Min visjon for Norge

Kjære høyrevenner,

Min visjon for Norge er et samfunn med rom for hvert enkelt menneske og hvert eneste menneske; et samfunn med større frihet, mer ansvar og flere muligheter - for alle: for dem som har falt utenfor arbeids- og samfunnsliv og som trenger og fortjener en ny sjanse til å komme tilbake, yte og bety noe for andre; for dem med gode ideer som kan bety suksess for den enkelte og bety noe i hverdagen for resten av oss; for dem som trenger ekstra hjelp, støtte og omsorg i livet; for dem som står på hver eneste dag, på jobb, hjemme og i fritiden, for å skape sin egen fremtid og for å gjøre en forskjell i andres.

Jeg vil ha et samfunn med muligheter - ikke bare for noen - men for alle!

-o-

Vi søker ikke makt for maktens skyld. Vi vil ikke styre for styringens skyld. Vi skal lede landet etter en ny kurs som gir mer frihet og større trygghet for enkeltmennesker og familier; en ny kurs som gir større rom for mangfold og egeninnsats; en ny kurs som skaper et samfunn der offentlig hjelp og støtte ikke er en erstatning for - men en forlengelse av - personlig ansvar og omsorg for våre nærmeste og våre medmennesker. Derfor søker vi makt, derfor skal vi vinne valget!

-o-

Kjære venner,

Verden endrer seg raskere og mer omfattende enn noen gang før. Millioner av mennesker løftes ut av fattigdom og elendighet hvert eneste år. Teknologi utvikles og spres i rekordfart.

Jeg husker da Universitetet i Bergen, for bare noen få år siden, jobbet hardt for å få IBMsenteret - en enorm superdatamaskin til mange millioner som trengte et helt rom for å få plass. Nå får du den samme kapasiteten med fem Playstation 3-maskiner som du gjorde med den ene store supermaskinen.

Jeg husker da mobiltelefoner kostet en månedslønn og ble levert i en koffert. Nå kan du ringe med en i-pod og spille musikk med en telefon.

Vi er vitne til en global revolusjon.

For mange mennesker betyr det nye muligheter, personlig fremgang og større trygghet. For noen vil en verden som endrer seg raskere og mer omfattende enn før oppleves som mer usikker og utrygg - også her hjemme.

Men den største utfordringen er at millioner av mennesker fremdeles er fanget i dyp fattigdom og nød. Sykdom, elendighet og plutselige dødsfall er en del av deres hverdag - enten det skyldes krig eller vanstyre.

Millioner av mennesker, i land som Zimbabwe, Burma, Hviterussland, Kina og Vietnam, er fratatt grunnleggende menneskerettigheter.

I 2004 besøkte jeg en flyktningleir i Thailand, på grensen til Burma. Det var en leir som var laget for 1200 mennesker. Da jeg besøkte leiren bodde det 40.000 mennesker der - noen av dem var tredje generasjons flyktninger i akkurat denne leiren. Et sånt besøkt gjør noe med dine egne minner, men tenk hva det gjør med de som bor der hele livet.

Vi har en plikt til å hjelpe alle mennesker som er fratatt retten til et liv i frihet, verdighet og selvrespekt. Vi vil alltid kjempe for at menneskerettigheter ikke skal være et privilegium, men en selvfølge!

I mange u-land ligger nøkkelen til fremgang i det Høyre alltid har kjempet for: Demokrati, eiendomsrett, rettstat, kunnskap og innovasjon, markedsøkonomi og rettferdig handel.

I disse konservative verdiene og virkemidlene finnes veien til økonomisk og sosial utvikling - ikke bare for u-land, men også for oss!

Vi må bidra med bistand. Det bekjemper og forhindrer den akutte nøden - matmangel, dårlig tilgang på rent vann, sykdom og epidemier.

Vi må bidra til å bygge stabile demokratier, nedkjempe korrupsjon og jobbe frem gode styresett.

Men dette er langsiktige prosjekter som vil slå feil, hvis ikke landene samtidig oppnår økonomisk fremgang.

Hvis verdens fattige skal oppleve frihet fra undertrykkelse, nød og fattigdom må vi gi dem en plass i markedsøkonomien og verdenshandelen, la dem ta del i globaliseringen. Hvis vi skal løfte land og nå millenniumsmålene må vi stille oss solidariske:

Vi må handle mer med u-land og beskytte oss mindre mot u-land. Vi må gi verdens fattige en reell sjanse til å tilby sine varer til anstendige vilkår på våre markeder.

