra til fortsatt produksjon ved Union. Regjeringspartiene ønsket å gå inn med de virkemidlene som var tilgjengelig. Nå må vi se framover.
Derfor er det gledelig å se at 250 av de tidligere Union-ansatte nå har nye jobber å gå til. Det er også gledelig å se at Aker Yards øker bemanningen. Og det er gledelig å se at nye bedrifter vokser fram.
Regjeringen stiller opp. Vi har bidratt med et fond på 25 mill. kroner i Skien for å stimulere arbeidet med å skape nye arbeidsplasser og næringsvirksomhet. Norske Skog vil bidra med 30 mill. kroner i det framtidige omstillingsarbeidet.
Det er etablert en arbeidsgruppe med representanter fra Norske Skog, Skien kommune, Telemark fylkeskommune, Innovasjon Norge og tillitsvalgte ved Union som ser på hvordan man kan få til ny virksomhet på Klosterøya. Jeg vet at det jobbes aktivt med denne saken.
Denne regjeringen vil føre en aktiv næringspolitikk. Det er en bredt anlagt politikk som omfatter mange innsatsområder. Vi har nå en regjering med evne og vilje til å føre en slik politikk.
Aktivt eierskap betyr blant annet at staten skal være en krevende og profesjonell eier som har klare forventninger til selskapenes styrer og ledelse, men som også "kan stille" opp for selskapene når det kreves. Og det betyr at vi vil være opptatt av hvem som sitter i styrene der staten eier. Men, det å være en aktiv eier betyr ikke at vi skal overprøve kommersielle beslutninger og at vi skal instruere selskapenes styrer i enkeltsaker.
Vi er for tungt norsk statlig eierskap i mange norske bedrifter for å sikre nasjonal forankring av de bedriftene, med hovedkontor, forskning, andre strategiske beslutninger - i Norge.
Offentlig eierskap er også viktig for å sikre fellesskapet inntekter fra våre felles naturressurser, som vann, olje og gass. Derfor trenger vi tungt offentlig eierskap innen disse sektorene.
Statlig eierskap skal også være en motvekt til kvartalskapitalisten. Hvor de eneste resultatene som teller er de som kommer hvert kvartal. Dersom slike aktører får dominere norske bedrifter vil det føre til at langsiktige gode investeringsbeslutninger blir vraket til fordel for kortsiktige investeringsbeslutninger som synes raskere i regnskapene. Dette kan ikke bestemme næringsutviklingen i Norge. Kvartalskapitalister skal ikke bestemme om det skal bli gassrør til Grenland eller ikke. Som dere vet har Gassco hatt i oppdrag å gå inn i konkrete drøftinger med industrien i Grenland og Trøndelag med sikte på å finne en løsning på hvordan Grenlandsrøret, kan realiseres.
Gassco har lykkes i å få med seg tilstrekkelig mange interessenter og er nå i gang med neste del av prosjekteringen som skal være over innen 1. oktober i år.
I tillegg har prosjektet blitt utvidet til å inkludere en videreføring til Østfold og Sverige. Her har det åpnet seg spennende muligheter. Initiativene kommer fra sentrale miljøer i Grenland, men også i Agder, Østfold og Sverige har vi aktører som er reelt interessert i dette. Det er også unikt at industrien i to land går sammen om å utvikle et større infrastrukturprosjekt. Utvidelsen kan gjøre markedsvolumet stort nok til at bygging er økonomisk forsvarlig, og dermed løfte prosjektet fra skrivebordet til virkeligheten. Dette prosjektet har jeg veldig tro på. Selv om det ikke er konkludert, skal dere vite at med regjeringsskifte så har vi gått fra å ha en borgelig regjering som lette med lys og lykter etter argumenter mot gassrør, til en regjering som virkelig ønsker å få til et gassrør.
Tage Erlander sa: "Det finnes ingen større frihetsverdi for vanlige folk, enn å kjenne trygghet". Sånn er det. Vi står nå i et område hvor arbeidsløshet i perioder har vært svært høy, vi vet at det betyr ufrihet. Vi vet at det er ufrihet å bekymre seg for sin egen helse. Vi vet at det er ufrihet å bekymre seg for sine foreldres tilstand og omsorg. Vi vet at det er ufrihet å bekymre seg for sine barn.
Det er den tryggheten offentlig sektor, som kommunal ansatte gir, den tryggheten gir frihet.
Det er også derfor vi ved høstens valg fikk erstattet en Regjering som ville prioritere nye store skatteletter framfor å satse mer på velferd.
Du kan gjøre mye for å forberede alderdommen. Du kan spare penger. Du kan sette dem i fond. Du kan ha dem i sparebanken. Du kan legge dem i madrassen. Men penger er ikke trygghet alene. De hjelper deg ikke når du skal snu deg den natten du trenger hjelp til det.
Tryggheten består som oftest i at en kommunalarbeider kommer hjem til våre gamle. Hjelper til med medisinen, og kanskje noe å drikke. Du får en klapp på kinnet, veksler noen ord og den ansatte reiser videre til den neste som trenger litt hverdagssolidaritet. Tryggheten er en kommunal omsorgsarbeider.
Derfor har vi lovet 10 000 nye mennesker i eldreomsorgen. 10 000 nye mennesker som skal vise hverdagssolidaritet. Vi sier nei til å gjøre dette til et marked slik FrP og Høyre har gjort i Oslo. Vi sier ja til offentlig hverdagssolidaritet.
