Nå håper jeg dere har fått satt dere ned, og at alle har hentet seg nok kaffe til den neste halvtimen.
Vi er jo mange som nå mer enn noe annet gleder oss til å ta hverdagen tilbake.
Ja, ordtaket «borte bra, men hjemme best» har virkelig fått kjørt seg den siste tiden og jeg vet mange synes vaksinasjonen går frustrerende sakte.
¿ men likevel, dere: det kommer en tid nå for oss som samfunn til å se fremover.
Se fremover mot tiden etter pandemien.
Se fremover med håp og ambisjoner om et sterkere fellesskap og et mer rettferdig Norge.
Ikke bare ta hverdagen tilbake, men skape en bedre og tryggere hverdag.
*
For Norge står ved et veiskille.
Vi har det siste året sett at ingen klarer seg uten fellesskap, og at folk i Norge virkelig stiller opp for hverandre -- ja, så mye at vi nesten har slitt ut et fint norsk ord som dugnad.
Men det siste året har også gjort samfunnet vårt mer urettferdig, det siste året har gjort alvoret i kampen mot forskjells-Norge enda større.
Det er det jeg vil snakke om i dag -- hvordan Arbeiderpartiet vil gjøre samfunnet vårt mer rettferdig og sørge for at det igjen blir vanlige folks tur her i landet.
*
Det siste året har vi for alvor sett at renholdere har en samfunnskritisk jobb.
At ansatte i barnehager og skoler kaster seg rundt til det beste for barn og elever.
At ansatte i hele stillinger i eldreomsorgen hindrer at smitte får hoppe fra sykehjem til sykehjem, som i Sverige.
Ja, vi har sett hvor avhengige vi er av hverandre og av folk på jobb som ikke ellers får den anerkjennelsen de fortjener.
*
Derfor har det vært så mange å takke det siste året.
Helsearbeidere og lærere.
Butikkansatte, bussjåfører, barnehagelærere, renholdere, NAV-ansatte og mange andre.
Mange har takket for den ekstraordinære innsatsen de har gjort for å holde hjulene i gang -- til tross for smittefare og regelkaos og alvorlig svikt i beredskapen slik vi fikk dokumentert i går.
Hadde vi vært samlet nå, ville vi gitt folk en rungende applaus.
Men dere, de fortjener mer enn det.
De fortjener en regjering som tar deres parti -- som setter vanlige folk først.
*
Koronakrisen har vært et forstørrelsesglass på så mye i samfunnet vårt.
Også i partipolitikken.
Høyrepartiene har virkelig vist sitt sanne jeg.
De sa nei til krav om at krisepenger bare skal gå til seriøse bedrifter.
Nei til bonusnekt og utbyttefrys for bedrifter som får krisehjelp av samfunnet.
Nei til feriepenger for arbeidsledige.
Og hver gang og ved hver anledning: et helhjertet ja til kutt i formuesskatten -- til tross for at aksjekursene har nådd nye høyder under denne krisen.
Det er et tydelig svar på hvem som kommer først for Høyre.
Det er nedslående. Men ikke overraskende.
Det begynte jo allerede høsten 2014 med mindre formuesskatt for de rikeste, betalt for med kutt i trygden til uføre med barn.
Så fulgte kutt i arbeidsavklaringspenger.
Kutt i brillestøtte til barn.
Økte egenandeler for syke.
Dyrere barnehager for vanlige familier.
Vi fikk mer midlertidighet i arbeidslivet.
Slapp innsats for flere heltidsstillinger -- slapp innsats mot sosial dumping.
Samtidig: Hard kamp mot strengere regler for innleid arbeidskraft.
Anbud og kutt i pensjoner for yrkesgrupper -- som renholdere -- som virkelig har stått på det siste året.
Og reform etter reform tredd ned over hodet på folk i distriktene som med full rett føler seg overkjørt og oversett.
*
Ikke alt som er galt i samfunnet skyldes høyrepolitikk.
Men politikk kan motvirke dype krefter i samfunnet -- eller forsterke dem.
Og så mye av høyrepolitikken forsterker tunge trender som vi kjemper mot; økte forskjeller, mer utrygghet i arbeidslivet, sentralisering, privatisering.
