Gratulerer med 1. mai-dagen.
På dagen i dag, 1. mai 2006, ser om lag 150 nyfødte nordmenn dagens lys for første gang. De har et helt liv foran seg. Et liv som antakelig blir fylt med en god porsjon med både glede og sorg. Men dagens 150 nye nordmenn har utvilsomt et bedre utgangspunkt enn de fleste. De fødes inn i det som regnes som verdens beste land å bo i.
Både barnet og de stolte foreldrene blir tatt vare på av kvalifisert personale på sykehus. Barnet blir vaksinert og kan regne med å bli ca. 80 år gammel. Det kommer til å få 13 års gratis skolegang og sannsynligvis vil det aldri oppleve akutt mangel på mat og rent vann. Tvert imot vil det sannsynligvis leve i stor velstand.
Barna som blir født i Norge i dag er ikke garantert et problemfritt liv, men de er likevel heldige som har fått et så godt utgangspunkt.
Det samme kan man ikke si om barna som blir født i Uganda 1.mai 2006. Over 60% av dem vil ikke bli tatt imot av kvalifisert personell. Halvparten av barna vil oppleve å bli feilernært. Svært mange vil oppleve å bli foreldreløse pga. hiv/AIDS. Og en av 12 vil aldri oppleve å fylle fem år. De blir født inn i et land der 97% lever for under 13 kroner dagen og der kun halvparten av befolkningen har tilgang på rent vann.
1. mai er vår internasjonale solidaritetsdag. I dag markerer vi at vi ikke kan akseptere denne urettferdigheten. Og viktigst: Dette markeres i byer og tettsteder over hele verden. For vi vet at den som vil forandre verden ikke kan stå alene. Den internasjonale arbeiderbevegelsen har stor kraft og ikke minst en vilje til forandring.
Vår visjon er å skape et verdensomspennende velferdssamfunn, slik vi skapte det norske. Det internasjonale samfunnet skal bli et bedre folkestyre og et sterkere rettssamfunn, der det ikke er den sterkestes rett som rår.
Den rød-grønne regjeringen arbeider på mange plan for å realisere drømmen om en mer rettferdig verden. Gjennom aktiv deltakelse i FN, gjennom mekling og fredsbygging og gjennom direkte og indirekte bistand til verdens fattigste land yter vi en betydningsfull innsats.
Vår bistand er rettet mot de fattigste innbyggerne i de fattige landene. Vi bygger vår bistand på at mottakerlandene selv skal bli i stand til å skape sin egen framtid. Norge bidrar derfor til å vaksinere hundretusener av barn. Vi bidrar til å bygge opp demokratiske styresett, rettsvesen, utdanningsinstitusjoner, helseinstitusjoner og grunnleggende samfunnsstruktur.
Jeg sier ikke dette for at vi som nordmenn skal slå oss på brystet fordi vi er så snille. På samme måte som at vi innenlands mener de sterkeste må betale mest til samfunnet, til en mer rettferdig fordeling, bør det være en selvfølge at vi som verdens rikeste land bidrar til utvikling i verdens fattigste land. Men det er det dessverre ikke. Norges største opposisjonsparti har programfestet at de vil avvikle det de kaller "dagens tvungne u-hjelp".
Da Siv Jensen, sammen med VG i fjor besøkte nettopp Uganda, klarte hun ikke holde tårene tilbake da hun ble presentert for barnesoldater, sexslaver, en ødelagt infrastruktur og barn som dør av enkelt kurerbare sykdommer. Tårene trillet over to helsider i VG. Men da hun var trygt tilbake i Norge og skulle sette sammen forslag til statsbudsjett, var disse inntrykkene tydeligvis overskygget av harmen mot bensin-og alkoholavgifter og skattetrykket for de høytlønte. Hun foreslo nemlig med et pennestrøk å fjerne nær sagt all bistand til land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika. Støtten til FN-organisasjoner ble foreslått halvert.
I Uganda ville det bety slutt på støtten til å bygge brønner for å skaffe befolkningen rent vann. Vi skulle ikke lenger støtte prosjektet for skolebygging og lærerutdanning i nettopp den provinsen Siv Jensen besøkte. Vi skulle ikke lenger bidra til prosjektet for å styrke menneskerettighetene.
Det er nå en reell mulighet for at Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon etter stortingsvalget i 2009. Jeg ser for meg den norske representanten som skal banke på døren til regjeringen i Uganda etter et norsk valg og si at "God dag, jeg er fra Norge, verdens rikeste land. Jeg er kommet for å si at vi har vedtatt å avslutte alt bistandssamarbeid med dere. Vi trenger pengene selv. Lykke til videre!"
