Retten til å følge kjærligheten

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, kjære gjester,

Dette er dagen før dagen!

I kveld er vi samlet rundt to unge mennesker som stråler av forelskelse og forventning - for dagen i morgen.

Vi gleder oss med dem!

"Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok", sa Halldis Moren Vesaas.

Men kjærligheten koster. Det er dyrebart å finne den man vil dele livet med. Men så står jo også dette sentralt i vår kristne kulturarv:

"Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt."

Den norske eventyrverden er spunnet rundt dette Soria Moria slott - å finne kjærligheten. Veien til kongsgården og kongeriket finner bare mennesker med de gode hjerter. De som kan utstå prøvelser.

Gjennom det siste året - og helt fram til denne dag - har vi sett denne styrken i båndene mellom Kronprinsen og hans forlovede.

De står ved hverandres side. De er sammen rede til å påta seg sine oppgaver.

For nøyaktig ti år siden - da han ble 18 år og myndig - sto Kronprins Haakon i denne sal og holdt sin første offentlige tale. Han sammenliknet seg selv med Askeladden; gutten som går våkent inn i livet og ikke avviser noe før han har undersøkt det - nøye.

Vi har fulgt Kronprinsen gjennom oppvekst og modningstid.

Vi kjenner igjen Kronprins Haakon - som det hele mennesket, viljesterk, med respekt for medmennesker og bevisst sin oppgave. Vi har sett ham til rors i Marinen - og i statsråd på Slottet.

Vi har lært å kjenne Mette-Marit Tjessem Høiby - Kronprinsens utvalgte. Vi har opplevd og hørt en modig kvinne som møter oss med varme, ærlighet og sin egen livserfaring.

Mer enn andre, må de to dele av seg selv.  
Sammen vil de nå bære ansvaret og den krevende plikten det er å forene det beste av det bestående med kravene i en ny tid.

De har dette til felles - kongene i det moderne Norge: De har klart å speile sin egen tid. Det kan skape kontraster til andre tider, til andre tradisjoner og verdier. Men våre konger har maktet å bygge broer; mellom generasjoner, verdier og folk i alle deler av landet.

Dermed er de alle blitt folkekongen for sin tid.

Kong Haakon - den folkevalgte kongen - som tok valgspråket "Alt for Norge" - og sa nei da okkupantene truet.

Kong Olav - opphøyet kongelig, enkelt folkelig - et samlingsmerke som folket hedret med tusener av lys i vinternatten foran Slottet.

Kong Harald - utrettelig i tjeneste for sitt folk - som kjenner alle hjørner av sitt land - og som sammen med Dronning Sonja er Norges fremste døråpnere.

Nå formes bildet av vårt kommende kronprinspar. Vi har hørt dem når de gjennom opprettelsen av sitt humanitære fond vektlegger solidaritet i en verden der mange lider nød. Vi har sett dem en iskald februarkveld i Oslo - der de sammen med titusener over hele landet vendte ryggen til rasisme og intoleranse.

Ved starten av et nytt og åpent århundre ser vi linjene fra valgspråket "Alt for Norge" til visjonen om et Norge for alle.

Norge er en gammel nasjon, men en ung stat. Vi fikk vår selvstendighet og et nytt kongehus ved inngangen til det forrige århundre. Nå ser vi framover mot en ny tid - med en ny generasjon av et kongehus som har tjent land og folk gjennom snart 100 år.

Vi møter en Kronprins som utøver den rett et hvert fritt menneske må ha - retten til å følge kjærligheten. Vi møter en ung kvinne som er modnet og som vet at kjærligheten vender alt til det gode. Vi møter to unge mennesker som sier seg rede til å bære det trykket deres posisjon innebærer i det moderne mediesamfunnet.

Vi - folket - skal unne de to unge og deres lille familie å få vokse og utvikle seg videre. La også de få lukke en dør når det trengs, og få ro sammen.

På samme måte som Kronprins Haakon og Mette-Marit i morgen lover hverandre troskap, så slutter eventyrene om Askeladden med et bryllup som det sterkeste symbol på kjærlighet og lykke.

Nå er vi kommet hit også i det virkelige livet.

Vårt kongsemne har funnet den han vil dele gleder og sorger med.  
Norge får igjen et kronprinspar.

Og et helt folk vil i morgen oppleve verdien i ordene fra Kjærlighetens høysang:

«Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet.  
Men størst blant dem er kjærligheten.»