Før jul var jeg innom posten for å hente noen pakker. Da la jeg merke til at noen av pakkene hadde påskriften "Fragile - handle with care". Sårbart - behandles med omtanke.
Det fikk meg til å tenke at om et slikt varsel er påkrevd når det gjelder behandlingen av ting, hvor mye mer er det ikke på sin plass når det gjelder mennesker? Ikke minst barn. Alle politiske saksdokumenter som omhandlet barn, og deres livsvilkår burde egentlig hatt et stempel som minnet om at dette gjelder noe ytterst dyrebart og sårbart - som har krav på omsorgsfull behandling.
Kanskje kunne det ha bidratt til å vekke det politiske Norge for barna som lider under vold, overgrep og omsorgssvikt. De barna som er avhengig av et barnevern som fungerer og har kapasitet til å hjelpe.
Kanskje kunne vi fått flertall for KrFs forslag om full barnevernsdekning som Øyvind Håbrekke har stilt seg i spissen for. Alle parti er jo enig i saken. Da må det vel være viljen til å prioritere de sårbare barna som mangler.
Kanskje kunne en slik advarsel bidratt til å stoppe det rødgrønne presset mot ideelle barnevernsinstitusjoner. Et råkjør på anbud som har ført til at flotte kompetansemiljø har blitt ødelagt, og at utsatte barn opplever at det som har blitt deres hjem går konkurs, og at røttene igjen rives opp.
Kanskje ville KrFs forslag om full fosterhjemsdekning vunnet fram. For det er alt for mange barn som står i kø for å få en fosterfamilie. Og det blir stadig flere: 57 prosent flere bare i fjor. Norge er landet som har skaffet barnehageplass til alle, før vi har skaffet alle unger et hjem. Det er et stort paradoks.
Fragile - handle with care. Hadde vi forstått hvor sant dette er når det gjelder barn. Da hadde vi også reagert langt kraftigere på mobbing. Da hadde ikke det politiske Norge så lett mistet fokus på, og intensiteten i, forebyggingen. Men, det har man gjort. Mobbingen gikk ned da KrF satt i regjering, siden har økt igjen. I dag mobbes over 50 000 barn her i landet.
Det setter varige spor. Seks av ti som blir henvist til barnepsykiatrien har opplevd mobbing.
Foreldreutvalget for grunnopplæringen melder i tillegg at et femtitalls fortvilte foreldre har tatt kontakt med dem, fordi de ikke klarer å nå gjennom til skolens ledelse i forbindelse med mobbing. Det er trolig bare toppen av et isfjell.
KrF med Dagrun i front foreslår derfor at det opprettes et ombud for mobbeofre i hvert fylke. Mobbeombudet skal være elevenes og foreldrenes talerør. De skal være en ressurs i et løpende arbeid mot mobbing, og for den enkelte lærer.
Det er utmerket at statsministeren endelig denne uken, etter fem år i regjering, underskrev et nytt manifest mot mobbing etter at Bondevik i sin tid la fram det første. Å stemme for KrFs forslag om et mobbeombud, vil vise at man mener alvor også i praksis.
Vi trenger tydelige voksne, engasjerte lærere og medelever som bryr seg om vi skal få slutt på mobbingen. Dette er i aller høyeste grad et verdispørsmål, og et spørsmål om å sette "menneskeverdet i sentrum". Vi trenger en dyp mobilisering av holdninger, med det utgangspunkt at ingen skal oppleve mobbing i skolen.
Da må også foreldre og barn oppleve at de blir tatt på alvor, og får hjelp å støtte når mobbeproblem oppstår. Derfor trenger vi et mobbeombud.
Bekjempelse av mobbing, styrking av barnevernet og hjelp til sårbare og utsatte barn. Dette er nasjonale oppgaver av største viktighet.
Samtidig vet vi at det er lokalt det viktigste arbeidet gjøres. Det er der vi skaper de trygge lokalsamfunnene, skolene og nærmiljøene - der det er godt å vokse opp, og høre til.
Dette er en del av vår agenda inn i et lokalvalgår. KrF skal være et parti som i alle spørsmål og sammenhenger knyttes til barns beste. Klarer vi å skape et samfunn som er bra for barna, er vi på god vei til å skape et samfunn som er bra for alle!
