Kjære venner,
Dette valget kommer til å stå mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Mellom et Høyre som vil utvikling og et Arbeiderparti som vil skru klokken tilbake.
Mellom Høyre som vil ha muligheter for alle og Arbeiderpartiet som vil at alle skal med - uansett om de vil eller ei.
Arbeiderpartiet har utropt Fremskrittspartiet til hovedmotstander. Gjerne det - hvis taktikk er viktigst.
Men Arbeiderpartiet glemmer én vesentlig ting: Nesten 40 prosent av Norges befolkning bor i en kommune styrt av Høyre.
Det er Høyre som er i posisjon til å vinne førersetet i Oslo, Bergen, Stavanger, Drammen og en rekke små og store kommuner i hele landet.
Jens Stoltenberg må gjerne late som noe annet - men realiteten er at dette valget står om folk har lyst til å bo i en Arbeiderpartikommune eller i en Høyrekommune.
Men Jens Stoltenberg vil ikke snakke om det.
Han vet at Høyre har enormt mye å vise til i de kommunene der vi har makt og enormt mye å rette opp der Arbeiderpartiet har fått styre.
Bedre da å snakke om Fremskrittspartiet.
Men valget står egentlig mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
-o-
Jeg har lyst til å bruke denne anledningen til å fortelle litt om hva som er forskjellen mellom Arbeiderpartipolitikk og Høyrepolitikk; mellom gamle løsninger og ideologiske tvangstrøyer på den ene siden og moderne, fremtidsrettet og resultatorientert politikk på den andre.
Høyre vil gjøre mer for dem som trenger det mest og mindre for dem som greier seg helt fint selv.
Arbeiderpartiet gjør det stikk motsatte: satser mindre på velferd for dem som trenger det mest og mer for dem som greier seg godt på egen hånd.
Det er usosialt og uheldig for alle dem som trenger hjelp for å klare seg selv.
Jens Stoltenbergs politikk har ikke ført til muligheter for alle, et mer rettferdig samfunn og bedre velferd for de svakeste. Tvert om.
Sykehuskøene vokser. Bare siden i fjor har sykehuskøene økt med 20 000 mennesker. Det er 20 000 mennesker som er syke, som lever med smerter, som ønsker at de var friske og i jobb. 20 000 mennesker som er sviktet av Jens Stoltenberg.
Rehabiliteringskøene vokser. 85 000 behandlingsdøgn er kuttet fordi Jens Stoltenberg setter ideologi foran resultater.
For Arbeiderpartiet er det viktigere og riktigere at behandlingstrengende blir stående i endeløse offentlige køer enn å kjøpe ledig kapasitet av private, seriøse tilbydere som har ledig kapasitet, selv om mange av disse er frivillige organisasjoner som Jens Stoltenberg hevder han er tilhenger av. Jeg mener det er fullstendig uholdbart, Jens!
Det er åpenbart bedre å la syke mennesker forbli syke og holde dem utenfor arbeidslivet fremfor å få dem tilbake i jobb.
Alle skal med, sier Jens Stoltenberg. Hva da med de 700.000 menneskene i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet? Hvor var velferdsstaten da de trengte den som mest?
Mange av dem som står utenfor både ønsker og kan jobbe, men Regjeringen har snytt dem for en ny sjanse til å komme tilbake, yte og bety noe for andre.
Hva med de fattige? Skal de med? Eller er det greit at de står utenfor? Den forrige Regjeringen lanserte historiens første fattigdomspakke. Hva har Regjeringen gjort for å følge opp sine løfter fra Soria Moria? Småplukk.
Hva med alle som trenger rusomsorg? Det sies at det skal komme en handlingsplan: Nå har vi ventet i ett år uten at det er tegn til den.
Hvor mange flere overdoser må settes, hvor mange flere pårørende skal få lide, hvor mange flere tragiske skjebner skal vi se før Regjeringen kommer med konkrete tiltak som kan hjelpe rusmisbrukere som trenger hjelp i dag?
Hva med seniorene som ønsker å stå i arbeid lenger, men som hindres av byråkratisk regelverk og ulønnsomme pensjonsordninger?
Landet skriker etter arbeidskraft. Hva gjør Regjeringen?
Jens Stoltenberg gjør ingenting nå for å hjelpe flere fra trygd til arbeid, nesten ingenting for å få ned sykefraværet, ingenting for å øke arbeidsinnvandringen og lite for å få flere minoritetsnordmenn i jobb.
Er det rart renten går opp?
Hva driver egentlig Arbeiderpartiet med i regjering?
-o-
Så har vi omsorgssektoren. Vi trenger 10 000 flere hender, sier Jens Stoltenberg. Det han ikke sier er at de fleste av de 10 000 hendene kommer til å være ufaglærte.
Han sier ingenting om at 1 av 3 som jobber i sektoren allerede, også er ufaglærte.
Han sier ingenting om at 10 000 nyansatte i omsorgssektoren fordelt over fem år, faktisk er å trappe ned ambisjonsnivået som ble lagt av den forrige regjeringen. I vår periode ble det 12 000 nye ansatte på fire år.
