Nasjonal Samling har helt siden denne politiske bevegelse ble stiftet i 1933, hevdet at det norske folket, hele Europa, ja, hele verden var midt i en stor krise - et stort tidsskifte. Så veldig er dette tideverv i sitt omfang og i sine virkninger at vi må helt tilbake til folkevandringstiden for å finne maken. Men det er alltid slik at de fleste av de menneskene som lever midt oppe i et slikt tideverv, de forstår ikke dette selv. De tenker og handler bare fra dag til dag, ut fra øyeblikkets innskytelser, uten å se sitt liv og sitt folks liv som en del av en større sammenheng.
Da Nasjonal Samling i 1933 kom fram med sitt program, sa vi at Norge og hele verden var midt oppe i en krise, som i vårt folk bare kunne løses hvis nasjonalt tenkende nordmenn bevisst grep inn i forholdene og fjernet de viktigste årsakene til vanskelighetene i vårt land: det hendøende borgerlige demokrati med sin evneløshet, og den borgerlige kapitalismes ektefødte barn, marxismen og kommunismen med sine verdensrevolusjonsplaner.
Men størsteparten av det norske folket syntes at de hadde det godt slik det var. De trodde ikke på noen krise eller fare for folket. De tok ikke advarselen alvorlig, og de borgerlige og marxistiske partipolitikere og deres presse, alle sammen folk som levde av det gamle system, satte hele sitt mektige apparat i gang for å hindre oss i å få opplyst en tilstrekkelig stor del av folket om de sanne forholdene, slik at vi kunne få gjennomføre de tiltakene som var nødvendige for å redde vårt land gjennom krisen, holde vårt land utenfor krigen og redde vår selvstendighet og framtid som folk gjennom de veldige omveltninger som vi så måtte komme.
En av våre såkalte «store» politikere, herr Mowinckel, uttalte at Quisling forstod seg ikke på politikk!
Størsteparten av det norske folket forstod ikke, eller ville ikke forstå, at det var dødsens alvor det som Quisling og Nasjonal Samling hevdet.
Først da våre advarsler gikk i oppfyllelse og det norske folket ble trukket inn i krigen, begynte en del å tenke.
De oppdaget at Norge ikke lenger var bare en avkrok, men et land av den største betydning i Europa. Norge var ikke slik som disse folkene hadde trodd: et fredelig lite land, som kunne være i fred for seg selv og holde seg utenfor utviklingen og alt som foregikk i verden. Norge var nå dradd midt inn i begivenhetene.
En skulle trodd at det norske folket da ville begynne å se. Det måtte da være klart for ethvert tenkende menneske at verden da var midt oppe i det store tidsskifte som Quisling og Nasjonal Samling talte om. Men en stor del av folket ville fremdeles ikke se sammenhengen. De fortsatte med å tenke og handle fra dag til dag. Likegyldig lot de begivenhetene passere forbi. Mens en ny verden skapes omkring dem, knytter de hendene i bukselommene og venter på å bli «befridd» av England. For som de sier, da først kan man ta standpunkt til den nye tid og gjeninnsetningen av et nasjonalt styre.
Det er bare det tragiske, at for det første kommer England aldri til å «befri» Norge, slik som disse folkene tror, og for det annet er det nå midt under krigen at den nye verden bygges opp, og det er nå det norske folket må være med, dersom det skal få noen avgjørende innflytelse på utviklingen.
Men det som er skjedd i de siste dagene, det skulle da være tilstrekkelig til å åpne øynene på det norske folket. Det må da nå være klart for enhver hva det hele dreier seg om:
Alle tiders største kamp mellom to livssyn og idéer, den nordisk-germanske, den europeiske kulturs kamp mot bolsjevismen og det røde velde. Nå må det da være klart for ethvert menneske at vi er inne i et stort tidsskifte, og at vi er nødt til å ta standpunkt i denne store kamp på liv og død mellom nordisk kultur på den ene siden og den røde bolsjevisme på den annen.
I går, den 25. juni, var det nøyaktig 6 år siden Vidkun Quisling stod og talte til dere på samme sted som jeg nå står i dag, og hans ord var ikke til å ta feil av:
«Arbeiderpartiet trekker Norge inn i krigspolitikken, både ved sin folkeforbundspolitikk og ved sin allianse med den internasjonale marxisme mot det nasjonal-sosialistiske Tyskland. - - Arbeiderpartiregjeringen deltok i sanksjonene som et ledd i denne politikk, i det håp å bidra til å knekke Mussolini og dernest Hitler som blokerer veien for verdensrevolusjonen.
