Balanse og bærekraft

For en tid tilbake var jeg på en rundreise på Vestlandet.

I en av kommunene jeg var innom, besøkte jeg et jobbtreningsprogram for gutter på randen - ungdom som har falt mellom alle stoler og som verken er i jobb eller utdanning.

Vegg i vegg lå det en bedrift - som jeg også besøkte - hvor de hadde ansatt 60 unge ufaglærte fra Litauen.

For bedriften var det altså tryggere og mer lønnsomt å importere arbeidskraft - fremfor å satse på lokal ungdom med hullete CV.

Og jeg husker jeg tenkte: Hva må til for at bedriften heller skal ta sjansen på de guttene vegg i vegg - de som har falt utenfor?

***

For meg illustrerer denne historien det store problemet i norsk arbeidsliv: At så mange faller ut i ung alder.

Historien illustrerer også noe annet: Nemlig at det ofte er en ubalanse mellom hva som er best for samfunnet, og hva som er best for bedriften.

Ubalansen finnes i forholdet mellom samfunnets mål og hva bedriftene måles på.

Selvfølgelig ønsker bedriftene å bidra til et bedre samfunn, der flest mulig skal få en jobb.

Men det koster å være den som gir den jobben.

Og man har ikke alltid anledning.

Det er som sjefen i et oppdrettsfirma sa til meg: 
- Jeg ønsker selvfølgelig at alle skal få muligheten i arbeidslivet.  
Men faktum er at jeg må nedbemanne neste år.

Ingen bedrift kan overleve uten å være lønnsom over tid.

Og derfor gjelder arbeidslivets jernlov; ingen bedrift kan i lengden ha noen ansatt, som ikke forsvarer lønnen sin.

***

Så; hvordan rette opp i ubalansene i arbeidslivet?

Kanskje kan vi lære noe av det Brundtland-kommisjonen fikk til med sin rapport i 1987.

Den gangen var det miljø som sto på agendaen.

Også da var det en grunnleggende ubalanse som måtte rettes opp; fordi mennesker i generasjoner hadde forurenset mens de skapte verdier i bedriftene - uten å ta hensynet til verdien av miljøet.

Mange så nok problemet, men få øynet løsningen.

Så kom Brundtland-kommisjonen og skapte en ny bevissthet.

De fortalte verden at veien til bærekraftig utvikling, var å få det til å lønne seg å tenke miljø.

Det nyttet ikke bare med pekefingre eller gode ønsker - politikk og marked måtte virke i samme retning.

Det ble ikke bare business sitt ansvar å gjøre noe med miljøproblemet.

Å gjøre noe med problemet ble business.

***

Kan vi lykkes tilsvarende med noen av arbeidslivets ubalanser, slik at det lønner seg å ansette, utvikle og inkludere flere?

Vel, løsningen kan ligge nærmere enn vi tror.

Det handler ikke om å finne på jobber vi egentlig ikke har bruk for.

Tvert imot - det handler om å finne ut hva vi har bruk for, og så få folk inn i de jobbene.

Inkludering lykkes når vi tar utgangspunkt i bedriftens behov for arbeidskraft - og hjelper dem som skal inn over terskelen.

Lærlingeordningen er et godt eksempel - den får hvert år 24 000 unge gjennom et opplæringsløp. Ordningen virker fordi den møter et arbeidskraftsbehov i bedriftene, og fordi den er smart organisert; med læring gjennom arbeid, et tidsbegrenset opplæringstilskudd, og lav risiko for bedriftene.

Samme erfaring har vi fra NHOs inkluderingsprosjekt, Ringer i Vannet. Der spør vi først hva bedriften trenger - og finner så en arbeidstaker. Det gir en bedre og mer varig match - og 8 av 10 får fast jobb.

Før jul møtte jeg Ringer i Vannet-kandidat Svein Erik, som fikk jobb i Norsk Gjenvinning etter seks år utenfor arbeidslivet.

Sjefen hans var kjempefornøyd med ansettelsen, men fortalte meg også: 
- Vi ansetter ingen av medlidenhet. Her kommer det folk som har brukt opp sin første sjanse. Hos oss får de en sjanse til, og den må de gripe.

***

Vi bruker i dag enorme beløp på folk som står utenfor arbeidslivet.

Vi smykker oss med lav ledighet, men vi er verdensmestre i andel voksne på helserelaterte trygdeytelser, samtidig som vi er verdens friskeste folk. Det rimer jo ikke!

Mange er selvfølgelig syke - men andre har havnet på helserelaterte ytelser når de i utgangspunktet hadde en kompetansebrist.

Det er dette «kompetanseutenforskapet» som bør bekymre oss mest. 

Og det beste vi kan gjøre for å få bukt med det, er å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

For; ingen lærer mer på jobb enn vi gjør i Norge. Det vet vi fordi norske arbeidstakere har toppskår på internasjonale kompetansemålinger - til tross for at norske elever gjør det mer middels.

Kommer du deg inn i arbeidslivet får du lære, mestre og utvikle.

Kommer du deg først i jobb, går det som oftest bra.

Derfor lønner det seg enormt for storsamfunnet å investere i å få folk over terskelen - slik at de blir lønnsomme arbeidstakere for bedriftene.

***

Da må vi være villige til å prøve ut nye virkemidler - lavere arbeidsgiveravgift for ungdom, er ett eksempel.

Så må vi gjøre mer av det vi allerede vet virker:  
- La oss lære av Lærlingordningen og Ringer i Vannet - som forteller oss at inkludering virker når vi tar utgangspunkt i bedriftenes behov.  
- La oss lytte til bedriftene - ja, hva ville gjort at bedriften jeg besøkte på Vestlandet tok sjansen på guttene i nabobygget? 

Og så må vi gjøre det vi vet virker, raskere.

Vi har dårligere tid til å rette opp i ubalansene nå - som oljepris og sysselsettingsandel peker nedover.

Utfordringene i arbeidslivet er vi alle i bunn og grunn enige om. Da må vi også klare å bli enige om å gjennomføre løsningene.

Vi må komme raskt i mål med de neste avgjørende reformene for arbeidslivet - de som tar for seg jobbskaping, inkludering, helse og kompetanse.

Vi må ta inn over oss at vi ikke lenger surfer på bølgen fra de siste tiårene.

Vi må rett og slett finne balansen på nytt.