Det er godt å se dere! Velkommen til Groruddalen og velkommen til Rødts største landsmøte noensinne!
Trygghet i arbeidslivet, velferdsstaten, at vanlige folk skal ha noe å si. Hadde det ikke vært for fagbevegelsen ville vi stått uten. Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen -- eller arbeiderbevegelsen, som Gerhardsen ville sagt -- er det kjæreste vi har.
Fordi den sikrer vanlige folk trygghet, frihet og verdighet.
Mamma jobba førti år fulltid i barnehage og eldreomsorgen. Hun er blant dem som har bært velferdsstaten vår på sine, etter hvert ganske slitne, skuldre. Da jeg jobba som pleieassistent fikk jeg opplæring av henne: «Tøm søpla på hvert eneste rom når du er ferdig der. Det skal være reint og ryddig for de eldre!» Passa på at jeg gjorde jobben skikkelig.
Mamma er den sterkeste jeg kjenner.
Men også en av de mest sårbare. Ryggen er dårlig, kneet har hun skifta ut to ganger, hun lever med kroniske sykdommer. Jobben gjorde henne nedslitt og utslitt.
Det er folk som mamma som rammes av regjeringas politikk. Når de strammer inn på trygdene. Kutter i pensjoner, sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger.
De sier de gjør det for at folk skal stimuleres til å stå lenger i jobb. Men når ryggen sier stopp, så kan du ikke jobbe mer. Da trenger du en velferdsstat som tar vare på deg.
Derfor har jeg en utfordring til finansminister Siv Jensen: Bli med hjem til mora mi og fortell henne hvorfor det er rettferdig at de uføre skal betale prisen for skattekutt til de rike. Da vil du få noe å bryne deg på!
Arbeiderbevegelsen har vist oss at fellesskap fungerer. Men vi kan ikke ta fellesskapet for gitt. Under velstanden vokser usikkerheten fram. Den generasjonen som vokser opp nå, er den første på over hundre år som kan få det mer utrygt enn foreldregenerasjonen sin.
På grunn av forskjells-Norge.
Der naturressurser som burde tilhøre oss alle, bygger formuer for noen få.
Der hotellkongene bare blir rikere, mens de som rengjør rommene, ikke får en krone i lokale lønnstillegg.
Der direktøren får bedre behandling i helsevesenet enn barnehageassistenten.
Dette er urettferdig. Det ødelegger de delene av det norske samfunnet som vi er glad i. Derfor er kampen mot Forskjells-Norge Rødts viktigste sak. Vi vil at neste generasjon skal arve et mye mer rettferdig Norge, ikke et mørkeblått forskjells-Norge!
Mamma minner meg om hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er. Av hverandre -- og av at det finnes en velferdsstat. Der du får den hjelpa du trenger, også om du ikke er rik. Hadde helsa hennes vært prisgitt størrelsen på lommeboka, så ville det vært dårlig stelt.
Arbeiderbevegelsen har gitt vanlige familier trygghet, frihet, og ikke minst -- verdighet. Muligheten til å holde hodet høyt hevet.
Og der høyrepolitikken lukter sur melk etter seks år i regjering, går samhold aldri ut på dato. Solidaritet skaper sterke samfunn.
Kjære landsmøte, Venstre er Norges mest fagforeningsfiendtlige parti! Sammen med Frp og Høyre skreiv de inn i regjeringsplattformen: «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.»
Dette mener de i en tid der bemanningsbyråer og sosial dumping feier fagbevegelsen av banen i bransje etter bransje.
Da regjeringserklæringa kom til Stortinget, kontra vi. Vi foreslo at regjeringa må legge fram tiltak som øker organisasjonsgraden. Og vi fikk flertall! Derfor må Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande nå jobbe for at flere blir med i en fagforening.
Allerede i 2014 slo vil tilbake mot de borgerliges politikk for midlertidige ansettelser. Over 50 kommuner og fylker landet rundt vedtok å holde fast på den gamle arbeidsmiljøloven, og ikke ansette flere folk midlertidig.
Rødt skal være den sterkeste motkraften mot Siv Jensen og Erna Solbergs politikk for økte forskjeller. Fra Måsøy i nord til Lindesnes i sør, og på Stortinget. Sammen med: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!