Jeg håper jeg slipper å oppleve en slik situasjon. Dette er nemlig Høyresiden på sitt aller mest usolidariske, og aller minst sjarmerende. Men det er i tråd med en av innledningene som holdes på Fremskrittspartiets ideologikurs rundt om i landet i disse dager: "staten skal ikke bruke sitt maktapparat til å tvinge den enkelte til å hjelpe andre". Kjære kamerater: Dette er egoisme satt i system. Arbeiderbevegelsen vil sette solidariteten i system!
Bekjempelse av fattigdom er også en forutsetning for å få løst en rekke andre av verdens utfordringer. Fattigdom og kamp om grunnleggende goder skaper grobunn for konflikt og konfrontasjon. Ved å legge til rette for sunn og stabil utvikling i alle verdensdeler, bidrar vi derfor også til bekjempelse av krig, terror og kriminalitet. Det er svært viktig, også for oss her i nord i en verden hvor vi kommer stadig nærmere hverandre.
På samme måte er det en vekselvirkning mellom fattigdom og miljøproblemer slik Brundtland-kommisjonen konkluderte med i 1987. På den ene siden kan fattigdom bidra til miljøproblemer. Når du kjemper for å overleve hver dag, vil det naturligvis ikke være ørkenspredning og tap av biologisk mangfold som er de største bekymringene. På den annen side bidrar nettopp dette og andre miljøproblemer til dårligere grobunn for utvikling og vekst.
Den rike delen av verden må ta det klart største ansvaret for de store miljøproblemene vi nå står overfor.
Bekjempelse av miljøproblemene er avgjørende for å kunne åpne for vekst og utvikling i den fattige delen av verden. Men ikke minst dreier dette seg om solidaritet mellom generasjoner. Hvilken jordklode skal vi overlate til de barna, i Norge, Uganda og resten av verden, som blir født i dag - og til deres barn og barnebarn?
I Arktis har temperaturen økt med 1-2 grader de siste 150 årene og forventes å øke med mellom 4 og 7 grader i løpet av de neste 100. Snøen, både på Grønland og Nordpolen, smelter i et stadig høyere tempo. Dette er dramatisk! Ikke fordi vi i Norge er så glad i kalde vintre og mye snø. Men fordi slik oppvarming og snøsmelting kan føre til at havnivået stiger og at saltbalansen i havet endres slik at strømmene i havet, for eksempel Golfstrømmen, kan endres eller svekkes.
Kraftig befolkningsvekst og stadig bedre produksjonsutstyr fører også med seg rovdrift på naturen. Dette fører til at omlag 100 arter blir utryddet hver eneste dag. Dette er et enormt tempo sett i historisk perspektiv.
Det biologiske mangfoldet er selve grunnlaget for liv på jorda. Disse utfordringene er vi derfor nødt til å ta tak i.
Den nye regjeringa har derfor slått fast at Norge skal gjenreises som foregangsland i miljøpolitikken. Vi må få på plass en mer omfattende og ambisiøs klimaavtale, og vi må følge våre forpliktelser i Kyoto-avtalen. Vi skal øke barskogvernet, ta vare på truede dyrearter i Norge og utrede forbud mot import av tropisk tømmer. Men ikke minst må vi spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale samfunnet. I FN-fora og overfor så vel store I-land som fattige U-land. Være en pådriver for sosial utvikling, fattigdomsbekjempelse, fred og stabilitet og også gjennom dette kjempe for et bedre miljø. Slik at vi kan gi fra oss en jordklode som er levelig ikke bare for oss og våre barn, men for alle fremtidige generasjoner.
Selv med stor vilje og kraftige virkemidler er det en tøff oppgave å ta fatt på. Men uten vilje har vi ingenting! USA har allerede bestemt seg for ikke å være med på Kyoto-forpliktelsene. Fremskrittspartiet mener Norge skulle gjøre det samme.
Det partiet som er regjeringens fremste utfordrer sier nemlig i klartekst at de ikke bekymrer seg for hva slags jordklode vi skal overlate til våre etterfølgere. Enkelte forskere gikk i januar ut i VG og anslo at temperaturen i dette århundret ville øke langt mer enn tidligere antatt. Carl I. Hagen møtte denne forskningen med kommentarer som at: "Alle spådommer for mer enn 10-15 år tar jeg med en stor klype salt" og at "Langtidsprognoser vil jeg ikke bry hodet mitt med, uansett hva det handler om."