Barn er sårbare - og noen er mer utsatt enn andre. Barn i fattige land har 17 ganger større risiko for å dø før de fyller fem år, enn norske barn.
Dette bildet av Vanessa ble tatt tidligere denne uken i Kenya. Vanessa kjemper for å puste. Lungene hennes er fulle av væske, og hun er blodfattig og underernært. Hun mottar drypp og blodoverføring på Mbagathi sykehuset i Nairobi. Den 18 måneder gamle jenta har bakteriell lungebetennelse.
Mora, og bestemora våker over henne i det lille akuttrommet på sykehuset, hvor hun er sammen med fire andre barn. - Det er så trangt at man nesten ikke kan bevege seg.
Lungebetennelse har blitt kalt den glemte morder. Det får ikke samme oppmerksomhet som HIV/Aids eller Malaria. Dette til tross for at lungebetennelse tar flere unge liv på verdensbasis enn dem begge to til sammen.
I Norge, og i andre rike land, har vi en tendens til å tenke at smittsomme sykdommer har blitt overvunnet av moderne medisin. Vi har lest om hvordan tuberkulose, meslinger og lungebetennelse tok mange liv, men det er langt på vei historie takket være bedre levestandard, vaksiner og moderne helsetjenester.
Men fjorårets dødsfall i forbindelse med svineinfluensaen, og de tiltak den medførte, viste oss at virus og bakterier fortsatt utgjør en alvorlig trussel. Dødstallene i Norge og Europa forble likevel lave.
I fattige land er dødstallene enorme. Lungebetennelse tar årlig livet av 1,7 millioner små barn. Alvorlig diaré krever 1,3 millioner liv. Til sammen står de for en tredjedel av dødsfallene til barn under fem år. De gode nyhetene er at det nå er utviklet vaksiner både mot den bakterien som er hovedårsaken til dødsfall på grunn av diaré, og mot den bakterien som forårsaker de fleste tilfeller av lungebetennelse.
4 millioner barns liv kan reddes fram mot 2015, dersom disse to vaksinene blir gjort tilgjengelig i fattige land.
Å sikre at det blir en virkelighet, er den viktigste oppgaven for den globale vaksinealliansen - GAVI. Og som dere vet er det et arbeid jeg har fått privilegiet å lede de nærmeste årene. Et arbeid helt i KrFs ånd.
Men, skal disse barna reddes kreves handling fra den rike delen av verden. Vaksinene ligger klare. Nøkkelen til å åpne døra for dette er penger - og de som sitter med nøkkelen, sitter også med et stort ansvar.
Gavi trenger og skaffe til veie 3,7 milliarder dollar fram mot 2015 for å redde disse barna.
Og skal verdens ledere nå tusenårsmålet om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler innen 2015, så er det helt nødvendig å investere i vaksiner.
Og sjelden er bistandsinvesteringer lettere å forsvare. GAVI skårer i tetskiktet når det gjelder bistand som er mest effektiv. Setter man inn pengene, er man garantert resultat i form av sparte liv, og bedret helsetilstand.
13. juni er det en stor mobilisering i London for å forplikte verdensledere til å bruke mer penger på vaksiner. Den britiske regjeringen med David Cameron i spissen har tatt et ledende ansvar for å få dette til. Norge må ta sin del av ansvaret. Camerons norske kollega bør ta med seg følgende budskap til London:
- Norge vil gå foran. Norge vil bidra. Derfor dobler Norge sitt bidrag til vaksinering i fattige land.
Kjære Lokallagsledere. Det finnes to bekymringsfulle tendenser hos den rødgrønne regjeringen, som KrF utgjør en viktig opposisjon i mot. På områder hvor den burde holdt fingrene fra fatet utviser regjeringen en nesten grenseløs styringsiver. Mens på andre områder som bare roper etter nye grep, lider regjeringen av sterk styringsvegring.
Styringsiveren rammer det sivile samfunn. Her tramper regjeringen inn, som en elefant i en glassbutikk, og styrer og steller på områder de burde holdt seg unna.
Når jeg ser de rød-grønnes familiepolitikk, tenker jeg alltid på historien om de tre speiderne som stolt forteller:
- Nå har vi gjort dagens gode gjerning, herr troppsfører. Vi hjalp en gammel dame over veien.
- Men behøvde dere å være tre om det?
- Ja, for hun ville neimen ikke...