Skjønner ikke Folkets Hus at hvis denne politikk får løpe linen ut, er en av de første ting som vil hende, at Oslo-dalen blir bombardert fra luften?
Denne politikk er så meget mer lettsindig eller forbrytersk som den utsetter landet for en overraskende krig helt uforberedt militært sett. Skulle den bidra noe til sikring av freden, forutsetter den sterk oprustning.»
Senere har Quisling gjentatt disse advarsler enda tydeligere, men hverken arbeiderpartiets ledere eller de borgerlige partipolitikere foretok seg noe som helst. Folket fikk «løpe linen ut», og resultatet av denne politikk var at Norge ble dradd inn i krigen, og Oslo-dalen ble bombardert fra luften nøyaktig slik som forutsagt av Quisling fra denne plass for 6 år siden, fordi det norske folket hadde en marxistisk regjering, som ikke ville være nøytral, men tok parti mot det nasjonal-sosialistiske Tyskland.
Spørsmålet til det norske folket i dag er om tiden nå er inne til å høre på Quislings advarsler mot den fare som truer og som har truet Vest-Europa fra øst. Det kunne kanskje være på sin plass å minne om disse ting i dag. I sin bok «Russland og vi» som Quisling skrev i 1930, sier han:
«at bolsjevismen er en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske civilisasjon, at den i første rekke går de nordiske livsidealer på livet, og at de største motsetninger i verden i vår tid reduserer sig til en tvekamp mellem bolsjevismen og det nordisk-europeiske prinsipp.»
Hvor klart så ikke vår Fører allerede den gang det som først nå i dag står helt klart for alle? Og Quisling visste hva han talte om. Fra 1920-30, altså i 10 år, arbeidet han i Russland, i Armenia og på Balkan, vesentlig opptatt med å lindre den nød som bolsjevikstyret hadde skapt. I løpet av få år var det lykkes bolsjevikene å omdanne Europas kornkammer, Ukraina, til et hungersdistrikt, hvor millioner døde av sult. Er det slikt styre våre hjemlige bolsjeviker og engelskvennlige demokrater ønsker innført i Norge? Det er nemlig ikke noen tredje mulighet, og det bør de engelskvennlige vel merke seg, at spørsmålet i dag er ikke hvorvidt man velger å støtte seg til Tyskland eller England, eller om man ønsker Tysklands eller Englands seier.
Spørsmålet er i høy grad forenklet. Det valget i dag gjelder, er om dere vil støtte opp om Norge i kampen for vår nasjonale egenart og framtid i det nye Europa, ledet etter nordiske prinsipper. Eller om dere vil stille dere på den annen side i kampen, sammen med bolsjevikene.
Utfallet av kampen er for så vidt ikke tvilsomt: det nasjonal-sosialistiske Tyskland med sin seierrike armé vil uten tvil i løpet av kort tid fordrive bolsjevikene fra Kreml, slik at befrielsens time slår også for det forpinte russiske folket.
Men la oss et øyeblikk prøve på å tenke slik som «London-lytterne», som har sittet så lenge oppe om nettene og hørt på Churchills propaganda, at de tror det selv. Disse mennesker, som har lyttet så lenge til «His Master's Voice», de tror det virkelig, at et nederlag for Tyskland vil bety det samme som at den tidligere kongen og Nygaardsvold kommer tilbake igjen, og gjenoppretter Norges tidligere såkalte demokratiske «frihet» under engelsk, kapitalistisk ledelse, slik at «de gode gamle tider» kan komme igjen. Kan man forestille seg en mer naiv tankegang?
For ethvert tenkende menneske må det da være klart, at Tysklands militære sammenbrudd bare ville ha én konsekvens, og det er Europas bolsjevisering. Den røde hær ville igjen velte innover Finnland, og den ville ikke gjøre stans der, men fortsette sine herjinger innover Sverige og Norge med de røde kommissærer i sitt kjølvann.