Flere hundre av verdens ledende forskere på området har i tre utredninger fra FNs Klimapanel entydig konkludert med at vi nå er vitne til menneskeskapte klimaendringer. Likevel skriver Fremskrittspartiet under Stortingets behandling av klimameldingen at det er "betydelig usikkerhet vedrørende årsakene til dagens temperaturøkning" og at det er "av vesentlig betydning at man ikke tar forhastede beslutninger.
Nok en gang ser man at Fremskrittspartiet gjør det de kan for å slippe å tenke på annet enn meg og mitt. Akkurat her. Akkurat nå. Skal vi løse miljøutfordringene har vi rett og slett ikke tid til denne typen holdninger. Vi må klare å tenke lengre enn 15 år fram i tid.
FN vurderer jevnlig velferdsnivået i alle verdens land. De fem siste årene har Norge scoret høyest. Norge blir regnet som verdens beste land å bo i.
Det skyldes ikke tilfeldigheter.
Det skyldes ikke at vi har rike naturressurser.
Det skyldes ikke at vi fant olje i Nordsjøen.
Mange land har rike naturressurser.
Mange land har stor rikdom.
Men det betyr ikke alltid velferd og trygghet for dem som bor i landet.
Tvert imot ser vi ofte at landets rikdom bare går til en liten elite. Et rikt mindretall.
Velferden i Norge er resultat av politiske valg og politiske innsats. Av arbeiderbevegelsens innsats.
Jeg leste engang et intervju med min nå avdøde kollega på Stortinget, John Alvheim. Han fortalte fra sin barndom. Familien var så fattige at tre barn måtte sove i samme seng. De lå ikke på madrass, men på halmstrå. Det kostet mye å reise til byen for å gå på videregående skole. Foreldrene hadde ikke råd. Derfor kunne han ikke nå sin drøm. "Jeg hadde så inderlig lyst til å bli lege", sa Alvheim.
Slik var Norge.
Det var lommeboka som bestemte.
Om du hadde råd til å gå på skole.
Om du hadde råd til en god omsorg.
Slik er det i de fleste land fortsatt.
Alle mennesker bærer i seg håp og drømmer.
Men det er først når man har mulighet til å gjøre drømmen til virkelighet at man har frihet.
Sosialdemokratiets oppgave er å sørge for at ingen skal stoppes i forsøket på å realisere sin livsdrøm på bakgrunn av hvor de kommer fra, hvilken etnisk bakgrunn de har, hvilken seksuell legning de har - eller hvilken sosial klasse de er født inn i.
Og, her ser vi den viktigste skillelinja i norsk politikk. Partiene på høyresida mener at frihet og fellesskap er motsetninger. Hver enkelt skal skape sin egen lykke.
Men i Arbeiderpartiet og i arbeiderbevegelsen mener vi tvert imot. For oss er fellesskap nødvendig for å gi menneskene frihet. Det er fellesskapet som gir deg mulighet til å nå drømmene. Det nytter jo lite å ha all verdens evner og gode kunnskaper, hvis du ikke kan gå på skole fordi at det koster for mye. Men hvis vi i fellesskap betaler for en god skole til alle. Ja, da kan alle få like god mulighet til å gå på skole.
Politikken skal snekre rammen og spenne opp lerretet. Så er det opp til hver enkel å ta ulike farger i bruk, velge sine egne nyanser, og male sitt eget bilde.
Gode fellesløsningene har gitt alle et likeverdig tilbud. Men fellesløsningene har også hatt en annen virkning. De har revet ned skillelinjer. Arbeideren og direktøren ligger på samme rom på sykehuset. Alle barn, uavhengig av bakgrunn, sitter i det samme klasserommet. Åtteåringene tenker ikke så mye på at Per har en mor som er direktør og Ola har en far som må ha sosialhjelp. De leker sammen. Det skaper fellesskap. River ned skillelinjer. Bygger et harmonisk samfunn.
Et oppsplittet skolesystem der man har en skole for flinke, en for svake, en for rike, en for fattige, en for kristne, en for muslimer, en for buddhister og en for ateister.
Det skaper ensretting. Skillelinjer. Motsetninger.
Fellesgodene er avgjørende for hver enkelts velferd.
Det merker vi best når tilbudet ikke er godt nok.