Rødgrønne forslag som tvangsdeling av foreldrepermisjonen, heldagsskole, obligatorisk barnehage og nedbygging av kontantstøtten... Hva foreldrene selv mener spiller ingen rolle. Familienes virkelighet skal underordnes de politiske ingeniørenes.
Mottoet er visst (som for speiderne): Alltid beredt... til å detaljstyre familiene! Alltid beredt... til å begrense valgfriheten! Alltid beredt... til å tømme familien for oppgaver!
Her er KrF et politisk grensepoliti: Vår klare holdning er at norske familier klarer utmerket godt selv å organisere sine liv. Det skal ikke overstyres fra sentralistene som nå rår grunnen i regjeringskvartalet.
Denne innsikten mangler hos alt for mange politikere i dag.
Men frie, myndige og selvstendige familier er det frie samfunnets viktigste grunnvoll. Og KrF vil alltid bygge opp om dem!
Også frivilligheten merker en nærmest ubegrenset styringsvilje fra de rødgrønne.
De ser det ved at regjeringen foretrekker å kanalisere frivillighetens penger gjennom styrte prosjektmidler. KrF øker i stedet grunnstøtten.
Regjeringen misliker skattefradragsordningen, som gir frivilligheten milliarder i ubundne inntekter. KrF innførte ordningen, og foreslår å doble den.
Det siste er at regjeringen har bestemt seg for å skvise ut enkelte frittstående kirker og menigheter fra fradragsordningen. Det skal de gjøre ved å kreve at alle trossamfunn må søke på nytt om å få være med i ordningen. Dette er diskriminerende. Det støter rett og slett an mot religionsfriheten. Jeg har hørt om konseptet fra andre land, der trossamfunn må kjempe for registrering for å få bedre vilkår. Det er ikke en utvikling KrF støtter.
KrF vil tvert i mot gjøre livet lettere for frivillige krefter - for korpsene, idrettslagene og foreningene - for Redd Barna, Frelsesarmeen og Røde Kors. Derfor krever vi også at momsen på frivillighet fjernes helt, og at regjeringens byråkratiske kompensasjonsordning avvikles.
Dette er frihetspartiet KrFs budskap: Politikken må rygge noen skritt tilbake, slik at den blir mindre styrende og mer støttende.
Det er ikke politikken som er samfunnets ryggrad, det er det disse nære fellesskapene som er.
Den andre tendensen hos de rødgrønne er paradoksalt nok: Styringsvegring. Regjeringen framstår på sentrale områder mer og mer som en tafatt tilskuer. Den gjemmer seg bak, og overlater styringen til de stadig mektigere byråkratiene i helseforetak og direktorater.
Regjeringen lar byråkratene sørge for at ideelle institusjoner skvises, lokalsykehus demonteres og innvandringspolitikken strammes inn mens regjeringen virker handlingslammet og fremstår i høyden som kommentatorer til egen politikk. Det er feil rekkefølge: Det er halen som logrer med hunden.
I sykehussakene er politikken overlatt til byråkrater i de regionale helseforetakene. De legger ned lokalsykehus og tømmer dem for funksjoner, stikk i strid med regjeringens løfter.
I innvandringsspørsmål er det byråkratene i UDI og UNE som har overtatt for politikerne. Regjeringen bukker, nikker og neier og snur seg omkring, selv når det fattes beslutninger som strider mot internasjonale konvensjoner.
I frivillighetspolitikken er arbeidsdelingen slik: Byråkrater i Bufdir og helseforetakene har fått frie tøyler til å tegne Norgeskartet over ideelle institusjoner på nytt. Under mottoet "La leve og la dø" legger de ned, statliggjør og gir avtaler etter eget forgodtbefinnende og uten faglig grunnlag i behovsvurderinger. De ansvarlige ministre nøyer seg med å holde politiske festtaler om frivilligheten og virker tilfredse med det.
KrF krever at Regjeringen tar politikken tilbake på disse områdene. Spillereglene må endres. De regionale helseforetakene må legges ned, slik at Helseministeren må ta et klart overordnet ansvar, samtidig som mer makt skyves ned til det lokale plan.
De ideelle institusjoner må unntas fra anbudsordningene som det offentlige bruker.
Det er helt nødvendige grep. Folk vil ikke lengre godta folkevalgte som tafatt sitter og ser på resultatene av egen politikk.