Det er vel egentlig ikke denne form for «befrielse» London-lytterne har tenkt seg. Men en slik utvikling er i full overensstemmelse med programmet for den såkalte norske regjering som i dag sitter borte i London. Denne regjering er utgått fra et parti som klart og bevisst i sine programmer uttalte at det bygde på marxismen og som åpenlyst støttet Sovjet-Unionen. Nygaardsvold satte også i 1923 sitt navn under et manifest til arbeiderklassen i Norge hvor det heter: «- Og når det kommer til handling, skal det vise sig at den russiske revolusjon, at det kjempende tyske proletariat, at hele den internasjonale kommunistiske bevegelse kan stole på Det norske Arbeiderpartis revolusjonære evne og vilje. - - Arbeidere! Kamerater! Slå ring om Det norske Arbeiderparti! - - Da vil det også kunne gå foran i klassekampen og på kommunistisk grunnlag føre arbeidernes sak frem til seier. » - «Det norske Arbeiderparti er det samme som det alltid har vært, » uttalte et annet medlem av den såkalte regjering i 1935.
I dette partis hovedorgan, «Arbeiderbladet», skrev Tranmæl den 13. mai 1936: «Den norske arbeiderbevegelse vil selvsagt i en gitt situasjon forsvare arbeider- og bondestaten (Sovjet-Unionen) med alle de midler som står til dens rådighet.»
Det var altså dette partis lederes og den tidligere norske regjerings mening, at i det kommende oppgjør mellom den nordiske livsanskuelse som nasjonal-sosialismen i Tyskland og Nasjonal Samling i Norge bygger på, på den ene side og Sovjet-Samveldet og bolsjevismen på den annen side, skulle Norge ta aktiv del på bolsjevikenes side!
Vi minnes i den forbindelse det store dilemma som den såkalte regjeringen var i, da den skulle ta standpunkt til Finnlandshjelpen våren 1940. Ifølge referat fra regjeringskonferansen den 2. mars 1940 uttalte Koht «at vi ikke måtte stelle oss slik at vi kom inn i krigen på feil side.»
Denne uttalelse belyses enn ytterligere ved en tilføyelse som statsministeren selv har foretatt i protokollen:
«Jeg vil dessuten nevne at det var et par av regjeringsmedlemmene som var nokså infisert av aktivistisk tenkemåte: «Vi må da ta del militært for å hjelpe Finnland og derved redde Norge.» Jeg har tatt bestemt avstand fra denne oppfatning og uttrykt meg slik, at så lenge jeg er statsminister skal ikke landet frivillig gå inn i krigen.»
Det synes altså helt klart hva som her var «feil side». Man måtte for alt i verden ikke risikere å komme i krig med arbeiderpartiets venner, bolsjevikene. Man måtte komme på den rette siden. Og det er nå i sannhet klart for enhver at herr Nygaardsvold og hans drabanter er kommet på den rette siden. De samarbeider nå med Churchill som nettopp har meddelt verden, at han vil yte bolsjevikene all den støtte som det britiske imperium kan yte!
Nå behøver man jo ikke akkurat å gratulere de røde herrer i anledning denne uttalelsen. Norge ble jo også i sin tid lovt all den støtte det britiske imperium kunne yte, og den var jo som vi husker veldig! Og det samme opplevde en rekke andre land. Vi kan i farten nevne Polen, Frankrike, Nederland, Belgia, Jugoslavia og Grekenland. Så herr Stalin får vel kanskje heller ikke så megen glede av denne støtten.
Men det er ganske interessant å se at Churchill ikke betenker seg på en allianse med bolsjevikene, og at han på denne måten åpent vil bekjempe Finnland og de baltiske statene og alle de andre europeiske folk som trues av bolsjevismen. Nå får vi for så vidt rene ord for pengene. Vi minnes herr Churchills hyrdetoner da Finnland skulle hjelpes. Det var nok ikke så ærlig ment allikevel.
Nei, sannheten var den, at heller ikke Finnland var noe annet enn en brikke i Churchills djevelske spill for å ødelegge det nye Europa som hadde tatt opp kampen mot kapitalistklikken og pengeveldet i London.
Den tidligere norske konge kommer også i et underlig lys. Det har ikke manglet på advarsler som Nasjonal Samlings Fører har sendt direkte til kongen. Særlig minner jeg om Quislings skrivelse til ham den 20. august 1936, hvor han henstilte til ham å fjerne den marxistiske regjering, som etter de klare beviser Quisling la fram i stortinget 1932, fremdeles stod i ledtog med Moskva og mottok penger fra bolsjevikene.
Den tidligere konge hadde gang på gang anledning til å vise sitt initiativ ved å skride inn og redde folket fra den desperate politikk som marxistpartiet og de borgerlige politikere førte. Men han foretok seg ingen ting. Han lot det hele drive og er nå også havnet på bolsjevikenes side i det store verdensoppgjør.