Slik gir vi fattige mulighet til å hjelpe seg selv!

Slik skaper vi utvikling, vekst og fremgang!

Slik skaper vi en tryggere og mer rettferdig verden for alle!

-o-

I Høyre er vi fremtidsoptimister.

I store deler av verden har medisinske fremskritt utryddet sykdommer som tok livet av tusener og plaget millioner.

Verdens land klarte å nedlegge et globalt forbud mot de skadelige KFK-gassene som var i ferd med å bryte ned ozonlaget.

I EU har 27 land funnet sammen i fred og demokrati på et kontinent som gjennom flere hundre år var preget av krig og konflikt.

Og vi vet alle at Norges plass er side om side med våre venner i EU!

Teknologi har gitt store deler av verdens befolkning en bevegelsesfrihet som tidligere var forbeholdt noen få - og stadig beveger vi oss hurtigere, mer effektivt, mer miljøvennlig.

Lyden av et fransk hurtigtog som reiser i 570 km/t; det er lyden av fremgang!

Husker dere 70-tallet? Da noen mente at fremgangen måtte begrenses hvis verden skulle bestå? Og meldte seg inn i reaksjonære bevegelser som hevdet at nullvekst og redusert levestandard var løsningen for fremtiden?

Det er ingen grunn til å la pessimistene styre fremtidsdebatten.

Vi tror på fremskritt; på mangfoldets makt og menneskenes oppfinnsomhet.

Det høres ut som en trosbekjennelse - og det er det også.

Vi må møte fremtiden med åpne armer og nye ideer. Vi må finne trygghet i kunnskap, teknologi og innovasjon. Vi må samarbeide med andre land for å finne felles løsninger på felles utfordringer.

Forandring trenger ikke å være slutten på noe godt. Det kan like gjerne være starten på noe bedre.

Det gjelder ikke minst i møte med en av de største utfordringene menneskeheten noensinne har stått overfor - et klima i radikal endring.

En bergenser skjønner alvoret i klimaendringene når vi får høre at Bryggen kan bli stående under vann. Vi har ingen planer om å bli Nordens Venezia!

Temperaturen kan øke med så mye som 6 grader i løpet av de 100 årene vi har foran oss. Kan vi forestille oss hva det vil innebære?

Livsgrunnlaget for millioner av fattige bønder i den tredje verden står i fare på grunn av villere og varmere vær.

Hele øygrupper kan forsvinne i havet, med store menneskelige konsekvenser.

Flyktninger vil ikke lenger strømme til Vesten kun som en følge av krig, konflikt og fattigdom, men også på grunn av et klima i endring.

Næringskjedene vi alle er avhengige av for å leve er allerede i kraftig forandring.

Vi ser det her hjemme også: Bjørnen legger seg for sent og står opp for tidlig; torsken gyter lenger og lenger nord; selen har stadig mindre is å klatre opp på - isbjørnen mindre mat å forsyne seg av; oppdrettsanlegg innerst i vestlandsfjordene trues av for varmt vann; fuglebestanden langs kysten dramatisk redusert; fiskens ressursgrunnlag i Nordsjøen i ferd med å forvitre.

Dette er alvorlig og det krever handling!

Og best egnet til å møte disse utfordringene er Høyre, med vår konservative grunnsetning om at denne kloden - som vi bare har en av - den er ikke bare en arv fra våre forfedre men også et lån fra våre barn.

I motsetning til kraftsosialistene i Arbeiderpartiet, har Høyre alltid vært opptatt av miljøet.

I 1973 skrev min gamle nabo - Sjur Lindebrække - om Høyres miljøpolitikk: "om noe område i samfunnslivet skulle engasjere verdikonservativ politikk - med dens vilje til å reformere for å bevare grunnleggende verdier - ja, så må det være dette".

Som konservative spør vi ikke bare hva staten kan gjøre for oss, men hva vi selv kan bidra med.

Kampen mot klimaendringene starter med hver og en av oss, med hva vi kan gjøre hjemme og i nærmiljøet; hva vi lærer våre barn og hvordan vi lever våre liv.

Slik tenker vi i et parti som vil bygge samfunnet nedenfra og opp; et parti som ønsker å gi enkeltmennesker større frihet og mer ansvar for å bidra og gjøre en forskjell. Slik tenker vi i Høyre!

Men det alene vil ikke være nok.

