Hvorfor skal vi finansiere trossamfunn dersom disse er løst fra båndene til verdslig styre og stell? Jeg mener svaret på dette er åpenbart: Tro er en del av vår identitet. Det er vanskelig å se for seg et samfunn der alt er rasjonelt forklart, og der intet etterlates til undring, det uforklarte og søking etter svar som det er vanskelig å finne grunnlag for i vitenskap, utredninger - eller for den saks skyld i stortingsmeldinger.
Også i overført betydning bygger troen en himmel over vår tilværelse, på samme måte som musikk, bildende kunst og litteratur. Tro er refleksjon. I vår kulturelle sfære er den uttrykk for en humanistisk tradisjon og nestekjærlighet. Å bygge opp under dette er et godt beredskapstiltak - for å bruke dagens sjargong.
Vi skal ikke være redd for troens plass i vårt samfunn, så fremt det ikke blandes sammen med sekulær maktutøvelse. Tvert imot bør vi være rause med å oppfordre til aktiv deltakelse i den demokratiske prosessen knyttet til alle livssyns- og trossamfunn. Når nesten fire millioner nordmenn tilhører Den norske kirke, betyr det bl.a. at det vil oppleves som positivt at kirkevalg og stortingsvalg finner sted på samme tid, og jeg er glad for at Kirkemøtet med et overveldende flertall - flertallsvedtak i 2018 - støtter dette. Vi bør også på denne måten oppfordre til at flere benytter sjansen til å søke innflytelse i det trossamfunn man tilhører.
Jeg nevnte identitet i mitt forrige innlegg også. Spør man muslimske jenter om hvorfor de går med hijab i Norge, får man som oftest til svar at de ønsker å ikle seg et identitetsmerke for sin tro. Ofte kommer disse jentene fra moderne, relativt sekulariserte miljøer, med stor vekt på behov for utdannelse og selvvalgte jobber. Man behøver altså ikke å være for tvangsgifte, paternalisme og en «Kinder, Küche»-ideologi for å gå med dette hodeplagget - det noen feilaktig oppfatter som fundamentalistisk religionsutøvelse.
Vi bør være rause også i vår statlige støtte til andre trossamfunn enn det som tradisjonelt gjennom tusen år har preget det norske samfunnet. Avslutningsvis vil jeg derfor igjen vise til representanten Skei Grande, under en debatt i 2012. Hun sa:
«Jeg mener det er viktig, for å beholde bredden i ulike tros- og livssynssamfunn, at staten støtter den type aktiviteter godt og raust, som vi gjør i dag. Grunnen til at jeg syns det er viktig, er at vi ser at i de landene der tros- og livssynssamfunn ikke blir finansiert på en raus måte fra statens side, vil pengemakta få mer og mer makt. For meg er marerittet en kirke styrt av oljepenger fra Texas, og en muslimsk verden støttet av oljepenger fra andre oljeproduserende land - noe som ville gitt pengene altfor stor makt i trossamfunn.»
Dette slutter jeg meg helt og fullt til. Og derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiets forslag om å kutte all støtte til trossamfunn lider nederlag her i dag.
VIRKSOMME ORD