*
Tidligere i år besøkte jeg Fellesforbundets største avdeling: Avdeling 5, på Vestlandet.
Sindige industriarbeidere som har vært EØS-avtalens fremste forsvarere. Men nå har de snudd.
Fagforeningslederen fortalte om situasjonen på verftene. Flere hundre sies opp, mens lavtlønte øst-europeere flys inn. Ingen lokalt ansatte i produksjonen. Ingen lærlinger. De fagorganiserte forsvinner.
Rødt vil erstatte EØS med en ordinær handelsavtale, hvor vi ikke er underlagt Brussel. Flere sier vi må utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen. Gjerne det! Men så langt har Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre brukt handlingsrommet til å slippe løs kapitalkreftene. Vi vil gjøre det motsatte.
For det første: Norske arbeidsvilkår skal gjelde i Norge
Det er ingenting solidarisk med import av arbeidskraft på kapitalkreftenes vilkår. Som fører til «euro-orphans», EU-foreldreløse. Hundretusener av barn i Øst-Europa som vokser opp uten foreldrene sine, etterlatt hos slektninger eller søsken. Mor og far har reist dit hvor de får høyere lønn enn i hjemlandet, men lavere enn de fastboende.
Vi er ikke mot arbeidsinnvandring. Men det må skje på fagbevegelsens premisser, på norske lønns- og arbeidsvilkår. Uansett hva Brussel måtte si!
I vinter traff jeg Håkon Brox. En vinterdag, da han kjørte hjem fra jobb til samboer og barn, havna han helt uforskyldt i frontkollisjon med et dårlig skodd, utenlandsk vogntog. Håkon fikk nesten knust venstre side av kroppen. Han kunne ha dødd.
Ramona Lind trodde at hennes første dag i retten ville bli når sønnen, jusstudenten Charlie, skulle føre sin første sak. I stedet ble det som vitne i saken mot vogntogsjåføren som kjørte på Charlie. Charlie overlevde dessverre ikke. Ramona Lind sier hun bærer på et stort sinne mot dem som har makt -- og som ikke har tatt nødvendige grep. Hun sier det ikke bare er vogntogsjåføren som burde straffes, men også transportselskapet som hyrer inn billig utenlandsk arbeidskraft uten utstyr eller kunnskap til å kjøre på norske veier.
Håkon Brox, Ramona Lind, Yrkestrafikkforbundet -- alle støtter kravet om kontroll ved grensene. Og at de ansvarlige må få bøter som svir. Jeg har en beskjed til samferdselsminister Jon Georg Dale: Nå er det på tide at du våkner -- få bort livsfarlige vogntog fra norske veier!
Og så krever vi at norsk kraft skal gå til norsk industri.
Det betyr nei til ACER. Nei til nye eksportkabler av strøm til utlandet ¿ som Skottlandskabelen North Connect.
For et drøyt år siden skulle Stortinget behandle dette. En samla fagbevegelse gikk mot å underlegge Norge EUs energibyrå. Det kokte ute på arbeidsplassene, temperaturen har aldri vært så høy på smelteverkene.
Jeg dro til Sunndalsøra for å møte de tillitsvalgte ved aluminiumsverket. Ordføreren i kommunen var en av 120 Ap-ordførere som gjorde opprør mot Ap-ledelsen og Espen Barth Eides ja til ACER.
Rødt lytta til industriarbeidere og tillitsvalgte. Mellom høye, skredutsatte fjell og smeltehaller fortalte de om verdien av miljøvennlig produksjon av aluminium, på norsk fornybar vannkraft. Og hvordan ACER og mer krafteksport kan øke strømprisene og slå beina under hele industrien.
Arbeiderpartiet vendte ryggen til fagbevegelsen. Gikk sammen med MDG og de borgerlige for EU og ACER. Derfor tapte vi i Stortinget. Men kampen om krafta -- mot EØS -- den fortsetter, med full kraft!
