Landsmøte, partifeller
Hva er viktigst for Arbeiderpartiet, for sosialdemokratiet? Folket selv er viktigst. Demokrati og folkestyre er grunnlaget for vår oppslutning og vår makt. Et sterkt lokalt folkestyre er avgjørende for en sosialdemokratisk bygging og utvikling av samfunnet. Derfor er dette valget til høsten så viktig.
Våre ideer om rettferdighet og fellesskap står sterkt i Norge. Det er ingen selvfølge når vi ser oss rundt i Europa. Hvorfor er det da slik. Fordi verdiene er forankret i lokalsamfunnet, og fordi arbeidet i kommunestyrene er en del av en lang politisk tradisjon. Dette er en del av en over hundre år lang historie som har gjort partiet vårt til et av Europas sterkeste sosialdemokratiske partier.
Det valget vi nå står overfor, gir oss nye store utfordringer. Bare ved å styrke våre posisjoner i kommuner og fylker kan vi fullt ut nå målene om et mer rettferdig samfunn. Et samfunn som bygger på fellesskapet. Et samfunn hvor alle er med og ingen står utenfor. Derfor skal vi ved valget styrke sentrum-venstre kraften fra Storting og Regjering ut i kommunene. Samtidig skal valget være en del av plattformen for vårt arbeid fram mot en ny valgseier også i 2009.
Vi bærer alle på en historie.
Noen av disse historiene er fra en annen tid, da pengemakten styrte og det ikke var plass til alle i samfunnet.
Det er historier om manglende fødselspermisjon, om hardt arbeid, og lite ferie. Nesten fra handa til munn. Men også om den første i familien som fikk ta utdanning. Om den første bilen, og om turen til utlandet. Til Syden.
Slike historier er små deler av det norske samfunns moderne historie:
I all hovedsak er Norge et samfunn som nå er bygget på våre verdier: Frihet, likhet, solidaritet og demokrati. I tre generasjoner har vi fått tillit fra folk til en politisk utvikling som, til tross for at vi fortsatt har utfordringer, har dette bidratt til av vi er et av landene i verden med best levekår og god økonomisk vekst og minst forskjeller.
Men spørsmålet som stilles for sjelden er: Hva bygger dette grunnleggende på?
Svaret er: At alle er med, og at alle skal med.
Det er en del av den norske folkesjela at alle skal være med, og at det ikke skal skapes unødvendige forskjeller. Markedsmakt og pengemakt skal ikke overstyre folkemakten.
Verdiene sitter i ryggmargen på det norske samfunnet nå. Alle er med og dere har merket hvordan det nå spontant reageres på at noen blir behandlet dårligere enn andre. Hvordan samfunnet ikke godtar at den lille mann eller kvinne faller utenfor, eller at noen brisker seg for mye på andres bekostning.
Det er dette som gjør at:
- Alle foreldre i nabolaget leier sine barn første skoledag, til samme skole.
- De som bor i byen og de som bor på landet går fritt turer i den samme fantastiske naturen.
- Den som har bodd i blokk sitter side om side på eldresenteret med de som har bodd i villa.
Vi har verken enerett eller opphavsrett til vårt verdigrunnlag. Men vi har kommet langt i å verne disse verdiene i Norge. Derfor er det riktig å si, at det nå knapt finnes noe norskere enn Arbeiderpartiets verdier.
På forrige landsmøte sa jeg at Bondevik-regjeringen simpelthen måtte fjernes. Det gjorde velgerne. Hvorfor: De avviste høyrepartienes filosofi: At samfunnet er bra, selv om det ikke er plass til alle rundt bordet.
Budskapet til Erna Solberg var at svekkede fellesskap og mer privatisering er bra for folket. Mer for hver krone, sa hun og sulteforet kommunen slik at barnehageutbygging bremset opp, og det ikke ble utvikling i eldreomsorgen.
Hva hører vi nå? Bare den store stillheten. Ikke et ord om privatisering. Og ingen høyrestyrte kommuner, inklusive de der Fremskrittspartiet har ordføreren, har sendt tilbake en krone av de fantastiske 13 milliarder vår regjering har styrket kommuneøkonomien med. Så de kunne brukt 13 milliarder til skattelettelser, slik de faktisk lovet og gikk til valg på. De hadde intet lært.