Valgresultatet i fjor høst ga oss tillit og en god mulighet i fire år. Nå skal vi bruke tiden godt. Vi har mye vi vil ha gjort. Så lenge skolen ikke er bra nok og ikke alle eldre får den omsorgen de fortjener, er ikke Arbeiderpartiet fornøyd. Så lenge det finnes fattigdom både i Norge og verden, er ikke Arbeiderpartiet fornøyd.
Om vi lykkes, avhenger framfor alt av at vi klarer å levere resultater - å gjøre det vi har lovet i Soria Moria-erklæringen. Det er oppgave nummer 1. Oppgave nummer 2 er å møte våre politiske motstandere.
De siste ukene har vi sett meningsmålinger der Fremskrittspartiet har støtte fra nær 35%. De er det ledende opposisjonspartiet, og vår klart største politiske motstander.
Selvsagt skal vi ta debatten med våre motstandere. Noe annet er både arrogant og uforsvarlig. Utfordringen fra Fremskrittspartiet gjelder alle på venstresida, og alle som er opptatt av å bevare og utvikle velferdsstaten.
På samme måten som vi fikk fram tydelige forskjeller mellom oss og regjeringen Bondevik skal vi få fram forskjellene i samfunnsretning som Fremskrittspartiet står for og den sosialdemokratiske retningen.
I Fremskrittspartiet står arbeiderbevegelsen ovenfor en ny type motstander. Et høyreradikalt og populistisk pari. De har den egenskapen at de på alle områder har mer penger enn alle andre til alle gode tiltak. Til de tingene som vi alle ønsker. Vi må få fram at det er umulig å gjøre som FrP vil uten at det får store skadevirkninger. FrPs oljepengebruk er farlig for renta, og for de som har store boliglån og studielån. Den er livsfarlig for arbeidsplasser i norsk eksportvirksomhet. Med FrPs uhemmede oljepengebruk ville store deler av eksportindustrien i Grenland fått store problemer fordi kronekursen ville gått i været og det ville blitt dyrere å kjøpe norske varer. Det handler om folk sin arbeidsplass. Det hjelper lite med billiger alkohol dersom jobben din forsvinner. I Grenland er FrP i hvert fall ikke partiet for arbeidsfolk flest.
Da er det viktig å huske at Fremskrittspartiets mål med samfunnet er noe ganske annet enn å beholde Norge som i dag, bare med flere ekstra milliarder til alle gode tiltak, slik det høres ut når de snakker. Det samfunnet de vil ha mer ligner det amerikanske samfunnet enn det norske.
Den aller første setningen i programmet deres er at "Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti". De skriver i samme avsnitt at deres hovedmål er en sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er hovedmålet! Ikke trygghet for menneskene. Ikke god eldreomsorg. Ikke at folk skal ha frihet og like muligheter. Men at det offentlige skal holde seg unna! Det er noe ganske annet enn de nordiske velferdssamfunn, hvor nettopp det offentlige bidrar sterkt til at alle får velferdstilbud.
Vi skal sette fokus på FrPs løsninger samtidig som vi snakker om vår egen politikk. Vi skal fortelle hvordan vi jobber for å styrke arbeidsfolks rettigheter, samtidig som vi får fram hva det betyr for folk når FrP vil svekke stillingsvernet. Når de vil at folk skal tape penger når de er sykmeldte. Når de var med å kutte i dagpengene og i uføretrygden. Når de vil ha minstepensjon til alle, og vil fjerne dagens AFP. Når de var imot at alle skal få tjenestepensjon. Dette skal vi snakke om.
Til de eldre skal vi vise at i de kommunene hvor FrP styrer, innfører de stoppeklokkeomsorg og privatisering - slik som i Oslo. Til landbruksområdene at de vil kutte i overføringene så dramatisk at de nærmest vil utradere norsk landbruk. Og til de som er opptatt av internasjonal solidaritet skal vi snakke om hva som skjer når de fjerner store deler av den hjelpen Norge gir til de aller fattigste i verden.
Fremskrittspartiet ønsker seg store endringer i velferdssamfunnet. De vil ha markedsløsninger og vil fjerne viktige goder som bidrar til trygghet for folk i hverdagen. Arbeiderpartiet vil derfor diskutere med Fremskrittspartiet om hvilket samfunn vi ønsker oss i Norge. Vi skal få fram konsekvensene av politikken deres. Samtidig som vi viser hvilket samfunn vi vil ha, gjennom de resultatene regjeringen leverer.
Neste kommunevalg i Grenland vil stå om dere skal bli styrt av FrP eller av Ap. Jeg håper og tror befolkningen i Grenland velger sosialdemokrati og felleskap, framfor liberalisme og marked.
Det første 1. mai toget i Norge gikk i Oslo i 1890. Den gang gikk 3600 arbeidere i tog og demonstrerte for kravet om 8-timers dagen.
116 år senere har vi fortsatt mye å kjempe for.
Vi kjemper for at høyrekreftene ikke skal få reversere verken 8-timersdagen eller andre viktige arbeidstakerrettigheter.
Vi kjemper for et samfunn hvor alle er med, og hvor det ikke er lommeboka som bestemmer hvem som skal lykkes og ikke. Hvor det er mer rettferdighet og fellesskap.
Vi kjemper for en verden som er rettferdig og uten fattigdom, hvor ingen undertrykkes eller forfølges på grunn av meninger og tro.
Så lenge vi har noe viktig å kjempe for har 1. mai-dagen fortsatt en misjon. Jeg er glad dere har kommet hit for å være med i denne kampen.
Gratulerer med dagen!
VIRKSOMME ORD