Vi legger bak oss en sommer verden, og spesielt vår del av verden, virkelig skaket i fortøyningene.
På 12 dager i juli opplevde Frankrike og Tyskland en serie islamistiske terroraksjoner.
14. juli: en 31-årig fransk-tunisier kjørte ned 84 personer og skadet mer enn 300 da han kjørte en lastebil på folk som feiret den franske nasjonaldagen i byen Nice i Frankrike.
18. juli: en 17-årig afghansk flyktning angrep togpassasjerer med øks og kniv i Tyskland.
24. juli: en syrisk selvmordsbomber (27 år) skadet 15 ved en musikkfestival i Tyskland.
26. juli: to unge ISIL-sympatisører myrdet en prest i en fransk kirke og skadet en annen.
De fleste av sommerens terroraksjoner i Europa var inspirert av terroristbevegelsen ISIL. Tragediene i Europa er likevel bare en ørliten brøkdel av den ondskapen som disse ekstremistene har utsatt befolkningen i Irak og Syria for.
De har jaget og drept mennesker av annen tro i sin hensynsløse kamp for en såkalt islamsk stat. Kristne i byen Mosul i Irak har feiret jul i 1700 år. Sist jul kimet ingen kirkeklokker der.
Både kristne og andre er forfulgt av ISIL. De fleste ofre for ISILs voldsbruk er likevel muslimer. Det som skjer er en blodig kamp om makten - og om hva som rett islam - i deler av den muslimske verden. ISIL står for en ekstrem holdning.
Nå er de på vikende front i Irak og Syria. Men de er ikke slått. Selv om de mister militær kontroll over store områder, kan de fortsatt utføre terror - både i Midtøsten og andre steder.
I fjor var det 267 terrorofre i Europa. I år er tallet rundt 170 drepte i - så langt.
Midt oppe i denne usikre sikkerhetssituasjonen internasjonalt, kommer den hjemlige debatten om vårt eget forsvar.
Vi vet så altfor godt at også Norge kan risikere terror. Derfor er det avgjørende at vi i behandlingen av Forsvarets langtidsplan, legger vekt på å styrke Forsvarets evne til å gripe inn mot terror og i bekjempelse av terror.
Også i våre nærområder har mye skjedd de siste årene som burde vekke bekymring: Russlands handlinger i Georgia i 2008, anneksjonen av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina er uakseptable. Disse bruddene på folkeretten må konsekvent og resolutt fordømmes.
Vi er ikke tilbake i den kalde krigens rivalisering mellom to supermakter. Putin erkjenner at verden i dag bare har en supermakt, USA.
Som småstat kan Norge aldri matche stormakters militære potensial. Derfor er vårt NATO-medlemskap en hjørnestein i vår forsvarspolitikk.
Vi har et avklart naboforhold. Som det slås fast i regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvaret:
- «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge.»
- «Russland anser ikke Norge for å være en del av sin innflytelsessfære. Russlands handlinger i Ukraina har derfor ikke en direkte overføringsverdi til norske forhold.»
Men jeg mener regjeringen ikke har levert når det gjelder tillit og samarbeid i nord, mellom oss nordmenn og vårt broderfolk i Russland. Det har vært liten politisk vilje til å utvikle det folk-til-folk-samarbeidet som har stått så sterkt uavhengig av den internasjonale konteksten.
Jeg forventer fremover en enda større vilje fra regjeringen om å bevare grenseområdene i nord som et lavspenningsområde. Jeg forventer at statsrådene arbeider tydeligere og mer bevisst for å bygge mer tillit og mer samarbeid. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for forsvaret av Norge. Her tåler vi ikke at noen svikter.
Regjeringen skal bruke tiden sin på å bygge godt naboskap, ikke unødvendige grensegjerder.
Også KrF vil styrke vårt nasjonale forsvar og vår evne til å bidra solidarisk i NATO-samarbeidet. Forsvarets tilstedeværelse i nord er spesielt viktig.