Det fins en sterk, sunn og folkelig motstand mot overstyring og overnasjonalitet. Et forsvar for folkestyret, mot EU. Her i Norge og i land over hele Europa. Vi skal aldri la ytre høyre lede denne motstanden inn på et fremmedfiendtlig spor, som vi så med Brexit. Vi skal rette sinnet oppover, ikke sparke nedover. Derfor kjemper vi mot EUs makt.
Og hvis noen mener vi ikke kan fremme disse tre kravene fordi de strider mot EØS-avtalen, så vil jeg svare at Norge er en suveren stat. At vi skal bestemme selv her i landet, uansett hva EU måtte mene. Det trengs et parti som står opp for arbeidsfolks interesser -- mot EU -- og som tar vare på det fagbevegelsen har kjempa fram -- og det partiet er Rødt!
*
Første gangen jeg spurte de andre partiene på Stortinget om mistillitsforslaget mot justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug, fikk jeg til svar: «Slik gjør vi det ikke her».
Etter hvert skjønte jeg at «Slik gjør vi det ikke her» er et annet uttrykk for politisk handlingslammelse. Så vi fremma forslaget.
Det var aldri ment som et markeringsforslag. Vi trodde det kunne få flertall. Sikre kunne vi ikke være. Men ute blant folk var et stort flertall enig med oss. De høyreradikale var i mindretall.
Og det førte fram. I boka si skriver Listhaug at «Jeg følte meg satt fri». Så får vi se hvordan det går nå som Listhaug er tilbake i ufriheten. Så langt er hun i alle fall hakket mer forsiktig på Facebook.
Rødts arbeid gir resultater, selv med én enslig representant i et storting med borgerlig flertall.
Vi utfordrer gjennom å stille forslag som betyr mye for mange -- som de andre partiene ikke tar opp.
Da Rødt som første parti på Stortinget etter #MeToo foreslo tiltak mot seksuell trakassering, og fikk gjennomslag, skyldtes ikke det at vi var geniale. Det skyldtes i hvert fall ikke regjeringa. Nei, det var takket være den kraftfulle #metoo-bevegelsen som viste at seksuell trakassering og overgrep mot kvinner er et samfunnsproblem. Til alle dem vil jeg si: Takk for at dere tar kampen.
Det Rødt gjør på Stortinget, har Rødt gjort landet rundt i årevis:
I Bergen fikk vi med flertallet i bystyret på å protestere mot Bergensbanen på anbud og EUs jernbanepakke.
I Trondheim har vi fått gjennomslag for at registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av arbeid i Trondheim Havn.
I Stavanger har Rødt samla den rødgrønne opposisjonen om at utesteder som dumper lønningene skal miste skjenkebevilgninga.
Vi har ikke bare godtatt det når ordfører eller rådmann sier at «Slik gjør vi det ikke her». Vi har vist handlekraft.
Det er denne måten å drive politikk på vi har tatt med oss inn på Stortinget. I sak etter sak viser vi handlekraft, at Rødt gjøre en forskjell. Det førte til at Dagbladet kalte meg en «topptrent opportunist».
Topptrent kan jeg ikke skryte på meg. Og en opportunist er en «person som setter øyeblikkelig fordel over prinsipper». Det er vel det siste i verden vi i Rødt gjør. Men ute blant folk har det skjedd noe, som kommentariatet ikke ser. Selv om det ble helt tydelig i stortingsvalget. Alle partiene på høyresida gikk tilbake, det samme med Arbeiderpartiet. De som gikk fram, var partiene som sto for en tydelig, annen politikk enn regjeringa. Og Rødt kom inn på Stortinget!
Det er et ulmende opprør der ute -- mot at forskjellene øker, både mellom by og land, og mellom det store flertallet og den økonomiske eliten. Der de etablerte partiene svikter, går vi inn og fyller tomrommet.
Og så er det liksom sånn at vi går i spissen for kampen mot forskjells-Norge bare fordi det er opportunt? Det er bare tull. Er det ett parti du veit hvor du har -- så er det Rødt. Vi er så prinsippfaste at det nesten gjør vondt! Men aller mest er vi opptatt av forandring. Derfor er Rødt en utfordrer i norsk politikk. Vi er noe annet. Men vi er ikke opportunister. Vi er sosialister. Og mye mer utålmodige enn de andre partiene -- vi vil ha noe gjort!
