I et innslag i Dagsrevyen søndag den 26.januar hadde Åsne Seierstad intervjuet ei lita jente i Bagdad, Shaima Jabbar. Hun grudde seg til krigen. Moren fortalte at hun strevde med å sove om natta og var redd. Da denne 6åringen skulle fortelle hva hun var redd for sa hun:
-Når de bomber oss kommer det masse varm luft, og man kan brenne opp. Og vi får sand i øynene, så vi kan ikke se. Selv om jeg prøver å gni sanden ut av øynene, går det ikke. Så man blir blind eller dør.
Storm i et ørkenland er sand som pisker og sand i øynene. Antagelig noe av det verste denne lille jenta har opplevd i sitt korte liv. At krig kan være enda verre en det verste man har opplevd er ufattelig.
Krig er sjansespill med menneskers liv.
Noen vil rammes direkte av de militære aksjonene. Langt flere kan rammes indirekte: Irak kan rammes av hungersnød. Det skal ikke mye til før elektrisitetsforsyningen bryter sammen. Det har store konsekvenser når gradestokken kryper opp mot 50 grader celsius i skyggen på sommerstid.
Mangelen på reint vann er allerede et stort problem og verre kan det blir. Krig er faktisk å ødelegge og å ta livet av folk. Derfor kan det aldri være annet enn absolutt siste utvei. Men en krig kan også være over på kort tid - og med mindre lidelser enn fryktet. Det er det vi ikke vet.
Hva er alternativet blir vi spurt. Men, vi kan ikke ha en verdensorden der de som ikke vil true ethvert diktatur, enhver despot med krig - er uten svar. Vi kan ikke gjøre krig til regelen - og alternativene til unntaket. Det er de som vil true med krig og som støtter krig som må begrunne hvorfor krig er nødvendig og legitimt - og at alternativene er verre. Det er ikke TV-spill vi snakker om. Dette er alvor.
USA har gått til mange urettferdige kriger. Jeg trenger ikke å minne denne forsamlingen på det. Men USA har også latt være å gå til krig i mange spente situasjoner. De har valgt alternativet. De har valgt oppdemmning (eller containment, som det heter på engelsk), de har valgt diplomatiske løsninger og forebygging.
Under hele den kalde krigen var USAs strategi overfor Sovjetunionen trusler om førstebruk av atomvåpen og avskrekking og å holde kommunistene i sjakk for å hindre dem i å gå til angrep først. Men man gjennomførte ikke angrep. Ingen amerikansk president mente på alvor at krig mot hovedfienden kunne gjennomføres så lenge alternativet fantes - nemlig å la være!
Da England og Frankrike sammen med Israel invaderte områdene rundt Suez-kanalen i 1956 var det gamle general Eisenhower som tvang dem tilbake og avsto fra å invadere Egypt. Er det noen som i ettertid kan si at Eisenhower ikke hadde noe alternativ da han valgte FN-sporet; fordømmelse av England og Frakrike, forhandlinger og endelig tilbaketrekking - i stede for en omfattende krig og å innsette et lyderike i Egypt?
I 1980 - mens Khomeini oppildnet fundamentalister i hele den muslimske verden, og over 50 amerikanske statsborgere ble holdt som gisler i Theheran i 444 døgn - kom selv Reagan til den konklusjonen at amerikansk invasjon ikke var alternativet! Gislene ble løslatt etter forhandlinger med Algerie som mekler. I dag er Iran på vei inn i det gode selskap igjen.
På 80-tallet var det Libya som truet og som faktisk og bevist hadde kontakter med internasjonale terrorister. Det var skuddvekslinger mellom amerikanske og libyske fly. USA aksjonerte mot Libyske mål, men en invasjon ble ikke valgt. Reagan sørget for å holde Libya i sjakk så de ikke kunne gjøre mye skade, han innsatte ikke et lyderike. Det var da ingen som raljerte med Reagan fordi han ikke hadde noe alternativ!
Hvem kan oppsummere historien sånn at:
-Når haukene vant over duene - som i Chile,
-når krig ble valgt framfor forhandlinger - som i Vietnam
-når man innsatte amerikanske lyderiker fram for å holde diktaturer under press og i sjakk sånn at de ikke kunneskade andre Ja da lykkes USA?
Det finnes noen få eksempler på at kriger har vart kortere enn det krigsherrene planla. Men eksemplene er mange på at kampene har tatt lengre tid enn de som startet dem trodde - og at de langsiktige ettervirkningene har krevd innsats i mange ti-år:
- McNamara regnet med et kort eventyr da han startet Vietnamkrigen.
-Sovjetunionen var på et kort ryddeoppdrag i Afghanistan da de invaderte jula 1979 - og trodde de ville være utetil sommeren.
Historien om Saddam Hussein og Irak er også historien om vestens dobbeltmoral. Det er ikke nytt at Saddam Hussein er en grusom despot og diktator. Det nye er at han ikke lenger er vestens despot og diktator:
-Mens krigen mellom Irak og Iran var under opptrapping, fant Ronald Reagan ut at det var på tide å etablere et godt forhold til Irak. Han sendte Rumsfeldt til Saddam Hussein på julevisitt i desember 1983. Med seg hadde Rumsfeldt et håndskrevet brev fra presidenten. Rumsfeldt var dermed den høyeste rangerte USA-representanten som hadde besøkt Irak på 6 år. Han møtte Saddam Hussein og hadde vennlige samtaler med han.
-I mars var han tilbake og hadde samtaler med utenriksminister Aziz. Samme dag fikk FN melding om at Irak hadde brukt sennepsgass mot Iranske soldater. USAs protester var forsiktige og det ble ikke lagt noen demper på bestrebelsene på å opprette diplomatiske forbindelser. Tvert imot ble forholdet så hjertelig at USA selger Saddam Hussein 70 helikoptere i 1984. Disse regner amerikanske etterretningskilder med at ble brukt da Saddam Hussein gasset egen kurdisk befolkning i Halabja i 1988.