Hvorfor har de ikke gjort det? Hadde de gjort det, hadde det i det minste vært en respektabel logikk i høyresidens politikk. Hør: Høyrepartiene driver med et systematisk politisk dobbeltspill. Derfor gjør de det ikke. Derfor den store stillheten.
De sier: Fellesskapet står i veien for deg. Men de forsvarer aldri eller forteller aldri hva svekkede fellesskap vil bety: Reduserte muligheter til å leve et trygt liv i et trygt samfunn.
Det er dette kommunevalgkampen, og valget til høsten handler om.
Partifeller: Som i 2005. Vi skal vinne! Vi skal slå dem.
Jeg sier: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!
Også denne gangen skal vi vinne sammen med fagbevegelsen. Det er også her vi henter styrken til å kunne sikre arbeidstakernes rettigheter i dette landet. Gjør oss til arbeidstakernes parti.
- Beskyldes for å være udemokratisk, skjedde ikke engang under Libertas tid
- Formålet er å svekke venstresiden, er et angrep på arbeidstakerne
- Hovedavtalen fra 1935. 62 år!
- Programformuleringen, prinsipp og handlingsprogrammet 2005-2009, til FrP om hovedavtalen:
Fremskrittspartiet mener at sysselsettingen i hovedsak må konsentreres om verdiskapende arbeid. Et fritt arbeidsmarked fungerer ikke godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i den enkelte bedrift. Et slikt system vil bidra til at mange bedrifter kan unngå konkurs i nedgangstider fordi det også vil være i de ansattes interesse å bidra til dette gjennom midlertidige endringer av lønns- og arbeidsbetingelser.
- Om korrupsjon
Oppgaven nå er å forvalte seieren. Forstå hvorfor vi vant. Og at sosialdemokratiets styrke i fremtiden avhenger av om vi er bærere av vår ideologi i Stortinget, Regjeringen og i kommunestyrene. Der oppgaven er å styre samfunnet. Ikke administrere det.
Jeg inviterer til enighet. Skal vi gjøre dette landsmøtet til starten på en utvikling av kommunepolitikken slik at politikken bestemmer mer og administrasjonen mindre?
Som Jens sa: Vi er samlet. Det gir oss en unik mulighet til å styrke partidemokratiet.
Meninger skal brytes. Vår organisasjon, skal være tydelig demokratisk, åpen og med evne til å løfte inn nye saker. Forrige gang ba vi om støtte til å slå pengemakten tilbake. Denne gangen må vi også bruke all vår styrke til også å slå tilbake populismen.
Regjeringssamarbeidet på riksplan er vellykket. Med dette samarbeidet har vi fått tydeliggjort de store forskjellene som er mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.
Vi har lykkes i å prioritere fellesskapet, og vi bruker de store pengene på de store oppgavene.
Men regjeringens arbeid for å bygge ut velferden er avhengig av at vi også i kommunene har politikere som vil satse på fellesløsningene.
Da må vi velge samarbeidspartnere som også prioriterer dette. Regjeringssamarbeidet forplikter. Her er det selvsagt store lokale forskjeller og til syvende og sist må konstellasjonene avgjøres lokalt. Men jeg inviterer landsmøtet til å si at et samarbeid med SV og SP lokalt - som vi gjør i regjering - er naturlig. Gjerne med KrF og Venstre i tillegg. Disse støtter også velferdssamfunnet. I noen kommuner står de rød/grønne partiene mot hverandre. Det må de gjøre der. Det står ikke i motsetning til at vi har en overordnet strategi.
Men så sier jeg: Det er politisk høyst unaturlig å ha noe som helst med Fremskrittspartiet å gjøre.
Den politikk Fremskrittspartiet representerer skal vi ikke hvitvaske.
Hvorfor? Fremskrittspartiet er landets klart mest sentralistiske parti. De vil svekke lokalpolitikk og bygge sentrale statlig byråkrati på kommunenes viktigste områder. Det som skaper nærhet i lokalsamfunnet. De innfører stykkprisfinansiering i skolen og skal overlate eldreomsorgen til trygdekontorene. Barnehagetilbudet skal erstattes med en sjekk. Dette betyr at de tyngste oppgavene i kommune-Norge skal overlates til statlige byråkrater. Når vi i tillegg vet hva partiet mener om offentlig kultursatsing og om at folk stort sett skal får bygge hva de vil hvor de vil, så fjerner de i realiteten hele eksistensberettigelsen til kommunene. Fremskrittspartiet vil svekke lokaldemokratiet. Visstnok er de også mot statlig byråkrati. Men det der får de forklare selv!
