Illegal kamp mot streikebryteriet

Det er klart at borgerskapet spør sig: Hvor er det vi for alvor kan vente den største fare? Det er klart at svaret her må bli: I Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. Borgerskapet ønsker å tvinge arbeiderklassen i kne. Vi bør da tenkte på den stilling vi selv står i og spørre: Er det kapitalistklassen eller arbeiderklassen som skal avgå med seiren i denne kamp? Det er en opgave for oss å skape viljen til seier hos arbeiderklassen og vi må bryte ned kapitalistklassens maktmidler. Kampen mot streikebryterne må derfor føres på den mest effektive måte. Vi kan strides om fremgangsmåten her, men en ting må vi være enig om og det er at alle arbeiderklassens krefter må settes inn på å sette streikebryteriet ut av verden. Det er dem som mener at dette som foreligger fra sekreteriatets side, er tynn suppe. Det har aldri vært sekreteriatets mening, at dette skulde være hvad kongressen mener er nødvendig for å få bort tukthusloven og streikebryterne. Jeg har ment, at når vi har straffebestemmelser som § 222 og § 40, så var det nødvendig at vi ikke lot oss slå ut ved å fatte beslutninger som borgersamfunnet kan utnytte mot oss. Det vi kan bruke til å skrive om er den parlamentariske kamp. Det er klart at Det norske Arbeiderparti optar forlag om at disse lover bringes ut av verden og at det setter de krefter inn på å opnå dette som vi kan. Vi bør på denne kongress regne med at lovene blir opprettholdt som de er. Hvis det lykkes for oss ved forenede krefter og ved hjelp av vår politiske kraft å bringe dem ut av verden så er det godt. Vi vet at vi i dag ikke ustraffet kan forfølge streikebryterne på samme måte som før, men fordi om vi vet dette kan vi ikke la være å føre kampen mot streikabryterne. Det vi nu skal gjøre er å finne utveier som muligens kan hindre at ikke alle som fører kampen, kommer på tukthus. Vi ønsker å være ut, for det er der vi kan utrette nogen ting. Derfor ser jeg saken slik at Arbeidernes faglige Landsorganisasjon må opta en organisert illegal virksomhet mot streikebryteriet, en kamp so mer organisert fra den høieste ledelse og med de sterkeste organisasjoner i ryggen, men da må vi fatte en fast plan som ikke kan vedtas og forelegges denne kongress. Det som trykkes kan andvedens mot oss. Derfor mener jeg at man i tillit til sekretariatet sier, at man vil reise kampen og har den tillit til sekretariatet at det vil finne veier og midler som er hensiktssvarende. Sekretariatet kan ikke stå ansvarlig for de disposisjoner som blir foretatt. Derfor må vi oprette et organ for å sikre forbudenes kasser og arbeiderpressenes økonomiske eksistens. Av den grunn er det at sekretariatet foreslår opprettet et sådant fond. Det som det er delte meninger om, er hvorvidt dette fond skal forvaltes av Arbeiderens faglige Landsorganisasjon og Det norske Arbeiderparti alene, eller om også Norges kommunistiske Parti skal være med. Jeg vil si at det er nødvendig å skape en fast organisasjonsinstans, og da er det nødvendig å gjøre det som sekretariatet har foreslått. En av de viktigste måter å bekjempe streikebryteriet på er å ta fatt på organisasjonsarbeidet. At streikebryteriet florerer slik i dag skyldes at tusener av arbeidere står utenfor organisasjonen. Det er de dårlig organiserte befolkningslag man ønsker å rekruttere streikebryterne fra. Det mest effektive middel er derfor et planmessig systematisk organisasjonsarbeide for å få alle organisasjonsmulige med.