I en tid hvor uskyldige blir satt i fengsel for trygdemisbruk, mens store formuer flyttes hjem fra Sveits uten reaksjon.
I en tid hvor ledere i medlemseide organisasjoner som COOP har 13 millioner kroner i året i lønn og pensjon, mens reallønna går ned for de som tjener minst, og det blir stadig flere barn som vokser opp i fattige familier.
Dere, da er det så galt, så farlig, med politikk som forsterker forskjeller, som øker avstanden mellom vanlige folk og de som har mest makt eller penger i landet vårt!
Da skjer det som har skjedd i andre land -- og i Norge de siste årene.
By står mot land.
Klasseskillene øker.
Landet vårt settes tilbake.
*
Og kjære landsmøte, koronakrisen har bare gjort vondt verre.
De som hadde mest fra før, har klart seg best.
Mange barn og unge, mange vanlige familier, har betalt en skyhøy pris -- som følge av arbeidsledighet, halvåpne skoler og nedstengt idrett, eller enda verre: vold i hjemmet og psykiske belastninger.
For meg står dette krystallklart:
Koronakrisen gjør kampen mot forskjells-Norge enda viktigere, enda mer eksistensiell for oss og samfunnet vårt.
*
Mot dette står sosialdemokratiet og en sterk fagbevegelse.
Vi kan gjøre en forskjell.
Det er jeg overbevist om, det holder meg gående -- i medvind og i motgang.
Vi og LO har et pragmatisk syn på virkemidler og tiltak.
Men målet har alltid vært det samme:
Å gjøre vanlige folks liv bedre.
Å sørge for frihet for alle gjennom sterke fellesskap, fordi alle får det bedre når ingen er overlatt til seg selv.
Harald Eia kaller den samfunnsmodellen for «Mysteriet Norge».
Men det er jo egentlig ikke så mystisk.
Det er politisk.
Det er sosialdemokratisk.
Og det er en samfunnsmodell som nå undergraves av en politikk for privatisering, sentralisering og økte forskjeller i samfunnet og i arbeidslivet.
*
Det viktigste vi gjør på dette landsmøtet, er å vedta nytt partiprogram -- vår politikk for de neste fire årene.
Velgerne vil spørre:
Er det noe her som vil gjøre hverdagen bedre?
Fremtiden tryggere?
Fellesskapet sterkere?
*
Svaret er ja.
I vårt nye partiprogram er det vanlige folks tur.
Se på den økonomiske politikken.
Lavere inntektsskatt for alle som tjener mindre enn 750.000 kroner.
Slutt på avgiftsgaloppen til Høyre og FrP -- skal en avgift opp de neste fire årene, skal en annen avgift eller inntektsskatten ned -- det er vår politikk.
Og velferdstjenester som familier er helt avhengige av, blir billigere med Arbeiderpartiet i regjering.
En vanlig familie med ett barn i barnehagen og en seksåring på SFO kan sitte igjen med 10.000 kroner mer i året.
Det blir billigere å være fagorganisert.
Billigere å pendle, sånn at folk som må reise til jobb ikke straffes for det.
Kort sagt: Med Arbeiderpartiet ved roret vil vanlige folk sitte igjen med mer på kontoen ved månedens slutt enn i dag.
Det er viktig for å raskt gjøre det vi kan for å redusere forskjeller og hjelpe familier med dårlig råd.
*
Men dere, trygghet i hverdagen handler om mer enn kroner og øre.
Ut av koronakrisen blir det enda viktigere at vi gjør velferdsstaten sterkere.
Hva betyr det?
Flere kvalifiserte lærere, sånn at lærerne har tid til å sette seg ned med eleven som kikker tomt ut i lufta fordi oppgavene er for vanskelige -- eller for lette.
Flere ansatte i eldreomsorgen, i hjemmetjenesten, sånn at det av og til er tid til en kopp kaffe og en titt på bilder av barnebarna før turen går videre.
Flere ansatte i barnevern og psykisk helsetjeneste, sånn at hvert enkelt barn, og hver enkelt familie, møter fagfolk som har tid til å snakke om det som er vanskelig -- uten at tankene flyr til de femten andre sakene som venter og stoppeklokka som tikker.