For nøyaktig en uke siden mottok vi en uttalelse om det fra forsvarsutvalget til våre tre nordligste fylkeslag. Det skal vi ta med oss inn i forhandlingene i Stortinget.
Og la det være klart: Vi vil bidra til et løft i Forsvarets økonomiske rammer. Det håper jeg vil få bred støtte. Forsvaret skal i 20-årsperioden får tilført over 1000 milliarder 2015-kroner! Det er en styrking KrF støtter!
I landet vårt finnes det mange sårbare barn. Noen har flyktet med familien sin fra krigens bomber og kuleregn, andre kan ikke være trygge i sitt eget hjem fordi far er voldelig og alkoholisert. Noen blir utsatt for grusomme overgrep og svik i stedet for godnatteventyr og trygghet. Vi vet at tusenvis av norske barn og ungdommer hver dag kjemper sine tøffeste kamper mot seg selv, men at vi som står rundt ofte ikke klarer å få øye på den indre kampen deres.
Vi vet at det skorter på lavterskeltilbudene for barna og de unge som sliter. Vi vet at barn og unge som oppsøker helsesøstre på skolen kan måtte komme gråtende tilbake fordi helsesøster ikke hadde tid til å prate med dem når de trengte en prat. Vi kan ikke godta at lavterskeltilbud representerer en høy terskel for hjelp!
I 2013 gikk KrF til valg på å jobbe for et samfunn som er bra for barna. Fordi vi vet at et samfunn som er bra for barna, er bra for oss alle.
Vi gjør det ikke for oss selv, vi gjør det fordi vi skylder disse barna en best mulig start på livene sine. Jeg vil hevde at det er en av våre aller viktigste oppgaver som politikere.
Siden den gang har vi jobbet strategisk og målrettet for å sette barnas situasjon på dagsorden. Før Stortingets fjerde år i denne perioden, ser vi at vi har oppnådd mye på vegne av de sårbare barna. La meg kort ta noe av det viktigste:
- Vi har fått på plass støtte til en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse!
- Vi har fått øremerkede midler til skolehelsetjenesten og helsestasjonene!
- Vi har fått på plass en helhetlig opptrappingsplan mot vold mot barn!
- Vi har fått på plass en styrking av Statens Barnehus!
- Vi har fått på plass økt kontantstøtte!
- Vi har fått på plass bedre barnehageplasser!
- Vi har fått på plass Barnas transportplan!
- Vi har fått på plass en varig løsning for asylbarna!
- Vi har fått på plass 1700 flere lærere i 1. - 4. klasse!
Kampen for de sårbare barna må kjempes hver dag. Alle fortjener en god start på livet. Derfor kommer KrF til å fortsette kampen for barna og familiene!
Kjære KrF-ere! Min drøm er at alle barn i Norge skal kunne legge seg hver kveld etter å ha kunnet synge strofen: «La alle barn i verden få det like godt som jeg».
Den amerikanske statsviteren Robert Putnam skriver i boken «Our kids» om hva som er det viktigste for at samfunnet vårt ikke skal ende opp med større forskjeller og økende ulikhet. Han peker på tre forebyggende faktorer i prioritert rekkefølge: familien, skolen og frivilligheten.
Vi kan ikke se familiepolitikken, skolepolitikken eller kulturpolitikken hver for seg. Vi er nødt til å se disse i sammenheng. Jeg vil påstå at KrF er det partiet som i størst grad har anerkjent sammenhengene mellom disse politikkområdene.
Politikk handler om å legge til rette for de viktige tingene i livet.
Det å la foreldre få tid til å spise middag sammen med barna sine på ettermiddagen, for eksempel. Dette er en av de små tingene Putnam peker på i sin bok, som bidrar til større sannsynlighet for at barna kommer seg gjennom skolen, tar høyere utdanning og får seg en jobb.
På bilder fra første skoledag ser man ofte 6-åringene smile stolte mot kameraet, med manglende melketenner og lærelyst i blikket.