Vi har all grunn til å være stolte av det vi har oppnådd. Men vi kan ikke være fornøyde når tilbudet ikke er godt nok. Vi trenger flere hender i eldreomsorgen. Vi må drive sykehusene på en bedre måte. Vi skal sikre alle som ønsker det barnehageplass. Kvaliteten i skolen må bedres slik at elevene lærer mer.
Vi må ha utålmodighet, vilje og handlekraft.
"Politikk er å ville", som Olof Palme sa. Men politikk er også å velge.
Bondevikregjeringen valgte i siste stortingsperiode å gi 21 milliarder kroner i skattelette. Da ble det ikke nok penger til bedre skole og bedre eldreomsorg. Skattelettelsene til de som har mest, ble betalt ved et dårligere skoletilbud til våre barn og et dårligere tjenestetilbud til våre eldre enn det vi ellers kunne ha hatt.
I forslaget til budsjett for 2006 ville Bondevik-regjeringen gi ytterligere 6 milliarder i skattelettelser. Kommunene ville knapt få nok penger til å betale for at det blir flere barn og flere eldre.
Denne utviklingen har Arbeiderpartiet og den nye regjeringen stoppet.
Vi la om budsjettet slik at det ble en kraftig styrking av kommunenes økonomi. 5,7 milliarder mer i frie inntekter i 2006. Det er historisk. Det ga rom for bedre skole og bedre eldretjenester. Det er å satse på fellesskap framfor skattelette.
Det betyr en økning på om lag 180 millioner kroner i frie inntekter til kommunene i Vestfold utover regjeringen Bondeviks forslag. I tillegg kommer økningen til særskilte formål, eksempelvis til barnehager.
Kommuneundersøkelsen som er gjennomført gir et entydig bilde: I stedet for å skjære ned på tilbudet, slik kommunene måtte gjort med den borgerlige regjeringens opplegg, har Stoltenberg-regjeringens budsjett gitt muligheter til å utvide tilbudet innen skole, elderomsorg og kultur. Skoler pusses opp. Bassenger fylles opp. Kutt er blitt til påplusninger.
Også på andre områder merkes det at vi har en regjering som satser på fellesskap framfor skattelette:
* Sykehusenes økonomi er styrket, slik at de i 2006 kan behandle 20.000 flere pasienter enn det Bondevik-regjeringen la opp til.
* Satsingen på vei og jernbane er økt med over 500 millioner kroner i budsjettet for 2006.
* Vi satser på flere arbeidsmarkedstiltak for å få flere tilbake i arbeidslivet, og arbeidsledigheten synker raskt.
* Vi har sikret de arbeidsledige opptil 20.000 kroner mer i året i dagpenger.
* Vi har lagt opp til utbygging av 11000 nye barnehageplasser og senket maksimalprisene i barnehagene til 2250 kroner.
Gode venner, vi har staket ut kursen. Venstresida i norsk politikk er endelig igjen i posisjon til å få satt sin politikk ut i live.
Noe av den viktigste verdiskaping som kan skje i samfunnet er å gi barn opplæring, kurere syke og gi eldre omsorg. Samtidig er det avgjørende at vi øker verdiskapingen i næringslivet, slik at vi kan betale for en videre utbygging av velferdstjenestene. Vi må skape mer og dele bedre.
Den siste tids mediedebatt har gitt inntrykk av at aktiv næringspolitikk er å beholde næringslivet slik det engang var. Det er selvsagt feil. Vår velferd er skapt gjennom stadig omstilling for å utnytte ny teknologi og nye produksjonsmetoder. Utfordringen er å utvikle framtidsrettet produksjon, og å bidra til at de som rammes av omstillinger hjelpes til å få fram noe nytt. Staten må aktivt medvirke til begge deler. Det er det som er aktiv næringspolitikk!
Norge må ha som ambisjon å være best på områder hvor vi har forutsetninger for å bli det. Og vi må ligge langt framme i utviklingen av ny teknologi. Analyser viser at våre fremste næringsmessige muligheter ligger innen petroleumssektoren, den maritime sektoren og sjømatsektoren. Samtidig peker kraftforedlende virksomheter og reiseliv seg ut som naturlige satsingsområder. La meg komme med noen eksempler som illustrerer mitt poeng:
* I Horten har man utviklet et av landets største elektronikkmiljøer. Særlig har det blitt satset på utvikling av høyteknologisk maritimt utstyr som bidrar til å gjøre Norge verdensledende innen deler av off-shore og maritim sektor. Det har også vokst fram et betydelig lokalt leverandørsystem, en innovativ og produktiv næringsklynge innen elektronikk. Dette er dermed et levende eksempel på at man satser nettopp på å bygge helhetlige og framtidsrettede miljøer der Norge har forutsetninger for å være best.
