Jeg hadde ikke tenkt at det var så langt kommet at programmet skulde vedtas overhodet uten nogen debatt her. Jeg ventet iallfall å høre en innledning fra felleskomitéen. Når det ikke er skjedd, finer jeg å måtte benytte mig av ordet.
Efter hvad jeg har latt mig fortelle, er det på Arbeiderpartiets landsmøte igår av mange talere blitt brukt sterke uttrykk mot Rjukan Arbeiderparti, fordi partiet ikke, sådan som de andre avdelinger, uten videre vilde akseptere utkastet fra komitéen, men vedtok å godkjenne programmet med tillegg av en erklæring om de synspunkter man mener burde være gjeldende. Overfor dette vil jeg ha sagt her, at jeg tror at arbeiderne på Rjukan i evne til selvstendig tenkning og i solidaritet med arbeiderklassen som helhet i vårt land kan måle sig med arbeiderklassen noget-så-nær på hvilketsomhelst sted i landet. Rjukan er et sted hvor arbeiderne ser klassesamfundet mer direkte i øinene enn tilfelle er på noget annet sted i Norge, hvor jeg er kjent. Og de står sammen i en eneste forening mot en stor bedrift. Intet sted hvor jeg er kjent, taler samfundsforholdene mer direkte til arbeidernes klassebevissthet enn nettop på Rjukan. En politisk samling hvor Rjukanarbeiderne ikke er med, vilde derfor mangle noget av den proletariske karakter vi alle ønsker dette parti skal få. Jeg vil også nevne at de har et utpreget internasjonalt instinkt, fordi deres lønnsspørsmål faktisk avgjøres av et fåtall nede i den franske kapitals hovedstod. Jeg tror derfor Madsen kan spare sig talemåtens om Rjukan-arbeiderne. Jeg tror også at hvad min egen deltagelse i arbeiderbevegelsen angår, har den vært like uegennyttig som hans.
Det gjorde et sårt inntrykk idag å opleve at det kom en deputasjon av arbeidere til en arbeiderkongress. Hvis det skal ha noget formål at vi er kommet sammen her, må det være for å undersøke og komme på det rene med om det utkast til prinsipielt program som er fremlagt, virkelig også er identisk med hvad medlemmene i de to partier ønsker. Da forslaget blev offentliggjort, skrev jeg - og jeg står ved det fremdeles - at det i sitt grunnpreg er kommunistisk, og at det neppe kunde være laget før den russiske revolusjon. Men når jeg har sett hvordan de socialdemokratiske organer fortolker programmet, er jeg blitt mer i tvil om det var riktig å skrive det.
Hvad er for oss, som regner oss for kommunister, den vesentligste forskjell mellem socialdemokratisk og kommunistisk politikk? Idéen om nødvendigheten av arbeidernes diktatur er sikkert mer levende idag i arbeidernes sinn enn nogen gang før. Vi har sett, at de parlamentariske arbeiderregjeringer man har hatt, har måttet slippe taket og gå fra uten å ha evnet å utrette noget av vesentlig betydning for arbeiderklassen. Det er disse erfaringer fra andre land vi plikter å nyttiggjøre oss. I programforslagets punkt 12 nevnes det, at det kan tenkes at det "kan bli nødvendig i den overgangsperiode, den avgjørende maktkamp pågår, å bruke alle til rådighet stående midler". Sammenligner vi dette utkast med det program som er vedtatt av det schweiziske og det østerrikske parti, ser vi at det foreliggende forslag i vesentlige punkter uttrykker sig langt mindre tydelig. Slik som tiden ligger an, tror jeg ikke det er tidspunktet nu til å innstille sig på en fredelig parlamentarisk utviklingsperiode. Det er åpenbart at de kapitalistiske stabiliseringsforsøk bare går ut på å presse mer arbeidskraft av arbeiderne og øke utbytningen, med stigende arbeidsløshet til følge. Vi nærmer oss for hver dag et nytt katastrofalt sammenbrudd. Sett ut fra det perspektiv, kan vi ikke nøie oss med å si til arbeiderne at det kan tenkes å bli nødvendig å gripe til det ene eller annet middel; vi må si, at uten makterobringen ved proletariatets diktatur kan dette parti ikke føre arbeiderklassen til seier i Norge. -
Taleren fikk forlenget taletid for å fremsette og motivere et endringsforslag. - Han fortsatte:
Forslaget går ut på en endring av punktene 12 og 13, og er i alt vesentlig en direkte overførsel av hvad det uttales i det schweiziske socialdemokratis program. Jeg foreslår at siste passus i punkt 12 blir ombyttet med følgende:
"Ut fra disse erfaringer må partiet innstille hele sin kamp på å forberede arbeiderklassen til åndelig og fysisk å kunne erstatte borgerklassens herredømme med det arbeidende folks diktatur som ytrer sig gjennem anvendelsen av alle den erobrede statsmakts midler i arbeiderklassens tjeneste, til å legge grunnvollen for det nye, sosialistiske samfund."
Istedenfor punkt 13, første passus, foreslår jeg følgende formulering: "Idet arbeiderklassen erobrer statsmakten, blir dennes vesen og funksjoner forandret. Det kapitalistiske samfunds organer kan ikke utføre disse funksjoner. Det organisatoriske grunnlag for arbeiderklassens diktatur er rådssystemet, som har vist sig å være arbeiderklassens virksomste organisasjon i kampen om den politiske makt, for kontroll og ledelse av produksjonen, og for det arbeidende folks virkelige selvvirksomhet. På arbeidslivets grunn må derfor" osv. som forslaget.
Det vil bli sagt, at når vi drister oss til å foreslå disse endringer, er det for å blande kortene og lage mudder, og nogen vil kanskje trekke foraktelig på skuldrene. Men vi tror ikke at teorier og "den slags" - for å citere et uttrykk av Halvard Olsen forleden - er noget så uvesentlig. Vi tror det dreier sig om de aller viktigste spørsmål for arbeiderklassen. Og hvis det ikke tillates oss å ha og agitere for disse meninger innen det samlede parti, da vil det ikke være mulig for kommunister å stå i dette parti. Hvis samlingen ikke er ledsaget av det klare fremtidsperspektiv som vi anser for nødvendig, da betyr det ikke noget fremskritt eller nogen styrkelse av arbeiderklassen. Vi må ha lov til å si, at til den 2. Internasjonale går vi aldri. Jeg er uenig i den linje det kommunistiske parti har valgt, men ikke desto mindre må vi innstille oss på å komme i et kameratslig samarbeide med dette partis medlemmer, til tross for de prinsipielle divergenser som er mellem oss. Men forutsetningen er da at vi ikke kaster overbord de erfaringer som er høstet, og at vi ikke innstiller oss på en ensidig parlamentarisk politikk.
Når jeg har fremsatt forslaget til endring, er det efter opdrag som valgt representant av de organiserte arbeidere på Rjukan. Det blir vel bare en liten flokk som vil støtte det, og blandt disse tør vi ikke engang regne med dem som er kommet over fra kommunistpartiet. Men vi vil fortsette å tale kommunismens sak innen dette samlede parti, så lenge det er mulighets råd. (Bifall.)
VIRKSOMME ORD