Og det er i våre felles sykehus og sykehjem folk skal få den beste behandlingen, det beste utstyret og de beste fagfolkene, nærmest mulig der folk bor, slik at vi ikke trenger å tegne privat helseforsikring for å føle oss trygge, slik at det blir en slutt på privatiseringen av sykehus og eldreomsorg som beriker kommersielle aktører og tapper vår felles helsetjeneste for fagfolk og penger.
*
Så til det som for oss er jobb nummer én -- og som binder så mye sammen: trygt arbeid til alle.
Noe å stå opp til, og et fellesskap å være del av på jobb.
En lønn å leve av.
En mulighet til å yte, delta, bidra, også om man har en funksjonsnedsettelse eller har fått en start på livet med flere nederlag enn seire.
Arbeid er så viktig for tryggheten i hverdagen for folk -- og derfor så viktig for oss.
De neste fire årene må mer enn noe annet handle om flere jobber, hele og faste jobber og grønnere jobber.
Det blir det aller viktigste for en Arbeiderpartiledet-regjering de fire neste årene.
Ikke noe betyr så mye for likestilling, for integrering, for å redusere forskjellene i samfunnet, som å få flere inn i et mer seriøst arbeidsliv.
Ikke noe betyr så mye for vår evne til å betale for velferdsstaten i fremtiden, som å skape flere arbeidsplasser og øke eksporten.
*
Og dere,
Om vi skal lykkes med det grønne skiftet, handler det aller mest om å skape arbeidsplasser ¿ arbeidsplasser som kan levere ren energi, vindmøller til havs, skip på strøm og mye, mye mer.
Om hun i kassa på COOP -- som ikke tjener 13 millioner kroner i året -- og som nå kan bli erstattet av strekkoder og automater, om hun havner på trygd eller får en ny jobb, det avgjøres av om vi klarer å gi folk mulighet til å lære på jobben hele livet.
Om fraflytting og tillitskrise i distriktene virkelig skal snus til optimisme, så er jeg ikke i tvil om at arbeidsplasser og utdanning tett på arbeidslivet i hele landet, er nøkkelen.
Og ikke minst: Ut av koronakrisen blir det avgjørende at vi raskt og kraftfullt får arbeidsledigheten ned og hindrer at de gamle, gode, faste jobbene erstattes av innleid arbeidskraft og arbeidsinnvandring.
Vi ryddet opp etter Høyre og jappefesten på 80-tallet -- solidaritetsalternativet fikk folk tilbake på jobb på 90-tallet.
Vi styrte landet trygt gjennom finanskrisen.
Nå trengs det sosialdemokratiske løftet som aldri går ut på dato, men som alltid må fylles med nytt innhold:
Trygt arbeid til alle.
Det er jobb nummer én.
*
Aller mest går det budskapet til dere som er unge.
Alle som har hatt ungdom i huset, ungdom som skal finne sin vei inn i voksenlivet, inn i arbeidslivet, vet at det er skummelt, det har alltid vært vanskelig.
Men noe nytt skjer i samfunnet vårt nå.
Jeg har de siste årene møtt mange unge mennesker som har mistet, eller er i ferd med å miste, troen på at en jobb, en fast jobb, en hel stilling, er noe de kan få -- noen gang.
Fortvilte 20-åringer på arbeidsavklaringspenger som får null oppfølging fra NAV.
Unge som er blitt permittert under koronakrisen, ikke én gang, men to eller tre.
Helsefagarbeidere som bare ikke får en hel stilling -- og dermed heller ikke en skikkelig lønn å leve av, ikke full pensjon, ikke mulighet til å ta opp lån og kjøpe seg en bolig.
Dere husker Mohamed, helsefagarbeideren som dere møtte i filmen?
Jeg spurte ham nylig: Hva drømmer du om?
Vet dere hva han svarte?
En hel stilling. En fast jobb. Det er drømmen!
*
Norge var lenge best i verden på å få folk i jobb. Det er vi ikke lenger.
Vi har de siste årene falt som en stein på den lista.
Og verst går det utover dere som er unge.
Nesten en av tre arbeidsledige i Norge i dag er under 30 år.
Og de siste åtte årene er antallet unge uføre doblet. Doblet!
Det er en fallitterklæring, ikke bare for Erna Solberg, men for et helt samfunn.