-Det amerikanske handelsdepartementet godkjente eksportlisenser for varer som kunne brukes til biologiskevåpen helt fram til den samme dagen som Gulfkrigen begynte i 1991 - og et halvt år etter invasjonene i Kuwait. En lang rekke amerikanske selskaper var inntil 1991 leverandører av teknologi for kjemiske, biologiske og nukleære våpen og rakettteknologi til Irak. De solgte miltbrannbasiller (antrax) og bakterier som angriper lunger, hjerne, ryggrad og hjerte og amerikansk etterretning utvekslet informasjon til Irak under hele krigen mot Iran.
- Daily Telegraph avslørte i 1998 at det var eksportert betydelige mengder bakteriekulturer fra Storbritannia og at dette skal ha foregått helt fram til 1996.
-Frankrike solgte en kjernereaktor til Irak som var i ferd med å bli ladet med fransk atombrensel da den gikkopp i røyk etter et israelsk angrep i 1981.
Først rustet altså vesten Saddam Hussein til tennene og gjorde han istand til å gå til krig både mot Iran, Kuwait og egen kurderbefolkning. SV har aldri vært i tvil om hva slags regime Saddam leder. SV har alltid støttet kurderenes kamp for nasjonale rettigheter. Saddam har massakrert titusner av kurdere og brukt giftgass mot uskyldige landsbybeboere i Halabja i 1988. Saddam leder et brutalt diktatur der forsvinninger, drap og tortur er dagens orden. 18 juli 1979 presiderte Saddam personlig over et møte med 400 ledere fra Baath-partiet og regionale revolusjonsråd. Under møtet ble den ene påståtte motstanderen av Saddam etter den andre angitt og ført ut, mens Saddam ropte "kom dere ut". Sikkerhetsfolkene førte de fordømte ut. Ingen av dem er seinere sett igjen. Møtet er filmet og vist på tv. Alle som ville vite, kunne vite. SV var imot Saddam også da Carl i Hagen ville selge våpen til han.
Nå er han imidlertid en mye mindre trussel mot sine nabostater enn han noen sinne har vært. Hæren hans er en tredjedel av tidligere. Han er under konstant overvåkning av utenlandsk etterretning og satelitter. Men han kan ikke foreta seg noe som truer andre land uten å bli oppdaget og stoppet.
Ikke engang de Iraks nærmeste naboer tror at det er noen umiddelbar fare for angrep. Tyrkia takker nei til å være base for USAs angrep - til tross for enorme bestikkelser.
Krig mot Irak er å ta sjansen på store sivile tap. Konsekvensene kan være enorme for folk som er hardt prøvet gjennom sanksjoner fra tidligere.
Krig er gambling med rekruttering til terror. Ingen tror lenger at USA sloss på vegne av andre enn seg sjøl og egne interesser:
Krig kan føre til ny atomopprustning. Hva er forskjellen på Irak og Nord-Korea? Bortsett fra olja og beliggenheten? Nord-Korea er ikke noe mindre grusomt diktatur - men de har atomvåpen. Irak har ikke. Dette blir et signal til mange land i verden om å skaffe seg atomvåpen. Det er det eneste som kan sikre deg mot angrep fra USA.
Krig er så vanvittig dyrt. Forberedelsene til krig har allerede kostet enormt. Gjennomføringen av en krig blir enda dyrere. Å innsette et USA vennlig regime og å støtte opp under det koster ekstra i mange år. Hva kunne vi ikke ha gjort for alle de milliardene for å sikre et alternativ til krig? I Afghanistan sitter milliardene til krigføring løst - til å bygge opp det sivile samfunnet etterpå for å hindre ny krig går det mye treigere. Til og med Norge - som er en humanitær stormakt i festtaler - har så langt brukt dobbelt så mye på F-16 fly og spesialstyrker - som på humanitær bistand! Vi kan ikke lage en verdensorden som håndterer krig som en omskrevet shampo-reklame: Bomb and go!
Hjelpeorganisasjonene fortviler når det gjelder beredskapen i Irak. Støtten fra regjeringa så langt står ikke i noe forhold til hva behovene kan komme til å bli. Og begrunnelsen er enda verre: Vi kan ikke trappe opp forberedelsene til krig - det kan tilspisse situasjonen!
Krig kan føre til lidelse og ustabilitet i mange regioner. En svært høy oljepris rammer mange fattige land svært hardt og forsterke andre konflikter andre steder - selv om vi blir rike på kort sikt.
Krig er i strid med FN-pakten og kan undergrave folkeretten. Så langt har FN bare godtatt maktbruk i prekære situsjoner for å hindre folkemord og humanitære kriser - eller i selvforsvar. Hvis FN lar seg presse til å legitimere krig for å skifte regimer - den ene gangen utfra USAs interesser - så blir kanskje neste gang utfra Russlands interesser - og deretter står Kina for tur - det kan bli haukenes tiår med krig på omgang - kompiskrig! Da fossror verden bort fra en internasjonal rettsorden og over til "den sterkestes rett" satt i system. Det vil alle små land tape på.
Alternativet til krig er oppdemming, forebygging og å sloss for demokrati og menneskerettigheter.
Alternativet til krig er for det første å lære av tidligere feil. Alternativet til krig er å tenke og handle langsiktig: Man bevæpner ikke tilfeldige udemokratiske krefter fordi de kan være nyttige i en konflikt - og risikerer at de snur seg mot oss eller andre med våre egne våpen i den neste.
Alternativet til krig er ikke å alliere seg med ett diktatur for å bekjempe et annet. Alternativet til krig er å investere i demokrati og å være tydelige på egne verdier - å ikke se mellom fingrene på grove brudd på menneskerettigheter i Saudi-Arabia og andre land fordi de tjener våre økonomiske, strategiske og kortsiktige interesser.
Alternativet til krig er å tenke forebyggende. Det er for seint når det smeller. Da finnes bare dårlige løsninger. Vi burde ha fokus i dag på de konfliktene som kan bli til krig om ti år. De som CNN aldri sender fra før det smeller. Og hvis vi lykkes kommer de heller aldri dit. Verden kan ikke skryte av mange vellykkede sanksjoner overfor diktaturer. I Irak har de styrket - ikke svekket Saddam Hussein. Vi må lage sanksjoner med skreddersøm mot regimene og ikke mot sivilbefolkningen. For øvrig må vi satse på kontakt og handel. Det kan støtte opp om utvikling av demokratiet.