Det var også de samme folkene som hadde makten i Norge da krigen brøt ut, som lovte bort Nord-Norge til Sovjet-Samveldet. Vinteren 1939-40 under Finnlandskrigen var det samlet norske og utenlandske kommunister i Hammerfest som satte opp en regjeringsliste for en norsk bolsjevikregjering tilsluttet Sovjet-Samveldet. Det var meningen å gjøre Nord-Norge til en sovjetrepublikk.
Det er også denne forbryterske såkalte norske regjeringen som er skyld i ødeleggelsen av Norges forsvar. Planmessig ble vårt forsvar ødelagt, for at Norge skulle ligge åpent for bolsjevikene. Det er karakteristisk at Monsen som i 1930 på arbeiderpartiets landsmøte uttalte at: «det har alltid vært enighet innen vårt parti om at man skulde søke å gjøre den borgerlige hær ubrukbar», at denne mann ble satt til forsvarsminister. Senere ble han erstattet av militærnekter Oscar Torp. Og dette foregikk mens de borgerlige partier hadde flertall i stortinget. Følgen var manglende både evne og vilje til å forsvare vår nøytralitet. Resultatet ble 9. april 1940.
For et par dager siden kom jeg over et interessant dokument. Det var en av rikstelefonens bestillingsblanketter forsynt med det norske riksvåpen som var utfylt slik:
Undertegnede Det norske Arbeiderparti (Avdeling av Den kommunistiske Internasjonale) henstiller herved for vår regning innlagt telefonforbindelse i Villa Solli, Grorud, til sekretær Trygve Lie.
18. mai 1922.
Det norske Arbeiderparti,
(Avdeling av Den kommunistiske Internasjonale),
Trygve Lie.
Det er ganske ufattelig at det borgerlige norske samfunn var så råttent at agenten til en fremmed makt, som for all verden hadde erklært at dens mål var å erobre Norge og gjøre det til sovjetrepublikk, at en slik agent fikk benytte rikstelefonen, og at den norske konge noen år senere utnevnte ham til justisminister til å verne om landets lov og rett!
Dette partis ledere har hele tiden, på tross av sitt demokrati-fjesk, vært og er fremdeles marxister, og de har i dag for all verden bevist at de også åpenlyst stiller seg på Sovjet-Unionens side i kampen mot Nordens kultur.
På samme måte som de hjemlige bolsjeviker prøvde å skjule sitt sanne ansikt for de norske bønder og arbeidere bak en demokratisk maske, så har også de røde herrer i Kreml foretatt samme taktiske manøver.
Således fikk vi høre i 1936 at man i Sovjet-Unionen innførte en «demokratisk forfatning», og de borgerlige aviser i Norge var straks villige kolportører av denne melding. Quisling så da også den gang som alltid klart, og skrev i «Fritt Folk» den 15. juni 1936:
«Saken er at bolsjevikene kan simpelthen ikke opgi hverken sitt blodige diktatur eller sin røde verdensrevolusjon uten å opgi sig selv, og overlevere sig til den sikre undergang. Og dette gjør de ikke frivillig. Det er bare skiltet og fasadene som er endret. Innholdet og vesenet er uforandret.»
Denne demokratiske fasade var ikke noe annet enn taktikk, og bolsjevikenes partiorganisasjon i Moskva kom da også med følgende betegnende selvavsløring:
«Den stalinske forfatning vil ytterligere øke Sovjet-Unionens rolle som basis for verdensrevolusjonen. I den nye forfatning vil kommunistene i alle land få et usedvanlig sterkt våpen i sin kamp for enhetsfronten.»
Den borgerlige presse hjalp til så godt den kunne, og på tross av Quislings advarsler fikk vi en regjering av marxistiske, røde sovjetvenner. Først høsten 1939 oppdaget nordmennene plutselig at Sovjet-Russland allikevel var det samme som det hele tiden hadde vært. Bolsjevikene kastet seg som djevler over det lille Finnland, og like etter lyktes det dem gjennom intriger og direkte bedrageri å tilrane seg de baltiske Østersjøstater. Så vel den erobrede del av Finnland som de baltiske statene ble straks innlemmet i Sovjet-Unionen og bolsjevisert. Etter gammel kjent marxistisk oppskrift ble alle eiendomsbesidderne og bøndene likvidert. Befolkningen ble proletarisert, statskapitalismen og det røde diktatur opprettet.
