I Sovjet-Samveldets grunnlov av 6. juli 1923 heter det i innledningen: «Adgangen til forbundet er åpent for de sosialistiske sovjetrepublikker som måtte oppstå i framtiden. Forbundet danner kronen på Oktoberrevolusjonen 1917 og tjener som et nytt avgjørende skritt på vegen til å forene alle lands arbeidende folk i den Sosialistiske Verdens-sovjetrepublikk.»
I utvetydige ord er altså i selve Sovjet-Samveldets grunnlov slått offisielt fast at det her ikke dreier seg om en russisk statsdannelse, men om verdensrevolusjon og verdenserobring, om å utvide Sovjet-Samveldet til en verdensomfattende bolsjevikrepublikk.
Utviklingen bekrefter til fulle denne kjensgjerning.
De forskjellige kommunistiske framstøt rundt om i verden har, når de går over fra det revolusjonære undergravingsarbeid til åpen aksjon, alltid heist bolsjevikrevolusjonens blodbanner og proklamert vedkommende lands omdannelse til sovjetrepublikk under Moskva, således i sin tid Sovjet-Tyskland, Sovjet-Ungarn, Sovjet-Bulgaria, Sovjet-Spania osv. Og i Norge lød kampsangen til Arbeiderpartiets Ungdomsfylking:
«Sovjet-Norge! ropet gjaller. Blod vårt flagg har malt. Følg signalet når det kaller. Internasjonalt!»
I 1940 så vi hvorledes de erobrede baltiske stater og Bessarabia omgående ble omdannet til sovjetrepublikker og oppslukt av Sovjet-Samveldet. Likeledes ble allerede den 31. mars 1940 de knapt 14 dager tidligere avståtte deler av Finnland slått sammen med Østkarelen til Sovjetrepublikken Karelsk-Finnland og innlemmet som forbundsrepublikk i Sovjet-Samveldet, den første etappe til de skandinaviske sovjetrepublikker, og hele Nordens innlemmelse under Moskvas blodige despoti.
Den kommunistiske Internasjonale har opprettet sine seksjoner, legale eller illegale, i hvert eneste land hele verden over. Der ligger disse «statsbærende partier» ferdige til som det kommunistiske verdenspartis forskjellige landsseksjoner, å proklamere vedkommende sovjetrepublikker og til slutt etter bolsjevismens verdensseier å sammenfatte disse i verdenssovjetrepublikken under jødisk overledelse.
I Norge ble denne landsforræderske virksomhet drevet av Norges kommunistiske parti og av Arbeiderpartiet, det noværende regjerings- og emigrantparti i London og Stockholm. Arbeiderpartiet var som kjent også i sin tid selv direkte seksjon av Komintern, men ble ekskludert i 1923 bl.a. fordi Tranmæl-kommunistene hevdet det taktisk ukloke i Kominterns ordre om å gå til kamp i Norge mot kristendommen etter Moskvaoppskriften: «Religion er opium for folket.» Men trass i den formelle eksklusjon ble ikke desto mindre de kommunistiske retningslinjer og samarbeidet med Moskva opprettholdt. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok etterpå under statsminister Nygaardsvolds ledelse følgende solidaritetserklæring med den russiske og internasjonale bolsjevisme:
«Landsmøtet beklager og fordømmer den ultimatumspolitikk som har drevet eksekutivkomiteen (for Komintern) til denne eksklusjon, men til tross herfor erklærer det at Det norske Arbeiderparti i full og utbrytelig solidaritet står sammen med de revolusjonære arbeiderpartier i alle land, og at det fremdeles som hittil i alle sine handlinger vil følge de kommunistiske prinsipper og retningsinjer.»
Det var disse erklærte landsforrædere som den tidligere konge overdro regjeringsmakten i Norge, først i 1928, senere i 1935. Det er de samme folk som med kong Håkon i spissen no representerer Norge blant de såkalte: Free Nations, dvs. i den internasjonale jødiskbolsjevikiske sammensvergelse mot Europa og vårt eget fedreland.