Alternativet til krig er å styrke en demokratisk opposisjon og alternativene til en diktator.
Alternativet til krig er å begrense aksjonsradiusen til den aggressive part å demme opp mot dem. I Saddam Husseins tilfelle er det allerede gjort. Han sitter i landarrest. Hvis han er en trussel mot andre vet han at han blir sett og stoppet. I realiteten er han ikke noen trussel mot sine naboer. Men han trives godt med at Bush lurer resten av verden til å tro at han har det.
I Midt-Østen gjennomskues Bush sine stadige endringer i argumenter for å begrunne en krig mot Irak som kolonialisme. Det tas ikke nådig opp at USA snakker som om de vil rekonstruere hele området - og til slutt bidra til å løse palestinerenes håpløse situasjon.
Hvis det er en ting man kan gjøre for å hindre rekruttering til terror - så er det å finne en rettferdig fred for det palestinske folk.
Hvis det er en ting man kan gjøre for å vise respekt for muslimer verden over så er det å fordømme Israels okkupasjon av palestinske områder.
Hvis det er en ting man kan gjøre for å gi muslimsk ungdom håpet om en bedre framtid - så er det å starte med å gi de palestinske ungdommene håp.
I fjor på denne tida var vi en liten delegasjon fra SV som reiste til Israel og Palestina. Vi så håpløsheten blant palestinerene på nært hold. Vi kjente på den redselen som israelene føler når de nærmer seg et område med mye folk og et mulig mål for selvmordsbombere. Det er vanskelig å se at det finnes en vei ut:
Kan man bygge en fredelig framtid når så mange mennesker har så mange opplevelser av fornedring og undertrykking?
-Hvis du nærmest daglig trakasseres på check-points. Stoppes, holdes igjen - selv hvis du har veer og er på vei til fødestua i ambulanse. Hvis du mister barnet ditt, mens sykehuset er 2 km unna og du kan se det, men du hindres i å komme dit? Blir det fred av sånt?
-I Betlehem traff vi en unggutt fra en flyktningeleir. Han var på alder med min egen sønn. Han var gipset og plastret sammen. Han var beskutt fra lufta av et israelsk helikopter på jakt etter selvmordsbombere. Han var hel-dig. Kameraten hans var skutt og drept. Blir det fred av sånt?
- Vi traff den palestinske politikeren Sala'h Tamari som sa: Vi har ikke mye autoritet når vi maner ungdommen til ikke-vold. De ser at det ikke hjelper. De ser at vi ikke har noe håp. En mann kan legge press på Sharon politisk og økonomisk. Han heter Bush. I hele Midt-Østen gjennomskues dobbeltmoralen og forskjellsbehandlingen. Hussein får sympati som han ikke fortjener. Alle spør seg: Hvorfor kan Israel ture fram uten konsekvenser - mens et muslimsk land trues med krig?
På fjerde forsøk lykkes det Lula en tidligere skopusser, industriarbeider og fagforeningskjempe fra et SV-lignende parti å vinne presidentvalget i Brasil. I kamp mot sterke krefter, mot mediene makt, mot elitens vilje, mot konsernenes ønske. Han vant!
Brasil er et rikt og frodig land med enorme forskjeller. En prosent av befolkningen eier over halvparten av all jord. I Rio de Janeiro bor en tredjedel av befolkningen i favelaene - slumstrøk som nesten uten unntak kontrolleres av narko-mafia og der politiet ikke slipper inn. Småunger rekrutteres inn i narkotrafikken. Det drepes 500 mennesker bare i Rio hver måned. Nå har Lula måttet sette inn militærpoliti for å gi folk trygghet under karnevalet. Narkobaroner har startet bombeaksjoner mot busser og forsamlingssteder.
Når jeg synes at meningsmålingene stiger vel raskt og kjenner at kravene til oss øker fra mange kanter - da tenker jeg bare på president Lula. Han leder et land med enorme ressurser, med enorm utenlandsgjeld, med enorm fattigdom - med enorme forskjeller mellom folk og skal gjøre en jobb under et gigantisk forventningspress! Han skal balansere mellom rettferdige krav fra 51 millioner fattige på den ene siden og Pengefondet og aksjespekulanter på den andre siden.
President Lula har satt seg ett stort mål: Null Sult! Hvis alle brasilianere kan spise frokost, formiddagsmat og middag hver dag når jeg gir meg som president - da har jeg oppfylt min oppgave i livet. Sier Lula. Og inviterer alle brasilianere til å være med.
Hva er Bondeviks store mål? Det er vel hans hovedproblem for tiden. Han har ingen store mål og ikke noe viktig prosjekt. Det måtte være handlingsreglen? Hva oppnådde du i din regjeringstid. Jeg fikk satt ned skattene som Høyre hadde lovet, for øvrig holdt vi handlingsreglen!
Vi er et av verdens rikeste land.
Vi har verdens beste utgangspunkt:
- Vi har en liten og oversiktelig befolkning, med forholdsvis små forskjeller mellom folk.
- Vi har penger på bok.
- Vi har massevis av kunnskap og kompetanse - både praktisk og teoretisk.
- Vi har enorme havområder som vi rår over og forvalter på vegne av mange - fulle av fisk, men med plass nok til større fisk og mer fisk.
- Vi har nesten ikke vindmøller - selv om det blåser hele tiden de fleste steder.
- Vi har spisskompetanse på solenergi - og tusenvis av mulige, nye arbeidsplasser.
- Vi har levende bygder der svenskene bare har skau.
- Vi har hyggelige og oversiktelige byer med mindre kriminalitet enn de fleste andre.
Vi har ikke lov til å la være å sette oss store mål!
I begynnelsen av forrige århundre fikk folk elektrisk strøm. Til Tromsø kom strømmen i 1913. I Morgenbladet våren 1914 sa ordfører Arnold Holmboe følgende: "Lysverket omfattes av alle med stor Interesse og Glæde. Mørketiden er næsten jaget paa Dør - Nat som Dag straaler Byen i rik Belysning."
