Gratulerer med frigjøringsdagen og veterandagen.
I dag er det 76 år siden krigen tok slutt.
Med det begynte også en lengre periode med fred.
En fred som var sårt etterlengtet.
En fred som altfor mange ikke fikk oppleve.
En fred vi aldri kan ta for gitt.
Historien om Falstad fangeleir under krigen vitner om det.
Her satt mer enn 4200 mennesker fra 16 ulike nasjoner i fangenskap.
Sør for fangeleiren ligger Falstadskogen.
Hit gikk over 200 mennesker til sitt rettersted under krigen.
Uten lov og dom siktet menn på dem med ladde våpen.
Var det med sorg i hjertet at fangene tenkte på de der hjemme?
På familien, på kameratene, på det livet som burde og kunne ha blitt levd?
Det får vi aldri vite. For etter skuddene var det taust.
Derfor kan aldri vi være tause.
Det skylder vi dem som en gang levde.
Og de som vokser opp i dag.
Vi kan aldri være tause om verdiene som landet vårt er tuftet på.
Demokrati, menneskeverd og toleranse.
Dette er verdier som kun lever videre dersom vi er villig til å kjempe for det.
I ytterste konsekvens med livet som innsats.
Soldater her hjemme og der ute -- venner og allierte.
I dag hedrer og takker vi alle dem som har kjempet på våre vegne.
De som har vært villige til å ta stor risiko for oss.
For fellesskapet.
Hva får noen til å risikere alt for å hjelpe andre?
Kanskje er det så enkelt som at vi i bunnen bare vil hverandre vel.
At ingen er fri før alle er det.
Jeg har ikke ett klart svar.
Men det jeg vet er at når det røyner på i dette landet.
Så kommer vi sammen.
Vi stiller opp for hverandre.
Vi tar vare på hverandre.
Det har vi sett under kriser og krig før.
Og nå sist under denne pandemien.
I dag feirer vi friheten.
En frihet bygd av dem som kom før oss.
Og forsvart i generasjoner.
Sånn at Norge kunne leve videre som et demokratisk land.
Til alle veteraner. Unge som gamle.
Til alle som kjemper mot krig og urett og for fred og frihet.
Til alle dere som står opp mot urett her hjemme og der ute.
Som frie mennesker i et fritt land er vi dere takknemlige.
Kjære alle sammen, tusen takk.