Hvordan bevarer vi hjertet vårt?

Vi alle bærer noe dyrebart inni oss som bare er vårt. Det er et kompass som ingen kan ta fra oss -- og som rommer vår medmenneskelighet.  

I Salomos Ordspråk står det: 
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? 
Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre. 
Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. 
Ved å løfte andre frem.

Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed. 
For da innser vi at vi deler det mest sentrale: 
Å være menneske på jorden. 

Jeg tror det er viktig å huske på at hver enkelt har en mulighet -- hver dag -- til å påvirke både vår egen og andres følelse av verdi og livsglede. 

For hver og en av oss betyr noe.

Til dem som tenker at ingen bryr seg om hva jeg gjør fra eller til, vil jeg si: 
Akkurat ditt smil kan gjøre en forskjell for et menneske du møter på gaten. 
Akkurat ditt vennlige ord kan skape en bedre dag for en annen. 
Og akkurat din omtanke kan utløse nye gode handlinger. 

Forfatteren Johan Falkberget skriver: «For hver gang et menneske tar et skritt opp mot lyset, skjer noe uhørt stort. Nye stjerner blir tent. Hjelpestjerner. Det blir lettere å ta skrittet neste gang.»

Så kjenner vi alle så inderlig vel både de lyse og de mørke kreftene. Vi bærer begge i oss -- og vi ser dem stadig i spill i samfunnet og verden vi er en del av.  Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling: 

Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert. 
Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale. 
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte.

Jeg har lyst til å løfte frem alle dem som gjør en innsats vi lett tar for gitt -- men som bidrar til at vi kan ha et fellesskap med stor grad av tillit til hverandre:

Dere som står i tjeneste for Norge i andre land. 
Alle helsearbeidere som gjør sitt ytterste for å gi god og omsorgsfull pleie. 
Alle lærere som hver dag går til arbeidet sitt med både tanke, øye og hjerte for den enkelte elev. 
Alle servicearbeidere som bestreber seg på faglig og vennlig betjening.

I likhet med mange andre yrkesgrupper skaper dere en opplevelse av at de aller fleste yter sitt beste og vil hverandre vel -- gjennom utallige daglige menneskemøter på ulike arenaer. 

Vi bidrar også til å styrke samfunnet vårt ved å engasjere oss i det som betyr noe for oss -- så lokalsamfunn og verdifull kulturarv ikke går tapt.

Det handler om de tusener av kvinner og menn rundt i hele landet som sørger for at barn og unge kan glede seg over fritidsaktiviteter -- omgitt av venner og trygge voksne.

Det handler også om alle de unge menneskene som skaper noe på hjemstedene sine -- så både by og land holdes levende.

Og det handler om alle dem som bidrar til å formidle kulturskatten vår. Den skal vi kjenne, verne om og bringe videre.

Gjennom kunnskap om både vår egen og andres kultur og religion kan vi lettere erkjenne hva vi mennesker har felles -- på tvers av ulikhet.

Denne arven rommer mye som forener oss -- selv om uttrykkene er forskjellige. Det tror jeg er noe de aller fleste av oss søker etter. For vi vil jo møtes, vi mennesker. Vi trenger hverandre.  

Vi trenger hverandre også når forskjellene mellom oss virker store. I møte med andre lærer vi mer om oss selv. Vi trenger å brynes på hverandre.

Norge er tuftet på evnen til å inngå kompromisser. Ved å diskutere oss frem til noe vi kan samles om, legger vi fundamentet for gode samfunn. Betydningen av denne evnen ser vi også ute i verden -- ikke minst når nasjoner skal samarbeide om å verne naturen og redde kloden. Kompromisser inngår vi daglig -- i familien, i skolegården, på jobb og i politikken.

Det å kunne leve godt sammen på tross av forskjeller og uenighet, er kanskje noe av det aller viktigste å bevare. Både i våre nære relasjoner, i Norge og i verden.

Vi har god grunn til å være stolte og takknemlige for alt vi har. Vi ser med en viss uro på utviklingstrekk i land som ligger nær oss. Midt i dette er Norge fremdeles et land der vi kan ytre oss, tro, mene -- og viktigst av alt: ha vår frihet i behold.

Disse dyrekjøpte verdiene er felleseie som alle i landet vårt skal ha del i. Dette fundamentet må vi sammen styrke for at vi ikke skal miste oss selv og hverandre ¿ men kjenne at vi er ett folk, at vi er ett land.

Dette er nasjonens hjerte -- som livet her i landet vårt går ut fra. 

*

Ved overgangen til et nytt år dveler vi gjerne ved både gleder, savn og håp. Mange bærer på noe uoppgjort. Enten det gjelder i forholdet til andre mennesker eller til noe vi har opplevd.

Av og til er det for vanskelig å forsones og finne fred. Men når det er mulig, kan forsoning ha en forløsende kraft.

Tenk om vi alle kunne kjenne litt ekstra etter om vi kan klare å løfte vekk noen av byrdene våre. Om vi kan klare å gjøre opp med oss selv og hverandre -- der det er mulig.

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier. Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre.

Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet. Da må vi av og til tenke oss godt om.  

På denne kvelden kunne jeg ønske meg et felles nyttårsforsett for oss alle: 
At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet. 

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand -- ja så klarer vi det.

Slik bevarer vi også vårt hjerte -- som selve livet går ut fra -- og som gjør oss til den vi er. 

Godt nytt år!