I mellom krigstiden - uten et snev av oljefond bekjempet man arbeidsløsheten ved å sette i gang viktige prosjekter som gav jobb til ledige hender: I Tromsø ble det bl.a. Kysthospital - i Oslo ble det Rådhuset og Vigelandspark.
Under gjenreisinga etter krigen dro 45.000 finnmarkinger hjem igjen, mot myndighetenes vilje for å bygge opp hus og hjem!
I SV kan vi nå et nytt mål: Først i kommunevalget. Vi kan vinne valget i mange kommuner. Vi kan få ordførere, vi kan få makt og inflytelse.
Neste Stortingsvalg kan vi få stor oppslutning og få nasjonalt ansvar for første gang. Men vi svever ikke dit. Velgere må vinnes hver dag. Og ikke bare skal vi vinne valget - vi skal gjøre oss tilliten verdig og vinne igjen.
Det er hardt arbeid. Det krever at vi setter oss store mål, og har et viktig prosjekt som mange mennesker gjerne vil være med på.
Hvilken jobb kan SV gjøre - og hva er vi gode på?
-Da vi subba sperregrensa ved valget i 1997 men redda oss inn på Stortinget med en liten og oversiktelig gruppe,så bestemte vi oss for å jobbe med det vi synes er viktig sjøl. Det er fristende i politikken å henfalle til å kjefte på andres utilstrekkelighet, men ikke presentere noe viktig sjøl. Engasjement smitter.
- Vi bestemte oss for å være konstruktive, høre etter hva folk sa enten det var velgere eller politiske motstandere, bidra til løsninger.
- Nå er vi er klare på at vi ønsket resultater.
-Nå samarbeider vi bra.
- Vi hviler oss ikke i gammel suksess. Velgerne har krav på at vi står på hver dag.
- Vi har den yngste stortingsgruppa noen gang i historien, vi jobber bra, vi står ikke tilbake for noen.
-Partikontoret har inntatt Karl Johan.
- Fra å spille på misnøye til å mobilisere rundt løsninger.
SV har gjort en liten variant av hva vi må gjøre som nasjon. Vi har så langt klart en viktig utfordring: Vi er 8.000 medlemmer. Vi representerer 316.00 velgere. Vi har klart å utvikle politikk i åpenhet og i dialog med dem. Nå skal vi bryne oss igjen!
Alle kan se at SV har en stor utfordring i EU-spørsmålet. Partiets ledelse, de fleste av våre tillitsvalgte og medlem mer er imot norsk medlemsskap i EU. Blant velgerne våre er mange for norsk EU-medlemsskap eller i tvil om hvordan de skal konkludere i neste folkeavstemming. Det betyr at mange av våre velgere ikke legger størst vekt på SVs EU-standpunkt når de velger parti. De synes antakelig at det trengs ei sterk venstreside uansett - innenfor
eller utenfor EU.
Jeg har tenkt mye på hvordan vi skal løse dette. Det er ikke aktuelt å "ta en Carl" - nemlig å dilte etter meningsmålingene og å foreta stadige politiske snuoperasjoner. Jeg har ingen tro på å late som om - eller gjøre noe på lissom som ikke er sant. Vi må være ærlige og stå for det vi mener er riktig. Vi har ikke høy oppslutning på meningsmålingene nå fordi vi er utydelige. Tvert imot! Det er ikke partiets standpunkt i EU-saken som vil være vår utfordring når EU-saken spisser seg på nytt. Men tonen og respekten man blir møtt med blir svært viktig.
SV vil være det partiet som vil ha størst mulighet til å påvirke utfallet av neste EU-avstemming. Vi er på talefot med flere hundre tusen velgere som er i tvil eller for norsk EU-medlemsskap. De kan avgjøre utfallet neste gang. Med en respektfull tone og gode argumenter kan vi overbevise mange.
Pressen mener at testen på om det er rom for ja-folk eller tvilere i SV er at det sitter ja-folk i sentrale posisjoner i partiet. Jeg må fortelle dem et par ting om SVere:
De som er i tvil kommer til å være det helt fram til en eventuell ny folkeavstemming kommer opp. Hvorfor skulle de konkludere nå når en ny folkeavstemming kanskje kan komme i 2005, kanskje i 2008 eller 2013 - eller kan skje aldri?
Blant dem som er i tvil og heller mot ja - er det få som gløder for norsk EU-medlemsskap og mener dette er deres viktigste politiske prosjekt. Inge Myrvoll er en god representant for dem. Han varslet årsmøtet i Nordland om sitt syn - og ble gjenvalgt. Og når jeg spør hvordan han har tenkt å jobbe framover så sier han: Nei jeg har ikke tenkt å lære meg alle direktiver og styr som EU driver med og sloss for ja-standpunkter i SV. Hvis jeg ender på ja-standpunkt neste gang så er det fordi vi like gjerne kan ta med oss litt stemmerett hvis vi uansett skal dilte etter Brussel. Jeg er ikke noen glødende tilhenger av EU. Jeg vil jobbe med lokalpolitikk, næringspolitikk og bli ordfører i Mo i Rana jeg!!
Hvis vi både skal være et sterkt SV med stor oppslutning - og gjøre vår del av jobben når neste EU-kamp kommer så krever det litt av noen og hver av oss. VI må speilvende det AP klarte i forrige EU-kamp: Klare på hva som var flertallets syn - med rom og romslighet for et mindretall.
-Det krever at partilederen og de som snakker på vegne av partiet - snakker på vegne av flertallet -Det krever at vi som representerer flertallet og er imot norsk EU-medlemsskap ikke dunker paroler i hodet pådem som er i tvil. Hvis det er noe som skulle få for eksempel Heidi Grande Røys til å bli EU-tilhenger så må det jo være å få beskjed om at hun er dum og tar feil og at vi ikke spør om hva hun er i tvil om for å gi gode svar.
-Det krever av de som er for at de forstår at flertallet i partiet har rett til å forvente at flertallets syn er partietssyn. Alle har rett til å sloss for sitt syn når vi skal vedta nytt arbeidsprogram. Og når neste landsmøte har vedtatt et nytt program er det selvsagt det som gjelder. Så har selvsagt mindretallet rett til å delta i alle debatter de ønsker i et åpent og demokratisk samfunn.