Jeg minner om disse kjensgjerninger for at forblindede landsmenn, når de erkjenner hvor lettsindig og skamløst disse Englands og Moskvas agenter har spilt sammen om Norges og det norske folks skjebne, og fremdeles spiller, dog kanskje kan få øynene opp for ett og annet som de enno ikke vil se, men som de må lære å forstå, hvis det norske folk skal kunne manne seg opp til aktiv samlet innsats for å redde seg selv fra undergang. For det som vi no er oppe i, det er noe som verdenshistorien aldri har sett maken til, langt mindre Norges historie:
En verdensomfattende sammensvergelse, en verdenspest som smitter folkene, splitter og oppløser deres nasjonale organisme, og munner ut i en brutal verdenserobring à la Djengis Khans i høyere potens.
At jødene spiller den ledende rolle i denne bolsjevikiske verdensbevegelse og i Sovjet-Samveldet kan en se av en statistikk over alle de nøkkelstillinger de der innehar. Den kommunistiske lære er unnfanget av jøder og satt i verk av jøder. Bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917 ble finansiert av jødebankierene i New York, et tilsynelatende paradoks som bare kan finne en tilfredsstillende forklaring i den kjensgjerning at så vel det anglosaksiske plutokrati som den russiske bolsjevisme begge er redskaper for den internasjonale jødedoms verdenserobringsplaner.
I en samtale med den franske ambassadør Saint Aulaire, gjengitt i dennes bok: «Genf mot freden», Paris 1936, har en av de impliserte jødiske finansfyrster uttrykkelig bekreftet dette.
Vedkommende amerikanske jødebankier uttalte bl.a.:
«Vi (d.e. det jødiske plutokrati) kommuniserer med den totale marxisme i Internasjonalen, vår religion, fordi marxismen er et våpen for vår jødiske nasjonalisme. Det er nettopp fordi kommunismen og kapitalismen er antipoder, at de utleverer oss planetens to poler og tillater oss å være dens akse. Vi kontrollerer verden ovenfra ved pengemakten og nedenfra ved revolusjonen. Målet? Israel er en nasjon sammensatt av elementer i alle land. Vi er et folkenes forbund som forener alle de andre folk. Det er det som kvalifiserer oss til å samle dem alle omkring oss (og under oss). Israel er mikrokosmos og kimen til det kommende verdensrike.»
Så langt den moderne profet. Men det er dette jødiskmaterialistiske Messiasriket, eller rettere Satanriket, som no er i full anmarsj, og som truer Europas folk og Norge med død og ødeleggelse.
Bolsjevikene og verdensjødedommen regner med tre verdenskriger for å kunne gjennomføre sine planer.
Den første verdenskrig bragte dem makten over Russland.
Den noværende verdenskrig mener de skal bringe dem makten over Europa.
Den tredje, makten over England og Amerika og dermed verdensherredømmet.
Bolsjevikenes generallinje etter makterobringen i Russland var å militarisere Russland og gjøre det til verdens sterkeste krigsmakt, og når det var nådd å utløse den annen verdenskrig og gripe avgjørende inn i denne på det europeiske kontinent.
Bolsjevikenes planer gikk alltid ut på først å bolsjevisere Tyskland og dernest England-Amerika, og ikke omvendt. Fordi de nemlig alltid har vært klar over at selv om England og Amerika falt for bolsjevismen, så vilde et sterkt Tyskland kunde knekke dem.
Mens omvendt England og Amerika ikke vilde kunne stanse bolsjevismen, hvis bolsjevikene først var herre over Tyskland og dermed over Europas fastland. Da vilde sluttoppgjøret med England og Amerika i den tredje verdenskrig bli en likefram affære.
Etter Hitlers maktovertagelse og Tysklands nasjonale gjenreising samlet da også bolsjevikene sine krigsanstrengelser og krigsplaner om Tyskland, hvor deres revolusjonspolitikk meget virksomt falt sammen med de alminnelige jødiske hevnkrigsplaner og med Englands tradisjonelle ødeleggelsespolitikk mot den europeiske konsolidering omkring en framvoksende fastlandsmakt, no Tyskland.
