Secretary General,
Statsminister
Det var her på Universitetsplassen at Norge tok avskjed med Fridtjof Nansen 17. mai for mer enn 80 år siden. Hilsener strømmet fra alle verdenshjørner, fra konger, regjeringer og vitenskapsmenn. Men også fra fattige, forfulgte og statsløse som mintes ham i dyp takknemlighet.
Både min far og min bestefar var til stede ved Fridtjof Nansens båre. Kong Haakon hadde mistet den mann som sto ham nærmest i hans nye fedreland. Også for kronprins Olav hadde polfareren vært en viktig inspirator og veileder.
Ved bisettelsen her på Universitetsplassen var det gått 25 år siden de begivenheter fant sted som knyttet min bestefar med så sterke bånd til Fridtjof Nansen. Høsten 1905 var nordmannen blitt sendt til København for å overtale den daværende prins Carl. Regjeringen ville ikke godta prinsens forlangende om at kongen skulle velges i folkeavstemning.
Men i stedet for motvilje, møtte prinsen forståelse. Og enda viktigere var det at Fridtjof Nansen ga Prins Carl selvtillit og tro på at nettopp han kunne makte den oppgaven historien hadde stilt ham overfor.
Fridtjof Nansens vitenskapelige, diplomatiske og humanitære livsverk ble båret oppe av en uvanlig tro på egne evner, men også på andres muligheter. I hvert individ, hvert folk og hver kultur så Nansen en umistelig mulighet. Mangfoldet var en kilde til fornyelse - i menneskelivet som i naturen.
Gjennom sitt utrettelige engasjement ble Fridtjof Nansen en moralsk stormakt i Folkeforbundet. Nansenpasset sier det meste om hvilken tillit hans navn hadde opparbeidet seg i verdenssamfunnet.
Nansen trodde at små folk kunne løse store oppgaver. Det hadde han vist gjennom sine dristige polferder. Han trodde at fattige og forfulgte kunne få meningsfylte liv om verden ga dem - et innpass.
For alt dette, og mer til, er vi hver og én av oss ham takk skyldig. Fridtjof Nansen gjør oss stolte av å være nordmenn. Han gjør det til en forpliktelse å være verdensborgere.
VIRKSOMME ORD