Det er deilig å være liberal, å være en del av en bevegelse som ser lengre enn sin egen nesetipp, som alltid tørster etter fremskritt. Som er frisinnet og åpen. Som sier at vår viktigste oppgave er å skape en grønn fremtid med mer frihet for alle.
I høst står valget mellom to helt forskjellige retninger.
På den ene siden har du Venstre. Sammen med den blågrønne regjeringen så kutter vi utslipp, satser på kunnskap og gjennomfører viktige reformer. Vi vil endre norsk ruspolitikk og vi tar bedre vare på folk på flukt.
Og på den andre siden har du et mangehodet regjeringsalternativ som fremstår ganske uklart, men som i det minste skal ledes av Pompel og Pilt. Eller Støre og Vedum, som de også kalles. Som så gjerne vil reparere, men aldri får det til.
Det konservative valget i høst vil være å stemme på venstresida. Fordi venstresiden har blitt et konserverende prosjekt, som kjemper med nebb og klør mot endringer og som lengter tilbake til fortiden. Vi trenger fire nye år med moderne politikk. En politikk som tar oss inn en ny tid, ikke lengter tilbake til en svunnen en.
En ting jeg husker særlig godt fra valgkampen i 2013, var at alle snakket om at den rødgrønne regjeringen virket som de ikke ville vinne valget. Etter at Jens Stoltenberg hadde styrt landet i 8 år, var det fullstendig idétørke. Det var en regjering som var helt tappet for krefter og som helst ville bevare Norge akkurat som det var.
Sånn er det ikke nå.
Etter 8 år med Venstrepolitikk har vi gjennomført store reformer, vi har kuttet utslipp, vi har gitt elevene mer frihet i skolen, og vi har tatt vare på folk på flukt. Men vi er ikke ferdig. Venstre vil fortsette å forandre samfunnet til det bedre, ikke bare si oss fornøyd med det vi har fått til. Fred er ei det beste, men at man noe vil. Jeg vet hvem min statsministerkandidat er, men jeg registrerer at det finnes to av dem på venstresiden. Uansett om det blir Vedum eller Støre, er én ting helt klart: det er dårlig nytt for Norges klimamål. Mens vi kutter utslipp, når klimamålene og legger fram en klimaplan som tar oss til Parisavtalen -- så er venstresiden aller mest opptatt av å svekke klimatiltakene. Ta ned målene vi har satt oss.
Hadde det ikke hastet så mye med å få ned klimagassutslippene, hadde det nesten vært gøy å se MDG dilte etter Senterpartiet i klimapolitikken de neste fire årene, men det er ikke gøy. Vi har ikke råd til fire oljesvarte år med Vedum som den mektigste politikeren i Norge. Vi trenger Venstre. Klimapolitikken kan ikke settes på pause, og Venstre er garantisten for en politikk som fortsatt kutter utslipp og som omstiller Norge.
Forrige helg avholdt Arbeiderpartiet landsmøte. Blant vedtak om å lete etter enda mer olje i arktis og en strengere asylpolitikk, så diskuterte de rusreformen. Flere tiår med kamp. Tusenvis av overdosedødsfall, og enda flere overgrep fra politiet. En fullstendig mislykket ruspolitikk som er overmoden for forandring.
Likevel sa Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet -- nei.
Og hvis du følger med på vårt landsmøte Støre, vil jeg gjerne si deg et par alvorsord. Nei, rusreformen fører ikke til mer bruk. Den fører til at flere ber om hjelp. Du ventet til siste stund og drepte en reform som skulle redde liv. Se rundt deg, Støre. Hva er det du synes fungerer godt med dagens ruspolitikk? Hvert år dør det over 260 mennesker av overdoser i Norge -- hvert eneste en av de dødsfallene er en stor tragedie. De 260 overdosene gjøres ikke bare av tunge rusbrukere, men også ungdom som ikke våget å be om hjelp.
Straff er det største hinderet for å be om hjelp.
Som da en 15 år gammel jente ringte politiet for å anmelde en voldtekt. Saken ble henlagt og hun fikk i stedet for en bot for å ha brukt cannabis. Eller en gutt fra Drammen som skulle prøve MDMA for første gang, tok alt for mye, men nektet å ringe ambulansen. Livet sto ikke til å redde, og han ble en del av de brutale overdosedødsfallene.
Folk lever ikke feilfrie liv, uansett hvor mye Arbeiderpartiet skulle ønske det. Av og til tar man dumme valg her i livet, men det betyr ikke at de må kastes i fengsel, bøtelegges, eller bøte med livet av den grunn. Jeg vet at hvis jeg noensinne får barn, så vil jeg at de skulle tatt valget om å ringe ambulansen -- helt sikre på at de ville blitt møtt med den helsehjelpen de så sårt trengte.
Arbeiderpartiets nei sender et tydelig signal til ungdommen:
Ber om du hjelp, så risikerer du å få straff.
For hver person man er opptatt av å straffe, blir det vanskeligere for den neste å ringe ambulansen hvis det skjer noe. Arbeiderpartiet skremmer ikke den første fra å bruke, men de skremmer den andre fra å be om hjelp. For mange mennesker er straffen giften som sprer seg i kroppen, som gjør at utenforskapet og problemene blir større og større.
Michelle Muren har vært rusavhengig siden hun var 13 år gammel. Som 14-åring prøvde hun heroin for første gang. Dette er det hun forteller oss: ¿Rusen har for meg vært en måte å orke å leve én dag til, én dag til. På samme tid har det blitt et sakte selvmord. Når jeg tar heroin, kjennes det ut som da jeg var 4 år gammel og gråter og er redd, og mamma kommer og gir meg en klem og sier at alt kommer til å bli bra igjen. Det tok vekk det mentale helvetet jeg har levd i hele mitt liv¿.
Jeg skjønner ikke på hvilket tidspunkt i livet til Michelle Arbeiderpartiet mener straffen gjorde det bedre. I dag hjelper vi med én hånd og slår med den andre. Nå er tiden inne for å hjelpe med begge hender. Det er derfor jeg synes du bør skamme deg, Støre. Ikke på mine vegne, men på vegne av alle de du har sviktet. Alle de menneskene som så til deg i håp om å bli tatt på alvor, men fikk en knyttneve i magen da du sa nei til rusreformen. Du kan stemme konservativt når ting ikke haster så mye lenger, og når det ikke står så mye på spill. Men i høst må du stemme på noe som betyr noe. Noen som vil noe.
Det er derfor jeg velger meg Venstre. Fordi vi ikke løser noe med symbolpolitikk eller ved å tviholde på dagens løsninger. Vi trenger et moderne, liberalt parti som styrer Norge, og som tenker at fremtiden ikke er så verst.
Takk for meg.
VIRKSOMME ORD