Husker dere eksempelet Farum kommune i Danmark. Kommunen FrP trakk frem som et utstillingsvindu for sine løsninger, konkurranseutsatte aldershjem og hjemmehjelp. De solgte skoler og en svømmehall, og sågar rådhuset, og så leide de det tilbake igjen. Det ble innført servicegarantier for innbyggerne. Det gikk godt en stund, og så kom tilbakeslaget. Kassen gikk tom og kommunen sliter med stor gjeld. Innbyggerne betaler nå regningen med høyere skatter. Folk flytter fra Farum nå, dersom de får solgt eiendommene sine. Norske lokalpolitikere reiser ikke lenger på studietur til Farum. Fra Carl I. Hagen hører vi: Intet.
Nå kommer det noe alvorlig. Fremskrittspartiet representerer også en ny politisk kultur.
Fremskrittspartiet representerer pengemakten.
Deres politikk, handler aller mest om å sikre de rikes penger.
De sier ikke, som vi, at folk er folk. At alle skal med.
Det har de aldri gjort
Vi har hørt det i årevis: FrP mener det er greit å stenge noen grupper ute: Enslige forsørgere, samer, miljøforkjempere, feminister og selvsagt innvandrere.
De er veldig tydelige på hvem de er mot. De stigmatiserer enkeltgrupper for å skape unødvendig konfliktlinjer for å tjene stemmer. Sier at de er misforstått når de blir tatt på det. Spiller forurettet: "Vi sier jo bare hva folk mener".
Da sier jeg: Nei. Dette mener ikke folk. 78% stemte ikke FrP. Flertallet stemte rød-grønt. Det er i det minste også folk. Det burde Fremskrittspartiet respektere.
"Å møte FrP er vanskelig, særlig lokalt. Her hos i vår kommune", Hører jeg noen si.
Fordi det er vanskelig vil jeg på et punkt i denne talen være personlig. I hvert fall politisk personlig. Å alltid finne nerven i egen tid, er vanskelig. For første gang i Arbeiderpartiets historie står vi foran en valgkamp hvor det største opposisjonspartiet er et høyreradikalt parti. Jeg ber om at jeg får slippe, at jeg om noen år må tenke på at vi gjorde en avgjørende feil, da vi ikke tok konfrontasjonen med Fremskrittspartiet tidsnok.
Vi kan ikke lenger godta at det er andre politiske spilleregler for Fremskrittspartiet enn for Arbeiderpartiet.
Vi godtar ikke en politisk kultur, der det er greit å skifte standpunkt fra øyeblikk til øyeblikk, for å sikre den støtten som er nødvendig for å øke urettferdighetene. Har dere sett hva som nå har skjedd. Fremskrittspartiet støtter nå vårt forslag om klimakvoter. På deres siste landsmøte avviste de Kyotoavtalen.
Vi må stoppe en slik kultur .
La oss ta dette oppgjøret nå.
Vi ser tydeligere og tydeligere en todeling i norsk politikk. Sentrum/venstresiden er samlet. Vi står overfor ei høyreside i norsk politikk som er splittet. Men som helt sikkert kommer til å samle seg igjen før neste stortingsvalg. Det vil de gjøre på et nytt grunnlag, hvor ytterste høyre får mer innflytelse, og vil dra politikken i tydelig mer liberalistisk retning.
Derfor må vi også ta oppgjøret med den samlede høyresida nå!
I dag styrer høyresiden mange av våre største kommuner sammen.
Vi vil at alle skal behandles likt, og at alle skal ha plass. Dette er en utfordring å få til, som det slites med i mange kommuner. Med høyresidens sjekkheftepolitikk blir dette enda verre. I Oslo påstår høyresidens byråd at de har avskaffet sykehjemskøene. Men det er fordi folk ikke får lov til å stå i kø! Inntak til sykehjemmene er søknadsbasert etter en medisinsk vurdering, som i praksis fører til at terskelen for å få plass er altfor høy. I fjor fikk 278 eldre avslag. Tenk på hvilken underskog av problemer dette representerer for de eldre og de pårørende, når en ikke får ro og trygghet på sine eldre dager. Dette er høyrepartienes utstillingsvindu.