Og, er det ikke nettopp det vi ønsker i skolepolitikken: En skole der denne gleden ved å lære får blomstre?
Noe av det aller viktigste for både læring og trivsel er læreren - og at læreren har tid til å se og støtte hver enkelt elev. Da må det ikke være for mange elever per lærer. Høyere lærertetthet øker lærernes mulighet til å støtte elevene i læringsarbeidet, og bedrer skolens mulighet til å gi tilpasset opplæring og hjelp når problemer oppstår.
For få lærerressurser går ut over elevene, men skaper også frustrasjon hos lærerne. Undersøkelser blant norske lærere viser at nettopp store klasser og liten tid til hver enkelt elev er en viktig grunn til at så mange lærere har sluttet i jobben.
Med andre ord: De får ikke nok KrF-politikk, og derfor slutter de.
I dag settes det inn klart mest spesialundervisning på ungdomstrinnet. Det er stikk i strid med det vi vet om betydningen av tidlig innsats. Hjelpen må settes inn så tidlig som mulig. Vi må bort fra en «vente og se holdning», og sikre at elevene får ekstra hjelp når de trenger det.
Derfor har KrF prioritert flere lærere på barnetrinnet i budsjettforhandlingene med regjeringen. Til sammen har vi gjennom denne satsingen fått på plass 1700 nye lærerstillinger i første til fjerde klasse.
KrF har bidratt til at de aller fleste av høstens skolestartere har blitt møtt av to lærere i klassen. Det er ikke mange år siden mange ville avvist dette som et alt for dyrt og urealistisk mål. Nå er vi der - og det skyldes at KrF konsekvent har prioritert flere lærere og tidlig innsats.
Nå må dette løftet for småbarns-trinnet fullføres. Det må på plass i høstens budsjett. De nye lærerstillingene må videreføres!
Dessuten må det settes tydelige grenser i loven for hvor mange elever det kan være per lærer. I småskolen bør det være en maksgrense på 16 elever pr lærer i snitt på hver skole.
Nå har jeg merket meg at både Høyre og Arbeiderpartiet plutselig, rundt årets skolestart, ble veldig opptatt av tidlig innsats i skolen. Det er KrF veldig glad for.
Men, Høyre argumenterer fremdeles for at skolen først og fremst trenger bedre lærere, ikke flere. I dette ligger det et premiss om at utfordringene i skolen handler om at dagens lærere ikke er gode nok.
KrF er for å styrke lærerutdanningen og å satse på etter- og videreutdanning. Men, når en lærer står alene med 26 viltre og helt ulike seksåringer, er det ikke mangelen på en mastergrad eller firer i matte fra videregående som gjør det vanskelig å følge opp hver enkelt elev.
Det er bra at Arbeiderpartiet har snudd i denne saken. Nå må det bare følges opp i praksis.
Dessverre har vi tidligere sett det motsatte. Når Arbeiderpartiet har makta er det ikke tidlig innsats som har blitt prioritert, men heldagsskolen. Ikke flere lærere, men flere timer. Ikke hver enkelt elev, men system.
Jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å velge hvilken hest de vil satse på fremover: Jonas, vil du ha flere lærere eller flere timer?
I 2008 regnet Utdanningsforbundet ut at den rød-grønne regjeringen reelt hadde fått på plass kun 8 nye lærere... På 2 år har vi i samarbeid med regjeringen fått på plass 1700 nye lærerstillinger. Om vi hadde holdt på i samme tempo som de rød-grønne, hadde vi ikke brukt 2 år - men 212 og et halvt år...
Samtidig som KrF jobber hardt for flere lærere inn i skolen, innfører kunnskapsministeren regler som forhindrer mange fra å starte på lærerstudiet.
La det ikke være noe tvil: Norge har behov for flere lærere. Vi vil mangle 3600 lærere i 2035 i følge SSB. Vi hadde i år en nedgang i antallet kvalifiserte søkere til lærerutdanningen på nesten 4 prosent. 550 studieplasser står tomme. Man trenger ikke en 4`er i matte for å se at dette ikke går opp.
