Deres kongelige høyheter, biskop, kjære alle besøkende i Hole kirke, kjære alle sammen.
Så kommer vi sammen igjen, denne gangen ett år etter terroren rammet landet vårt og så mange mennesker, familier og lokalsamfunn.
Vi kommer sammen fordi vi har hverandre, vi samles for å finne fellesskapets styrke, støtte og trøst. Slik er det godt å begynne denne dagen - årsdagen - her i Hole kirke - sammen.
I kalenderen er årsdagen for angrepene på Oslo og AUF på Utøya som alle andre dager. Men vi vet at den også er noe mye mer. Det som skjedde kommer igjen nærmere.
Vi ser tilbake og vi summerer inntrykk, fra dager, stunder og et helt år. Hver og én av oss - men aller mest dere som sitter med de største tapene og tomrommene, dere som mistet deres kjære - og dere som selv ble rammet, dere som bærer på smerte.
På en årsdag ser vi også fremover. For mange vil det fortsatt komme tunge dager. Og det vil komme lysere dager. Også i det som ligger foran oss skal ingen måtte være alene. Vi kan velge å slå fellesskapets sterke arm om hverandre.
***
Terrorens mål den 22. juli var å skape og spre frykt, overfor mange, over lang tid. Det klarte terrorhandlingen ikke. På kryss og tvers av mangfoldet som preger det moderne Norge, vender vi hatets budskap ryggen.
Dette siste året har vi vist at sammen er vi en del av noe større. Vi vil en annen vei enn fryktens vei og hatets vei. Vi har verdier, vilje og samhold til å fortsette slik - som samfunn i det store fellesskapet.
Den samme holdningen kan vi ta med oss inn i de små fellesskapene. Som i møte med våre unge. Rektor ved ungdomsskolen her i Hole, Eirin D. Mathiesen, forteller om hvordan elever som trenger å snakke om 22. juli må møtes med respekt og tas på alvor. Hun og skolen ser de unge. Vi trenger alle å bli sett - vi trenger alle å bli hørt.
Som enkeltmennesker, familier, på skoler og i andre lokale miljøer - i de små fellesskapene - skal vi fortsette med å ta vare på hverandre. Spørre hverandre om hvordan det går. Bry oss.
Vi skal også fortsette å stille spørsmål om hvordan noe så grusomt kunne skje. Hvordan kan vi hindre at det skjer igjen, at hatefulle holdninger og ord, leder til voldelige handlinger.
Det er sunt og riktig med mange spørsmål. Det viser det norske samfunnets åpenhet, demokratiets styrke. Vi må heller ikke tie i hjel holdninger vi ikke liker. Selv de utenkelige tankene må fram i lyset. Der må de møte et annet menneskesyn.
På denne veien videre kan vi hente styrke fra hverandre. Den 22. juli og dagene som fulgte har også lysende historier om medmenneskelighet og kjærlighet, om de som risikerte eget liv for å redde andres, hjelpemannskaper, de frivillige, beboere ved campingplassen, betjeningen ved hotellet og lokalbefolkningen her i kommunen - og på så mange hjemsteder i ukene og månedene som fulgte.
Bjørnstjerne Bjørnson mente at de gode gjerninger redder verden. Vi vet ikke om det er sant. Men vi kan velge å tro det. Det gir mening. Sammen kan vi tro på at lyset fra de gode gjerningene kan være med på å trenge mørket fra ugjerningen til side.
Igjen lyser vi fred over de som ble tatt fra oss - og sammen slår vi ring om dere som fortsatt lever i smerte og savn.
VIRKSOMME ORD