I den tyske propaganda finner vi ofte at det trekkes sammenligninger mellom Fredrik II, den «store», av Preussen og Adolf Hitler. Fredrik av Preussen har alltid vært en nasjonalhelt i Tyskland, og under nazismen er han blitt fremstilt som en forløper for Hitler. Det er laget en legende om ham, men den virkelige Fredrik var en helt annen enn den som vi møter i tyske lærebøker, og det var ikke stor personlig likhet mellom ham og Hitler. Fredrik sto på høyden av sin tids, det 18. århundres, kultur, han var venn av den berømte filosof og reformator Voltaire, han skrev filosofiske avhandlinger og franske vers. Han foraktet både de innskrenkede tyske spissborgere og de brutale og usiviliserte preussiske junkerne. For øvrig var han en kaldblodig kyniker og en hensynsløs maktpolitiker. Hitler er kulturelt og intellektuelt sett en typisk tysk småborger, halvdannet og sentimental og brutal på en gang, han er full av den rotløse oppkomlings mindreverdighetsfølelse og hat, og han er en på samme tid slu og hysterisk fanatiker.
Politisk sett er det likevel en viss likhet mellom dem. De fører begge en hensynsløs erobrerpolitikk, og de har begge vist en suveren forakt både for internasjonale avtaler og for alminnelig menneskelig anstendighet. Likheten går imidlertid lenger, og det er ikke noe tilfelle at den tyske pressen fremhever denne likheten akkurat nå. Under 7-årskrigen fra 1756 til 1763 kjempet Fredrik II mot tidens tre mektigste stormakter, Frankrike, Østerrike og Russland på en gang. Han vant mange seire. Det skyldtes dels at han hadde en god hær og forsto å utnytte sine ressurser mer systematisk enn sine motstandere, dels at han kjempet på de «indre linjer» og derfor ofte kunne slå sine motstandere enkeltvis. Men når han klarte seg gjennom 7-årskrigen, skyldtes det først og fremst at motstanderne var uenige innbyrdes, og han ble reddet fra undergangen ved at Russland brøt ut av koalisjonen.
Det er ikke underlig at den tyske propagandaen stiller Fredrik II opp som et eksempel. Hitler kjemper i en gigantisk målestokk den samme kamp. Han står overfor en koalisjon som ikke bare har større hjelpekilder, men som også er i ferd med å sikre seg en militær overmakt. Den tyske krigsmaskinen er ennå ikke knekket, og den kan ennå vinne seire, men militært sett er det bare et spørsmål om tid når den vil bukke under. Bare på en måte kan Hitler-Tyskland reddes fra undergangen: Ved å sprenge koalisjonen, altså ved politiske midler. Dette er forklaringen til propagandaen om det bolsjevikiske spøkelse og til den systematiske spredning av rykter om at russerne vil legge under seg hele det europeiske fastland. Tyskerne håper at vestmaktene vil slutte separatfred, eller i det minste at de vil unnlate å gå til angrep på fastlandet, fordi dette vil sette den røde arme i stand til å rykke videre fram mot vest. Det er på den annen side slett ikke umulig at iallfall en del av den tyske hærledelse også ville være villig til en separatferd i øst.
Tysklands siste håp er å sprenge koalisjonen. På den annen side er det en betingelse for de alliertes seier at koalisjonen styrkes og utbygges. Det er ikke bare nødvendig for å vinne krigen, det er også nødvendig hvis det skal lykkes å legge grunnlaget for en varig fred etter seiren. Visepresident Wallace holdt for en kort tid siden en oppsiktsvekkende tale hvor han stilte problemet klart. Det var, sa visepresident Wallace, tre forskjellige livsanskuelser i verden i dag. Det var det nazistiske, som hevder at «herrefolkets har rett til å herske over andre folk med vold. Denne lære må utryddes hvis det skal være noe håp om fred i verden. Den annen var den marxistiske. Også den kunne være en fare for freden i fremtiden hvis dens tilhengere søkte å fremkalle en verdensrevolusjon. Sovjet-Samveldet hadde imidlertid oppgitt den internasjonale «trotskisme» og derved åpnet muligheten for et samarbeid med de stater som bekjenner seg til Vestens demokrati. Hvis demokratiene ikke benyttet seg av denne mulighet, men forsøkte å holde Sovjet-Samveldet utenfor, ville det bety at vi måtte forberede oss på en tredje verdenskrig. Demokratiene, som bygger på rettssikkerhet og politisk og åndelig frihet, må imidlertid på sin side søke å løse de økonomiske og sosiale problemer. Erfaringen viser at også massearbeidsløshet, kriser og økonomisk nasjonalisme fører til kapprustning og krig.