*
Å gi flere unge trygghet i hverdagen må derfor handle om arbeid og kvalifisering for arbeid.
Unge skal ved hver korsvei møte et fellesskap som stiller mer opp.
De som sliter på skolen, skal få tidligere og bedre hjelp i en mer praktisk skole.
De som mangler læreplass og derfor aldri får tatt fagbrev, skal få det -- garantert -- som en del av vårt fagarbeiderløft som vi har presentert denne uka.
De som -- i hvert fall i starten -- ikke kan yte for fullt i arbeidslivet, skal møte et NAV med flere ansatte, som oppsøker og hjelper all ungdom som trenger det, og som kan bruke lønnstilskudd i en helt annen skala enn i dag.
De som er syke og må gå på trygd, men som kan jobbe noe, skal i siste instans få en tilpasset jobb i kommunen.
Og så skal vi sørge for at det det offentlige kjøper hvert år -- over 500 milliarder kroner i innkjøp -- går til seriøse bedrifter som tilbyr skikkelige lønns- og arbeidsvilkår og som tar inn lærlinger og unge som fortjener en sjanse.
*
Et annet område hvor arbeid, og kvalifisering for arbeid er vår kompassnål, er i distriktspolitikken.
Vi gjorde et dårlig valg i nord og i flere andre distriktsfylker for to år siden.
Jeg sa da, på valgnatta, at beskjeden var mottatt -- forstått.
Vi måtte utvikle en bedre distriktspolitikk.
Og det har vi gjort.
Ikke siden 70-tallet har vi rustet opp hele politikken med et så våkent øye for hva som skaper gode liv i hele landet, by og bygd.
Den bygger på at det som virkelig skaper vekst og trygghet, er arbeidsplasser -- sørge for at lokalsamfunn sitter igjen med mer av verdiskapingen fra fisken, skogen, oljen og gassen, vindkraften.
Og den bygger på at folk i hele landet er avhengige av gode offentlige tjenester nært der folk bor: følgetjeneste for fødende kvinner, ambulanse og politi som kommer når det haster.
Og dere, viktig for begge deler: utdanning nært der folk bor.
I mange, mange år har stadig mer av utdanningstilbudet blitt stadig mer sentralisert.
Flere og flere må reise inn til de store byene for å bli lærer eller barnehagelærer eller sykepleier eller ingeniør eller for å ta videreutdanning.
I dag dekker universitetene og høyskolene deler av Norge, men langt fra hele Norge.
Det fører til fraflytting i mange distrikter -- mer enn noe annet.
Vi trenger derfor en utdanningspolitikk for hele Norge -- og den hodeløse nedleggelsen av høyskolen på Nesna i Nordland viser at her trengs nasjonal politikk, nasjonal styring.
Universitetene vil av oss få tydelig beskjed om å legge mer vekt på utdanning ute i distriktene.
Og der de kommer til kort, der det i dag finnes store hull i utdanningstilbudet, vil vi etablere nye utdanningssentre som skal sørge for praktiske utdanninger nært der folk bor.
Folk på steder som Kongsvinger, Tana, Egersund, Kristiansund -- og Nesna -- skal ikke behøve å flytte for å ta en praktisk utdanning, for eksempel for å bli lærer.
Utdanningssentrene vil bli statlig finansiert og være eid av fylkeskommunen.
De vil kombinere nettundervisning og fysiske undervisningslokaler nært der folk bor slik at færre må flytte for å ta utdanning.
Viktig for at folk kan bli boende og leve gode liv i hele det langstrakte Norge.
Og viktig for å utdanne de fagfolkene vi trenger i arbeidslivet, nå og i fremtiden.
*
Det siste eksemplet på hvordan arbeid former hele vår politikk, er klima.
Klimakrisen rykker nærmere for hvert år som går uten at vi stopper tapet av natur og kutter utslipp i tråd med Paris-avtalen.
Jeg gikk inn i programarbeidet vårt vel vitende om at det her var stor avstand mellom AUF og deler av LO.
Men dere, vi -- partiet, LO og AUF -- kom ut av programarbeidet sammen, trygge på en felles politikk som også kan få bred støtte i befolkningen.
Og igjen handler det om trygt arbeid til alle.