Mine egne viktigste argumenter for å være imot norsk EU-medlemsskap er:
EU er en konstruksjon uten legitimitet og oppslutning i egen befolkning. Ved forrige valg til europaparlamentet var det 12% av velgerne i Liverpool som deltok. 88% lot være. De synes ikke valget dreide seg om dem og deres hverdag.
Jeg har blitt mer og mer opptatt av at et velfungerende demokrati krever nærhet og tillit mellom dem som er valgt og de som velges. I Norge er det kortere avstand enn de fleste andre steder. Velgerne når lettere fram til oss. De vet at de fleste av oss ikke er helt fjerne fra deres hverdag.
Hierarkiske politiske konstruksjoner, der de styrende ikke har et klart mandat og klar oppslutning fra velgerne er feil vei og gå og kan være en farlig utvikling.
Hvis Norge innfører EURO må vi følge den økonomiske politikken som passer for gjennomsnittet av alle EU-land. Men 25 land og mange regioner støpes dårlig i en form. Norges konjunkturer er i utakt med de fleste EU-land p.g.a. vår store eksport av olje og gass. Det gjør det vanskeligere å bekjempe arbeidsløshet i Norge hvis vi blir tvunget til å føre en politikk som passer gjennomsnittet i EU men ikke oss. Selv Tyskland har nå problemer med å bekjempe arbeidsløsheten fordi det er press i økonomien i Spania og Italia. Å støpe hele Europa i en form
er i tillegg lite fleksibelt, gir lite rom for skreddersøm i en tid hvor det er opplagt at fleksible løsninger, samarbeid i nettverk konkurrerer ut gammeldagse og stive hierarkier.
At Norge ikke lenger skal kunne bruke differensiert arbeidsgiveravgift som et virkemiddel i distrikts og næringspolitikken er ett svært avslørende eksempel. Dette har vært et viktig virkemiddel for å sikre bosetting i hele landet og for å sikre næringsutvikling og ressursforvaltning. Å tvinges til å innføre et mindre treffsikkert og mer
byråkratisk system er å gå helt feil vei!
Mange ønsker seg en kraftig motmakt til USA og Bush. Verden blir et farlig sted hvis det er en supermakt som tar seg til rette, og resten dilter etter. Mange av oss har sett hvor viktig det er for det spillerommet som FN og Blix har hatt så langt at Frankrike og Tyskland har gått imot krig mot Irak og stått opp mot USA og Storbritannia. Og det er vel nettopp poenget. EU har ingen felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. De er delt. Og hadde vi sendt Petersen til Brussel ville det styrket støtten til USA ikke alternativet til krig.
Norge er et lite land - enten vi er innenfor eller utenfor EU. Når jeg hører enkelte ja-folk snakke, så virker det som om vi er på størrelse med Frankrike hvis vi blir medlemmer - og med Lichtenstein hvis vi står utenfor. Men sannheten er vel at Norges størrelse ikke forandres om vi står utenfor eller innenfor. VI er et lite land i verden som kan gjøre en liten jobb - men kanskje litt større enn oss sjøl hvis vi ikke først må samordne oss med EU. For når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen som representerer landene på disse feltene.
Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen skjønte det da hun var i Johannesburg. Da sa hun at:
"Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke er med i EU. Da hadde det vært helt umulig å spille den rollen vi har gjort i disse forhandlingene." (Dagsavisen 3.9.02)
Tilhengere av Norsk EU-medlemsskap må ikke tro at det er en enkel sak å vinne tredje EU-runde. Det kan bli en større utfordring for AP enn forrige valgkamp. En EU-kamp der de skal sloss side om side med Høyre kan gjøre det vanskeligere å sloss for det sentrum venstresamarbeidet som vi vet av dagens meningsmålinger er innenfor rekkevidde.
Hva må være Norges mål?
Vi må klare det ingen andre land klarer - når vi har verdens beste utgangspunkt!
Vi må være det landet der alle får være med på noe som er viktig! Der alle trengs!
Vi skal gjøre det alle vet vi må gjøre - men ingen helt har fått til!
Hvis ikke vi skal klare det - hvem skal klare det da?
Vi må være et eksempel for oss sjøl og andre!
Da jeg skulle oppsummere valgseieren sist sa jeg til pressen at vi lykkes fordi vi sloss for skole og barn og unge.
Da fikk jeg en mail fra en velger som sa jeg måtte slutte å tro vi hadde vunnet p.g.a. en enkeltsak. - Det lå jo et svært viktig verdibudskap i bunn når dere sloss for barn og unge, skrev han. Dere sloss jo for fellesskap og det som er viktigst for framtida. De så vi da godt!
SVer altså gode på barn og unge. Vi er gode på å være tydelige og engasjerte. Vi er gode på å sloss for rettferdighet - nasjonalt og internasjonalt. Og freden har vi sloss for fra vi ble født!
Vi har altså litt av hvert å bidra med til fellesskapet!
Samfunnets idealer - må være de idealene vi oppdrar ungene våre etter!
-Det er ikke sånn at Høyrefolk lærer ungene sine å karre til seg - mens SVere lærer ungene sine å dele med andre. Vi vil alle at egne unger skal dele med andre og ta ansvar for andre.
-Det er ikke sånn at FrPere lærer ungene sine å slå først og spørre siden, mens SVere lærer ungene sine å løsekonflikter i fred og fordragelighet. Vi vil alle at ungene våre skal la være å mobbe og å plage andre.
- Det er ikke sånn at KrFere lærer ungene sine trangsyn og intoleranse for andre relegioner, mens Svere er aleine om å være åpne og tolerante. Vi griper alle inn overfor ungene våre hvis de presenterer vrangforestillinger om andre.
-Det er ikke sånn at AP-folk lærer ungene sine å rote på rommet sitt og å kaste papir på gata, mens våre barn er dem som aldri tagger. Vi vil alle ha unger som tar vare på verdier og rydder opp etter seg.
