Når vi i dag er samlet rundt tidligere statsminister Kåre Willochs båre, er det for å hedre minnet om en person som etterlater seg dype spor.
Få har preget norsk samfunnsdebatt mer gjennom det siste halve århundret enn Kåre Willoch.
Fra den gang han ble valgt inn som yngste representant på Stortinget i 1957 - og helt frem til våre dager.
Han ledet Høyre til det beste resultat i moderne tid, og dannet i 1981 den første rene Høyre-regjeringen på mer enn 50 år. To år senere ble den utvidet til en borgerlig flertallsregjering.
Kåre Willoch ble tidlig Norges viktigste konservative stemme.
Med sitt tydelige ideologiske ståsted var han stemmen for å sikre maktspredning: Mer makt til folk flest, og mindre statlig styring.
Det var også dette ideologiske ståstedet som var grunnlaget for reformene han gjennomførte. I dag huskes han som statsministeren som åpnet Norge.
Lukkeloven ble til en åpningstidslov. NRK-monopolet ble til mediemangfold. Han la til rette for at flere kunne eie sin egen bolig. Og han tok det første steget mot å etablere Oljefondet gjennom opprettelsen av SDØE.
Og kanskje er det fordi han forandret Norge på en måte som har stått seg siden, at også nye generasjoner med Unge Høyre-medlemmer så opp til Kåre Willoch.
Hans samfunnsengasjement var bredt og dypt.
Det ser vi på bredden i de reformene han gjennomførte. De store endringene han fikk til på ulike områder. Og på titlene på bøkene han skrev.
Bredden i engasjementet hindret likevel ikke at han også kunne overraske med sin analyse av aktuelle politiske spørsmål - eller med sitt engasjement for miljøvern eller for palestinernes rettigheter.
Willoch var alltid opptatt av sammenhengene i politikken og økonomiens bærekraft. Lenge før det siste ble et moteord.
Helt til det siste var han intellektuelt nysgjerrig og benyttet gjerne anledningen til å gi gode råd og innspill.
Barnefamilienes kår var et av mange temaer han brant for, og som han aldri lot oss glemme.
Willochs analyser var sylskarpe, men formen alltid elskverdig. «Sterk i innhold, mild i form» var en leveregel han alltid selv fulgte.
Gjennom årene vokste han inn i rollen som «elder statesman», respektert og verdsatt på tvers av tradisjonelle skillelinjer, partigrenser og generasjoner.
Betegnelsen «hele Norges kloke bestefar» treffer godt.
Deltagelsen i Tysklandsbrigaden som ung mann, herunder oppholdet i Tyskland under Berlin-blokaden, gjorde sterkt inntrykk på ham og var med på å forme mye av hans tenkning om sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Ikke minst viktigheten av norsk forankring i den vestlige alliansen, og betydningen av å behandle den slagne fiende med verdighet.
Oppholdet ga ham samtidig gode tyskkunnskaper og evnen til senere å kunne gi intervjuer på flytende tysk på tysk TV.
Willoch markerte seg utenfor landets grenser.
Det var nerve i møtene i Nordisk Råd gjennom 1970- og første halvdel av 1980-årene da Willoch krysset klinge med sosialdemokratenes Olof Palme.
Fra 1987 til 1989 var han leder av International Democrat Union, den globale sammenslutningen av konservative og kristeligdemokratiske partier.
Nerve ble det også da norsk politikks fremste konkurrenter på 1980-tallet røk sammen i de legendariske Gro-Kåre-debattene.
Tonen i debatten kunne være skarp, men det var ingen tvil om den gjensidige respekt.
Willoch tilhørte norsk politikks elitedivisjon gjennom mer enn en mannsalder.
Men han var også en familiens mann, som la stor vekt på å komme hjem til sin daglige middag med Anne-Marie og sine tre barn. I dag minnes også hans syv barnebarn en kjær bestefar.
Vi lyser fred over Kåre Willochs gode minne.
VIRKSOMME ORD