Da Rødt la fram forslag om kutt i stortingslønna var det ikke en eneste politikere fra hverken Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre eller KrF, som var villig til å ta ordet for lønnsøkninga de skulle bevilge seg selv. Det var stille som i graven.
Kutte i politikerlønna? Ikke bare var det «Slik gjør vi det ikke her». Det var: «Slik snakker vi ikke om at vi ikke gjør her» Men vi gir oss ikke: I Oslo har Rødts gruppeleder Eivor Evenrud fremmet fire ulike forslag for å få ordføreren og byrådet ned fra millionlønn og nærmere de ansatte i kommunen. Over hele landet skal Rødt jobbe for kutt i politikerlønner og færre frynsegoder framover.
De etablerte partiene er sjelden så enige som når de behandler sine egne lønnsøkninger. Bortsett fra det manglende oppgjøret med Libya-krigen på Stortinget tidligere i vår. Her viste ingen av partiene som sto bak den katastrofale beslutningen i 2011 tegn til anger eller lærdom. Den påvist feilaktige krigspropagandaen ble bare gjentatt. «Slik gjør vi det her». Men én ting er endra: Med Rødt på Stortinget er det slutt på enigheten i utenrikspolitikken. Nå er det et parti på Stortinget som taler USA og krigspartiene midt imot!
*
For meg er det viktig at Rødt er et industriparti. Det er tid for en ny industriell revolusjon. Denne gangen må den være miljøvennlig. Og den må være rettferdig.
Rødt har en radikal miljøpolitikk. Det har vi aldri lagt skjul på. Det skal vi fortsatt ha. For vi må stanse de farlige klimaendringene.
Og vi skiller oss fra oljelobbyen på et like viktig punkt: Rødt har en framtidsretta industri- og næringspolitikk.
Vi vil satse på ny industri. Ta i bruk den enorme kompetansen og kunnskapen hos dem som i dag jobber i olja og leverandørindustrien. Dagens oljearbeidere må gå i spissen for framtidas miljøløsninger!
Vi vil styrke fastlandsindustrien med mer videreforedling, lengre verdikjeder. Havvind, hydrogen i skipsfarten, bioøkonomi, skogbruk. Det siste er Finn Olav Rolijordet god til å minne oss på. Alle har et søskenbarn på Gjøvik, sies det, men bare Rødt har varaordføreren der.
Og Rødt vil røre ved noe av det helligste i norsk politikk. Vi vil bruke av oljefondet. Ikke kjøpe handlegater i London, men investere i miljøvennlig industri, teknologi og infrastruktur som sikrer arbeidsplasser og verdiskaping i Norge.
Dette er en viktig forskjell på oss og Arbeiderpartiet. Vi vil ta hele verktøykassa i bruk. Olja er vår viktigste næring. Men vi innser at Norge må ut av oljealderen, og derfor har vi et særskilt ansvar for en industripolitikk som hindrer at arbeidsfolk omstilles til ledighet.
Og så må regjeringa slutte å late som vi kan fortsette som i dag. For det er å vente på en markedsstyrt krasjlanding. Som vi fikk en forsmak på under oljekrisa i 2014. Arbeidsfolk mista jobben i tusentalls.
Torbjørn Røe Isaksen er direktørenes næringsminister. Landets industriarbeidere trenger noen som vil føre en aktiv politikk for industriutvikling og skikkelige arbeidsforhold -- Norge trenger en industriminister!
I flere tiår har det vært mye forskning, utredning og fastsetting av mål for klimapolitikken, men alt for lite handling.
Norge bommer med flere millioner tonn på klimakuttmålet Stortinget har vedtatt. Samtidig trommer regjeringa seg tilfreds på magen.
Titusener av ungdom gikk derfor ut i streik mot manglende handlekraft i miljøpolitikken.
Blant disse sto en gjeng fra Rød Ungdom. På plakaten de holdt sto det: «Vil du høre en vits? En grønn kapitalist».
Rimet var kanskje ikke hundre prosent, men innholdet var midt i blinken.
