Det er en stor ære og glede å få holde denne talen ved 100-årsjubileet for LO i Trondheim - eller Fagforeningenes lokale samorganisasjon i Trondhjem, som den opprinnelig hette. Det som i dag markeres, fikk gjennom ikke minst Martin Tranmæl avgjørende innflytelse på norsk historie på store deler av 1900-tallet.
I årets nyttårstale sa statsminister Jens Stoltenberg at Norge for 100 år sia og i mange år framover var et av Europas fattigste land. Det kan tolkes som ei fortrengning av Norge som industriland og dermed av ryggraden i arbeiderklassen, i arbeiderbevegelsen og lenge i Stoltenbergs eget parti, Arbeiderpartiet, de moderne industriarbeiderne.
Fra gjennombruddet på 1880-tallet og fram til 1905 var norsk arbeiderbevegelse, faglig og politisk, dominert av håndverkere i de større byene, særlig i Kristiania. Det som skjedde med dannelsen av Trondhjems faglige samorg i 1911, hadde nær sammenheng med at omkring 1905 blei denne dominansen brutt. Grunnen var ei ny tung industrialiseringsbølge som revolusjonerte store deler av Norge generelt og arbeiderbevegelsen spesielt. Den baserte seg kort sagt på norsk vannkraft og utenlandsk overflodskapital og besto i utbygging av særlig elektro-kjemisk og elektro-metallurgisk industri på tidligere nesten folketomme steder, på ei tilsvarende nødvendig utbygging av veier og jernbane, og på ny vekst i eldre industri, som særlig jern og metall.
Utviklinga kan illustreres med noen enkle tall. I løpet av de 20 åra fra 1900 til 1920 blei Los medlemstall nærmere 32-dobla fra 5000 til nesten 160 000. Det nådde 10 000 i 1905, økte til nesten 40 000 to år etter, i 1907, og blei altså nesten firedobla på ny i de 13 åra som fulgte fram til 1920. At veksten særlig besto i ufaglærte industri- og anleggsarbeidere, viste seg i at det eneste LO-forbundet som var åpent for slike folk, Norsk Arbeidsmannsforbund, i 1907 hadde hele 25 000 av LOs i alt 40 000 medlemmer.
Den hurtige og voldsomme veksten i fagorganisasjonen kom først til uttrykk i det som kan kalles det første store klassekompromisset i kapitalismens historie her i landet: Verkstedsoverenskomsten mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforbund i 1907.
Arbeidsgiverne kunne ikke lenger satse på å kvele fagbevegelsen i fødselen, men gikk med på å undertegne den landets første landsomfattende kollektivavtalen. Som alle tariffavtaler var også denne overenskomsten et kompromiss, der begge parter ga og tok. Det fagbevegelsen gikk med på, var ikke minst fireårige bindende tariffavtaler, med fredsplikt i avtaleperiodene. Det betydde at arbeiderne ga avkall på fullt ut å utnytte den offensive posisjonen som den industrielle oppgangen med økende knapphet på arbeidskraft plasserte dem i, samt på å kompensere den tilsvarende prisveksten med tariffrevisjoner i fire år av gangen.
I dette kompromisset ligger også utgangspunktet for dannelsen av Trondhjems faglige samorg i 1911 og for Fagopposisjonen som samorganisasjonen i praksis starta på slutten av samme år. Det var nettopp denne typen kompromiss den nye retningen retta seg mot.
Av enkeltpersoner står særlig Martin Tranmæl sentralt her. Gjennom to opphold i USA i åra fra 1900 til 1905 blei Tranmæl påvirka av syndikalistiske og anti-parlamentariske strømninger som i 1905 stifta den nye fagorganisasjonen Internationa Workers of the World (IWW), som i motsetning til American Federation of Labour (AFL) også tok inn ufaglærte arbeidere, ofte innvandrere fra Sør- og Øst-Europa.