* Den norske regjeringen skapte usikkerhet om norsk skipsfart. Den nye regjeringen ga et nytt og klart signal da refusjonsordningen for sjøfolk ble økt med 165 millioner kroner for 2006. Dette var meget gode nyheter for bl.a. ferjedriften fra Larvik og Sandefjord. De ansatte i Color Line har all grunn til å være fornøyde! I tråd med Soria Moria-erklæringen valgte Regjeringen å videreføre gjeldende tilskuddsordning for sjøfolk første halvår 2006. Som videre oppfølging vil Regjeringen utvide ordningen for flere sjøfolk om bord på konkurranseutsatte skip i NOR-registeret fra 1. juli 2006. 1500 arbeidsplasser i Vestfold ble sikret. I tillegg arbeidsplasser for leverandørene. Og, det la grunnlag for å bestille nye skip. Som forhåpentligvis bygges med norskprodusert utstyr.
Regjeringen er med andre ord i gang med å stake ut kursen for en aktiv politikk overfor næringslivet. Ellers er det ingen tvil om at det viktigste bidraget myndighetene kan bidra med overfor næringslivet er en stødig økonomisk politikk og gode fellesordninger som godt utdanningssystem, velfungerende helsevesen og god infrastruktur.
Et godt utbygd veinett og jernbanenett er viktig både for å redusere kostnadene for næringslivet og for hver enkelt av oss. Den nye regjeringen har derfor lagt opp til en sterk satsing nettopp på samferdsel i årene som kommer.
Her er det mye å ta tak i. En ting er å prioritere bevilgninger til samferdsel. Det har denne regjeringen allerede vist at den vil gjøre. I løpet av tre hektiske budsjettuker i fjor høst fikk vi økt bevilgningene til samferdsel mer enn Fremskrittspartiet klarte i løpet av tre års budsjettforlik med Bondevik-regjeringa.
En annen ting er å sørge for en bedre organisering av veibyggingen her i landet. Når man nå endelig har fått ny trafikkbru i Drammen, så viser det seg at den nye filen stopper i fjellveggen på den andre siden. Sånt går ikke an! Og når man opplever at et veianlegg må rigges ned og stoppes midt inne i skogen fordi bevilgningene har tatt slutt, ja da er det åpenbart en del å ta tak i når det gjelder organisering av veiutbyggingen.
Regjeringen legger, i tråd med Nasjonal Transportplan, opp til å bygge ut E18 til firefelts vei gjennom Buskerud og Vestfold. Innen utgangen av 2009 skal det etter planen være på plass sammenhengende firefelts vei til Tønsberg. Dette innebærer blant annet å fjerne den nevnte flaskehalsen sør for Drammen og videre til Eik.
De neste 10 årene er regjeringens mål å øke jernbanekapasiteten for lokal-, regional og InterCity-trafikken på strekningen Oslo-Drammen-Vestfold-Grenland. Kortere reisetid her betyr mye for svært mange. Vårt langsiktige mål er at reisetiden mellom Tønsberg og Oslo skal komme ned mot 1 time med tog. Dette er en reduksjon på om lag 30 minutter fra dagens nivå og gjør jernbanen konkurransedyktig med privatbilen. Dette står i skarp kontrast til Fremskrittspartiets ambisjoner. De kutter konsekvent drastisk på tiltak for jernbanen.
Den politiske situasjonen i Norge i dag er i det hele tatt svært spesiell. Som klart største opposisjonsparti har vi et ekstremt høyreparti med en politikk som aldri før har vært testet ut i Norge. I tiden som kommer vil Norge stå overfor et veivalg mellom to helt forskjellige samfunnsformer. Kampen står mellom å videreutvikle den sosialdemokratiske velferdsmodellen som har gjort Norge til verdens beste land å bo i, eller å teste ut Fremskrittspartiets "klar-deg-selv-samfunn".
Fremskrittspartiet sier klart i sitt partiprogram at fellesordningene skal reduseres i omfang og at de vil ha sterke private innslag i skolen, helsevesenet og eldreomsorgen. Folk skal utstyres med verdisjekker, så skal markedets mekanismer fungere på alle områder. Norge skal endres fra et velferdssamfunn til et minimumssamfunn.