For vi lever på en klode med begrensa ressurser, men har et økonomisk system basert på evig vekst. Det selskapet som ikke vokser, koste hva det koste vil, taper konkurransen mot de andre. Dette er kapitalismens veksttvang, og den fører til økologisk kollaps. Som FN slo alarm om denne uka.
Så lenge makta over økonomien er så skeivt fordelt som i dag vil storselskapene alltid vinne over klimahensyn. Derfor trenger vi et mye mer demokratisk samfunn hvis vi skal klare å redde klimaet. Derfor er vi sosialister.
*
Også Norge er kapitalistisk. Men gjennom historien har arbeiderbevegelsen sivilisert deler av samfunnet vårt, med sosialistisk politikk.
Men mange partier vil ha vekk denne sivilisasjonen. De vil la bunnlinja styre sjukehusene. Lage butikk av barnehagene. Presse folkestyret tilbake på område etter område.
Rødt står for det motsatte. Sjukehusene må reddes fra foretaksmodellen. Vi vil stå opp for befolkningas helsetilbud -- mot blårussen i helseforetakene. Her i Groruddalen, på Ullevål, i Møre og Romsdal, på Helgeland -- ja, i hele Norges land!
I Tromsø fikk Rødt beholdt renholdet -- de ansatte og kompetansen -- i kommunen, halvert sjukefraværet og spart millioner.
I Bodø fikk Rødts varaordfører Synne Bjørbæk gjennomslag for å si nei til flere kommersielle barnehager. Men da svarte regjeringa: Enten slipper dere til kommersielle med sugerør i kommunekassa, ellers må dere stenge døra for de ideelle også. Derfor tar Rødt kampen for lokaldemokrati og mot velferdsprofitørene videre på Stortinget.
Allerede på 70-tallet var Kragerø en slags foregangskommune -- for privatisering. De satte ut søppeltømming på anbud. Men så fikk Rødt varaordføreren -- Charlotte Therkelsen Sætersdal. Og de tok fellesskapets tjenester tilbake i fellesskapets regi. Mens Frp strittet imot.
Og det er sånn Rødt vil ha det. Vi vil ha profittfri sone i velferden. Fordi felleskassa skal gå til felles velferd, ikke til velferdsprofitørene!
Og velferden skal strekke til overalt -- ikke bare der i landet det er penger å tjene.
Dette ligger i den norske arbeiderbevegelsens DNA. Arbeidsgiverne ville ha billig arbeidskraft til byene. Politikerne ville bygge utdanningsinstitusjoner i sentrale strøk -- og da snakker vi ikke Namsos og Nesna. Men mange tviholdt på dreiebenken, fiskeskøyta og gården. Kampen sto om «lys i husan» og «arbeid der folk bor». Nå ser vi regjeringa sentralisere arbeidsplassene, slå sammen kommunene, strupe overføringene. Og folk som kjemper for sine lokalsamfunn skal åpenbart ikke få levert brev, aviser eller internett lenger. Hilsen regjeringa Solberg.
Før skulle politikken sikre infrastruktur og velferd for alle -- sånn at folk kunne velge hvor de ville leve sine liv. Nå er regjeringas prosjekt å legge Norge åpent for profittjakt og privat berikelse, spesielt i sentrale strøk.
Men vi skal gi dem motstand -- og hva så vi, etter at Rødt ga alt vi kunne i kampen for vannkrafta i vest, og så sto opp for Luftambulanse og beredskap i nord? Jo, da fikk vi vår første meningsmåling med tosifra oppslutning -- i Oslo. Derfor kan vi stolt si: By og land -- hand i hand!
Noen er sikkert mest spente på hva Rødt skal vedta i prinsipprogrammet denne gangen. Jeg vil sitere tidligere Arbeiderparti-formann Reiulf Steen: «Når et parti ikke lenger har et ideologisk ankerfeste, vil det ende opp som partiet Venstre.» Og legge til at det snart er førti år siden Arbeiderpartiet vedtok et prinsipprogram sist.
Vi samles her, mellom 1. mai og 17. mai. Mellom arbeidernes kampdag og nasjonaldagen. Vi skal forsvare folkestyret, lokalt og nasjonalt, mot ytterligere flytting av makt oppover og vekk fra folk. Vi skal også jobbe for mer åpenhet og demokrati -- borgerforslag, folkeavstemninger. Styrke fagbevegelsen.