Vi trenger politisk lederskap og vi må omsette politiske mål i konkrete tiltak og reelle resultater.

Jeg vil be dere gi meg et løfte i dag: At dere som er lokalpolitikere i Høyre stiller dere i front for en blågrønn klimarevolusjon.

I mange kommuner er Høyre allerede det fremste og mest offensive miljøpartiet.

Ta for eksempel Asker, der kommunen har gjort bilparken klimanøytral gjennom kvotekjøp; eller Oslo og Bergen, hvor de rødgrønne prater stort om kollektivtrafikk, mens Høyre satser stort på kollektivtrafikk; eller Nordfjordeid i Eid Kommune, der store deler av bygda nå varmes opp med fjordvarme. Realisert av en Høyre-ordfører med litt hjelp av den forrige kommunalministeren...

Mulighetene er enorme.

Jeg vil i dag lansere fem punkter for lokal klimasatsing. Det er ikke for å begrense men for å antyde en begynnelse...

Det er mitt mål at Høyrestyrte kommuner og fylker alltid skal:

1. Stille strenge miljøkrav ved innkjøp av busser til kollektivtransport og lage en plan for rask utfasing av gamle busser som forurenser mye.

2. Stille strenge krav til miljøvennlig oppvarming når det bygges nye boliger og offentlige og private bygg ved å ta i bruk jordvarme, fjernvarme, bioenergi eller andre miljøvennlige oppvarmingskilder.

3. Gjøre det lett å resirkulere avfall - og at det avfallet som brennes benyttes som en kilde til fjernvarme.

4. Satse på mer og bedre kollektivtrafikk og legge til rette for god fremkommelighet for gående, syklende og kollektivreisende.

5. Ha en mest mulig miljøvennlig kommunal bilpark. Vi skal i størst mulig grad ta i bruk el-biler, hybridbiler, gassdrevne biler, flexi-fuel biler og andre miljøvennlige kjøretøy.

Jeg mener at alle kommuner bør ha en klimaplan med en oversikt over hvor store utslipp man har og hva man har tenkt til å gjøre for å få dem ned.

Jeg er glad for at Regjeringen endelig er blitt enige med seg selv om klimamålene.

Men kampen mot klimaendringene vil ikke lykkes med store ord og luftige mål alene.

Så langt er jo Regjeringen mest kjent for å love mye og levere lite.

Vi trenger felles forpliktelser og felles ambisjoner hvis vi skal nå målet om store reduksjoner i klimagassutslippene.

Derfor tok Høyre initiativ til et nasjonalt klimaforlik tidligere i år. Det haster å få på plass en ny og mer offensiv klimapolitikk - ja, allerede før Høyre kommer i regjering i 2009!

Vi må ha renere energi og flere energikilder. Norge kommer til å trenge mer energi i årene fremover. Vi skal fortsatt ha industri og distriktsarbeidsplasser i dette landet.

Det er ingen grunn til at ikke Norge skal være selvforsynt med miljøvennlig energi med vår unike tilgang på vann, vind og bølger.

Regjeringen kastet våre grønne sertifikater i bosset. Det ville ha realisert mye ny fornybar energi. Vi kan alle lese hvor viktig det er i FN-rapporten som legges frem i dag.

Derfor er Høyres ufravikelige krav til et klimaforlik at satsingen på ny fornybar energi trappes kraftig opp!

Vårt krav er at Regjeringen nå gjør noe som virkelig monner. Hvis ikke det er mulig med grønne sertifikater nå, så tilbyr jeg Regjeringen to alternative virkemidler den har vår støtte til:

Enten at grunnfondet for fornybar energi dobles fra 20 milliarder til 40 milliarder kroner innen 2009.

Eller at produsenter av ny fornybar energi får tilbakeført det kundene betaler i el-avgift som en direkte støtte til produksjonen. At de rett og slett veksler inn el-avgiften i økonomisk støtte.

Med en av disse støtteordningene kan vi de neste årene utløse en bølge av ny fornybar energi. Det kan dreie seg om opp mot 30 Twh - det er strøm tilsvarende mer enn 50 Alta-kraftverk.

Da snakker vi virkelig om en blågrønn energirevolusjon - og noe mindre bør vi ikke ha ambisjoner om!

Skal vi nå klimamålene og beholde industrien kan vi ikke tenke smått, slik Regjeringen nå gjør.

Satsing på fornybar energi er god miljøpolitikk, det er god næringspolitikk og det er god distriktspolitikk - derfor er dette et krav Regjeringen ikke kommer utenom i et klimaforlik.

