I den frie verden har man i den senere tid med undring fulgt den tyske propagandaen. På en ikke-tysker virker denne brå overgang fra en tilsynelatende klippefast seierstro og til dystre klagesanger som et vitnesbyrd om ren desperasjon. Man bør imidlertid huske på at den tyske propagandaen alltid har en bestemt politisk hensikt. Hitler kjenner sitt folk, og nazistene forstår propagandaens kunst. Denne gang hadde propagandaen en vanskelig oppgave. Den skulle forsone det tyske folk med ødeleggelsen av den 6. armé - det største nederlag som tyskerne har lidt under denne krigen og etter manges mening et større nederlag enn de største under forrige krig. Sjokket måtte virke så meget voldsommere som Hitler selv høytidelig hadde forsikret det tyske folk at Stalingrad skulle falle. Beslutningen om 3 dagers folkesorg virker makaber og hysterisk f. eks. på de nordiske og angelsaksiske folk. Det er imidlertid sterke hysteriske trekk i den moderne tyske folkekarakter - trekk som den nazistiske bevegelsen alltid planmessig har utviklet. Tyskland har i årevis vært preget av en systematisk krigsøkonomi, og det overveiende flertall av det tyske folk var alt før krigen mobilisert i krigens tjeneste. De dramatiske bestemmelser om ny mobilisering av gamle og unge er først og fremst et ledd i propagandaen. Bolsjevikskrekken, truselen om at mørke masser fra Asia vil velte inn over Tyskland, skal gjøre det mulig å piske det tyske folk fram til nye anstrengelser og sveise den indre front sammen.
Det er ikke til å unngå at tanken om 1918 spøker i mange tyskeres sinn. Det har alltid vært den ledende tanke i Hitlers politikk at 1918 aldri måtte gjenta seg. Tyskland tapte forrige krig fordi det ble slått på slagmarken, og det var generalene som først brøt sammen. Det indre sammenbrudd bak fronten kom først etterpå. Nazistene har alltid forkynt «dolkestøtlegenden», og etter den ble arméen dolket i ryggen av jøder og marxister. Vi står her overfor et av nazismens grunnleggende dogmer, og det er sannsynlig at både Hitler og Goebbels virkelig tror på denne legenden. Derfor har de også truffet omfattende forholdsregler for å forhindre at det skal gjenta seg. De har tilintetgjort alle organisasjoner som tenkelig kunne danne grunnlaget for en alternativ regjering, og utbygget et veldig terrorapparat av folk som vet at deres liv ikke er meget verdt hvis det nåværende styre bryter sammen. Men fremfor alt har nazistene utbygget propagandaen på grunnlag av et intimt kjennskap til tysk psykologi. Vi må regne med at denne propagandaen i første omgang har nådd sitt mål, og vi kan ikke vente noe indre sammenbrudd i Tyskland før de militære nederlag blir så omfattende at det tyske folk forstår at også en forsvarskamp er fullstendig håpløs. På det tidspunkt kan man håpe på en alminnelig panikk, og man kan si at den tyske propagandaen nå spiller ut sitt siste kort.
Den voldsomme anti-bolsjevikiske kampanje er også beregnet på vasallstatene. Görings tale 30. januar inneholdt en tydelig innrømmelse av at man ikke mer kan vente stor militær hjelp fra vasallstatene, men det gjelder i det minste å forhindre at de faller fra. Her er bolsjevik-skrekken et sterkt argument både når det gjelder rumenske generaler og ungarske godseiere, og tyskerne håper også at denne propagandaen skal virke i nøytrale land som Sverige og Tyrkia og i katolske land som Portugal, Spania og Argentina. Bolsjevik-skrekken var et viktig våpen under maktkampen i selve Tyskland, og Hitlers utenrikspolitikk er, når det gjelder metodene, bare en fortsettelse av hans innenrikspolitikk. Grunntanken i hans utenrikspolitikk var å forhindre at Tyskland ble «innkretset». Det var ikke bare 1918, men også 1914 som ikke måtte gjenta seg. Bolsjevik-skrekken spilte en viktig rolle når det gjaldt å forhindre en allianse mellom vestmaktene og Sovjet-Samveldet, og den var en viktig grunn til at Hitler kunne isolere Tysklands naboer og beseire dem én for én. Da det viste seg at vestmaktene ikke ville finne seg i at Tyskland også slukte Polen, ble bolsjevik-skrekken en tid lagt på hyllen, og Hitler slutten en overenskomst med Sovjet-Samveldet. Men da Hitler overfalt Sovjet-Samveldet, ble det gamle argumentet hentet fram igjen.