Bolsjevikene er klar over at det for dem først og fremst gjelder å knekke Tyskland, da er resten en forholdsvis kurant sak.
Det er slik bolsjevikene selv regner. Vi gjør klokt i å innrette oss deretter. I særdeleshet gjør de nordmenn klokt i å merke seg disse kjensgjerninger som enno er naive nok til å tro at England og Amerika vil holde de røde armeer og bolsjevismen borte fra Norden og Norge, selv om Tyskland blir slått. En farlig enfoldighet, rent bortsett fra at den rent overser at landet forinnen vilde være en rykende krigsskueplass.
Det er også særdeles karakteristisk å studere hvorledes den noværende verdenskrig ble utløst av de samme internasjonale krefter. En av de mest virksomme trådtrekkere var f.eks. halvjøden Bullitt, direktør for det jødiske filmselskapet Laski Corporation som kontrolleres av det store jødiske bankhus Kuhn, Loeb & Co. i New York, en av de storbanker som i 1917 finansierte bolsjevikrevolusjonen. I 1933, d.e. umiddelbart etter Hitlers maktovertagelse, fikk denne Bullitt etter et besøk i Russland, Amerika til å anerkjenne Sovjet-regjeringen og ble Roosevelts ambassadør i Moskva. Senere var han som amerikansk ambassadør i Paris med på å provosere krigen mellom Polen og Tyskland ved å tilskynde Frankrike og England til å stive opp de polske fordringer og selv gjøre det samme, for så i sin tur å påskynde Frankrikes og Englands krigserklæring til Tyskland.
Når vi ser hvorledes dette verdensoppgjør i løpet av kort tid har kunnet utvikle seg fra en lokal europeisk konflikt til en total verdenskrig, og erkjenner hvorledes denne verdenskrig bevisst og planmessig er forberedt og framprovosert av den jødiske høyfinans og den jødiske bolsjevisme for å knuse Tyskland og nasjonalsosialismen og dermed rydde vegen for det jødisk bolsjevikiske verdensherredømme i Europa, først da forstår man hvilke uforenlige motsetninger no står overfor hinannen. Først da forstår man også hvilken uhyre fare som Europas folk og Norge no står ansikt til ansikt med. Bolsjevismen og den internasjonale jødiske verdenssammensvergelse er en så total trusel mot de europeiske folks liv og høyeste goder at Europa aldri har vært utsatt for en lignende krise.
Et samarbeid mellom Tyskland, Skandinavia og England kunde ha reddet Europa fra krigen og fra denne dødelige fare. Men England sviktet. Istedenfor å ta imot Hitlers framstrakte hånd til redelig germansk samarbeid, istedenfor å understøtte hans bestrebelser for å danne en blokk mot den røde fare, valgte England i sin blinde egoisme å fortsette sin avlegse splitt- og hersk-politikk og allierte seg med jødedommens og bolsjevismens mørke krefter for å slå ned det nye Tyskland i det forfengelige håp at det derved skulde befeste og fremme sin egen storhet. Det er et selsomt og selvmorderisk skuespill verden i disse dager er vitne til, når Englands offisielle myndigheter og Englands kirke feirer den røde armés 25-års jubileum og bolsjevikiske seire!
Under disse tragiske omstendigheters skjebnesvangre utvikling er én ting blitt nødvendig: det europeiske kontinents solidaritet i kampen mot bolsjevismen. Etter som trykket øker, stiger kravet til europeisk samarbeid og felles aksjon. Helt fra begynnelsen av var også det virkelige problem europeisk, likevel som nasjonalt. Alle Europas folk var og er truet av den samme store fare. Å nyordne og samle Europa framtrer i dette verdensoppgjør både som det viktigste krigsmiddel og som det viktigste krigsmål.