Han sier ingenting om at det eldre mennesker på sykehjem trenger, med mellom 6 og 7 forskjellige diagnoser, er flere faglærte ansatte som kan gi dem den omsorgen de har behov for når de trenger den.
Jens Stoltenbergs strategi er å rekruttere flere ufaglærte omsorgsarbeidere for å dekke behovene i fremtiden.
I Høyre gjør vi det stikk motsatt: Ja, vi trenger flere hender. Men vi trenger også mer kvalifiserte hender. Derfor har vi satt av penger til et kunnskapsløft for dem som jobber i omsorgsyrkene. Rett og slett fordi både de ansatte og de pleietrengende fortjener bedre enn det vi gir dem i dag.
Jens Stoltenberg driver politikk som han driver valgkamp - så lenge det høres bra ut, så spiller det ingen rolle om han svikter dem som trenger det mest når det kommer til stykket.
Det er det samme i skolen.
Jens Stoltenberg sier nå at han vil ha flere timer i skolen - men de siste to årene har Arbeiderpartiet stemt ned alle våre forslag om flere timer i skolen.
Han vil ha færre som dropper ut av skolen - men stemte ned hvert eneste ett av våre 11 konkrete forslag om å gjøre noe med det.
Han sier han vil ha flere lærere - men i fjor ble det faktisk færre.
Han sier han vil styrke språkundervisningen, men bare for noen.
Han sier han vil ha valgfrihet, men bare for noen.
Han vil ha åpenhet om resultater, men bare litt åpenhet.
Han sier han vil ha kunnskap om skolen for å få kunnskap i skolen, men i praksis lar han kunnskapsministeren avbryte viktige forskningsprosjekter om hvorfor noen elever lærer mer enn andre.
Han sier han vil ha evaluering og krav, men han vil ikke ha eksamen i alle skriftlige fag etter 10 års grunnskole.
Skolen er det viktigste verktøyet vi har for å sikre at ulike mennesker får like muligheter, sørge for sosial og økonomisk utjevning og forhindre at folk faller utenfor senere i livet.
Da holder det ikke å ønske seg forbedringer - man må faktisk gjør noe i praksis!
Arbeiderpartiet fører en politikk for dem som har mest fra før
Høyre vil ha et samfunn der valgfrihet og medbestemmelse er for alle, ikke bare for dem med den største lommeboken.
Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets politikk er for dem som har mest fra før.
Arbeiderpartiet vil ha et samfunn der de rike kan velge selv, mens resten av oss må ta til takke med det Jens Stoltenberg og LO har blitt enige om.
Det er det fellesskapsløsninger betyr - at LO og Ap har blitt enige om noe i fellesskap.
Denne gangen er det at alle skal med.
Alle eldre og pleietrengende skal ha det samme velferdstilbudet, uavhengig av hva de trenger og hva de selv måtte ønske.
Alle som jobber med velferd skal være ansatt i kommunen og organisert i LO.
Alle elever skal gå i den samme skolen, uavhengig av deres individuelle ønsker og behov.
Alle som vil ha noe annet, noe som passer bedre for dem - de må kjøpe det selv.
Arbeiderpartiets politikk er usosial, segregerende og diskriminerende.
Det er sannheten!
Høyres mål med velferdsstaten er at den skal hjelpe flest mulig til å stå på egne ben, skape sine egen fremtid og ha frihet til å gjøre sine egne valg.
Konsekvensen av Arbeiderpartiets velferdsstat er å gjøre flest mulig mennesker avhengig av offentlig hjelp og støtte.
Høyre vil ha en helt ny måte å tenke på velferd på: Offentlig velferd skal ikke være en livsstil, men en ny sjanse til å klare seg selv!
Alle skal være trygge på at det offentlige tilbudet skal dekke grunnleggende omsorgs-, helse- og utdanningsbehov.
Alle skal være trygge på at man ikke skal umyndiggjøres selv om man passerer 81.
Høyres velferdspolitikk er å gjøre mer for dem som trenger det mest - og gi valgfrihet og medbestemmelse til alle - uavhengig av alder eller størrelse på lommeboken.
Jeg mener voksne mennesker må ha frihet til å bestemme over sitt eget liv. Når du er gammel nok til at du trenger hjemmehjelp eller må flytte på sykehjem, da er du også voksen nok til å bestemme hvem som skal hjelpe deg eller hvor du vil bo.
Jens Stoltenberg og Martin Kolberg tråkker på eldre menneskers verdighet og selvrespekt når han vil nekte dem en valgfrihet som for mange er helt avgjørende for deres livskvalitet og glede.
Stoltenberg sier at eldre mennesker selv skal få bestemme når de skal legge seg og når de skal stå opp. Det var jo storsinnet av statsministeren*!
Men å velge noe så grunnleggende som hvem som skal slippe inn i hjemmet ditt eller hvilket sykehjemstilbud som passer best for deg, det skal altså forbeholdes dem som har mest fra før.
Det er respektløst og smålig!