De har forsøkt å selge ut arvesølvet i energiselskapene, og de har gjort hele kommunen om til et kvasimarked som gjør at kommunale virksomheter må bruke energien på å sende fakturaer til hverandre i stedet for å samarbeide.
Høyresidens kommuner - med Oslo og Bergen i spissen - sørger for at vi ikke greier full barnehagedekning i år til tross for tidenes satsing fra regjeringens side. Denne samlede høyresiden vil være vår viktigste motstander ved valget. Og vi skal bruke vår energi på å vise at det er stor forskjell om man stemmer til høyre eller til venstre. I Trondheim er målet om full barnehagedekning nådd.
Vi står overfor en utfordring som angår hele samfunnet, og som angår kommunevalget. Det handler om demokrati og klassekamp.
Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør over 365 000 personer: Noen har nylig ankommet landet på flukt fra krig, mange er gift med norske statsborgere, mange er født her, andre har bodd og arbeidet i landet over tretti år. Slike historier er små deler av det norske samfunns nye historie.
I hele vår historie har vårt mål vært å heve arbeiderklassen fra armod til velstand, og det har vi langt på vei lykkes med.
Vi er nå i ferd med å se fremveksten av det som kan bli en ny underklasse i Norge.
Jeg ber landsmøte om nå å slutte seg til:
Arbeiderpartiet sier et klart JA til det flerkulturelle Norge. At det er bra for Norge.
Det er en ønsket utvikling, at vi får et mer mangfoldig samfunn og alle skal med.
Dette sier vi fordi det har en egenverdi. Mennesker som kommer hit skal bli godt mottatt og får ta del i den friheten, likeverdigheten og solidariteten som skal gjelde for alle mennesker.
Det er bare dersom vi er helt tydelige på dette, at vi kan også kan løse særlige problemer.
Innvandrere er overrepresentert blant fattige. Mange med minoritetsbakgrunn får ikke jobb, eller har dårlig betalte jobber. En ser at mange unge dropper ut av skolen. Noen oppgir håpet om å få være med: Få lov til å bruke sin arbeidskraft og kunnskap. Ikke-vestlige innvandrere som gruppe har dårligere helse enn befolkningen som helhet.
Vi må forhindre en slik utvikling. Og det er bare vi som kan lede an i denne kampen. Setter ikke vi oss i spissen for den flerkulturelle utviklingen, vil ingen gjøre det. Det er en klassekamp som må være like naturlig for oss å bekjempe som tidligere tiders klassekamper. Det er vår ideologiske og (forbannede) historiske plikt.
Hvilke verdier skal så ligge til grunn for det norske flerkulturelle samfunnet?
Norge har et unikt utgangspunkt for å bygge et felles verdimessig grunnlag, fordi vi har sterke fellesarenaer, i kommunene, i landet. Det er ønsket deltakelse på alle samfunnsarenaer:
Universalnøkkelen til deltakelse er arbeid. Denne oppgaven må nå løses.
På samme måte som vi har kjempet mot reaksjonære krefter i det norske samfunnet tidligere, skal vi også kjempe mot reaksjonære krefter i innvandrermiljøer. Vår kamp mot det reaksjonære gjelder uavhengig av etnisk bakgrunn. Likestilling for innvandrerkvinner og homofile, er stadig aktuelt. Vi vil kjempe mot kulturer som hindrer likestilling, og tar krystallklart avstand fra overgrep mot disse grunnleggene verdiene. Vi aksepterer det rett og slett ikke.
Valgkamp for oss handler om å mobilisere flere sosialdemokrater til komme til valglokalet å stemme, og å få flere sosialdemokrater til å stemme Arbeiderpartiet.