Faktum er at de fleste i Norge er enige om hva som er de viktigste verdiene å bringe videre til sine egne unger.
Egentlig overraskende enige. Det er tufta på fellesskap, på solidaritet. På de verdiene som Gerhardsen og Tranmæl prediket, men kanskje etter hvert med mer respekt for at unger også er forskjellige individer. At noen må bakkes opp, mens andre må dempes litt.
Vårt mål for Norge er ikke mer mystisk enn det: Vi vil ha et samfunn som bygger på de verdiene vi vil at ungene våre skal ha. Vi vil finne den miksen av trygghet og dristighet som gjør at alle vokser. Vi vil gå balansen mellom individualisme og kollektivisme som gir oss et sosialt intelligent fellesskap. Vi vil ta imot stafettpinnen fra våre egne foreldre og bringe den videre til ungene våre. Og det vi gir videre skal være litt bedre enn det vi sjøl fikk.
Hvis vi setter oss et mål: Samfunnet skal være i overenstemmelse med den barneoppdragelsen som de fleste gir ungene sine, så skal vi få litt å holde på med!
Vi lærer ungene våre å dele
Alle lærer ungene sine å dele. Godteri og leker.
Det kan ikke ta slutt når du blir myndig. Samfunnet må jo være grunnlagt på rettferdig fordeling. Vi kan avskaffe fattigdommen i Norge. Vi kan dele med verden rundt oss.
Noen sier at vi må skape for å dele. Nå tror jeg det har gått opp selv for næringsminister Gabrielsen at det er motsatt. I disse dager høres han nesten ut som en sosialist:
Når styret i Norsk Hydro gir direktøren bonus og en gigantisk lønnsøkning, da skjønner selv høyrefolk at de ikke kan predike moderasjon til folk flest. Samtidig mener de at det norske kostnadsnivået er for høyt og vil ha et moderat lønnsoppgjør. Da er fasiten at vi må dele for å skape!! Får ikke folk med på dugnad og ekstra innsats gjennom forskjellsbehandling: Du yter - jeg nyter!! Rettferdig fordeling og respekt for alles kunnskap viktig grunn til at vi er et rikt land.
Gjør deg opp en mening - og stå for den!
Oppmuntre ungene til å ha selvstendige meninger - og å tørre å stå for dem!
Er Jan Petersen et eksempel til etterfølgelse?
Hva er FN-sporet? Nå er det to spor og vi skal ikke ha en mening før sikkerhetsrådet har konkludert. Her designer Bush-rådgiverene hele midt-østen på sine bakrom. Planlegger å innsette USA-vennlige regimer. Vil gå til krig uten FN-mandat og uansett hva Irak gjør - og så klarer ikke Norge engang å manne seg opp til å sloss for det vi mener skal være FN-sporet!
Noen ganger må man altså tråkke løyper sjøl. Og selv de minste guttene i gjengen får respekt hvis de har meningers mot!
Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er i dag uten retning, mål eller mening. Frustrasjonen er betydelig. Planløse omorganiseringer og sløseri i Forsvaret, servilitet overfor USA og Bush og Regjeringens utydelig mumling rundt dramatiske konflikter som ryster politiske systemer over alt i verden. Det blir mer og mer meningsløst å si som en har pleid at vår sikkerhetspolitikk ligger fast og at den er forankret i vårt NATO-medlemsskap.
Norge mangler en forsvars- og sikkerhetspolitikk tilpasset den virklighet som omgir oss i dag. Trusselen i dag er ikke russiske divisjoner. Trusselen ligger i faren for terroranslag mot norske oljeinstallasjoner og gyteområder for skreien - en fare som kan øke ved at vi stadig støtter USAs ærend rundt omkring i verden. Dagens NATO er helt irrelevant i forhold til disse utfordringene.
Derfor har partiet nedsatt et utvalg som arbeider med analyser og forslag til en ny sikkerhetspolitikk for Norge. I det kommende århundre må sikkerhetspolitikken formes med en ny nasjonal enighet. De siste 50 år har denne politikken blitt formet fra høyresida - nå skal den formes fra SV og inn i sentrum. Nå er det de som blindt stoler på amerika - Høyre og Fremskrittspartiet - som vil bli isolert.
Hvor mange ganger har jeg ikke lokket og lurt og truet med en 14is i huset. Du slipper ikke ut av mitt hus uten å kunne skikkelig husarbeid! Da holder ingen damer ut med deg - og dere begynner å krangle om filleting. Hvis du skal bli lykkelig må du rydde!
Da strømkrisa satte inn, magasinene var tomme og gradestokken vippet rundt minus 20, oppdaget mange mennesker i Norge flere ting:
-Det ene var at markedet velsignelse har sin begrensning og at vi er dårlig tjent med et marked som svinger sterktog uberegnelig påfører enkeltmennesker overraskende regninger på mange tusen kroner i kvartalet.
-Det andre var at mange av oss sitter i ei strømfelle fordi vi varmer opp husene våre direkte med panelovner ogelektrisk strøm i stede for å utnytte strømmen både 3 og 4 ganger bedre med vannbåren oppvarming eller varmepumper. I tillegg økte interessen generelt for å satse på ny, fornybar energi.
Denne situasjonen var jo en enorm mulighet til å få til en gigantisk dugnad for å få folk flest til å forvalte vår unike rene vannkraft bedre og å få skikkelig fart i ny, fornybar energi. Det ville skapt nye viktige, framtidsretta og grønne arbeidsplasser. Det ville satt fart i forsikning og utvikling. Et skikkelig kinderegg. Til slutt så klarte SV å få flertall for flere viktige forslag, støtteordninger til private som installerer alternativ oppvarming, m.fl. - men vi måtte lirke og lure og kronene satt som alltid langt inne.
Vi har et stort ansvar. Vi kan gjøre den miljøjobben som alle land vet må gjøres, men som ingen enda har klart.
Da må vi ikke være dårligere enn svenskene og danskene! Vi må gå foran å ikke dilte etter.
Forvalte fisken for framtida.