Vi skal jobbe for et samfunn med mennesker, ikke profitt, i sentrum. Dette er sosialisme for oss. Og nå må Civita og Siv Jensen høre etter: Sosialisme uten demokrati er overhodet ikke sosialisme.
Vi skal aldri gjøre som sosialister i forrige århundre gjorde: Blande seg inn i hva folk tror på, hva de leser, hva de mener. Politikerne skal holde seg unna platesamlinga di og leiligheten du eier. Men kapitalistisk eiendom er noe annet -- for det handler jo om å høste fruktene av andres arbeid.
Et sosialistisk Norge skal derfor ha ukrenkelige rettigheter for enkeltmennesket, som står i en grunnlov og som ingen stemningsbølge eller avstemning skal kunne rokke ved. Men vi vil ikke verne om milliardærenes makt over andres arbeid, over andres livsvilkår, over hele samfunnets utvikling. Vi setter demokrati over kapitalisme, og det er vårt sosialistiske svar.
For fem år sida slo vi ettertrykkelig fast Rødts demokratiske prinsipper i programmet. Men mye var fortsatt ganske krøkkete formulert. Etter behandlinga på dette landsmøtet håper jeg vi kan gå ut til tillitsvalgte og kolleger på jobben, venner og familie, og stolt vise fram våre sosialistiske prinsipper -- på en måte de kan kjenne seg igjen i.
*
Alt for lenge var Rødt et parti nesten bare for spesielt interesserte. Jeg har vært der selv -- reist til Ålesund for å holde møte. To folk dukka opp: Arrangøren -- og meg.
Jeg vil rette en takk til dem som har vært med på denne reisen -- i motvind og høyrevind.
Men skal et parti ha en betydning, må det spille en rolle i hverdagen til folk.
I 2013 -- mitt første valg som partileder -- hadde jeg forberedt fire varianter av talen til valgvaka: Flertall til venstre-, eller høyresida. Rødt på Stortinget -- eller ikke. Det ble den verst tenkelige kombinasjonen.
Og etter valget husker jeg målinger nede på 0,4 prosent. Vi kunne gitt opp, slukka og lukka.
Men jeg var på et slektstreff, hvor en godt voksen kar fra Groruddalen sa det godt: «Det trengs noen som står opp for arbeidsfolk».
Da vi ikke kom inn på Stortinget i 2013, var det lett å miste motet.
Men det fantes jo ikke noe skikkelig alternativ. Det trengtes -- og trengs -- et parti som står opp for arbeidsfolk.
Og heldigvis var valgnatta 2013 asken i sagnet om Fugl Fønix. Rødt har fornyet seg og reist seg. Vi har vist dem.
«Sarkozy ødela ryggen din». «Hollande kvalte deg». «Macron tar maten ut av munnen på deg». Den franske forfatteren Édouard Louis skriver om de politikerne han mener ødela livet til faren hans. De presser uføre til å jobbe, svekker arbeidstakernes rettigheter og kutter i sosialhjelpen.
Han skriver at de herskende klassene kan klage over en sosialistregjering, de kan klage over en høyreregjering, men en regjering ødelegger aldri ryggen deres. Politikken forandrer ikke livet til de herskende klassene på den måten. Mens for andre er det nærmest et spørsmål om liv eller død.
Vår egen regjering fører en politikk som fratar mennesker livsgrunnlaget nærmest over natta. Dere fikk kanskje med dere Debatten på NRK i vår om arbeidsavklaringspengene? KrF hadde sagt ja til å stille, men trakk seg like før, fordi «partiet syns det var best».
En av de som ikke feiga ut, men som stilte i debatten var Elin Marie Jahren. Elin er 40 år. Hun har jobba ti år som fengselsbetjent og som miljøterapeut i rustjenesten. Hun ble trua på jobb, og fikk en yrkesskade på grunn av det. Hun klarte ikke å stå i jobb, og havna på AAP. En dag kom brevet, på DigiPost. Arbeidsavklaringspengene ville opphøre uka etter. Elin gikk fra 3-400.000 i inntekt ned mot det halve. For noen uker siden fikk jeg besøk av Elin på Stortinget. Hun fortalte at hun risikerer å måtte selge leiligheten. Flytte fra gård og grunn. Elin har en katt, og en 9-åring. «Er vi fattige, mamma», spør han.