Grunnlaget for det internasjonale samarbeid i fremtiden må legges mellom de forente nasjoner under krigen. Det er både en politisk, en økonomisk og en militær oppgave, og den reiser mange problemer. Det utføres for tiden, særlig i Storbritannia og De forente stater, et stort planleggende arbeid, og det utkometer et utall av skrifter om etterkrigsproblemene. De bringer fram meget interessant materiale, men det beste grunnlag for internasjonalt samarbeid i fremtiden legges ved det praktiske samarbeid som springer fram av krigen selv. De små nasjoner kan her yte en betydelig innsats, men det avgjørende er forholdet mellom de ledende stormakter. I De forente stater, som tidligere har kunnet leve trygt under beskyttelse av to oseaner, er det ennå en isolasjonistisk retning. Men Statene vil aldri mer vende tilbake til forholdene i 1920-årene, og det store flertall av det amerikanske folk forstår at Statene denne gang ikke uten videre kan trekke seg tilbake fra den øvrige del av verden etter krigen, selv om man ennå ikke er klar over formene for det internasjonale samarbeid i fremtiden. Den gammeldagse isolasjonismen er også på tilbakegang i det republikanske parti, selv om de færreste vil gå så langt som republikaneren, guvernør Stassen i Minnesota, som har tatt til orde for opprettelsen av et verdensparlament. Vedtagelsen av låne- og leieloven i mars 1941 var et avgjørende brudd med den tradisjonelle politikk, og overfallet på Pearl Harbour var et hardt slag for isolasjonismen. I forrige uke vedtok representantenes hoia mot 6 stemmer og senatet enstemmig å fornye låne- og leieloven. Det er et vitnesbyrd om at folket i Statene forstår at det ikke her dreier seg om hjelp til andre, men om å beskytte Statenes egne interesser.
Også i Storbritannia har man tidligere i visse perioder hatt en isolasjonistisk retning som mente at imperiet kunne være seg selv nok. I dag er det neppe noen ansvarlig britisk politiker som ikke er klar over at Storbritannias skjebne er knyttet både til det européiske fastland og til Amerika. Storbritannia har mange betingelser for å være brobygger mellom de allierte i øst og vest. Dette er en del av bakgrunnen for Edens besøk i Amerika. Det er ingen hemmelighet at han er særlig interessert for å utbygge samarbeidet mellom Sovjet-Samveldet og vestmaktene, og den allianse som ble sluttet mellom Storbritannia og Sovjet-Samveldet i mai i fjor, var det første skritt på veien. Krigen har ført til at det er opprettet en rekke økonomiske, administrative og militære fellesorganer mellom Storbritannia og Statene, og i London arbeider en komité under ledelse av Sir Fredrik Leith Ross som består av representanter for Storbritannia og de okkuperte land, med å forberede løsningen av forsyningsproblemene i de okkuperte land etterat de er blitt befridd. Nylig har Sumner Welles meddelt at det i nær framtid vil bli sammenkalt en interalliert konferanse i Washington som skal behandle de økonomiske etterkrigsproblemer. Her vil også Sovjet-Samveldet og Kina bli representert. Man regner med at det etter krigen vil bli en lang våpenstillstandsperiode før den endelige fred blir sluttet. Vi må også regne med at krigen mot Japan vil vare i atskillig tid etterat Tyskland er slått. Men det forhindrer ikke at en rekke spørsmål må løses med en gang så snart fiendtlighetene er avsluttet, og hvis de allierte ikke var blitt enig om dem på forhånd, ville man risikere kaotiske tilstander.
Sovjet-Samveldet betraktet i tiden mellom de to kriger av mange grunner de kapitalistiske land i vest med mistro, men det tyske overfallet viste at heller ikke Samveldet kunne finne sikkerhet i isolasjon. Samveldet har hittil båret den tyngste byrde i den felles kamp selv om det på forskjellig vis har mottatt støtte fra sine allierte. Roosevelt og Churchill erklærte imidlertid på møtet i Casablanca at Statene og Storbritannia så snart som mulig vil åpne en ny front i Europa. Den felles kamp på fastlandet vil besegle Tysklands skjebne, og den vil også skape det beste grunnlag for et tillitsfullt samarbeid i fremtiden.
VIRKSOMME ORD