Det er selvfølgelig ikke det eneste som må ligge i et klimaforlik.

Vi må supplere kommunale krav med nasjonale tiltak for å tilrettelegge for økt bruk av fjernvarme, jordvarme, solenergi og biobrensel.

Vi må tenke helt nytt om hvordan vi forflytter oss, med en langt bedre utnyttelse av alternative drivstoff og energibærere, som biodrivstoff, etanol, gass, hydrogen og elektrisitet.

Høyre har lovet lavere bilavgifter i denne perioden. Det er bra både for familier og miljøet. Vi må vrake gamle forurensende biler og kjøpe nye miljøvennlige biler. En raskere utskifting av bilparken er en forutsetning for en mer klimavennlig transportsektor. Da holder det ikke å bare legge om avgiftene - de må også ned!

Vi må vurdere muligheten for å bygge ut høyhastighetstog som kan erstatte flytrafikken mellom de største byene i Norge og Norden.

Og vi må ha et skatte- og avgiftssystem som premierer de som velger grønt; som gjør det enklere og mer lønnsomt å være en bevisst forbruker og en ansvarsfull produsent.

Globalt skal vi løse to gigantiske utfordringer samtidig; over en milliard fattige mangler strøm. Uten strøm ingen utvikling. Hver uke åpnes det i snitt ett kullkraftverk et eller annet sted i verden, halvparten av dem i Kina. Samtidig må vi bremse klimautslippene.

Jeg mener det er bra at Norge kjøper klimakvoter ute, men det kan aldri bli noe mer enn et supplement til reell endring her hjemme.

Hvis ikke vi, i et av verdens rikeste land, klarer å tenke, leve og forbruke mer klimavennlig - hva er da sjansen for at langt fattigere land enn Norge vil klare det?

Derfor er det så viktig at vi deltar i utviklingen av teknologi for å fange og lagre CO2 - og derfor er det viktig at vi ikke avviser Thoriumkraftverk eller fusjonsreaktor utviklet alene eller i samarbeid med andre.

Klimaproblemene løses ikke alene. Norge må ta et internasjonalt lederskap for å få på plass en ny klimaavtale som også omfatter USA, Kina, India og andre land med store utslipp. Først da vil de internasjonale grønne mekanismene virke etter hensikten.

Vi må ha to tanker i hodet på en gang, også her hjemme. Kampen mot klimaendringene betyr at vår velferd må bli mindre avhengig av olje i fremtiden.

Vi må satse mer på kunnskap og ny teknologi - og vi må avlyse hvileskjæret i forskningen - både av hensyn til miljøet men også for å bygge fremtidens næringsgrunnlag i Norge.

Bedre rammebetingelser for små og mellomstore bedrifter vil alltid være en kampsak for Høyre. Og la meg legge til: Vi skal bygge mer tog, men vi skal også bygge flere og bedre veier!

Ingenting er bedre om sommeren enn lukten av nyslått gress og nylagt asfalt!

Kjære venner,

Det er grunn til å møte klimautfordringen med det største alvor. Men det er ingen grunn til å male fanden på veggen.

Fremtiden ligger i våre egne hender og i våre egne hoder, i den teknologi vi mennesker greier å skape, i den kreativitet vi kan utvise, i summen av den kunnskapen vi besitter - i vår evne til å investere for fremtiden.

I handlekraftige politikere og samfunnsengasjerte borgere finner vi lederskap og grunn til optimisme:

Det skal ikke stå på Høyre. Vi er vårt ansvar bevisst - lokalt, nasjonalt og internasjonalt!

-o-

10. september er det valg. Mange, både politikere og andre, tror at valg handler om å velge mellom ulike "pakker".

Du ser for deg to hauger med pakker. På den ene siden har du en stor haug med rød pakker og på den andre siden en litt mindre haug med blå pakker.

Men vi vet at det er noe som heter fuskepakker - pakker som vi åpner, og så er det en mindre pakke inni, og så er det en enda mindre pakke inni der, og så en enda mindre pakke - og helt til slutt så åpner du den minste pakken og der finner du en ert...

Litt som SVs pakke i 2005 - det sto varm lunsj på pakken. Men helt nederst lå det en kald gulrot og en giro til foreldrene.

Valg dreier seg om mye mer enn hva du lover til hvem. Til syvende og sist handler politikk om å velge hva slags samfunn du vil ha.