De lidelser og redsler som ethvert land må gjennomgå som utsettes for disse barbarer, kan ikke beskrives. Derfor så vi også hvordan finnene valgte heller å kjempe til siste mann enn å komme i hendene på de røde bødler, og hvorledes 1/2 million finner lot sine odelsgårder og all eiendom på det karelske nes i stikken, og flyktet i redsel inn i det vestlige Finnland.
Og i dag står dette hardt hjemsøkte land som nå to ganger siden verdenskrigen har måttet kjempe mot de røde bødler, for tredje gang ansikt til ansikt med den europeiske kulturs dødsfiende. Sammen med Tyskland marsjerer det tapre finske folk i kampen for å gjenvinne sitt land, for igjen å kunne ta i besittelse sine gårder og sine hjem. Ved dets side står den seierrike tyske hær, som i dag marsjerer fram mot den røde hær over den største frontlinje som noen gang har eksistert i historien.
Verdenshistoriens største kamp er begynt. Kampen for Norden, for kulturen, for alt som er oss hellig, familie og hjem, eiendomsrett og odelsjord, mot det bolsjevikiske barbari, hvis mål er å rive ned alt det vår kultur har bygd opp.
De vil frata oss eiendomsretten til våre gårder. «Stjel det som er blitt stjålet,» er parolen deres.
Hvor var de norske bønder og de norske selveiende fiskere den gangen da vi fikk en regjering her i landet hvis program det var å innføre statskapitalisme og frata alle selveiere eiendomsretten? Hvor har de norske arbeidere vært hele denne tiden, som ikke har sett det kjempemessige bedrag som marxismen og bolsjevismen er, hvor kapitalen bare flyttes fra de privates hender over i statens, hvor den styres bare av en liten klikk levebrødspolitikere med diktatorisk makt?
Var det det de hadde tenkt seg med «sosialisme»? Hvor står de norske bønder i dag da det er åpenlyst for all verden hva det er som truer dem, og hvem det er som har reist seg mot truselen?
Kommunistene vil oppløse familien, fordi den angivelig er en hindring i proletariatets kamp. All religion bekjempes og trampes under føtter. «Religion er folkets opium,» sier Karl Marx. «Å undervise i katekismus er å gi barnehjernene alkohol,» sa vår hjemlige bolsjevik, Oscar Torp, den mann som i dag sitter som såkalt norsk statsråd borte i London. Hvor var biskopene og den norske kirke da denne mannen ble statsråd?
Og Nygaardsvold erklærte seg i stortinget i 1929 enig i at kirken var et bremseapparat og en levning fra fortiden som skulle vært avskaffet. Hvor var biskopene den gang denne mannen ble statsminister? Og Alfred Madsen stemte ved samme anledning i stortinget mot bevilgning til kirken. Hvor var biskopene den gangen kongen utnevnte denne mannen til statsråd? Hvor ble det av protestene og hyrdebrevene den gangen?
«Alle mennesker er like, alle folkeslag er like.»
«Proletarer i alle land, forener eder!»
«Snakket om fedrelandet er bare en frase!»
Det var og er de røde bolsjevikers paroler.
Hvor var de norske vitenskapsmenn, hvor var de norske læger? Og hvor står de i dag, i denne de nordiske folks voldsomste kamp mot et barbari, som vil trosse utviklingens lov og rive ned alt det vår kultur har bygd opp?
Har vi glemt Sovjet-Samveldets trusler mot Nord-Norge, som denne imperialistiske verdensmakt ville legge inn under seg?
I dag marsjerer det nasjonal-sosialistiske Tyskland fram over hele fronten for å redde den europeiske sivilisasjon fra barbariet. Ved dets side marsjerer Finnland, Italia, Romania, Slovakia. Ungarn og Bulgaria står på Tysklands side. Selv det demokratiske Sverige har gitt tillatelse til at tyske tropper får marsjere gjennom sitt land, for å komme Finnland til hjelp i kampen for friheten, i kampen for Norden.
I Danmark er forbudet mot verving i fremmed krigstjeneste opphevet, for at danske frivillige kan få anledning til å kjempe mot bolsjevikene.