Andre kan stå igjen med mindre, eller ingenting.
Elin sa at regjeringa snakker om en inkluderingsdugnad, og hevder at de bryr seg om de fattige. Men i realiteten så støter de folk ut. De skyver folk ned i fattigdom.
Høyre og Frp gjør maskene i vårt felles sikkerhetsnett så store at mange faller tvers gjennom.
Så sier arbeidsministeren på TV, til Elin: «Jeg tror helt sikkert at det koster deg ganske mye å stå og fortelle historien din.» Men, Anniken Hauglie, er det noe som koster Elin, er det regjeringas politikk. Som Elin svarte selv: «Jeg går til behandling, men det gir meg ikke penger i lommeboka og mat på bordet». Du blir ikke friskere av å bli fattigere. Derfor er Rødts krav til regjeringa at denne uretten må rettes opp, allerede når revidert budsjett legges fram på tirsdag.
Elin er beintøff. Hun har blitt sosialklient mot sin vilje. Men hun har også blitt medlem i Rødt. Og hun er her i dag. Det er godt å ha deg med på laget, Elin!
Aftenposten var nylig i Ap-bastionen Sarpsborg. Lokfører Kåre Inge Andersen hadde følgende beskjed: «Ap? Det har jo blitt et høyreparti! Jeg meldte meg inn i Rødt.» Osmund Dybedahl, hovedtillitsvalgt i hjørnesteinsbedriften Borregaard, kunne avsløre at også han hadde meldt seg inn.
Det har mange gjort de siste årene. Siden forrige landsmøte har Rødt hatt en medlemsvekst på over 150 prosent! Hjertelig velkommen, både til deg Elin, til Kåre Inge, Osmund og alle dere andre.
Og Rødt går inn i lokalvalget med litt av et topplag, fritt for karrierepolitikere.
Vi har Vivian Jacobsen som er frisør, tillitsvalgt og skal på fylkestinget i Agder for å jobbe for god fagopplæring.
Sofia Rana er kabinansatt i SAS. Hun skal jobbe for et ryddig arbeidsliv og mer makt til arbeidstakerne når Rødt blir større, mye større, enn Frp i Oslo og kan sikre gode politiske gjennomslag i fire nye år.
Stephan Øren er elektriker, styremedlem i LO i industribastionen Årdal og skal stå på fagforeningenes side i kommunestyret.
Hannah Berg jobber i helse- og omsorgsetaten i Fredrikstad, og i høst skal Hannah inn i bystyret.
Rødt skal være et politisk fellesskap for de som får livene sine forandra av politikken. Sammen skal vi jobbe for å forandre politikken igjen.
La oss vinke farvel til de tidligere folkepartiene, de som har lagt igjen det de hadde å bidra med i fortida. For 100 år sida var Venstre et stort, til og med progressivt, parti. Det var da. KrF har også hatt sin storhetstid. Framover spår jeg dem en rolle i norsk politikk på linje med debatten på NRK: Sporløst forsvunnet -- i skyggen av en borgerlig innstrammingspolitikk som rammer vanlige folk.
Vi skal gjøre slutt på politisk handlingslammelse. Slå tilbake tanken om at «Slik gjør vi det ikke her».
Framtida ligger hos grasrotpartier, som består av vanlige folk og kjemper for forandring nedenfra. Et slikt parti vil vi være. Et nytt parti for arbeidsfolk flest.
Rødt er utfordreren i norsk politikk. Vi har kommet for å bli.
Vi skal bygge en folkebevegelse mot forskjells-Norge.
Vi skal bruke kommunene til å bekjempe regjeringas politikk for økte forskjeller -- sammen med fagbevegelsen.
Vi skal flytte den politiske debatten, oppnå resultater OG beholde kompasset og ankerfestet.
Dette skal vi gjøre sammen.
Fordi vi veit at fellesskap fungerer!
Godt landsmøte!
VIRKSOMME ORD