I Høyre vil vi ha lokalsamfunn som gir rom for at vi som bor her kan bidra med det beste i oss; frivillig innsats, medmenneskelighet og omsorg for våre medmennesker.

Vi må dyrke egenarten, selvstendigheten og mangfoldet - alle de frivillige fellesskapene som utgjør det sivile samfunnet vi alle er en del av gjennom kultur, idrett, lag og foreninger.

Det er det som driver samfunnet fremover og som gjør det mulig for mennesker å realisere seg selv, bidra og bry seg om sine medmennesker.

Jeg vil ikke ha et samfunn der det er mer naturlig å ringe til kommunen når moren din er ensom, enn å ringe henne selv.

Når Jens Stoltenberg sier fellesskap så hører jeg Staten; når han sier velferd, så hører jeg offentlig støtte. Og når han sier alle skal med, så hører jeg alle skal med...

Der vi vil ha muligheter for alle, mener Stoltenberg at alle skal med. Det sier noe om at vi har et grunnleggende forskjellig syn på samfunn og mennesker.

Vi skal ta friheten og ansvaret tilbake, fra stat - til lokalsamfunn og enkeltmennesker.

Gode lokalsamfunn skapes først og fremst av mennesker - ikke av staten;

av kolleger og venner som stiller opp når det trengs;

av familiemedlemmers omsorg og pleie for sine nærmeste;

av nabokjerringa som bryr seg;

av idrettslag som drives frem av dugnadsånd og frivillig innsats - ikke fordi man skal - men fordi man vil!

Hva skaper dette samholdet?

Frivillige fellesskap.

Trygge og trivelige nærmiljøer.

Deltakelse på tvers av generasjoner, kjønn og - håper jeg inderlig - etnisk tilhørighet.

Når vi går til valg på trygge lokalsamfunn, så er det for å bygge og styrke disse frivillige fellesskapene.

Vi skal skape grobunn for gode, trygge lokalsamfunn som stimulerer frivillighet, skaper og gir rom for kultur; lokalsamfunn der barn opplever trygghet og utviklingsmuligheter.

Vi skal skape trivelige steder der omgivelsene ikke deprimerer - men inspirerer.

-o-

Men trygghet er også fravær av frykt for vold, overgrep og annen kriminalitet.

Å stole på at politiet har ressursene til å gjøre en god jobb.

Å ikke behøve å bekymre seg for at barna våre skal havne i miljøer der det brukes narkotika.

Å kunne ferdes i by og bygd uten bekymring for voldtektsmenn og blind vold.

Det er vi som samfunnsborgere og politikere som setter grensene for hva slags samfunn vi vil ha. Jeg mener grensestolpene har blitt flyttet for langt.

Vi må slå ned på småkriminalitet - hærverk, tagging, mobbing og slåssing. Det er gjerne der det starter, i det små.

Halvparten av bekymringsmeldingene til barnevernet om ungdom som ruser seg blir henlagt uten videre. Hver eneste dag henlegges saker med kjent gjerningsmann av politiet.

Vi må få en slutt på at narkotika flyter i skolegårdene.

Vi må ha færre voksentomme rom i samfunnet; sørge for at verdier som ærlighet, lovlydighet og ansvar gjenreises.

Kjære venner,

Høyre har et viktig prinsipp: Hvis man har gjort noe galt, skal man alltid få en reaksjon, uansett hvor gammel man er.

Hvis du er gammel nok til å tagge, så er du gammel nok til å vaske. Og er du gammel nok til å mobbe, så er du jammen gammel nok til å si unnskyld!

Å stille krav er å bry seg. Vi må sende et signal til unge som gamle: Man skal være trygg når man beveger seg utenfor hjemmet - ikke når man beveger seg utenfor loven!

Justisministeren har ikke skjønt det. Det henger 330 ledige uniformsjakker i norske politikammer. Jeg mener det er 330 for mange!

Jeg har sagt at Høyre i vårt alternative budsjett skal sørge for pengene til å fylle uniformene med politifolk, slik at vi kan ivareta trygghet og sikkerhet i norske lokalsamfunn.

Og la meg si det klart og tydelig: Vi kommer til å gjøre det! Dette er ikke et Halvorsen-løfte.

Dette er ikke en fuskepakke. I Høyre holder vi det vi lover.

-o-

Like viktig som trygge og trivelige lokalsamfunn er vissheten om at vi blir tatt vare på den dagen vi ikke greier oss selv. Å overgi seg selv i andres hender er ikke lett. Vår jobb er å sørge for det blir en positiv opplevelse.