Norge har ikke råd til å utestenge motiverte og dyktige studenter fra lærerutdanningen. Mange studenter som drømmer om å bli norsklærere, samfunnsfaglærere eller historielærere mister nå muligheten, fordi regjeringen tviholder på et særlig høyt karakterkrav i matte.
Regjeringens mattekrav er som å kreve at man presterer i høydehopp for å få spille sjakk-NM...
Joda, jeg vet at det ikke er helt det samme...man skal integrere «regning» som en grunnleggende ferdighet i alle fag. Men, jeg mener virkelig at man kan være en utmerket engelsklærer eller geografilærer selv om man ikke oppnådde fire i snittkarakter i matte.
KrF har alltid vært et skoleparti, med engasjementet for en god skole i ryggmargen. Vi har hatt markante ministre på feltet med to ganger Bondevik, Steensnæs og Lilletun, og vi hadde Dagrun Eriksen i komiteen på Stortinget.
I dag trenger Norge mer enn noensinne KrFs unike stemme i skolepolitikken. Vi trenger en skole hvor hver enkelt elev blir møtt som hele mennesker og utfordret med bakgrunn i egne ferdigheter.
Ja, vi setter høye læringsmål. Vi vektlegger kunnskap og grunnleggende ferdigheter, og vil at barna tidlig skal få gleden av å mestre å forstå.
Men, vi tar avstand fra høyresidens ensidige fokus på målstyring, konkurranse, testing, krav og kontroll.
Ja, vi vil ha en skole som er sosialt utjevnende. En skole som skaper muligheter, og gjør barn og unge til vinnere i sitt liv.
Men, vi tar vi avstand fra venstresidas heldagsskole og A4-løsninger.
Vi vil at barna skal oppleve trygghet og trivsel på skolen. Derfor står vi fremst i kampen mot mobbing, og straks Stortinget starter opp for høsten vil KrF levere inn et nytt forslag for å få på plass lokale mobbeombud over hele landet.
Vi tror på foreldrene. Vi trenger foreldre som involverer seg og følger med i hva barna lærer på skolen. KrFs holdning er at alle, absolutt alle, foreldre kan bety noe for barnet, og for barnets skolegang.
Vi tror på læreren. Vi vil gi den lokale skole større handlingsrom, få inn andre yrkesgrupper i skolen og frigjøre læreren fra rapporteringskrav og byråkrati. Lærerne skal få gjøre mer av det de er best på - å lære ut.
Jon Lilletuns mantra i skolepolitikken gjelder som aldri før: «Skolen må både danne og utdanne til gagns mennesker». Den går som en gul tråd gjennom KrFs skolepolitikk.
For Jon betydde «å danne og utdanne til gagns menneske» blant annet å gi elevene et verdigrunnlag. Han var ikke redd for å si at skolen skulle lære barn og unge god oppførsel og forskjellen på rett og galt - som jo er en del av den klassiske dannelsen. Ingen er vel heller i tvil om at folkeskikk og rettferdighetssans er viktige karakteristikker på et «gagns menneske».
Skolen skal hjelpe elevene til selvstendighet, personlig utvikling og fremme kreativitet og estetiske holdninger. Kompetanse krever både kunnskap og holdninger. Historien har nok av eksempler på at høyt utdannede samfunn ikke er noen garantist mot grusomme overgrep.
Forrige uke skjedde det noe interessant da Venstre la frem sitt partiprogram. Da lederen for programkomiteen i Venstre, Guri Melby, ble utfordret av Vårt Land på hva som var begrunnelsen for hvorfor komiteen nå ville åpne for det som kalles altruistisk surrogati, var svaret følgende:
«Dette er et klassisk, vanskelig verdispørsmål. Hovedbegrunnelsen for flertallet er at det er en verdiavgjørelse som må overlates til individet»
Venstre er ikke de første som åpner for å lesse de vanskeligste etiske verdispørsmålene over på enkeltmenneskenes skuldre. Vi har hørt de samme tonene fra fraksjoner i både Arbeiderpartiet og Høyre. Oftest kommer imidlertid denne type argumenter fra Fremskrittspartiet.