Det kan ikke være tvil om at angrepet på Sovjet-Samveldet var Hitlers avgjørende feilgrep under krigen. En av årsakene var at Hitler fullstendig undervurderte Samveldets styrke. Dertil kom to vesentlige militære feilvurderinger. Den første var den siste offensiven mot Moskva i desember 1941. Den annen var at Hitler i slutten av 1942 ikke i tide sørget for å trekke sine armeer tilbake fra Stalingrad og Kaukasus. Det er mulig at seirene ganske enkelt er gått ham til hodet - slik som det hendte med Napoleon etter freden i Tilsit i 1807. Det er også mulig at Hitler er blitt fanget av sin egen propaganda. Han har både gjennomsnittstyskerens forakt for slaverne og gjennomsnittsborgerens forakt for bolsjevismen. Den tyske planen gikk ut på å knekke Sovjet-Samveldet før vestmaktene var ferdig til en offensiv. Denne planen har lidd et fullstendig skibbrudd, og Tyskland er i dag mer «innkretset» enn under forrige verdenskrig. Dets eneste håp er ubåt-krigen. Den er også de alliertes største problem, men tyskerne kan ikke vinne krigen ved hjelp av ubåter. Det beste de kan håpe på er å svekke de alliertes offensive kraft og å utsette nederlaget.
Hitlers eneste utvei er en separatfred i øst eller vest som kunne sprenge jernringen om Tyskland. Det er meget mulig at Hitler igjen ville være villig til å inngå en overenskomst med Sovjet-Samveldet, hvis han kunne få det. I så fall ville propagandamaskineriet igjen rettes mot «plutokratene». Det er kommet meldinger om at Himmler skulle være tilhenger av en slik linje, men det er bare løse rykter. Hvorfor skulle Sovjet-Samveldet, som sto fast sommeren 1941 og sommeren 1942, gå med på noe kompromiss nå når seiren er sikker? Det er tydelig at den tyske regjering håper på en separatfred i vest. Derfor konsentreres hele propagandaen på ny om den gamle kjente bolsjevik-skrekk, og derfor er også Göring kommet i forgrunnen igjen. Det var en påfallende forskjell mellom hans tale 30. januar, og den proklamasjon som Goebbels leste og som var helt tom. Görings tale hadde en helt klar politisk linje. Han nevnte at man kunne slutte avtaler med gentlemen, men ikke med bolsjeviker. Han angrep Storbritannia vesentlig fordi det hadde sviktet i kampen mot bolsjevismen, og han nevnte praktisk talt ikke De forente stater.
Det går stadig rykter om tyske fredsfølere. De spres fra hovedstedene i de nøytrale land, og deres hensikt er å påvirke stemningen og å undersøke reaksjonen i andre land. Man har lagt merke til at von Moltke, den tidligere tyske minister i Varsjava, er blitt utnevnt til minister i Madrid. Samtidig sprer tyskerne systematisk rykter i de okkuperte land, og man forteller f.eks. den norske regjering vil utlevere Nord-Norge til Sovjet-Samveldet. Den tid er imidlertid forlengst forbi, da en slik propaganda kunne bli tatt alvorlig blant de allierte. Man oppfatter med rette hele denne propagandaen som et svakhetstegn. Svaret ble gitt på konferansen i Casablanca. Det er kravet om «betingelsesløs overgivelse».
VIRKSOMME ORD