Ved stiftelsen blei IWW inndelt i 13 "industrielle departementer" med lav innmeldingsavgift. Men mens IWW etter hvert bare blei mer konsekvent syndikalistisk og anti-parlamentarisk og ikke- eller anti-politisk, kom Tranmæl aldri til å mene at politisk og parlamentarisk virksomhet var uten interesse for arbeiderne, bare at den var mindre viktig enn den faglige kampen. De reine syndikalistene var anarkister som umiddelbart ville avvikle statsapparatet og gjennomføre sosialismen ved hjelp av den "ekspropriative" generalstreiken, som i ett slag skulle innføre felleseie av produksjonsmidlene og et samfunns styrt av fagorganisasjonen. Tranmæl og hans nye retning i Arbeiderpartiet kan derimot bare kalles halv-syndikalister når de på partilandsmøtet i 1918 fikk gjennom at sosialismen skulle gjennomføres ved en massestreik og ikke via parlamentariske valg, og at politisk og parlamentarisk virke var av underordna betydning for arbeiderne, men ikke uvedkommende for dem.
I 1910 trådte den voksende opposisjonen med sentrum i Trondheim og under ledelse av Tranmæl fram for alvor. På LO-kongressen dette året reiste Trondheimsrepresentantene sterk kritikk av sekretariatet, ikke minst av behandlinga av streiken ved Løkken Verk, som hadde starta i 1909 og fortsatt var i gang. Bedriften holdt stand ved vellykka bruk av streikebrytere. Trondheimsrepresentantene mente at dette burde sekretariatet ha stoppa med sympatiaksjoner. I stedet hadde sekretariatet pålagt arbeiderne ved Trondhjems mek. Verksted å fortsette å bygge maskiner for Løkken Verk, noe de også hadde gjort. Trondhjemmerne stempla dette som streikebryteri og fremma i det hele tatt forslag som tok sikte på å styrke solidariteten i hele arbeiderklassen på tvers av fagskiller. Foreløpig blei de stemt ned på alle punkter.
1910 var ellers et år med mange konflikter i bygningsindustrien. Tranmæl oppsummerte konfliktene med at mens arbeidsgiverne hadde klart samle seg på tvers av særinteresser, hadde arbeiderne opptrådt splitta etter oppdelinga i fagforbund. For eksempel hadde murerstreiken i Trondheim blitt svekka av at da streiken begynte, var murerne ferdige med ei rekke større arbeider, og andre bygningsarbeidere som sto i andre forbund og hadde andre tariffer hadde fullført det ene huset etter det andre. Der hvor murarbeidet ikke var fullført, tok andre arbeidere på seg å støpe husa i stedet for å mure dem. Dette var i følge Tranmæl "faktisk og praktisk streikebryterarbeide". For å sette en stopper for dette, ville Tranmæl erstatte de gamle fagforbunda med industriforbund, særlig i bygningsindustrien der murersvennene hadde sitt eget murerforbund og murarbeiderne var organisert i Arbeidsmannsforbundet. Men industriforbund var ikke nok for Tranmæl. Han ville styrke LO sentralt og svekke forbunda. På denne måten, som nærma seg et forbundsløst LO, ville han gjøre fagbevegelsen til en enhetlig kamporganisasjon.
I løpet av det følgende året, 1911, fikk altså den nye retninga sitt første organisasjonsmessige uttrykk i "Fagforeningenes lokale Samorganisasjon" og sitt første program, Trondhjemsresolusjonen. Som Edvard Bull har slått fast i sin historiske hovedoppgave fra 1939, Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914, et arbeid som står seg godt den dag i dag, spilte enkeltpersonen Tranmæl her en kanskje avgjørende rolle. Men sjøl om Trondheim ikke hadde så mye av den moderne industrien som vokste fram, må forklaringer også søkes i at fagforeningene som blei danna ved anlegget av Dovrebanen, blei viktige støttepilarer for Trondheimsopposisjonen. Fra nederlaget i den svenske storstreiken i 1909 kom mange svenske arbeidere, ikke minst mer reine syndikalister, flyttende inn til arbeid ved nettopp dette jernbaneanlegget, som bokbindersvennen Albin Eines med lang erfaring fra Sverige. Også jernarbeideren fra Nordland, seinere formann i LO, Halvard Olsen, som var sterkt inspirert av anarkisten Peter Kropotkin, meldte seg i trønderhovedstaden. 1911 blei det til da største kampåret i LOs historie. Arbeiderne i jernindustrien bøyde kne for lockouttrussel, og det blei storkonflikt i gruveindustrien, med streik og sympatilockout, som endte med mekling med deltakelse av Arbeiderpartiets egen stortingsmann, sokneprest Alfred Eriksen, og det ene "presteøret". Dette økte misnøyen med LO- og partiledelsen, og det styrka den opposisjonelle samorganisasjonen som var danna i Trondheim tidlig på året, nærmere bestemt 22. Januar 1911.