La meg for det første være tydelig på at verdispørsmål handler om mer enn surrogati. For oss i KrF er verdispørsmål noe som favner om hele saksspekteret fra klima, fordelingspolitikk, flyktninger, bistand og skolepolitikk til de mer betente spørsmålene som søndagsåpne butikker, bioteknologi og surrogati. Hos oss skal ikke verdispørsmål forstås som noe smalt, men det er den førende drivkraften i hele vårt politiske engasjement.
For det andre vil KrF aldri godta premisset om at enkelte verdispørsmål er for vanskelige til at de kan løses i fellesskap. Verdispørsmål er fellesskapsspørsmål. Å tro at vi kan være upåvirket av omgivelsene når vi gjøre våre verdivalg, er som å tro på en utopi. Det gjelder i saken om aktiv dødshjelp like mye som det gjelder i surrogatidebatten.
Vi må forholde oss til at de vanskeligste verdivalgene gjør vi i fellesskap. Hvis ikke kapitulerer samfunnet som verdifellesskap.
Likevel møter vi stundom på de mer betente verdispørsmålene. De som ikke lar seg løse av et forlik eller en overfladisk politisk debatt. Denne høsten kommer vi til å stå overfor et slikt, når bioteknologiloven skal revideres. Vi venter i spenning på hvordan den kommende stortingsmeldingen vil se ut.
Vår grunnholdning er klar: Vi skal ønske velkommen forskning og nye teknologiske muligheter som kan helbrede sykdom og bekjempe lidelse. Men dette skal aldri gå på bekostning av menneskeverdet. Vi kan aldri sitte og se på at mennesker brukes som middel for å oppnå andre mål - uansett hvor viktige disse målene måtte være.
Debatten om hvilken bioteknologilov vi skal ha, kan ofte fortone seg både teknisk og detaljert. Da er det spesielt viktig at vi ikke glemmer hva den handler om: Nemlig om små spirende menneskeliv og kommende generasjoner. Vi som politikere har et stort ansvar med å sette etiske grenser for alle de nye teknologiske mulighetene.
Det er bare menneskeverdet som kan brukes som kart i et så ukjent terreng.
Hvis vi skal se tilbake på erfaringene fra de tre foregående budsjettprosessene kan vi trekke noen lærdommer.
I 2013 var det helt andre saker enn budsjettet som preget den politiske debatten. Den gangen var det fremdeles samarbeidsavtalen og de nye statsrådene som fikk størst oppmerksomhet. Dette til tross for at budsjettet inneholdt relativt store endringer hvis vi eksempelvis ser på skattepolitikken - der skattelettene var like store som de to siste årene.
I 2015 la regjeringen frem det som ble regnet for å være et usosialt budsjett. Vi så en svært uheldig kombinasjon av skattekutt og kutt i sosiale ordninger som skapte behov for en bedre sosial profil. Her fikk KrF en tydelig stemme da vi kunne prioritere barnehage, tidlig innsats og sosial profil.
I 2016 så vi et budsjett som var utdatert allerede før det ble lagt frem, på grunn av de store utgiftene til flyktninger. Også i dette budsjettet fikk KrF en tydelig profil: Vi kjempet for et anstendig nivå på bistanden til fattigdomsbekjempelse i fattige land.
Statsbudsjettet i høst blir viktig. For KrF blir det avgjørende at budsjettet svarer på de utfordringene vi står overfor - i skolen, i familiene, i helse- og eldrepolitikken og i norsk økonomi.
Vi opplever en økende ledighet.
Vi ser større forskjeller fra landsdel til landsdel, enn vi har gjort på lang tid.
KrF sikra en tiltakspakke for de mest utsatte regionene i revidert nasjonalbudsjett.
Vi er ikke mindre offensive nå. Vi må være enda mer offensive i å sikre en politikk som bekjemper arbeidsledigheten og i særdeleshet de regionene som nå har det mest krevende!