Målene med fiskeripolitikken har vært at den skal gi arbeidsplasser, danne grunnlag for bosetting, være bærekraftig - og lønnsomt. Egentlig er fiskeripolitikk en hver politikers ønskedrøm, fordi det ikke er konflikt mellom de ulike målene. Tvert i mot. De er gjensidig avhengig av hverandre. Det som er økologisk lurt - lønner seg (økonomisk).
Den enkleste måten å utrydde en art er å ta livet av individene før de har fått lov til å formere seg. Vi forvalter fisken vår sånn i dag. Man skulle tru at målet var å få den fortest mulig opp av havet - det lønner seg ikke*
Vi er altså i en situasjon hvor det er knapphet på fisk. Da blir det selvfølgelig kamp om å få lov til å utnytte denne ressursen. Så har vi kommet dit at rettigheten til å få lov å fiske, kjøpes og selges på et svart marked. Det er blodig urettferdig at en som tilfeldig og gratis har fått en aksje i folks felles eiendom skal ha lov til å selge denne aksjen videre - og tjene grovt på det.
Det blir satt en pris på retten til å fiske - en pris som må betales. Konsekvensen er at presset på å ta ut mer fisk enn det som er forsvarlig øker, for fiskeren har et lån i banken som han må betale.
Vi lever i et masete reparasjonssamfunn. Som samfunn springer vi etter toget og når det aldri igjen.
Det er for lite action rundt det som er viktigst og som virker, nemlig å forebygge kriser og slitasje, triste barndom mer og slitsomme arbeidsliv.
Har vi noen gang hørt om at noen har fått en pris for forebygging? EN strålende overrekkelse og en glitrende pokal - samt bildet sitt i avisa? Ja - kanskje. Men ikke ofte nok.
Det står ingen bautaer noe sted over dem som sikret skikkelig renhold i offentlig bygg og dermed sikret trivsel og hindret slitasje.
De som tok nestenulykker på alvor, gikk igjennom alle systemer og dermed hindret en virkelig ulykke å ramme noen.
De som sparte samfunnet for enorme utgifter fordi de drev et skikkelig vedlikehold.
De som gjorde en viktig miljøjobb for å hindre utslipp i framtida.
De som hindret en krig i noen gang å oppstå har aldri fått fredsprisen! Men folk som først startet krig for så å avslutte den har fått mange ganger.
Som samfunn ris vi av et husarbeidsyndrom: At svært viktige oppgaver først blir synlige når de blir forsømt!!
Det burde vi være: Et forebyggingsland. Et land som bruker pengene på noe som er viktig, morsomt og positivt
- før vi må bruke dem på noe som bare en nødvendig, trist og negativt!
Det er viktigere å ha en politikk som hindrer problemer i å oppstå enn å bare reparere i etterkant. Alle skjønner at arbeidsledighet er et onde. Da kan vi ikke tillate at den får øke - og feste seg på et høyt nivå. Derfor har SV lagt fram forslag som kobler ledige hender og hoder med ledige oppgaver i samfunnet. Vi vil aldri gi slipp på den gamle tanke i arbeiderbevegelsen: to hender ut av arbeid er sløseri!.
Vi vil ikke at ungene våre skal mase på å kjøpe hele tida! Broren min ville legge om ukelønna fra fast lønn til akkord. Han ville ha betalt 50 øre for hver gang han bar ut søpla, ei krone når han ryddet rommet osv. Han fikk prøve ut systemet. I ei hel uke dreide alt seg bare om penger hjemme hos oss. Til slutt slo mamma i bordet og sa: Vi er en familie. Vi hjelper hverandre. Vi kan ikke telle penger hele tiden. Og gammelt system ble gjeninnført.
Vi er et samfunn. Vi er et fellesskap. Vi kan ikke overlate alt til profitt og kommers!
Nå skal vi shoppe strøm og sørge for å følge nøye med på alle priser.
Nå skal vi shoppe skoleplasser og følge nøye med på alle karakterer.
Nå skal kinoen privatiseres - også nord-Europas mest vellykkede kino - Oslo Kinomatografer!
Det er bare ideologi!!
Nå skal arvesølvet selges - dvs. det kommunale eierskapet til kraftverkene - for å sette pengene i aksjefond med forventet høyere avkastning og mer å pløye inn i kommunekassa. Noen kommuner har gjort det utfra høyreideologi. Andre har gjort det i nød. I Larvik gikk folk i fakkeltog i høst. Aksjefondene gav ingen avkastning. Børsen går nemlig opp og ned. Og nå går det ned. Mange kommuner har altså tapt betydelige verdier. Og mistet eierskapet for alltid.
Nå skal bestemor på anbud!
Jeg vil ikke bli kunde i et pleie- og omsorgsmarked - der jeg må sjekke og mase for å den kvalitet det betales for. Hadde det bare ført til bedre velferd..? Men, nei. Ta Risenga bo- og omsorgssenter: Det var Høyre og ISSs flaggskip - som skulle bevise hvor mye bedre det skulle gå når kommersen tok over. Men de har på ingen måte innfridd det de lovte. Tvert imot. Bemanningsplaner ble pressa, stillinger redusert - leger skriver bekymringsmeldinger. Og i kommunens egen brukerundersøkelse kom Risenga dårligst ut! De pårørende sa seg særlig misfornøyd med informasjon, botilbud, personalets kompetanse og tilgjenglighet og den hjelp beboerne får.
Jeg vil ikke utsette bestemor for økonomiske eksperimenter!
Men - ærlig talt! Dette verken vil jeg bruke tid på eller kan jeg bruke tid på! Jeg vil lese ei bok en gang i blant. Jeg vil ikke tenke på penger absolutt hele tida!! I et samfunn må noe gjøres felles.
Vi lærer ungene våre å være nysgjerrige - å ha noe å strekke seg etter
Fra 1971 til 1974 bodde jeg og foreldre og søsken i gulfstaten Qatar. Sørgelig aktuell i disse dager som USAs største flybase i Gulfen. Qatar er et sjeikdømme etter at nomadene fant olje på 30-tallet. Qatarisene er vel sørget for. De trenger ikke å anstrenge seg for å tjene til livets opphold. Innvandrere gjør all jobben uten rettigheter og til luselønn hvis de ikke har utdanning og gode jobber.