Men der vi sparker i fra stritter de rødgrønne i mot. De er blitt bremseklosser mot nødvendige reformer. Vi er pådrivere. Det er vår oppgave!
Et parti som har forvalteransvaret som en av sine grunnleggende pilarer, slik KrF har, vil alltid tenke i generasjoner. Tenke på hva våre beslutninger og handlinger i dag, vil få for konsekvenser i kommende generasjoner.
Som stolt bestefar til stadig flere barnebarn, stiller jeg oftere og oftere spørsmålet: Hvilket samfunn etterlater vi våre barnebarn. Ja, hvilket samfunn ønsker vi å etterlate våre barnebarn?
Jeg drømmer om at mine barnebarn skal få oppleve et samfunn med hjerterom der menneskeverdet i sentrum. Et samfunn med plass til alle, der ingen sorteres bort når de er små, eller stemples ut når de er gamle.
Bioteknologiloven skal opp til ny vurdering, og Arbeiderpartiet har nå startet en kamp for at alle gravide skal gjennomgå tidlig ultralyd uansett om det er et medisinsk grunnlag for det eller ikke.
Vi vet hvor den veien vil føre oss. Vi har sett det i Danmark. Siden de innførte dette er antallet barn født med Downs halvert.
Arbeiderpartiet sier at de vil åpne for dette, fordi det gir en mulighet til å redde flere barn. Det er en falsk argumentasjon. Kunnskapssenteret for Helsetjenesten la for noen år siden fram en rapport som sa at den medisinske gevinsten ved tidlig ultralyd var forsvinnende liten. Hovedeffekten vil være en intensivering av samfunnets jakt på barn med Downs og andre utviklingsavvik.
Jeg vil ikke at noen mor skal oppleve skjeve blikk fra folk som ser at det barnet hun triller i barnevogna har Downs. Skjeve blikk som forteller: - Dette kunne du, og burde du ha unngått.
Nei, vi ønsker et annet samfunn. Vi ønsker et samfunn som ikke så lett mister av synet hvert enkelt menneskes selvstendige verdi. Den verdien vi eier, ikke for det vi har eller gjør, men nettopp for at det er mennesker vi er.
Hvilket samfunn vil vi gi videre? I går kom jeg hjem fra Jerusalem. Noen vil kanskje spørre om jeg har vært nede for å besiktige fødetilbudet i byen. Vel, det var vel ikke hovedtema for utenrikskomiteens besøk hos en rekke ledere i regionen. Og for ordens skyld. I tråd med offisiell norsk politikk snakket vi ikke med Hamas..
Midt-Østen står overfor et mer kaotisk situasjon enn på lenge. Det tunisiske regimets fall har hatt smitteeffekt til en rekke andre land i den arabiske verden. Det siste døgnets utvikling i Egypt er dramatisk. Ledere i Midt-Østen har god grunn til å være bekymret. Fremveksten av en folkelig bevegelse for sosial rettferdighet og grunnleggende menneskelige rettigheter med hjelp bl.a. av sosiale medier er noe helt nytt for dem. I Libanon har Iran-støttede Hisbollah festet det politiske grepet i tillegg til sin militære styrke. I den palestinsk-israelske konflikten bygger det opp til et politisk klimaks dette året. Vi kan allerede nå si at 2011 blir et avgjørende år for utviklingen i hele Midt-Østen.
Jeg spurte den lutherske biskopen i Jerusalem om han ser noe håp i den fastlåste og spente situasjonen. Han svarte: Håpet kommer i alle fall ikke fra Washington, eller Brussel eller Oslo. Håpet kommer herfra, sa han og pekte mot kirken et steinkast unna som skal være bygget over Jesu tomme grav. Og så forklarte han oss om hvordan han arbeider med dialog mellom religiøse ledere for slik at religion ikke blir problemet, men en viktig del av løsningen.
Hvorfor skal vi i den vestlige del av verden ha så tungt for å forstå mennesket som både ånd, sjel og kropp. Manglende forståelse for troens betydning i et menneskes liv er årsaken til mye av enfoldet vi ser, i møte med det stadig større mangfoldet her i landet.
Ensidig vekt på materielle verdier og vitenskapelig rasjonalisme, stjeler moralsk energi - og svekker vektleggingen av verdier som samhold, ansvar og hederlighet.
