Nyttårstale

Kjære landsmenn,

Atter en gang er et år gått, og atter en gang er tiden kommet til å ønske hverandre et godt nytt år. Og, tradisjonen tro, skal nyttårsaftenen feires på behørig måte. Av noen kanskje i takknemlighet over at et år som av personlige eller andre grunner har vært et vanskelig år er gått, men av den store majoritet med den optimisme og de håp som synes innebygget i oss når vi betrakter et nytt år som skimrer i horisonten.

Og, igjen tradisjonen tro, feirer vi inngangen til det nye år sammen med familie og venner i hyggelig lag, og mange er det, som når midnattsklokken slår, finner at de gamle året bør ha sin salutt i form av raketter og annet fyrverkeri.

Året som vi nå legger bak oss har vært viet verdens barn. Vi har sett mange barn, og heldigvis mange lykkelige barn. Men våre nyhetsmedia, og spesielt fjernsynet, har bragt inn i våre hjem bilder av barn hvis ansiktsuttrykk og øyne ikke har kunnet unngå å brenne seg inn i vår bevissthet, og for hvem ordet raketter betyr noe ganske annet enn en hilsen til et år som er i ferd med å gå ut. Året 1979 har vært preget av flyktningetragedier av et omfang som verden vel tidligere aldri har vært vidne til og som med sine ufattelige menneskelige lidelser synes å overgå selv det flyktningeproblem som fulgte i den andre verdenskrigs kjølvann.

Og ser vi fremover, melder uvilkårlig spørsmålet seg om hvilken skjebne som i fremtiden venter det enkelte individ som for å berge sitt liv er blitt tvunget til å ta del i disse nutidens så smertefulle folkevandringer. Noen vil kanskje kunne vende tilbake til sine hjemland, andre vi finne en ny eksistens i land som åpner sine grenser for dem, men de fleste må man vel fortsatt regne med vil bli prisgitt en rotløs tilværelse avhengig av den hjelp som andre og lykkeligere nasjoner vil bli anmodet om å gi dem, og som det norske folk besvarte på en så overbevisende måte gjennom den nylig avsluttede aksjon Flyktning '79.

Vi skal selv ta i mot en del av disse ulykkelige mennesker hos oss. De kommer til et samfunn som er helt annerledes enn det de har måttet forlate, til det land med et fremmed sprog, andre skikker og med et klima som de færreste av dem har opplevd før. La oss ta imot dem i Fridtjof Nansens ånd, la oss alle gjøre vårt til at livet blir verdt å leve for dem og at de må finne seg til rette og få en meningsfylt tilværelse, så langt det er mulig.

Vi legger i dag bak oss et år som vi ved forrige årsskifte næringsmessig ikke stilte for store forhåpninger til. Men vi må vel tross alt ha lov til å si at utviklingen har vært gunstigere enn vi kunne ventet. Vi har stort sett klart å holde arbeidsledigheten i sjakk, en rekke av våre bedrifter har hatt hva vi må ha lov til å kalle et godt år og vår eksport har på mange felter vist oppmuntrende fremgang. En glede har det vært å se antallet av våre handelsfartøyer i opplagsbøyene har minket over forventing og i dag igjen er i lønnsom drift og gir velkomne arbeidsplasser til våre sjøfolk.

Så vi har grunn til å være takknemlige for hva det svunne året har gitt oss og vårt land, selv om vi heller ikke i dette året er blitt spart for smertelige lidelser. Jeg tenker i denne forbindelse først og fremst på Berge Vangas så tragiske og uforklarlige forlis med tapet av så mange menneskeliv, og jeg sender i dag en varm tanke til alle de pårørende både her og på Filippinene som har mistet sine kjære. Et lyspunkt i tragedien var det å se den spontane oppslutning over landegrensene da appellen om hjelp til å søke etter overlevende var gått ut. En manifestasjon for medmenneskelighet og vilje til å redde liv, som man kunne ønske seg som forbilde for det daglige samliv nasjonene i mellom.

Det er et gammelt ordtak som sier at "det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden". Jeg har ikke hatt for vane å fremkomme med noen spådommer, og skal heller ikke gjøre det i dag, selv om vi i aften går inn i et nytt desennium. Det tiår vi nå forlater, har vært preget av en rivende utvikling på det teknologiske område og store forandringer har funnet sted siden begynnelsen på syttiårene. Jeg tviler ikke på at teknologien vil fortsette sin fremgang med stormskritt også i det kommende desennium, og jeg håper bare at den utvikling vi vil bli vidne til på dette felt vil bli til velsignelse for menneskeheten og ikke forårsake sosiale sår.

Så vil jeg sende dere alle mine gode ønsker for året som står foran oss. Jeg hilser våre landsmenn på Svalbard, på Jan Mayen og i Antarktisk, våre sjøfolk på alle hav og våre væpnede styrker i Norge og på fredsbevarende oppdrag i Sør-Libanon. Og en spesiell hilsen går til våre krigsinvalider, til våre ensomme, gamle og syke, og til dem som i dag sitter igjen med savnet efter en av sine kjære.

Måtte fred kjennetegne året som kommer, og måtte det bli et lyst og lykkelig år for dere alle.

Godt Nytt År!