En dag var den kvinnelige delen av den norske kolonien invitert til palasset til en av sjeikens 4 koner. Prinsessene hadde mottakelse. Vi hadde forventninger som ikke sto noe tilbake for 1001 natt. Innfødte damer i Qatar kan nemlig ingen se til hverdags, innhyllet som de er i sorte telt med maske - den lokale varianten av burka. Med bare kvinner på besøk kunne de være uten den munduren. Vi ble så sørgelig skuffet. Prinsessene viste seg å være en gjeng svært bleke og fyldige tenåringer (det er stedets skjønnhetsideal) i ciffon kjoler i alle varianter av pastell, sittende så lite prinsesseaktig som overhode mulig mens de spiste marsipan og konfekt med begge hender og var livstrette og pottesure. De kunne få alle materielle goder de pekte på, de hadde ingenting å strekke seg etter og ingen mål verken for seg selv eller andre. For meg har det blitt bildet på misnøye og stappmettsyndrom.
Vi skal sloss for nysgjerrigper skolen. Vi skal sloss for skolebygg. De skal skinne land og strand rundt. Men vår skolevisjon er ikke en bygningsvisjon.
Vi vil ha unger som får bruke seg sjøl. Vi vil ha unger som blir så ivrige på skolen at de glemmer tida. De skal bli våte beina. De skal jobbe og svette. De skal være med på noe som er viktig - og virkelig.
Vi skal gjenreise respekten for praktisk kunnskap og praktisk intelligens:
En god gammeldags smed ble nettopp det gjennom sin erfaring. Opplæringen og overleveringen av kunnskap skjedde gjennom praksis. "Når man smir er temperaturen på jernet viktig. Det lærte de de å lese av på fargen og av lyden i jernet. Trenete smeder kunne skjeldne mellom 11 ulike anløpsfarger, som anga temperaturer opp til 400 grader, 12 glødefarger for temperaturer opp til 1300 grader. I blåvarmefeltet mellom 200 og 400 grader var stålet lite seigt, slik at de burde unngå å smi her. Herdetemperaturen lå rundt 700 grader (kirsebærrødt). Smitemperaturen burde være over 800 grader (lys kirsebærrødt) og oppover til 1200 grader. Det var "sveise varmt" og hvitglødende mellom 1250 og 1450 grader."
Hvordan gjør vi det? Ved å vise de gode eksemplene og med lidenskap!
Alle SVere vet at kystvakta er viktig. Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg ikke bare er for kystvakta - men lidenskapelig for!
En fantastisk flott dag, med skyfri himmel og blikkstille hav var vi på besøk hos Kystvakta på Sortland i Nordland. Vi ble tatt imot av interesserte, engasjerte folk. Vi ble tatt med på fjorden. Vi ble forklart alt fra maskinrommet til siste nytt i sonarteknologi (?). Og vi ble forklart hvor mange ulykker og nesten-ulykker som skjer langs norske-kysten. Hvor lang tid det tar for et kystvaktskip å komme seg fra nord-trøndelag til Svalbard (tre døgn) og hvor mye mer samfunnsnyttig arbeid vi kunne få ut av kostbare båter og flinke folk hvis det var penger nok til å drifte dem maksimalt. Vi har et havområde tilsvarende 40% av vest-europas samlede landområder å forvalte. Vi har proteiner som verden trenger mer av og fisk som skal forvaltes skikkelig. Vi trenger beredskap ved ulykker og for å vokte mot fiskefusk. Det nye trusselbildet betyr også at vi tar høyde for at noen medvilje kan ønske å skade oss ved å sende en oljetanker i fjæresteinene i nord. Alt dette visste vi fra før. Men ikke med begeistring og engasjement før vi hadde sett det - og møtt folk!
Jeg for min del kommer alltid til å elske Kystvakta etter dette!
Vi må altså få fram de gode eksemplene. Ikke fortelle om alt som er gærent, men vise det som funker.
Send de gode eksemplene til SV! Bli med på å begeistre andre!
Vi vil at ungene våre skal høre etter når andre snakker og samarbeide med andre.
Vi er en dugnads-nasjon. Man stiller opp. Og flere vil gjerne være med. Idretts-Norge, kultur-Norge, næringsliv, fagbevegelse, miljøbevegelse unge og gamle. Det frivillige Norge, de ideelle organisasjonene
SV må samarbeide med andre skal vi få til ting. Vi vil høre etter når andre sier noe viktig. Vi vil ha et samfunn der folk inviteres til å være med. Da kan våre ekstra kroner til fellesskapet utløse mangfoldig av aktivitet.
Vi vil at ungene våre skal sette seg noen mål - at de tør og våget og satser - da må vi tørre sjøl:
Et slags gjenreisingsprosjekt er allerede i gang.
60.000 mennesker på Youngstorget - internasjonal motmakt mot krig.
Gjenreising av verdier og idealer og ideologier - i første omgang fordi mange er urolige og frykter en utvikling.
Det er lettest å mobilisere mot.
Men vi skal sette oss målet å mobilisere for: Fellesskapet, for at idealene skal gjenreises, for at vi tar ansvaret for framtida og invitere folk til å være med:
For 100 år siden i 1903 ble de første sosialistene noen sinne valgt inn på stortinget. Med Karlsøypresten Alfred Eriksen i spissen, erobret det nystiftede Tromsø Amts Arbeiderparti alle mandatene. Foruten Eriksen kom gårdbruker Meier Nilssen Foshaug fra Målselv samt fisker og gårdbruker John Lind Johansen fra Årstein i Gratangen inn på Tinget fra Troms.
I avisa Nordlys kom begeistringen bla til uttrykk på denne måten:
"De valg som er forgaat i den nordlige landsdel, er blit et lysende forbillede for det hele land. Folket her nord har vunndet den ære at være foregangsmænd for fremtidens politik. Fiskere! Arbeidere! Smaafolk! Hele landet ser paa eder med glæde og stolthet!
100 år etter setter vi oss som mål å gjenta det med "glæde og stolthet" i kommunevalget!
Neste mål er Stortingsvalget i 2005.
VIRKSOMME ORD