Det blir Hans Olav Syversens jobb nummer én med dette budsjettet.
En god skole for alle uansett lommebok er det viktigste tiltaket mot fattigdom og ulikheter. Derfor vil KrFs førsteprioritet i statsbudsjettet være flere lærere i småskolen, slik at vi får to lærere i hver klasse i 1. - 4. trinn.
Familiene og de små barna blir også sentralt for KrF i høstens budsjett.
De siste ukenes programprosesser har avslørt at alle de andre partiene vender kontantstøtten ryggen. Da er det viktigere enn noen gang at KrF står på for familienes valgfrihet, som kontantstøttens eneste forsvarere.
Derfor skal vi stå på for at kontantstøtten økes.
The Economist har i sitt siste nummer spurt folk i en rekke land om de får så mange barn som de egentlig ønsker seg. Svaret er nei - i alle de rike landene som er med i undersøkelsen.
Også norske forskere spør seg om nordmenn får så mange barn som de ønsker seg. De siste årene har også fødselstallene i Norge falt til den laveste fruktbarheten på 30 år - fra 1,95 barn per kvinne i 2010 til 1,73 i 2015.
Dette er alvorlig for den enkeltes livskvalitet. Det er alvorlig for samfunnet, som trenger bærekraftige fødselstall for å kunne finansiere pensjoner, helse og solidariske velferdsordninger i fremtiden.
The Economist konkluderer med at målet må være at familiene får så mange barn som de ønsker seg. Amen.
Vi skal jobbe beinhardt for å utvide og videreutvikle de gode ordningene som finnes for familiene. I høst skal det bli tydeligere enn noen gang at KrF er på parti med familiene!
I høstens budsjett skal det også bli tydelig at KrF prioriterer de eldste i vårt samfunn.
I statsbudsjettet vedtok vi å øke minstepensjonen til enslige alderspensjonister fra 1. september. Det er et resultat av KrFs gjennomslag i forhandlingene om statsbudsjettet for i år.
Dette betyr at ca. 70 000 enslige minstepensjonister får økt sin pensjon med 4 000 kroner.
Det har vært viktig for KrF å gjøre noe for de pensjonistene som har minst. Dette er et viktig første skritt for å øke inntektene til enslige minstepensjonister. Ikke siden 2008 har denne gruppen fått et eget inntektsløft, slik de får nå.
Dermed er minstepensjonistene fortsatt langt under EUs fattigdomsgrense på om lag 220 000 kroner. KrF er opptatt av at alle eldre skal få en verdig alderdom.
Minstepensjonistene skal ikke være i tvil om at KrF vil prioritere dem i høstens statsbudsjett.
Jeg kan også love at heller ikke i høst vil KrF godta et statsbudsjett som glemmer å rette blikket utover mot resten av verden.
I den internasjonale kampen mot fattigdom er skole og utdanning like sentralt som her hjemme. Blir ikke regjeringens forslag til statsbudsjett godt nok på dette området, vil KrF gjøre noe med det.
Etter gjentatte omkamper om bistandsprosenten de siste årene, forventer vi at regjeringen nå har innsett at denne har flertall i Stortinget. Hvis ikke håper jeg Siv Jensen hører meg nå, for jeg har et budskap til henne oppe i Finansdepartementet: Ikke rør bistandsprosenten, Siv!
Vi skal prioritere bistand uten egeninteresser for de aller fattigste. Og ikke minst; i motsetning til Frp skal vi prioritere å gi penger til flyktningene «der de er».
For mens Frp brukte sine alternative budsjetter før 2013 på å kutte over 70 milliarder kroner i bistanden, har de siste årene plutselig begynt å snakke om å hjelpe flyktningene der de er. Det er hul retorikk hvis vi ser på tallene Frp har prioritert: For hver krone Frp har foreslått å hjelpe flyktningene i nærområdene med, har de villet kutte over 50 kroner.