På dette landsmøte vedtar vi et program som virkelig viser mulighetene for økt verdiskaping og flere klimavennlige arbeidsplasser i hele landet.
For det blåser en vind over hele verden nå -- ja, ikke på Høyres hus, da, de ligger i le for slikt -- men over hele resten av verden blåser en vind hvor stater går i kompaniskap med næringslivet med en helt annen kraft enn for bare to-tre år siden.
Se til Joe Bidens USA.
Til EUs Grønne Giv.
Der ligger nøkkelen i samspillet mellom statens muskler og næringslivets kreativitet.
De har skjønt det!
Vi har skjønt det!
Skjønt at markedene vi leverer til, er i rask endring og at de landene som ikke henger med i svingene, fort sakker akterut.
Skjønt at særlig en liten, åpen økonomi som vår der eksportindustrien står så sentralt, må bruke mulighetene nå mens vi har dem -- å vente kan koste dyrt!
Og da trenger vi en mer aktiv stat som etterspør varer og tjenester, utøver eierskap aktivt og støtter teknologi -- som to anlegg for karbonfangst og -lagring.
Fra hydrogenproduksjon i Berlevåg i nord til batterifabrikk i Agder i sør ser vi muligheter og har politikk for å gripe dem.
I ukene frem til sommeren vil vi i hver eneste region legge frem egne planer for vekst og verdiskaping og en mer aktiv næringspolitikk.
Og dere, vi begynner i nord rett etter landsmøtet.
Det gleder jeg meg til!
*
Og så skal fellesskapet ikke bare stille opp mer for næringslivet, men også stille strengere krav.
Folk på jobb er ikke med på et grønt skifte om jobbene som venter i andre enden, er dårlig betalte jobber.
Vi skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.
Hele, faste stillinger, ikke innleie og midlertidighet.
Det må også gjelde når vi utvikler de bærekraftige jobbene vi skal leve av i fremtiden.
For folk er med på det grønne skiftet.
De vil bidra til å kutte utslipp.
De ser at markedene våre eksportbedrifter leverer til, etterspør varer og tjenester som ikke ødelegger natur, ikke ødelegger klima.
Men folk stiller ett veldig betimelig krav for å være med på ferden:
omstillingen må være rettferdig.
Også i klimapolitikken må det nå være vanlige folks tur.
Det kan ikke være sånn at de med mest får luksusbiler sponset av fellesskapet, mens folk flest må se på gode jobber i olja som blir borte og betale stadig mer for bensin, i bomringen, på el-ferja.
Derfor må de nye jobbene være gode og trygge.
Derfor er det rettferdig med halv pris på ferger slik at det ikke er vanlige familier som må pendle, som må betale for at de forurensende fergene byttes ut.
Derfor skal vi skjerme bensin og diesel, særlig i distriktene, fra økningen i CO2-avgiften, slik at folk som må bruke bil, ikke straffes for det.
Og i stedet for å gi momsfritak for dyre el-biler går vi til valg på ladestasjoner i hele landet, det er rettferdig omstilling i praksis.
Det er å sette vanlige folk først.
Det er rettferdig.
Det er sosialdemokratisk.
*
Og ¿ så finnes det for meg en grunn til for vårt sterke klimaengasjement: Dette brant Hans-Christian for.
For kort tid siden mistet vi hedersmannen og tillitsmannen Hans-Christian Gabrielsen.
Og dere, han som startet i læra på Tofte, han visste at folk aldri kommer til å elske bomringen, for å si det sånn.
Han var helt tydelig på at vi skal nå klimamålene og der var han og jeg helt enige.
Samtidig visste han at vi og LO måtte finne våre egne svar på klimakrisen; svar som vanlige folk kan tro på, svar som er rettferdige, svar som trygger arbeidsplasser.
Så jeg tenker at noe av det vi kan gjøre for å hedre Hans-Christian, er å leve opp til det han stod for, det han brant for: En rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber.
*
Dere, jeg skal gå inn for landing, og kanskje har du drukket opp kaffen, nå.
Så la meg skynde meg å si: Vi vet at mye av det fineste i livet ikke handler om jobb.
For arbeiderbevegelsen har det alltid vært viktig at folk kan ta fri -- helt fri.