Samorganisasjonen skulle ta seg av store lokale politiske oppgaver, som boligbygging og kooperasjon, men den vedtok også det reinsyndikalistiske forslaget fra Albin Eines om "kraftig agitasjon for og opplysningsarbeid om den ekspropriative generalstreik", mot Tranmæls forslag om å begrense seg til å drive opplysning om generalstreiken. Det var Arbeidsmannsforbundet som var best representert i samorganisasjonen. Utprega håndverksmessige grupper som typografene, murersvennene, snekkere og tømrere stilte seg utafor.
Høsten 1911 oppholdt Tranmæl seg i England der han blei influert av flere militante streiker. Han kom hjem igjen i november med et fagopposisjonelt program som blei vedtatt i form av den såkalte Trondhjemsresolusjonen på et fellesmøte av fagforeningene i Samorg 12. november. Resolusjonen, som blei stående som fagopposisjonens program, lød: "Møtet uttaler at den faglige situasjon nu krever at organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før. I henhold hertil peker møtet på som nærliggende oppgaver: A 1) De skriftlig bindende overenskomster avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløifes. B 1) Som kampmidler benyttes i første rekke: 1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje. 6) Kooperasjon. C Organisasjonsformene endres derhen: 1) At Landsorganisasjonen gjøres til det sentrale, fellesnevneren. 2) Denne inndeles i departementer svarende til de store industrier, altså industriforbund. 3) der opprettes lokale samorganisasjoner som blant annet varetar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelse av arbeidsvilkårene." På et nytt møte 2. desember presiserte Tranmæl programmet i et foredrag som blei trykt og utgitt av Samorganisasjonen, med at fagorganisasjonen måtte ha sosialistiske mål, og at bindende avtaler måtte erstattes av anerkjente vilkår, det vil si kamp fra dag til dag for bedre lønns- og arbeidsvilkår, og for økt bestemmelsesrett i produksjonen.
To år etter, i 1913, kom initiativet fra Samorg i Trondheim til å danne Den norske fagopposisjon, basert på Trondhjemsresolusjonen, og utstyrt med en introduksjon av Tranmæl der han kalte fagorganisasjonen for livsnerven i arbeiderbevegelsen, som blei tillagt som sin viktigste oppgave å endre samfunnsforholda. Etter at initiativet hadde fått landsomfattende tilslutning, vedtok Samorg i Trondheim lover for den nye organisasjonen der Trondhjemsresolusjonen formelt blei opposisjonens program og bestemte at den skulle bygge på kollektivt medlemskap av samorganisasjoner, fagforeninger eller opposisjonsgrupper. Samorg i Trondheim skulle fungere som styre for Den Norske Fagopposisjon inntil en landskonferanse, som blei arrangert 27.-28. desember 1913. Her vant Tranmæl fram med sitt standpunkt for å knytte seg politisk til Arbeiderpartiet og for at opposisjonen bare skulle drive med økonomiske spørsmål, men altså uten noen anti-parlamentarisk tendens. Dette blei vedtatt på bekostning av et reinsyndikalistisk forslag om at opposisjonen skulle være politisk nøytral. Men samtidig stemte også Tranmæl for et enstemmig vedtak av en syndikalistisk programpost om at fagbevegelsen måtte revolusjoneres "slik at den kan tilkjempe seg kontroll en på arbeidsplassene og sluttelig overta distribusjonen og produksjonen".