Det første de gjorde i fjor når flyktningene begynte å komme til Norge over Storskog, var å svare med kutt til verdens fattige.
La det ikke være noen tvil: Vi kommer til å prioritere både å ta imot flere kvoteflyktninger til Norge og hjelpe flyktningene der de er.
Mange er opptatt av samarbeid. Mange spør meg om hvem KrF skal samarbeide med. Noen anklager oss for å ikke komme med tydelige svar. Men, ett år før valget har jeg et tydelig budskap til velgerne: KrF vil i regjering. KrF har vist seg som et styringsparti i norsk politikk og vil ikke vike unna hvis vi får mulighet til å styre landet etter 2017.
I Norge har vi lenge snakket om Arbeiderpartiet og Høyre som «styringspartiene». Med styringsparti menes det at disse to partiene trygt kan styre landet i utfordrende tider, fordi det forventes at de ikke lar partihensyn eller ideologiske skylapper hindre dem i å gjennomføre den politikken som trengs for å styre landet trygt gjennom krevende farvann.
Men er dette i det hele tatt sant? Tror vi på dette? Jeg er ikke blant dem. Jeg mener fullt og helt at KrF også er et styringsparti. Derfor skal vi fremover bli tydeligere på at vi både kan og vil styre landet - slik vi har gjort med suksess i flere perioder. Jeg tror ikke man må bytte ut standpunktene sine ettersom man er i posisjon eller opposisjon.
Mange har hevdet at det av og til nesten ikke er mulig å se forskjell på Høyre og Ap. De er stort sett enige om innvandringspolitikken, klimapolitikken, den økonomiske politikken, skolepolitikken og utenrikspolitikken. Selvsagt fins det små forskjeller og nyanser her og der, men det store bildet viser klar enighet mellom Ap og Høyre.
Til og med leder av Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, har sagt at det «ikke alltid er den største forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet». Likevel utroper han og resten av Høyre Arbeiderpartiet til hovedfienden i valgkamp etter valgkamp.
Mye av dette er tom retorikk.
Karikert har det siste årets debatt mellom Ap og Høyre fortont seg på denne måten:
Ap anklager Høyre for å gjøre «for lite, for sent».
Høyre anklager Ap for å «ikke ha noen egen politikk».
Og sånn fortsetter det, uke etter uke. Debatten mellom Ap og Høyre er til tider mer forutsigbar enn den neste episoden av Hotel Cæsar.
Det finnes alternativ til denne todelingen av norsk politikk. Det finnes noen partier i norsk politikk som primært er bygget på ideer og samfunnssyn, og ikke først og fremst på ønsket om makt. Som kan styre landet uten å gjøre seg til dårlige kopier av opponerende partiene.
Det er en utbredt oppfatning at sentrumspartiene befinner seg midt mellom Arbeiderpartiet og Høyre, men sentrumspartiene er mer enn et tenkt sted mellom rødt og blått.
I både Senterpartiets, KrFs og Venstres politiske grunnsyn er det noen verdier som betyr mer enn de større og mer materialistiske ideologiske prosjektene i Høyre og Arbeiderpartiet. Vern om enkeltmennesket, familien, de små fellesskapene og det sivile samfunn står helt sentralt her.
Noen har hevdet at debatten om hvem KrF skal samarbeide med, er en debatt om KrFs sjel. Jeg vil avdramatisere dette.
KrFs sjel ligger ikke i om de vi samarbeider med har blå eller rød farge. Vår identitet er ikke avhengig av høyre- eller venstresiden.
KrFs sjel ligger i den politiske bevegelsen vi er som parti.
I kampen for menneskenes ukrenkelige verdi.
I kampen for verdens fattige.
I den kampen for familiene.
I det politiske arbeidet som får våre ildsjeler rundt om kring i Norge til å stå opp hver dag, og være stolt av å tilhøre en politisk bevegelse som kjemper for noe større enn seg selv, sin egen lommebok og bruttonasjonalprodukt.
Det er KrFs sjel.
Takk for meg!
VIRKSOMME ORD