Vi skal bygge idrettsanlegg, styrke frivilligheten, folkekirken og trossamfunn -- og gjennomføre et nytt kulturløft fordi vi trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av.
Og alle de som ikke kan jobbe og må gå på trygd, skal bli møtt med mer respekt enn de har fått de siste årene med mistenkeliggjøring og stadige kutt i ytelser.
Jeg håper likevel at mye av tiden fremover vil handle om jobber.
Trygge jobber. Flere jobber. Bærekraftige jobber.
Det er bare gjennom det vi kan skape et klimavennlig samfunn med små forskjeller og muligheter for alle, uansett hvor du bor eller hvor god råd du har.
Derfor har det vært det viktigste jeg har på hjertet i dag ved starten av landsmøtet vårt.
*
Dere hørte staute og uredde Torhild Løkken på bilfabrikken Benteler på Raufoss i filmen vi så sammen -- det var hun som filleristet Torbjørn Røe Isaksen på Debatten i fjor da permitterte ikke fikk dagpengene sine.
Hun sier det så godt: Vi må endre retningen i samfunnet «tebasjatt» til grasrota, til folk.
Og ja, valget til høsten er et valg om retning og verdier.
Etter åtte år med høyrepolitikk for de på toppen, etter ett år med koronakrise som har rammet urettferdig og gjort kampen mot forskjells-Norge enda viktigere, står vi som land ved et veiskille.
Å bli et forskjellssamfunn som så mange andre land har blitt.
Eller å sette ned foten -- ved valget til høsten -- og si:
Nå er det vanlige folks tur.
Nå skal vi ta vare på noe av det fineste ved Norge -- at vi er et land med små forskjeller, høy tillit og muligheter for alle.
*
Jeg er sikker på dette: Det beste regjeringsalternativet for å virkelig leve opp til Torhilds bønn er en rødgrønn regjering.
Arbeiderpartiet. Senterpartiet. SV.
Vi styrte landet trygt sammen i åtte år -- det ble skapt 300.000 nye arbeidsplasser, to av tre i privat sektor.
Vi satte vanlige folk først og gjennomførte politikk for å gjøre hverdagen bedre, som å sikre full barnehagedekning.
Vi er ulike partier, men vi deler grunnleggende verdier som felleskap og rettferdighet.
Og de verdiene kan vi igjen bygge på i en ny regjering.
For å få forskjellene ned.
For å skape trygge arbeidsplasser og bygge ut velferden i hele landet.
For å nå Norges klimamål og føre en rettferdig klimapolitikk.
Så dere, la det ikke være fnugg av tvil: En rødgrønn regjering er Arbeiderpartiets plan -- og dere, det er en sabla god plan.
*
Men en sterk rødgrønn regjering krever et sterkt arbeiderparti.
Et sterkt arbeiderparti som har kraft til å få folk i jobb og som kan være garantisten for EØS-avtalen og en trygg styring av landet i en urolig tid.
Arbeiderpartiet har fortsatt en jobb å gjøre med å vinne tilbake tapt tillit.
Men likevel er jeg optimistisk -- og kampklar!
Jeg tror Norge under pandemien har blitt minnet på det vi sosialdemokrater holder høyest: sterke fellesskap, en sterk offentlig helsetjeneste og et godt organisert arbeidsliv.
Jeg tror Norge etter pandemien vil se at vi trenger politikk som reduserer, ikke stadig øker, forskjellene
Jeg tror folk ser at vi -- og jeg -- har samlet laget, har et program som er tro mot våre verdier og at vi har stått støtt i en krevende tid for partiet.
Jeg vet dere nå er sulteforet på en normal hverdag -- og frustrert over vaksineringen som går for sakte.
Men dere, la oss også bruke tiden fremover til håp, til drømmer om alt vi kan få til sammen -- et samfunn med mer av det vi kaller solidaritet og som Malin på filmen så fint kalte kjærlighet.
*
Så, kjære partifeller,
Mye står på spill ved valget.
Mye arbeid gjenstår før valget.
Men det valget kan vinnes, må vinnes og skal vinnes.
Etter åtte år med høyrepolitikk må det nå bli vanlige folks tur.
Ha et riktig godt landsmøte.
VIRKSOMME ORD