Nyttårstale

Kjære landsmenn,

Atter engang nærmer midnattstimen seg hvor det gamle år går over i historien, og hvor vi på ny begir oss ut på reisen til ukjent mål, for å bruke en slik betegnelse på det nye året. Ved årsskiftet ønsker vi hverandre et godt nytt år, og med det mener vi vel gjerne et ennu bedre år enn det som gikk. Men om det ønsket kommer til å gå i oppfyllelse, vet ennu intet menneske.

Jeg er glad for at jeg også ved dette årsskiftet får anledning til gjennom Norsk Rikskringkasting å sende en hilsen til mine landsmenn hjemme og ute. Vårt land er langt og avstandene så store at det ikke er mulig for meg, hvor meget jeg enn kunne ønske det, personlig å få treffe alle mine landsmenn. Derfor er det meg dobbelt så kjært på denne måte å kunne få bringe min hilsen ved årsskiftet inn i så mange norske hjem.

På min reise i forbindelse med åpningen av Lofotveien siste sommer fikk jeg anledning til å besøke også en rekke steder hvor jeg tidligere ikke hadde vært, og jeg vil gjerne få gjenta min takk for den varme gestfrihet som overalt ble meg og min sønn tildel.

Jeg vil gjerne også få bringe en hjertelig takk for all den vennlighet som ble vist meg til min 60-årsfødselsedag i år. Jeg ble dypt rørt over alle de gaver og hilsener som jeg mottok fra hele landet og som jeg satte så overordentlig stor pris på. Hjertelig takk alle sammen!

Jeg føler en spesiell trang til i dag å minnes en av verdens store statsmenn, som det ikke ble forunt å oppleve dette årsskiftet. Vi ble alle dypt rystet og dypt berøvet over President John F. Kennedys bortgang midt under hans så aktive virksomhet, og våre varme tanker går på denne årets siste dag til det amerikanske folk, som har mistet en av sine store menn, og til Mrs. Kennedy og hennes barn i deres store personlige sorg.

Når vi ser tilbake på året som nu går ut, gjør vi det med takknemlighet fordi vi har fått beholde freden, men også med erkjennelsen av at vi fremdeles lever i usikkerhetens tidsalder, hvor de mellomfolkelige forhold fortsatt domineres av motsetningene mellom stormaktene.

Vi håper alle at den dag skal komme, hvor krigens trussel er forsvunnet og hvor samarbeidet og følelsen av samhørighet mellom alle verdens folk, uansett rase, hudfarve og trosbekjennelse, har tatt fryktens plass.

Kanskje er det en utopi å håpe at vår verden noensinne når så langt, og kanskje har vi i vårt land følelsen av at vi er så få at vi ikke har noen mulighet for å kunne påvirke historiens gang. Det vil vi heller ikke ha, hvis vi kun tenker på fysiske maktmidler.

Men har vi viljen, har vi også evnen og muligheten til fortsatt å kunne yde vår innsats til fredens bevarelse på det humanitære område. Vi har gode og verdifulle tradisjoner når det gjelder humanitært arbeide, og vi skal minnes vår store landsmann, Fridtjof Nansen, og hans ord: «Nestekjærlighet er praktisk politick».

Jeg hilser derfor vår hjelp til utviklingslandene rundt om i verden som et positivt skritt på fredens vei. Vi vet at nød avler ufred, og vår hjelp skal være en utstrakt hånd til trengende mennesker i en verden hvor geografiske avstander, takket være de moderne kommunikasjonsmidler, er i ferd med å elimineres, og hvor vi alle så å si er blitt naboer.

Jeg er klar over at det er delte meninger i vårt land om nytten av den hjelp vi på denne måte yder, fordi vårt bidrag kan synes så begrenset i forhold til det store behov som eksisterer. Jeg er også klar over at vi kan komme til å oppleve skuffelser, og kanskje mange skuffelser, med hensynt til de resultater vi måtte oppnå, men så får vi prøve andre veier og andre måter, inntil vi ser at de korn vi sår, kommer i fruktbar jord.

Jeg hilser velkommen også den aksjon som Det Norske Flyktningeråd i nært samarbeide med FNs høykommisær for flyktninger har planlagt neste år for en fortsatt hjelp til verdens flyktninger. La oss gå aktivt inn for denne aksjon, og la oss vise disse kanskje ulykkeligste av våre medmennesker at vi ikke har glemt dem.

Så vil jeg da sende mine hjertelige hilsener til alle landsmenn her hjemme og i utlandet, til våre sjøfolk rundt om i verden, til våre væpnede styrker i tjeneste hjemme og ute og til folket på Svalbard. Og en særlig hilsen vil jeg sende til alle dere som tilbringer nyttårshelgen på sykehus, og til de gamle og ensomme rundt om i vårt land.

Måtte året 1964 bli et lykkelig og lyst år for dere alle, og måtte det være fylt av fred og velsignelse for vårt kjære fedreland og for alle folk på jorden.

Godt Nytt År!