Min drøm, ja jeg vet det er hele KrFs drøm, er at våre barn og barnebarn skal møte et samfunn med plass til tro. Et samfunn der trosfriheten settes høyt. Et samfunn med bevissthet om at det å leve sammen med forskjellighet, krever ikke bare gjensidig respekt. Det krever også bevissthet om egen kulturarv, ikke ubevisst utslettelse av egen identitet.
Vi trenger å kjenne vår kristne kulturarv. Den gir uunnværlige etiske impulser til samfunnet. Verdier som vi ikke kan lovfeste oss fram til, men som må vokse fram innenfra.
Det gir også trygghet i møte med det fremmede. Det gir et punkt å tolerere ut i fra.
Det gir kraft til å stå opp mot hat og urett. Over hele Europa er det en voksende frykt for islamismens volds ideologi. Det er med rette. Vi støtter fullt ut Hans Olavs oppgjør med islamistiske organisasjoners som oppfordrer til drap på jøder og konvertitter fra islam. Disse holdningene kan aldri være utgangspunkt for dialog. De må bekjempes.
Men hvordan skal man forsvare europeiske verdier, om man fornekter de kildene som var grunnlaget for det opplyste, siviliserte og demokratiske Europa? Det var på den ene siden den jødisk-kristne arv fra Jerusalem, og på den andre siden den politisk- akademiske arv fra Athen.
Voldelig ekstremisme må møtes med politi og rettsvesen, men også med et frimodig forsvar for vår kristne verdi- og kulturarv. Kjære lokallagsledere. Ingen er bedre rustet til å føre an i denne verdikampen enn KrF.
KrF kan fordelingspolitikk. Men vi vet også, ikke minst vet dere som er lokalpolitikere, at om vi ikke legger til rette for verdiskapning da har vi snart bare nedskjæringer igjen å fordele.
Det er ikke et slikt samfunn vi ønsker å gi videre til våre barn og barnebarn. Nei, vi vil skape et mulighetssamfunn. Et samfunn der man verken ser ned på de som sliter, rakker ned på de som er annerledes eller river ned de som lykkes.
Et samfunn der det er lov å lykkes. Der man strekker seg langt for å legge til rette for nyskaperne og de som vil starte eget.
Næringsdrivende skal slippe å stange hodet i en vegg av byråkrati. Den veggen vil vi rive ned.
Vi vil ha en ny forenklet aksjelov for småbedrifter, og vi vil ha mer kraft i regelforenklingen. KrF vil ha mindre reguleringer, og flere etableringer.
Næringsdrivende skal slippe å gå overende på grunn av skattemessige snubletråder. De trådene vil vi fjerne.
Vi vil ha bort formueskatten på arbeidende kapital. Og vi vil fjerne arveavgiften for familiebedrifter som drives videre.
De friske nye ideene skal slippe å dø på grunn av manglende risikokapital. Derfor vil vi etablere et såkornsfonn for unge gründere.
Etableringer i distriktene skal slippe å kveles på grunn av manglende infrastruktur. Derfor vil vi omdanne samferdselsetatene til statsforetak, og opprette statlige låneordninger, slik at utbygging av vei- og baneprosjekter kan skje raskt, forutsigbart og uten opphold slik Knut Arild er vår fremste forkjemper for.
Bedriftene skal slippe å bli overstyrt. De vet selv hvor den må investere tid og kapital i for å trygge framtiden. Her skiller vi lag med den rød-grønne regjeringen. Den prioriterer statlige tilskuddsordninger og sentralstyring. Mens vi særlig løfter fram Skattefunn og andre ordninger som setter den enkelte bedrift i førersetet.
Nei, vi tror at næringspolitikken måles på om man gjør arbeidsvilkårene lettere eller tyngre. Vi legger større vekt på å få bedrifter som skaper overskudd på egen hånd, enn bedrifter som må ha tilskudd fra statens hånd. Politikkens ansvar er å legge til rette, ikke minst ved å satse sterkere på forskning og utdanning.
Norge har gode muligheter. Og vi må dyrke fram framtidstroen, optimismen og iveren etter å satse og lykkes. Det er et viktig budskap for KrF ved høstens valg.