Denne krig føres ikke bare for å knuse bolsjevismen og å slå England og - Amerika, men også for å legge grunnlaget til et nytt og enig Europa som kan hevde sin plass mellom de kolosser som er vokst fram på sidene av det. Men samtidig er en sådan européisk solidaritet nødvendig for å kunne avvise bolsjevismens stormangrep på Europa.
I sitt hilsningstelegram til vårt riksmøte i fjor høst uttalte Adolf Hitler at Norge har sin særegne oppgave å fylle i det nye Europa.
Disse ord er mer enn en smigrende og vennlig uttalelse. De rommer både en erkjennelse og en anerkjennelse. Og de er en maning til hele det norske folk.
Enhver ansvarsbevisst og tenkende nordmann har all grunn til å alvorlig betenke at den européiske utvikling allerede før denne krig hadde kjørt seg fast, og at Europa og Norge med, går til grunne, hvis det ikke lykkes, overensstemmende med tidens krav, å bringe hele den européiske utvikling opp på et høyere plan, ved organisasjon og samling av de nasjonale stater som Europa er splittet i. Det splittede Europa må forenes i en fornuftig og fast forbundsordning som under Tysklands ledelse bygger på de nasjonale stater og på hvert folks selvstendighet. Hvis ikke, ender det hele før eller senere med en katastrofe som river alle med seg. Slik gikk det gamle Grekenland med all sin høye kultur til grunne, fordi det ikke maktet å arbeide seg fram til en høyere politisk utvikling enn de enkelte rivaliserende bysamfunn og deres skiftende interesseforbund.
Like overfor de uhyre farer som no truer Europa fra alle kanter, vilde et søndret og splittet Europa, tross all sin gamle kultur, lide en lignende, bare langt mer tragisk skjebne. Derfor er det ikke unasjonalt, men tvert imot den høyeste nasjonale plikt å arbeide for en effektiv europeisk nyordning. Ikke minst er det en nasjonal plikt for oss nordmenn, fordi vårt folk her virkelig har forutsetninger og muligheter for å gjøre en stor positiv innsats, trass, eller kanskje nettopp fordi at vi er en liten nasjon, men med visse betingelser og kvalifikasjoner. Æsops fabel om løven som var fanget i et garn og ble befridd av musen, kan ha sin gyldighet her. Derfor må vi som gode og nasjonalbevisste nordmenn gjøre oss til ett med de germanske og europeiske fellesinteresser. Vi må arbeide for, og så vidt mulig selv ta initiativet til at det egentlige Europa blir sveiset sammen i et masseoppbud av arbeidsinnsats og vernekraft mot den felles store fare som truer alle Europas folk, og ikke minst vårt eget land.
Europa er blitt som en eneste stor beleiret festning, som fiendene av våre folk vil ødelegge. Europas folk må ta konsekvensen av denne kjensgjerning, og da vil heller ikke kampens utfall være tvilsom. Ti Japan mer enn utbalanserer Amerikas og Englands krefter i Stillehavet og det Indiske Osean, og mot Englands og Russlands resterende knappe 200 millioner vil stå over 300 millioner organiserte europeere.
Men selv om en ikke har tilstrekkelig skarpsyn og åndelig spennkraft til å innse den ubetingede nødvendighet og den utvilsomme fordel av en slik høyere statsordning i Europa for den framtidige utvikling, eller en ikke er overlegen nok til å forstå at de germanske og europeiske folks fellesinteresser i dag går foran deres avvikende særinteresser, så må dog enhver nordmann være klar over den aktuelle situasjon for sitt eget land, over den kjensgjerning at den fare som no truer Norge og Norden, den er så alvorlig og overhengende at ingen offer er for store.
Jeg vil bare nevne en av de muligheter som kan inntreffe, dersom ikke alle krefter anspennes.
Hvis Tyskland f.eks. skulde lide bare et lignende tilbakeslag på den nordligste del av østfronten som i de siste uker i Sør-Russland, og med et lignende terrengtap, så vilde dette svare til at de røde armeer besatte hele Nord-Finuland, Nord-Sverige og Nord-Norge helt ned til Trondheim.
