22. juli-generasjonen

For én uke siden, den 22. juli, var vi samlet på Utøya for å høre på Gro. 
Hun tente og begeistret oss alle.

I dag er vi samlet her i bunnløs fortvilelse.

For én uke siden var vi midt i en sommerleir som var fylt av aktivitet, engasjement og glede.

I dag er vi her, midt i vår dypeste sorg.

I mer enn 60 år har Utøya vært vårt samlingspunkt. Fylt av politisk engasjement, diskusjoner, fotball, latter og lek. 
Men forrige fredag ble øya vår i stedet fylt av frykt, gråt, angst, smerte og død.

Det er ikke mer enn tre måneder siden mange av våre fineste tillitsvalgte sto akkurat her, på denne talerstolen, og holdt brennende innlegg på Arbeiderpartiets landsmøte.

I dag står jeg her og for å hedre deres fantastiske minne, fylt av glede over å ha kjent dem, fylt av sorg over at de nå er borte.

Det har vært tunge dager og netter siden forrige fredag. 
Men støtten og varmen har gjort dem lettere å bære. 
Klemmer, hilsener, tekstmeldinger, blomster og brev. 
La meg fra nettopp denne talerstolen få uttrykke en varm takk til dere alle.

Til alle i AUF: takk for motet, for de rake ryggene, for fellesskapet og samholdet.

Takk til alle i Arbeiderpartiet, i arbeiderbevegelsen for øvrig, og til alle andre i hele landet, ja i resten av verden.

Takk til alle som har stilt opp for oss, som har delt sorgen med oss, som har støttet oss og hjulpet oss.

Det betyr mer enn dere aner.

Uendelig mange har gjort en fantastisk og livsviktig innsats siden forrige fredag ettermiddag. Hjelpemannskap, politi, helsevesen, frivillige. 
Noen med stor fare for sine egne liv.

Igjen: Vi takker dere alle fra bunnen av våre hjerter.

Nordahl Grieg har skrevet at det er de beste som dør. 
Slik føles det også for oss som nå står igjen.

Men i det samme diktet skriver Nordahl Grieg:

"De vil ikke sørges til døde,  
men leve i mot og tro.  
Bare i dristige hjerter  
strømmer de falnes blod".

Derfor vil vi hedre våre falne kamerater ved å føre deres visjoner og ideer videre. 
Ved å fortsette å kjempe for det de var så brennende opptatt av. 
Ved å fortsette der de slapp forrige fredag.

Det er en tid for alt.

Nå er det tid for sorg og ettertanke, for å kjenne på savnet, stille spørsmål, lete etter svar. 
Så kommer en tid for å se framover, for å starte på nytt, for å gå videre.

Akkurat nå er det sorgen som tynger oss.

Men vi skal ikke tenke på våre døde med sorg. 
Vi skal tenke på dem med glede. 
Vi skal minnes dem med smil. 
Vi skal hente kraft i tanken på alt de var og alt de sto for.

Gjerningsmannen har sagt at det var AUF og Arbeiderpartiet som var målet. 
Det norske folk har svart med å si at det var et angrep på hele landet.

Gjerningsmannen ville ramme våre fineste verdier. 
Verdier samfunnet vårt er bygget på.

Demokrati og åpenhet. 
Rettferdighet og fellesskap. 
Toleranse, og kamp mot rasisme.

Lenge før han er stilt for noen rett, kan vi si:

Han har tapt. 
Et samlet Norge nekter å la seg true til taushet.

De fortvilte ropene og gråten på Utøya ble avløst av en stor, mørk stillhet. 
Men stillheten ble brutt av sterke ord og klar tale. 
Blomstene i gatene taler sitt eget språk.

Over hele landet har hundretusener gitt klar beskjed. 
Vi har tatt landet vårt tilbake. 
Slik vi skal ta Utøya tilbake. 
Slik vi skal ta hverdagen tilbake.

Vi skal love at det igjen blir temamøter, verveaksjoner, stands og valgkamp.

Kamerater,

Vi har vært bundet sammen av sterke bånd. 
Nå er de ubrytelige.

Vi som har opplevd dette, vil dele det for resten av våre liv. 
Vi som var på Utøya, og alle andre som var der i hjertet og tankene. 
Alt vi gjør, vil vi gjøre i lys av det som skjedde forrige fredag. 
Vi vil for alltid være 22. juli-generasjonen.

Det er et stort ansvar.

Det er vi som bestemmer hva 22. juli skal bety framover og for ettertiden. 
Dette er et vendepunkt. 
En ny start, begynnelsen på noe stort, varig og viktig.

Kamerater,

Forrige fredag var vi samlet på Utøya. 
I dag lover vi at den 22. juli neste år er vi tilbake på Utøya igjen.