Og også det norske folket våkner opp. Hundrer av trofaste, idealistisk innstilte norske gutter har meldt seg frivillig til Waffen SS, og står side om side med våre tyske frender i kampen for vår kultur. Vi er stolte av disse guttene! Og jeg er overbevist om at tusener av nordmenn i dag ikke har noe høyere ønske enn å få lov til å være med i kampen for Norges og Nordens frihet!
Måtte det nå endelig en gang gå opp for det norske folket hvor meget som står på spill og hvilke verdier vi i dag må kjempe for. Mot den barbariske bolsjevisme står det nasjonal-sosialistiske Tyskland, og ved Tysklands side står det nye Norge, Nasjonal Samling, som kjemper for en ny, rettferdig samfunnsordning i pakt med den nye tiden, og som bygger på vår norske og nasjonale egenart og kultur.
Vi vil frigjøre landet vårt fra den internasjonale kapitalisme, men vi vil ikke ha noen statskapitalisme, slik som bolsjevikene, en ordning som er enda verre enn den gamle. «Ta fra dem som har noe,» sier kommunistene, som bare vil rive ned. «Gi til dem som ikke har noe,» sier Nasjonal Samling, som vil prøve å gjøre flest mulig mennesker til selveiere.
«Ta jorden fra bøndene og gjør den til kollektivbruk, hvor bøndene må gå som slaver på sin egen jord,» sier kommunistene. «Styrk bondens stilling og frigjør bøndene fra kapitalismens kvelertak,» sier NS.
Sett i gang nydyrkning og skap flere gårder og odelsbønder i Norge! Det er den byggende og skapende politikk mot den ødeleggende og nedrivende.
Barnebegrensning og fosterdrap er bolsjevikenes metode, for å hjelpe de vanskeligst stillede i samfunnet. Og så dypt var vi kommet ned i sumpen at den ivrigste forkjemper for umoralen og dødslinjen ble satt til sjef for landets helsevesen. Denne person er heldigvis en av dem som forsvant sammen med regjeringen til "et sikkert oppholdssted", så vi er da kvitt ham. Kongen har nå utnevnt ham til oberstløytnant.
«Familien og hjemmet vernes. Styrkelse av folkehelsen. Vern om folkeætten,» sier Nasjonal Samling.
«Religion er opium for folket,» sier bolsjevikene.
«Kristendommens grunnverdier vernes,» sier Nasjonal Samling.
Nasjonal Samling er den positive politikk som bygger og bøter, bygger på det gamle, hvor dette er sunt og godt, og fjerner det som er sykt og råttent. Det er folkets livslinje, vilje til liv og fortsatt framgang. Derfor vil også Nasjonal Samling føre sin skånselsløse kamp mot marxismen og den røde bolsjevisme i hvilken form den viser seg her i landet. Alle de som er mot Nasjonal Samling og det nye Norge, de går direkte mot landets og folkets interesser. De stiller seg på de røde bolsjevikers side i kampen mot sitt eget fedreland.
Vårt folk må i dag mobilisere alle sine krefter i denne kampen, ikke noe offer er for stort når det står om hele folkets liv og framtid. Hvor latterlig er det ikke å høre på de folk som i dag klager over at de ikke får hvitt brød og at de må spise mer fisk enn før. For det første er grovt brød og den kost vi nå har meget sunnere enn før. Det vises best av det faktum at sunnhetstilstanden er betydelig bedre enn tidligere.
Men hva spiller det dessuten for en rolle, om man en tid ikke kan få spise hvitt brød og drikke så meget kaffe man vil, når de nordiske folkene i dag trues på livet av de røde horder?
De norske menn og kvinner som i dag ikke er villige til å påta seg et aldri så lite offer for Norges framtid, de har ikke anelse om hva bolsjevisme og proletariatets diktatur er for noe. De fortjente i virkeligheten ikke noen bedre skjebne enn at de selv fikk anledning til å overbevise seg om og føle det på sin egen kropp hva bolsjevikiske metoder er for noe.
Vi minnes den avsky som det vakte hos det norske folket da bolsjevikene i 1939 kastet seg over Finnland, og mange bebreidet Tyskland som var midt oppe i kampen for sin eksistens, at det ikke kom det tapre finske folket til hjelp. De siste dagers klare uttalelser av det tyske folks Fører, Adolf Hitler, og utenriksminister von Ribbentrop har vist at bolsjevikene brøt avtalen med Tyskland da de marsjerte inn i Finnland for å gjøre dette landet til en sovjetrepublikk.