Derfor skal vi fokusere på de velgerne som står nærmest oss:
Vi skal drive en MOBILISERINGSVALGKAMP FOR VÅRE KJERNEVERDIER
Når vi spør om folk ønsker en sosialdemokratisk eller borgerlig samfunnsretning, ønsker flertallet seg mer sosialdemokrati. Det er disse vi må mobilisere opp fra den røde sofaen og inn i stemmelokalene. Vårt beste redskap for å få mobilisert velgerne, er å forankre vårt budskap:
Skolen er ikke bra nok. Flere tusen eldre får ikke den omsorgen de fortjerner, og fremdeles blir folk plassert på gangen i norske sykehus. Arbeidslivet er blitt tøffere for andre. Noen kan ta ut store overskudd, mens andre strever for å vå hverdagen til å henge sammen. Arbeiderpartiet vil gjøre noe med dette. Vi vil ha et samfunn som tar vare på alle, der alle er med. Hvor vi løser de viktigste oppgavene sammen, og i fellesskap. Vi vil gjøre fellesløsningene bedre, fremfor å privatisere og sette omsorg på anbud. Vi vil satse på samarbeid fremfor konkurranse. Vi vil bygge ut velferden fremfor å gi skattelettelse.
Kommune - og fylkesvalget 2007 blir en lokal valgkamp med nasjonal betydning. Målene vi setter oss: At alle som trenger det skal få en verdig omsorg. At alle som trenger det skal få barnehageplass. At vi skal få en bedre fellesskole med flere lærere og bedre kvalitet i undervisningen.
Arbeiderpartiet er arbeidstakernes parti, og vi skal være garantisten for de svakeste.
Det politiske oppdraget handler om å ivareta folks hverdag og framtid.
Å være kandidat for Arbeiderpartiet er å være folkets ombud. Det er å være en drivraft for å utvikle samfunnet til et enda bedre samfunn.
Derfor skal vi alltid minne hverandre om at kraften til forandring ligger i samfunnskritikken. Evnen og motet til å utfordre systemene når de ikke fungerer for enkeltmennesket.
Kanskje er dette vanskeligere for oss som har stor erfaring med styring?
Jeg tror hver og en av oss trenger å tvinge seg selv til å se kritisk på det samfunnet vi ofte leder, se manglene, lytte til opplevelsene av det som ikke er bra i ordninger vi selv har innført.
Vi vinner valget når våre kandidater tar ombudsrollen på vegne av Arbeiderpartiet.
Folk kan velge Arbeiderpartiet i alle landets kommuner, med unntak av to: Bjarkøy i Troms, og Modalen i Hordaland. Vi stiller 422 "rene lister", og 7 "felleslister". I alle lokalsamfunn har altså velgeren mulighet til å velge sosialdemokratiet. Det som gjør dette mulig er våre kandidater, våre tillitsvalgte og våre medlemmer.
Jeg har sagt at sosialdemokratiet, det bygger på verdien av at alle er med. Derfor er det viktig også at vi har et mangfold av kandidater. Økt fornyelse har en egenverdi. Vi har arbeidet for kvinnenes inntog i politikken. Dette valget skal bli et "kvinnevalg".
Halvparten av ordførerkandidatene i Hordaland er kvinner. I Buskerud er 9 av 20 ordførerkandidater kvinner. Sist var det null. 0,0. Sogn og Fjordane Arbeiderparti var vårt første fylke som hadde halvparten kvinner og halvparten menn på alle sine lister.
Og for at vi skal møte velgerne godt, skal det selvsagt skoleres:
TOPP skoleringer skal utfordre 900 1 - og 2. kandidater.
JUBEL samlinger skal inspirere nesten 2000 valgmedarbeidere
I tillegg kommer LOKALE valgkampskoleringer for kandidater i kommuner og regioner over hele landet.
Vi skal gjøre hverandre gode, vi som er på samme lag.
Vi skal gjennomføre en grasrotkampanje. Det er en høy ambisjon.
Vi skal snakke med - ikke til folk. Ikke vinne debatten, vinne stemmen.
Vi skal ut der våre velgere er - de skal ikke måtte komme til oss.
Vi skal målrette vår kommunikasjon til de viktige velgere i de riktige områdene. Vi skal gå dør til dør i tettbygde strøk.
Da vinner vi tillit!
Da vinner vi tilslutning!
Da vinner vi kommune - og fylkestingsvalget!
Da vinner vi fremtida!
VIRKSOMME ORD