Omsorgssektoren har nesten bare handlet om å telle sykehjemsplasser og antall ansatte.

Men omsorg skal ikke være oppbevaring. Mennesker som trenger hjelp til å klare seg i hverdagen, enten de er unge eller gamle, har rett til et liv med god livskvalitet.

Derfor må vi bygge et offentlig omsorgstilbud som svarer til forventningene til dagens og fremtidens pleietrengende.

Ingen skal si at det blir enkelt. Vi blir stadig flere, både unge og gamle, som trenger hjelp, omsorg og pleie.

Eldre i sykehjem har i gjennomsnitt 6 eller 7 aktive diagnoser. Likevel er det bare en lege per 180 beboere på sykehjem mot 1 lege per 2 pasienter på sykehus.

I Norge finnes det ett hundre eksperter på eldremedisin. I Sverige er det syv hundre!

Som om ikke det var nok, så er en av tre som jobber i omsorgssektoren ufaglærte.

Jeg har lyst til å fortelle om 16 år gamle Linda som jobbet på sykehjem ved siden av skolen.

Hun opplevde å ha nattevakter der hun skulle passe og pleie døende mennesker - 16 år gammel, ufaglært og uforberedt.

Det er uansvarlig fordi hun ikke kunne yte den hjelpen døende eldre trenger - og det er uakseptabelt for pasientene og de pårørende; men det er også uakseptabelt for Linda - som ville følt seg ansvarlig dersom noe skjedde som hun ikke kunne håndtere.

Slik vil ikke jeg ha det; slik skal det ikke være!

Vi vet at den viktigste ressursen i vårt samfunn er menneskene. Sånn er det i omsorgssektoren også.

De som jobber i omsorgssektoren gjør en utrolig innsats og fortjener ros og honnør - men de fortjener også at vi setter dem i stand til å gjøre en enda bedre jobb i fremtiden.

Derfor vil jeg ha et kunnskapsløft i omsorgssektoren!

De som ansettes uten kvalifikasjoner må få mer og bedre oppfølging på jobben og tilbud om etterutdanning. Vi må sørge for at de som er utrygge og ufaglærte blir trygge og faglærte.

Vi må gjøre mer for dem som er ufaglærte, men som har jobbet i sektoren i årevis. De må få mulighet til å ta fagbrev og få høyere lønn.

Vi må gjøre mer for dem som er hjelpepleiere og som ønsker å bli sykepleiere. Alle må få tilbud om etter- og videreutdanning som kan gi dem mulighet til å heve sin kompetanse og realisere sine ambisjoner.

Vi må gi de som allerede er sykepleiere mulighet til å spesialisere seg i eldremedisin slik at de er bedre rustet til å møte de sammensatte utfordringene i eldreomsorgen.

Og vi må sørge for at omsorgssektoren får flere leger - men også at det blir flere leger som er spesialister i eldremedisin.

Og vi må gi de som vil starte for seg selv, omsorgsgründerne, mulighet til å gjøre det. Vi skal ikke holde tilbake gode ideer, enten de realiseres offentlig eller privat!

Kommunenes jobb må være å systematisk kartlegge hvilken kompetanse de har og hvilken kompetanse de trenger, og lage en plan for hvordan de skal møte behovene så raskt som mulig.

En plan med økte ambisjoner.

Utdanningssykehjemmene til Ingjerd er en ressurs som må bygges ut og videreutvikles. Ikke alle vil ha en ny tittel eller utdanning; mange vil bare gjøre jobben bedre.

Det er med omsorgen som det er med skolen - vi trenger mer kunnskap om omsorgen for å få mer kvalitet i omsorgen.

Derfor bør det forskes mer systematisk på hva som er gode behandlings- og hjelpetilbud, og ikke minst må vi forske mer på årsakene til demens.

Å investere i mennesker, bedre opplæring og mer videreutdanning er det viktigste vi kan gjøre for å heve kvaliteten i omsorgen og det viktigste for å gjøre det mer attraktivt å jobbe der.

Kvalitet er litt systemer og organisering, men mest holdninger og mennesker.

Og husk hva jeg sa i fjor. Vi skal snakke mer om mennesker og mindre om milliarder.

Men det vil koste: Jeg lover at vi skal følge opp dette i våre budsjetter fremover. Vi startet i høst og vi skal fortsette i årene fremover!