Slike ting må en regne med under en storkrigs omskiftelser, uten at de langtfra behøver å være krigsavgjørende. Men hvilken avgjørende katastrofe det vilde være for Norge, må vel selv den mest forstokkede jøssing kunne innse. Så meget mer som den etterlengtede engelsk-amerikanske invasjon da ikke vilde utebli, men gjøre katastrofen for det norske folk total.
Ingen kan si at dette eksempel er satt på spissen. Norges skjebne er avhengig av at Tyskland holder stillingen mot bolsjevismen.
Man vil innvende: Tyskland og Russland kan holde hinannen slik i sjakk at faren for Norden og Norge ikke blir akutt, men bortfaller, og de allierte kommer til helt å beherske situasjonen. Både Tyskland og Russland kan tape denne krigen, slik som det hendte under den første verdenskrig. Hertil er å svare at det var nettopp denne situasjon som reiste bolsjevismen, og nettopp den første verdenskrig viste at selv de overmektige allierte seierherrer ikke var i stand til å ordne opp med den dengang så svake bolsjevisme. No har bolsjevismen befestet seg. Selv et samtidig russisk og tysk nederlag kan etter all menneskelig beregning ikke føre til annet resultat enn at hele det européiske fastland, og Norge og Norden med, går under i bolsjevismen.
Det må en også forstå at det ikke bare er gjort med å avverge en øyeblikkelig truende fare. Skal Europas eksistens og de kommende slektledd være trygget, kreves en grundig opprydding med bolsjevismen og en radikal nyordning i hele Russland. Hvis ikke, går Europa en farefull framtid i møte.
Tyskland ofrer sitt beste blod og pålegger sitt folk de største savn for at ikke en slik katastrofe skal ramme Europa og for å sikre Europas framtid. Da må det norske folk i det minste yte sin arbeidsinnsats for å støtte opp om de kjempende, og gjøre alt sitt til å øke sin egen motstandskraft og sin selvbergingsevne.
Tusener av NS-folk har kjempet på østfronten for å hjelpe til å avverge den faren for sitt fedreland. Og hundrevis av våre beste folk er allerede falt i kampen. Da må også de andre her heime iallfall kunde yte sitt i arbeid og innsats for den felles sak og for folkets forsyninger. De ikke bare må, men de skal, no når fedrelandet er i fare og det kreves avgjørende forholdsregler for å kunne møte den alvorlige situasjon både med hensyn til landets forsvar og forsyning. Like overfor den store fare som no truer oss alle, burde det være slutt med splid mellom landsmenn. Alle må no føle, tenke og handle som ansvarsbevisste nordmenn!
Også det norske folk må samlet og uten omsyn til fødsel og formue, stand og stilling sette alle krefter inn i den kamp på liv og død som Europa fører mot bolsjevismen.
Det er vår hellige plikt overfor forfedrene, oss selv og etterslekten, å anspenne våre krefter til det ytterste for å redde vårt folks nasjonale og kulturelle liv, og hindre at Norge blir skueplassen for en alt ødeleggende krig. Vårt folk vet med seg selv at det også gjelder om ved øket produksjon å sikre vårt næringsliv og folkets forsyninger i de vanskelige tider som no forestår. Derfor er i dag vedtatt og underskrevet følgende Lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats:
§ 1. Sosialdepartementet gjennomfører en omfattende utskrivning av all arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som no ikke er nødvendig.
§ 2. Enhver norsk statsborger plikter å etterkomme pålegg om arbeid og ytelser som utgår fra myndighetene til gjennomføring av den alminnelige nasjonale arbeidsinnsats i Norge.
§ 3. Bedrifter og virksomheter av enhver art kan av Handelsdepartementet påbys innskrenket eller stanset, når de ikke er livsviktige.