La meg ta ett eksempel: I sitt partiprogram går Fremskrittspartiet inn for å fjerne all statsstøtte til barnehager og heller dele ut pengene i kontantstøtte. Den umiddelbare konsekvensen av dette forslaget, er at barnehageprisene kommer opp i 10 000 kroner i måneden.
De langsiktige negative effektene av dette forslaget vil være enorme; for barna, foreldrene og det norske samfunnet.
Mange av de barna som trenger barnehagetilbudet mest, vil bli holdt hjemme. Enkelte foreldre vil se større behov for å beholde pengene enn å gi barna opplæring og samvær. For mange lavtlønte kvinner vil det dessuten lønne seg å være hjemme i stedet for å stå i jobben.
Fremskrittspartiets barnehageregning vil være det største tilbakeskrittet for barneomsorg, likestilling og integrering noensinne i norsk historie.
Og denne typen sjekker skal man operere med også i eldreomsorgen og i et privatisert skolevesen. Så skal hver enkelt ut å kjøpe skoleplass, plass i sykehus og plass på sykehjem. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de som kan legge til noe ekstra av egen lomme får et langt bedre tilbud enn andre. Vi får et samfunn hvor lommeboka bestemmer. Et samfunn med store forskjeller.
Dette er en fundamentalt annerledes organisering av velferdsstaten enn den vi har i dag. Der Arbeiderpartiet ønsker en velferdsstat ønsker Fremskrittspartiet en minimumsstat. Resultatet blir et oppsplittet omsorgs-og skolesystem der de som har mest fra før blir vinnerne.
Også rettighetene i arbeidslivet er truet i langt større grad enn tidligere med et dominerende Fremskrittsparti. Også arbeidslivet skal bygges på en minimumsstandard.
Fremskrittspartiet mener at vi alle skal ha en lik minstepensjon i Folketrygden. Innsats i arbeidslivet skal ikke lenger belønnes med en tilleggspensjon. Hver enkelt må selv spare til tilleggspensjon gjennom private pensjonsordninger. Folk med høye inntekter og store formuer vil altså med Frps pensjonsmodell få en mye bedre pensjonisttilværelse enn folk som ikke har råd til å betale til private pensjonsforsikringer i løpet av yrkeskarrieren. Samtidig er FrP det eneste partiet i Stortinget som går mot å innføre en obligatorisk tjenestepensjon for alle arbeidstakere. FrP er altså det eneste partiet som ikke vil sikre de hundretusener av industriarbeidere og andre som i dag står uten tjenestepensjon en slik ordning.
Fremskrittspartiet åpner i programmet sitt også for å svekke sykelønnsordningen. De har foreslått økt bruk av midlertidige jobber i stedet for faste. Og de har foreslått at arbeidsdagen skal kunne utvides til 13 timer uten overtidsbetaling. De skriver i programmet at man skal gå bort fra sentrale tariffavtaler. Hver enkelt skal med andre ord forhandle fram sin egen lønns-og arbeidsavtale. Vanlige lønnsmottakere mister all den styrken man har ved å stå sammen i en forhandlingssituasjon. Tankegangen er også her at enhver får være sin egen lykkes smed. Vi vet i praksis hva dette vil føre til. Resultatet blir mindre fellesskap og mindre trygghet. Vi får et råere arbeidsliv.
Arbeiderpartiet og den nye regjeringen sikrer økt trygghet i arbeidslivet. Noe av det første vi gjorde var å stoppe endringene i arbeidsmiljøloven som bl.a. åpnet for økt bruk av midlertidige ansettelser og vi sikret obligatorisk tjenestepensjon for alle fra og med januar i år.
Vi holder det vi lovet før valget!
Vi sto ved høstens valg ved et veiskille. Det var et valg mellom fellesskap eller skattelette. Et valg mellom fellesløsninger eller privatisering.
Høyresiden hadde lagt til rette for økt privatisering av skolen, helsevesenet og eldreomsorgen. Fremskrittspartiet sto klare til å kutte bistanden til de aller fattigste og få Norge til å ignorere miljøutfordringene. De nådde ikke frem.
Arbeiderpartiet har fått et klart mandat fra velgerne. Vi har bygd verdens beste velferdssamfunn. Det er dette fellesskapet vi skal videreutvikle. Her i Norge. Men også internasjonalt. For oss som lever i dag. For de som blir født i dag. Men også for fremtidige generasjoner.
Vi skal skape framtiden sammen - ikke bare hver for oss.
Takk for oppmerksomheten!
VIRKSOMME ORD