Valgfrihet handler egentlig om noe så vesentlig og enkelt som å gi enkeltmennesker og familier makten tilbake.
Det er ikke kommunen som skal bestemme hva som er god kvalitet.
Det er den som mottar tjenesten som skal bestemme om han eller hun er fornøyd. Hvis man ikke er fornøyd så kan man alltids bytte.
Kommunen har ansvaret, kommunen betaler for tjenesten - men i Høyre vil vi også slippe til alle dem som har gode ideer for hvordan tjenestene kan bli bedre og mer målrettet for brukerne.
Det er verdighet og det er å ta mennesker på alvor!
Jens Stoltenbergs problem er ikke at han setter ideologi foran gode resultater. Problemet er at Arbeiderpartiets ideologi ikke gir gode resultater.
Det er faktisk tvert om.
Det Jens Stoltenberg gjør er å gamble med folks liv og helse. Jeg mener det er uakseptabelt.
Regjeringen startet med å kutte i privat sykepleieutdanning i en tid der vi trenger flere sykepleiere. Ikke fordi den måtte, men fordi det var privat.
Regjeringen fulgte opp med å kutte i de private barnevernstiltakene. Ikke fordi de ikke er gode nok eller billige nok, men fordi de ikke er offentlige.
Og nå kutter Regjeringen i private rehabiliteringstilbud. Ikke fordi vi ikke trenger dem, men fordi de som jobber der ikke er offentlig ansatt.
Det er useriøst og uansvarlig!
Det er som i Trondheim, hvor Arbeiderpartiet rekommunaliserte velfungerende sykehjem. Ikke fordi det var lurt, men fordi det ideologiske tunnelsynet sperret for fornuften.
Mangfold gir gode løsninger. Ensretting gir ett tilbud, som enten kan være godt eller dårlig. Men det vil vi aldri finne ut hvis vi ikke kan sammenlikne med noe annet.
-o-
Alle partier krangler om hvordan velferd skal fordeles. AP og FrP møtes i alle studioer for å krangle om hvordan de best kan bruke mest på kortest mulig tid.
Men det er Høyre som vektlegger hvordan vekst, verdier og velferd skal skapes; om hvordan vi skal trygge velferden for fremtiden.
Egentlig så burde alle politikere som lover mer penger til gode og mindre gode saker også avkreves et svar på hvor pengene skal komme fra.
Vi trenger lønnsomme private bedrifter i Norge og i alle Norges kommuner. Bare slik kan vi opprettholde og forbedre verdens beste velferdsnivå.
Politikernes oppgaver er å legge til rette for, ikke styre, alle disse bedriftene.
Aldri før har vi sett en regjering som klarer å rote det til så mye for bedriftene som betaler regningen for den samme regjeringens løfter.
Jens Stoltenberg måtte bytte ut næringsministeren i et forsøk på å lage mindre rot, men det har blitt bare verre. Snart er det bare norske klasserom som forårsaker mer støy og uro enn Regjeringen.
Men problemet er ikke personene, Jens! Problemet er politikken!
Jeg mener det er viktigere at vi legger til rette for vekst og nyskapning gjennom satsing på kunnskap, forskning og kompetanseutvikling, gode rammevilkår og tilrettelegging fra kommuner og fylkeskommuner sin side, enn å drive symbolpolitikk med det statlige eierskapet.
Jens Stoltenberg mener åpenbart det motsatte. Symbolske seire som heies frem av Arne Strand, Jan Bøhler og de andre partifellene hans er viktigere enn å investere for fremtiden og trygge velferden.
Da vi foreslo at staten skulle selge seg ned i en rekke selskaper tidligere i år, så hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg at Regjeringen kunne lage så mye rot med det statlige eierskapet.
Hadde vi visst det vi vet nå så hadde vi foreslått å selge oss enda lenger ned - for ikke å si ut!
-o-
Kjære venner,
Jeg er glad for å være leder for et parti som erkjenner at alle mennesker er forskjellige, og at det derfor er urettferdig å behandle dem likt. Jeg er glad for å være leder for et parti som ser at det å ta enkeltmennesker på alvor er å gi dem frihet til å bestemme over sitt eget liv og ta sine egne valg ut fra hver enkelts ønsker og behov.
Jeg er glad for at jeg er leder for et parti som vil at muligheter skal være for alle - ikke bare for dem som har mest fra før!
Kort sagt - jeg er stolt og glad over at jeg er med i Høyre og ikke Arbeiderpartiet.
Forskjellen mellom en kommune som styres av Høyre og en som styres av Arbeiderpartiet er at vi tar hvert enkeltmenneske og hvert eneste menneske på alvor; vi leverer det vi lover og vi setter gode tjenester og fornøyde innbyggere over ideologiske kjepphester.
For Arbeiderpartiet er det motsatt: Kommunen er viktigere enn innbyggerne, politikerne vet bedre enn enkeltmennesker, retorikk er viktigere enn resultater og ideologi vinner over gode løsninger.
Valget bør være enkelt.
VIRKSOMME ORD