De vestlige land er inne i en industriell og økonomisk strukturkrise.
Vår motkonjunkturpolitikk har forskjøvet i tid virkningen av dette på norsk økonomi og arbeidsliv.
Vi har imidlertid aldri kunnet forutsette at den samme politikken ville ha fjernet det grunnleggende problem vi her står foran.
Disse møter vi nå mer og mer påtrengende i vår økonomiske politikk og næringspolitikk.
Massearbeidsløshet er et forkastelig og misforstått middel til løsning av noe som helst samfunnsproblem.
Kravet om endringer i arbeidslivet trenger seg på.
Utviklingen i teko-industrien, innenfor treforedling, og når det gjelder våre skipsverfter, er klare tegn på dette.
Behovet for mer kapital bak hver arbeider er et annet tegn på den oppgaven vi står foran.
Dette har også sammenheng med at vi er et land med høye arbeidsomkostninger i en åpen og skarp internasjonal konkurranse.
De økende krav vi må stille til fordelingspolitikken, er et tredje tegn på de problemer som ligger foran oss.
Her reises ikke bare kravet om fordeling av utbytte av arbeidet, men også fordeling av arbeidet som sådan.
Oppgavene vi står overfor reiser en rekke utfordringer til vårt samfunnssystem.
Situasjonen bærer i seg muligheter for skarpe interessemotsetninger og konflikter.
Disse må løses dersom vi skal kunne føre samfunnet virt usåret igjennom den tida vi nå går inn i.
Ett av svarene på hvordan vi skal møte denne utfordringen er å utvikle videre et reelt økonomisk demokrati.
I denne sammenheng og som en viktig del av dette, er det nødvendig så snart som mulig å bygge ut videre de ansattes rett til reell medbestemmelse i vårt arbeids- og næringsliv.
VIRKSOMME ORD