1913 var prega av ei rekke arbeidskonflikter, ikke minst av kampen ved Pienes Mølle i Buvika, som førte til at en streikebryter skøyt ned og drepte en streikende, men etterpå blei frikjent i retten ut fra en påstand om at drapsmannen hadde skyti i "berettiget selvforsvar". Men ellers hadde Nuvikkonflikten vist at boikott kunne være et avgjørende kampmiddel i arbeidskonflikter, og boikott var altså et av de nye kampmidlene som opposisjonen hadde gått inn for. Buvika-konflikten kom i virkeligheten til å bety et gjennombrudd for boikotten som kampmiddel i Norge, skriver Edvard Bull i hovedoppgaven sin om trønderne i norsk arbeiderbevegelse.
I vår egen tid har Fagopposisjonen og dens program de siste åra fått ny aktualitet ikke minst på grunn av to prosesser.
Den ene er den interne organisasjonskampen som har oppstått mellom forbunda i LO som følge av konsekvensene av de siste tre tiåras outsourcing (utskilling) i det private næringsliv og privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor. Et tydelig eksempel er kampen om de utskilte stuepikene eller reinholderne mellom Norsk Arbeidsmannsforbund og hotell- og restaurantarbeiderseksjonen i Fellesforbundet. Dette har brakt nytt liv i diskusjonen om ideen om et forbundsløst LO, ikke minst med utgangspunkt i at unge industriarbeidere i IndustriEnergi har tatt opp de gamle fagopposisjonelle tankene om et slikt LO.
Den andre prosessen henger sammen med den første. Den dreier seg om en ny vekst i streikebryteriet med basis i den samme utskillinga, privatiseringa og konkurranseutsettinga. Den har ført til at LOs ledelse, med støtte fra flere forbund, har kommi til at innleie av arbeidere fra andre firma, ikke minst fra et av de mange nye bemanningsbyråa, til å gjøre det arbeidet som streikende arbeidere har forlatt, ikke er streikebryteri. Det vil nemlig ramme disse arbeidernes arbeidsgivere som en "uskyldig" tredjepart.
De samme prosessene har vært ledsaga av en tendens til at flere arbeidsgivere på ideologisk grunnlag har begynt å nekte å undertegne tariffavtale. De har holdt på "Arbeidets frihet", som skogeiernes streikebryterogranisasjoner hette i mellomkrigstida. Det siste året har det derfor vært nødvendig å føre flere streiker for slike avtaler. En av disse streikene gikk på et farlig nederlag, nemlig streiken for tariffavtale hos maskinentreprenøren Åsmund Pettersen på Jevnaker. En av grunnene til nederlaget var høyst trulig at det gikk alt for treigt med å ta i bruk sympatistreik. To andre streiker for det samme, en hos Bekken og Strøm på Gjøvik og en på utestedet Rockefeller i Oslo, blei vinni, åpenbart på grunn av effektive trusler om å ta i bruk boikott og sympatistreik fra andre deler av LO, NNN og Transportarbeiderforbundet.
Samtidig kommer anvendelsen av slike kampmidler, som Fagopposisjonen tok i bruk fra 1911, i konflikt med flere dommer i EF-domstolen, f. eks. dommen i den svenske Laval-saka for noen år tilbake. I Bekken og Strøm-saka viste det seg likevel at når arbeiderne opptrer så besluttsomt solidarisk som her, mister arbeidsgiverne lysta på å bringe saka videre til EF-domstolen.
Slik blir altså Fagopposisjonen aktuell på ny, og slik blir det viktig ikke å la den gå i glemmeboka, men være bevisst hva den sto for. For også her er det slik som ellers: Den som glemmer eller fortrenger fortida si, er dømt til å gjenoppleve den.
VIRKSOMME ORD