§ 4. Til utligning og fordeling av urimelige byrder og tap som gjennomføringen av denne lov volder, opprettes et hjelpefond som istandbringes og forvaltes av sammenslutninger av næringsdrivende. Sådanne sammenslutninger kan av Handelsdepartementet påbys dannet eller godkjennes med enerett til å opptre på vegne av vedkommende næringsdrivende.
§ 5. Nærmere forskrifter om gjennomføringen av den alminnelige nasjonale arbeidsinnsats fastsettes i særskilte lover.
§ 6. Denne lov trer i kraft straks.
Med denne lov er satt ut i livet et kjernepunkt i Nasjonal Samlings og den nasjonale regjerings program, nemlig det prinsipp som i pkt. 8 i vårt program er proklamert således: Rett og plikt til arbeid for enhver. Et fundamentalt punkt i den nye arbeidsstats program.
Det er den nasjonale selvoppholdelse, folkets høyeste lov, som no framtvinger dette avgjørende skritt. Det må derfor no foreløbig skje i en form som er bestemt av krigens krav.
Fra dette øyeblikk av og inntil den fare er besverget som truer vårt fedreland, er enhver nordmann pliktig til å stille sin arbeidskraft til rådighet for den nasjonale arbeidsinnsats, mennene fra sitt 18. til sitt 55. år, kvinnene fra 21 til 40 år. Mange, både menn og kvinner, i bedrifter og i heimene, gjør allerede sin fullgode nasjonale arbeidsinnsats. Disse vil hilse med glede at arbeidskravet no også er reist overfor alle dem som i ly av andres slit unndrar seg sin samfunnsplikt.
Det er min overbevisning at dette avgjørende skritt - riktig gjennomført - ikke bare skal gi Norge økte materielle resurser i den største fare som det noensinne har stått overfor. Men at det utover det også skal bidra til å befeste den nye ordning som alene kan redde Norge.
Nasjonal Samlings linje eller bolsjevismen!
Noe tredje gis ikke.
Det er en sats som vi har forkynt i mange år. Ikke alle har kunnet forstå den eller har villet forstå, men dens enkle sannhet er i dag bragt nærmere for mange. Den som i dag står imot den nasjonale regjering og dens sammenfatning av nasjonens krefter i kampen for Norge, han støtter direkte eller indirekte bolsjevismen, og han arbeider på Norges og sin egen undergang. Den kjensgjerning må no bli klar for alle.
Men framfor alt er det mitt håp at den alminnelige nasjonale arbeidsinnsats skal gi vårt folk den økte karakterstyrke og den moralske kraft og nasjonale disiplin som alene formår å bære et folk gjennom de store kriser. Forvirring og åndelig syke har grepet deler av vårt folk og finner sitt mest markerte uttrykk i den forrykte, ja diabolske og bolsjevikiske innstilling hos enkelte norske prester som i sitt åndelige mørke overser den kjensgjerning at i Russland er praktisk talt samtlige bisper og prester, over 40 000 utryddet. Denne store forvirring i vårt folk viser med all tydelighet at denne verdenskamp på liv og død også beveger seg på det moralske plan. Men er vårt folk således no også angrepet av en ond åndelig makt, må vi også sette mot den åndelige og moralske krefter. Vi må gå helt til bunns i saken. Vi må bygge på klippegrunn. Vår gjerning og vår kamp må være gjennomtrengt av det sanne nasjonale, av en dyp og ekte livsanskuelse av handlekraft og offervilje. Det er våre ministres og andre offentlige tjenestemenns oppgave å organisere den nasjonale arbeidsinnsats slik at den også kan tjene til å utløse og utvikle disse egenskaper i det norske folk.
Den nasjonale arbeidsinnsats må ikke arte seg som et hoveriarbeid. Den må gjøres til en begeistret og besluttsom nasjonal innsats.
Mine landsmenn! Vi må blåse den riktige ånd inn i det hele, og reise det norske folk til selvberging og til forsvar mot den røde fare!
VIRKSOMME ORD