En næring som ligger KrFs hjerte spesielt nært er landbruket. I år er det varslet en egen stortingsmelding om framtidas landbruk. Jeg kan varsle at KrF med vår næringspoltiske talskvinne Rigmor Andersen Eide i spiss vil utfordre regjeringen til debatt om landbrukspolitikken.
Vi er urolige over signalene fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen som nylig gikk ut og slo fast at Arbeiderpartiet ikke har noe mål om økt landbruksproduksjon, og at landbruket først og fremst har en distriktsfunksjon.
Slik ser kanskje verden ut fra kontorene på Youngstorget, men den innstillingen holder ikke for KrF. Regjeringen kan ikke komme med en landbruksmelding som fører videre en hardhendt strukturpolitikk og prøver å omdefinere landbruket til en slags ivaretaker av nasjonale kulisser for turisme. Nei, landbrukets primære oppgave er å produsere mat.
Det er viktig å ivareta kulturlandskapet, men uten ambisjoner for selvforsyningsgrad, landbruksproduksjon i hele landet og en økte inntekter og investeringsmuligheter for bøndene, vil norsk landbruk raskt forvitre og konsentreres om noen få områder.
Det er en utvikling som ikke bare vil svekke distriktene, men også det forvalteransvar vi i Norge har for å produsere mat, og ta vare på vår matjord. Når man vet at innen 2050 må matproduksjonen økes med 70 % for å gi verdens befolkning nok mat, forstår man hvor uansvarlig en slik politikk er. En fremskriving av dagens landbrukspolitikk gir uakseptable resultater for Norge i løpet av kort tid. Der er ikke KrF. Vi har langt mer offensive mål for norsk landbruk.
Kjære lokallagsledere. Hvordan ser framtida ut for KrF?
For å være ærlig, så tror jeg ikke Norge har bruk for fire borgelige partier... Men jeg vet at Norge har bruk for et folkeparti som bygger på kristne verdier. Norge trenger KrF!
Ja, på mange områder ser vi et samfunn som roper etter KrFs løsninger. Det er ikke tid for å sitte på gjerdet. Ikke tid for intern krangling. KrF må være på banen, for oppgavene roper på et handlekraftig KrF.
Fattigdommen vokser i verdens rikeste land. Det er vår tids største sosiale skandale.
Stadig flere ekskluderes fra arbeidslivet i landet med Europas laveste arbeidsledighet. Dette roper på KrFs engasjement.
Dagens politikk vil i løpet av få år vil ta knekken på alt vi har av ideelle helse og omsorgsinstitusjoner, om den får fortsette. Sektoren roper etter KrFs løsninger.
Vi opplever et politisk flertall som ser at vold og uro brer om seg nattestid og i helgene. Man hører at Politiet ber om strengere skjenkeregler, men det politiske flertall våger ikke. De gjør som strutsen, og stikker hodet i sanden. Men politi og voldsofre roper på vår trygghetspolitikk.
Norske familier kjenner tidsklemma på kroppen. De sliter med manglende fleksibilitet og valgfrihet. Her trengs en flexiperm, her trengs en søskenbonus og her trengs en utvidet kontantstøtte. Ja, her trengs et slagkraftig KrF.
Det er også på familieområdet vi har de største og mest urettferdige hull i det norske velferdssystemet. Er du student, eller har jobbet noen uker for lite til å ha tjent opp rettigheter til foreldrepenger, da får du 35 000 kroner. Mens alle andre mottar flere hundre tusen i foreldrepenger. Det er en urettferdig politikk, studentfiendtlig politikk og en politikk som bidrar sterkt til dagens høye aborttall blant unge mødre.
I eldreomsorgen reises det nå krav på bakgrunn av KrFs verdighetsgaranti. Laila foreslår nå en egen telefonlinje der man kan ringe inn og få hjelp, dersom verdighetsgarantien ikke følges opp. I tiden framover vil vi se om regjeringen vil følge opp og forplikte seg på eldres rettigheter, eller om også det kun er spill fra deres side. Når Helseministeren sier at de som trenger sykehjemsplass ikke har rett på å få det, så lover det ikke godt. Det er et soleklart brudd på avtalen om verdighetsgarantien.
I denne sektoren er det et rop etter en politikk som er mer enn fagre ord, om et engasjement som ikke bare blusser opp i valgkampen og en agenda som bygger på respekt for eldre, som har vært med å bygge det gode samfunn vi nyter godt av i dag. Det er et rop etter KrF.