Kjære venner,

la beskjeden fra dette landsmøtet være helt klar: Vi trenger et kunnskapsløft i omsorgen fordi våre eldre fortjener bedre!

-0-

Det er mennesker som yter omsorg, ikke systemer. For meg er det knekkende likegyldig om de som yter omsorg jobber i et privat firma eller om de jobber i kommunen.

Høyre har aldri gått inn for privatisering av omsorgssektoren og vi kommer aldri til å gjøre det!

Det er kommunen som har ansvaret for omsorgen og det er kommunen som betaler - uansett om de som yter omsorg jobber i et privat firma eller om de jobber i kommunen.

Jeg vil ikke ha konkurranse om hvem som kan gi den billigste omsorgen. Jeg vil ha konkurranse om hvem som kan gi den beste!

Jeg leste i Aftenposten at Martin Kolberg vil frarøve oppegående men pleietrengende eldre retten til å velge selv hvem som skal hjelpe dem.

Valgfrihet er velferd. Når Kolberg kutter ut valgfriheten så kutter han derfor i velferden.

Valgfrihet er den mest elementære form for verdighet vi kan tilby. Jeg mener at når man trenger omsorg hjemme eller flytter på sykehjem, da er man faktisk gammel nok til å bestemme selv.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men ifølge de rødgrønne så er det spesielt bestemor som ikke kan bestemme selv. Også bestemor da, som ofte er den klokeste av oss alle.

En av dem som Martin Kolberg vil nekte å bestemme selv, 88 år gamle Alfhild Viul, sa det så treffende i Aftenposten: Han derre Kolberg liker jeg ikke. Blir det Gerhardsen-byråd i Oslo, så blir det "Kolberg" her, sa hun og fortsatte: Vi får gå mann av huse og rope, "Lae"!

Kolberg har nå avslørt hva Arbeiderpartiets fellesskapsløsninger betyr. Det betyr at Ap og LO har blitt enige om en løsning i fellesskap.

Og nå har de i fellesskap blitt enige om at alle skal med.

Det betyr at alle skal ha det samme tilbudet, alle de ansatte skal jobbe for den samme arbeidsgiveren, alle de pårørende skal se seg fornøyd med det tilbudet deres nære og kjære får tildelt: Kort sagt - alle skal med.

Jens Stoltenberg var i Kina nylig, og kunne da avsløre at hans politiske forbilde som ung var Deng Xiapeng.

Nå er det ikke mange tilfeller der jeg vil anbefale å ta råd fra Deng Xiapeng, men Jens Stoltenberg burde ha lyttet bedre da Deng sa at "det spiller ingen rolle hvilken farge det er på katten så lenge den fanger mus".

Jens må ha trodd han mente at "det spiller ingen rolle om katten fanger mus, så lenge den er medlem av LO."

Regjeringen kutter i privat sykepleieutdanning i en tid der vi trenger flere sykepleiere. Ikke fordi den må, men fordi det er privat.

Regjeringen kutter ut de private barnevernstiltakene. Ikke fordi de ikke er gode nok eller billige nok, men fordi de ikke er offentlige.

Regjeringen kutter i private rehabiliteringstilbud. Ikke fordi vi ikke trenger dem, men fordi de som jobber der ikke er offentlig ansatt.

Det er selvfølgelig ingen grunn til å være overrasket... Vi vet jo at "alle skal med" - i Ap og LOs fellesskap.

-o-

Med en slik regjering er det heller ikke overraskende at skoleelever nektes retten til å velge en skole som passer for dem. Alle skal jo med i fellesskolen.

Det føyer seg inn i rekken av ideologiske korstog fra Regjeringen, når det bare er elever med andre religiøse syn eller spesielle pedagogiske ønsker som skal få lov til å velge skole selv.

Jeg vil ikke ha valgfrihet for noen få - jeg vil ha valgfrihet for alle!

Men det er noe enda mer bekymringsfullt med kunnskapsministerens syn på friskoler. Han satt på en undersøkelse som viste at elever lærer mer i friskoler enn i den offentlige skolen.

Istedenfor å finne ut hvorfor elevene lærte mer og bruke kunnskapen for å gjøre skolen bedre for de 98 prosentene som går i den offentlige skolen, så stanset Djupedal forskningsprosjektet.

La oss for all del ikke samle kunnskap om skolen slik at vi kan få mer kunnskap i skolen. Nei - la oss isteden avskaffe alternativene, ta et hvileskjær og håpe på det beste...