Aller høyest lød de hyklerske hyrdetoner fra Churchill og hans drabanter i London: at man måtte komme Finnland til hjelp. Nå vet vi at det ikke var Finnland som skulle hjelpes, men hensikten var å prøve å få hele Norden inn i krigen mot Tyskland. Denne djevelske planen lyktes ikke den gangen, men den lyktes for Norges vedkommende noe senere.
I dag har Churchill og den britiske regjering anledning til i handling å vise hva de mente med sine avskyresolusjoner overfor Sovjet-Samveldet og sine sympatier for det finske folket. Men nå lot Churchill masken falle: han akter å understøtte bolsjevikene med alle midler. Nå står han da vel for det norske folket i all sin kynisme, avkledd sine skinnhellige fraser.
Vi minnes også den store sympati for det finske folket som gikk over Amerika høsten 1939, og den forargelse det utløste her i Norge at Amerika ikke ville skaffe noen effektiv hjelp. I dag har Roosevelt tatt skrittet fullt ut og støtter åpent Churchills regjering som kjemper sammen med bolsjevikene mot Norden.
Vi minnes den bølge av sympati for Finnland som gikk over Norge høsten 1939, da norske frivillige dro i kamp for Finnlands og Nordens frihet. Finnlands sak er Norges sak. Vi minnes de finske flaggene som ble satt på jakkeoppslagene og på kontorbordene, norske arbeidere og bønder som ga sine siste spareskillinger for Finnland. Norske sportsfolk som ga sine ski og ryggsekker, for iallfall å kunne ofre litt for det de mente var noe verdt i livet.
I dag står det ikke bare om Finnland, det står om hele Norden! I dag har du anledning til igjen å yte et offer for Finnlands og derved også for ditt eget lands frihet og framtid!
Ta derfor vanskelighetene med godt mot, som situasjonen nå engang krever det av oss. Det er det minste du kan gjøre.
Men din plass er i Nasjonal Samlings rekker, den bevegelse som hele tiden konsekvent har kjempet mot bolsjevismen, og som i dag kjemper for Norges frihet og selvstendighet i samarbeid med Tyskland i et nytt og bedre Europa!
Dere som i dag pryder dere med det norske flagget på jakkeoppslaget, mener dere noe med det? Går dere ikke med flagget fordi dere mener at Norge er noe stort og verdifullt som dere gjerne vil verne om? Har dere ikke byttet høyres «H», hammermerket, sovjetstjernen, det røde flagget og det brukne geværet med det norske flagget, fordi dere mener at Norges sak er større enn partiets, at Norge er mer for dere enn Sovjet-Unionen? Så vis da også dette i gjerning!
«Ja, vi elsker dette landet», synger vi i vår fedrelandssang, men det å elske noe betyr at man er villig til å ofre noe for det, og det er et altfor billig offer å kunne kjøpe seg til et utvortes fedrelandssinn med et emaljeflagg til 50 øre eller små broderte flagg i metervis. Ta også alle dere aktivt kampen opp mot bolsjevismen!
Norsk ungdom! Norske gutter og jenter! Er det så at dere elsker landet deres, at dere gjerne vil bo og bygge her som frie mennesker, da er deres plass i Nasjonal Samlings rekker! Hvor latterlig er det ikke å se norsk ungdom som tror den kan stanse utviklingen og stanse det nye Norges marsj inn i framtiden ved å gå omkring med røde nisseluer? Forstår dere ikke selv hvor ansvarsløst det er i en tid som denne, da hele verden er i støpeskjeen, da Norges skjebne avgjøres for hundrer, ja, kanskje for tusener av år framover, da de nordiske folkene kjemper sin livskamp mot bolsjevismen, da å holde seg utenfor og passiv, eller enda verre - å leke indianer og hvit!
«Hejses som mærke usseldoms klude!»
Og til de norske menn og kvinner som i dag står passive og likegyldige, vil jeg si: Synes dere egentlig at deres sure, misfornøydde fjes og tåpelige klager over bagateller tar seg særlig godt ut sammenlignet med det finske folks kamp for liv og frihet?
Det gamle er brutt sammen. En ny tid står fram. Nasjonal Samling med sin Fører, Vidkun Quisling, går i brodden i kampen for Norges frihet og framtid. Finn også du din plass i rekkene og yt ditt offer for din og dine barns framtid!
Vi blåser til kamp mot bolsjevismen og den røde terror.
Fram for Nasjonal Samling!
Fram for Norge!
VIRKSOMME ORD