Nyttårstale

Kjære landsmenn,

Ved dette årsskiftet er det kanskje naturlig å begynne med å nevne at året 1965 ga grunnlag for regjeringsskifte i vårt land. Folket har talt gjennom valg, og den nåværende regjering har sin parlamentariske basis i et flertall i Stortinget, bestående av fire samarbeidende partier.

Regjeringsskiftet foregikk uten dramatikk, og heller ikke med de markante problemer på det personlige plan som vi kjenner fra enkelte andre regimer. Denne selvfølgelige enkelhet, som er karakteristisk for vårt folkestyre, er ikke noe dårlig særpreg.

Men skiftet har gitt grunnlag for kommentarer og spekulasjoner, som seg hør og bør i et demokrati. Det har blant annet vært sagt at denne regjering går til dekket bord. I et samfunn i vekst går ingen regjering til dekket bord. Heller ingen enkelt generasjon har krav på eneære i å ha bygget dette landet. Nei, det har skjedd ved innsats fra de mange, uansett politisk oppfatning. - I tråttugt slit, tyngre før enn i dag.

Det kosta tusund år 
i kav frå vår til vår 
... 
fyrr me vart fri.

La oss aldri glemme det, når vi skal forvalte den arven som skal føres videre til kommende slekter. Dette gjelder hele vår kultur. Og det gir oss kanskje en nøkkel til bedre å forstå de vanskene de har å overvinne, de folk som i dag banker på og ber om frihet og råderett over sin egen lagnad.

For oss som folk var det en lykke at kampen for nasjonal selvstendighet og for folkestyre gikk hånd i hånd. Det har ført til at de nasjonale og demokratiske tradisjonene er blitt så sammenvevet at vi kjenner dem som ett. De utgjør for oss en ubrytelig sammenheng. Og med disse tradisjonene skal vi tømre byggverket videre, og de skal binde oss sammen når det røyner på.

Men samtidig blir vi hver dag minnet om at teknikken gjør verden mindre, og at verden er én. Det er ingen begivenheter sin er for fjerne for oss lenger. Og den samme teknikken har gitt menneskene verktøy i hendene til uanede muligheter i godt, men kanskje også i vondt. Derfor frykter det enkelte menneske krig mere intenst i dag enn før. Det er som James Reston har sagt: "Det første offer i enhver krig, er den sunne fornuft, og det annet er den frie, åpne diskusjon." Det vi håper på, er at tross alt må fornuften seire.

[...]