Vi kan ikke ha en kunnskapsminister som lar ideologiske skylapper skygge for våre barns fremtid.

Skolen er for viktig til at vi kan overlate den til Øystein Djupedal.

Derfor skal Høyre-kommuner være Djupedalfrie-soner!

Kunnskap er nøkkelen til fremtiden - for oss alle. For hver enkelt elev handler det om å realisere seg selv, om å bygge sin egen fremtid fremfor å være en brikke i andres.

Det handler om at kunnskap gir ulike mennesker like muligheter til å realisere sitt potensial, leve ut sine drømmer, bli alt man kan bli.

Kunnskap og kompetanse er det beste tiltaket vi har for å forhindre at unge mennesker havner utenfor arbeids- og samfunnsliv senere i livet.

I dag har vi over 700 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Mange av dem er fanget i utenforskap fordi de mangler basisferdighetene som skal til for å klare seg i arbeidslivet - lesing, skriving og regning.

Det er derfor vi må bygge en skole som tar utgangspunkt i hver enkelt elevs evner og talenter, og kaste ut venstresidens gjennomsnittskole;

en skole der over halvparten av elevene - nesten 290 000 elever - selv sier at de ikke får nok utfordringer.

Vi vil utvide skoledagen, men det viktigste er å satse mer på læreren i klasserommet. Det er læreren som er skolens viktigste ressurs, som får elevene til å strekke seg lenger. Mange gjør en kjempejobb, men ikke alle får det til. Derfor er vår viktigste valgkampsak på skole et kompetanseløft for lærerne.

Et samfunn som bygges nedenfra starter med menneskene. Menneskenes håp, menneskenes drømmer, menneskenes potensial for utvikling og nytenkning.

Bare ved å ta hver enkelt på alvor, ved å stimulere enkeltmennesket kan vi håpe på å gjøre fremtidens utfordringer til muligheter.

I skoleklasser rundt om i landet sitter det små gutter og jenter som en gang i fremtiden vil bidra med nye løsninger på klimautfordringene, som vil finne en kur for dagens eller fremtidens dødelige sykdommer, som vil vie sitt liv til å bekjempe fattigdom og nød.

Vi finner fremtidens oppfinnere som kanskje vil kunne løse verdens energiproblemer den dagen oljen tar slutt.

Vi finner gründere som vil starte små- og mellomstore bedrifter, skape verdier og arbeidsplasser og på den måten sørger for at velferdssamfunnet vi har i dag også kan bestå i morgen.

Vi finner alle de som en dag skal ta vare på oss når vi trenger det mest - morgendagens leger, sykepleiere og hjemmehjelpere.

Ingenting vi som politikere gjør kan være viktigere enn å sørge for en god skole for våre barn og barnebarn.

Ingen barn skal få lov til å sitte fast i venstresidens ideologiske hengemyr.

Ingen barn skal begynne på skolen uten å være klar for å lære å lese og skrive.

Ingen barn skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne.

Det er mitt mål og det er Høyres mål!

-o-

Til høsten går vi til valg på tre saker som alle er viktige i dag, men enda viktigere i fremtiden.

Mer kunnskap i skolen, bedre kvalitet i omsorgen, tryggere og triveligere lokalsamfunn.

Vi har 8000 kandidater og enda flere valgkampmedarbeidere som skal løfte partiet frem mot valgseier.

Vi har mange ordførere som har vist sine personlige kvaliteter i vanskelige tider. Som ordførerne i Lillesand og Grimstad som takket nei til Kongens bursdag for å grave ut sine innbyggere.

Vi har vel alle sett bilder av Lillesand-ordfører Arne Thomassen i aksjon - på traktor!

Eller som Fedje-ordfører Erling Walderhaug og Herøy-ordfører Arnulf Goksøyr som tok ansvar da deres kystkommuner trengte det mest.

Jeg håper at mange av dere ikke opplever sånne situasjoner, men jeg vet at hvis dere gjør det, så er det med de kvaliteter vi forventer av Høyres ordførere.

Vi er et parti med en stolt fortid.

Når jeg ser utover denne salen i dag, så føler jeg meg trygg på at vi også har en stor fremtid!

Selvtilliten og optimismen er tilbake.

Vi er kampklare!

Første steg er å vinne valget 10. september. Neste steg er å feie de rødgrønne ut av regjeringskontorene i 2009!

Sammen kommer vi til å klare det!