Lokalsykehus tømmes for oppgaver, Lokale lensmannskontor forsvinner og en av fire skoler med under hundre elever er lagt ned siden 2002. 50 000 skoleelever tilbringer mer enn en time daglig på skolebussen. Det er et rop etter en distriktspolitikk med kraft. Også det er et rop etter KrF.
Oppgavene ligger og venter. Og jeg håper denne konferansen kan være med å opplive engasjementet, ikke avlive det. Norge trenger et frimodig, kraftfullt og tydelig KrF.
Vi må aldri ha som mål å tilpasse oss noen politisk korrekt elite. Vi må aldri bli redd for å stå fram og si rett ut det vi mener. Det er mange nok som kjeder seg til tårer over den daglige verbale politiske pingpong.
Det vi trenger er politikere som er klare på hvilke verdier de står for, sier hva de mener, sier hva de bryr seg om og sier hvordan vi kan gjøre samfunnet et mer barnevennlig sted.
Men heller ikke velgerne kan bare håpe på et varmere samfunn. De må stemme på det. Da får KrF evne, og landet får fremgang.
For noen dager siden var det 160 år siden min samfylking Arne Garborg ble født. Han hadde sterke meninger om så mangt, også om lengden på folkevalgtes taler.
"Himmelen bevare os for visse av de Herrer, naar de lover at være korte" sa han om Stortingsrepresentantene i 1873. Han pekte også ut en representant som han karakteriserte som "særlig uendelig". Om jeg ikke avslutter nå havner jeg vel fort i den kategorien.
Men dere får tåle noen få ord til. For min etappe som partileder er snart over, og det er siste gang jeg har privilegiet til å holde partilders tale på en lokallagslederkonferanse.
Jeg er takknemlig for den tilliten dere har gitt meg til å lede dette flotte partiet. Det har vært krevende til tider, ja visst. Men noe av det som har gitt mest energi har vært å møte det oppriktige samfunnsengasjementet som KrFs tillitsvalgte og politikere rundt om i landet representerer. Takk for den jobben du gjør for KrF lokalt. Den er viktig for vår tro på partiet framover.
Den svenske kristendemokratiske nestoren Alf Svensson sammenlignet en gang sin tid som partileder, med det å være dirigent for et orkester. Inspirasjonen hadde han hentet under et Landsmøtebesøk hos KrF i Norge, hvor han hadde fått med seg at vi gjerne kaller ordstyreren for "dirigent".
Bildet av partiet som et stort orkester, er godt. Her er det mange instrument og stemmer.
Dirigentrollen kan være ensom iblant. Men da gjelder det å ha gode noter og et godt orkester. Og det har jeg hatt. De beste notene, se partiprogrammet. Og naturligvis et bra orkester: Alle dere.
I et ekte symfoniorkester som vårt, finnes det også et stort mangfold av instrument og stemmer. Harmoni betyr ikke at alle skal spille på samme instrument og de samme toner. Det blir monotont. Harmoni er mangfold. Samspill i mangfoldet.
Det finnes de som hviner med sine piccolofløyter, om man vil det eller ikke... Og så brummer det gjerne fra noen tubaer - som lett kan, og av og til gjerne vil, ta kommandoen.
Vi har også noen melankolske tromboner. Vi har Nordlands trompet. Og fagottene, som høres ut som om de vet hvordan alt skal gjøres, har jo også sin plass.
Det er et samspill. Det hadde jo vært slitsomt om alle skulle spille pauker eller bass. Særlig for en som kan ha antydninger til migrene...
Og før noen kommer fram og sier at det var en fin tale, men du glemte å si noe om... klarinetten, så tar jeg med den. Det ville vært pinlig å glemme den. Og ikke minst, de milde strykerne som er som en mild sommervind. De er uerstattelig i et orkester, spør du meg (som fortsatt spiller fiolin til husbruk).
Vi trenger helheten. Vi må spille på alle strengene. Alle skal være med.
Og helt til slutt: Ta med dere en parafrase av noen velkjente setninger:
- Om vi kunne spille alle instrument i verden, om vi behersket hvert eneste partitur, enhver melodi, men ikke klarer å vise at vi har kjærlighet til våre medmennesker, da er vi ikke mer enn en sånn der klingende bjelle.
VIRKSOMME ORD