Jeg beklager meget at redaksjonskomiteen ikke kunde komme frem til et forslag som det kunde forelegge her, og som kunde bli vedtatt enstemmig. Jeg beklager det fordi jeg vet hvad det betyr - ikke så meget innad i organisasjonen som utad i den kamp vi skal føre mot våre motstandere - at vi står enig innbyrdes i et spørsmål som dette.
For mig vilde det være akkurat likegyldig hvad man vedtok som program, enten man satte diktatur, bevebning, revolusjon; hvis det var et enstemmig og samlende uttrykk for partiets landsmøte og for medlemmenes opfatning, var det ingen vanskelighet i å gå frem til en kamp. Men vi vet at så er ikke tilfelle. Jeg mener at de som er partiets tillitsmenn skulde ha såpass forståelse av hvad det betyr for oss - også for fagorganisasjonen - at vi kan tilkjennegi en felles plattform utad, at alt skulde vært forsøkt for å finne et samlingsgrunnlag her.
Det er riktig nok at det kan innvendes mot det nuværende program at det på mange måter er uklart. Men vi vet at skulde man nå frem til den politiske klassesamling i 1927, kunde det ikke skje på annen måte. Hvad var det som forårsaket den første og den annen splittelse? Var det ikke nettop dette spørsmål om bevebning og diktatur i motsetning til demokratiet - at man skulde gjøre revolusjon efter teser istedenfor å drive parlamentarisk virksomhet? At man skulde forandre militærposten til bevebning istedenfor avvebning? Det er klart nok at skulde man finne et samlingsprogram, da kunde man ikke trekke inn de spørsmål der. Og jeg tror ingen vil påstå at det ikke var en lykke for den norske arbeiderbevegelse å komme over de stridsspørsmål som hadde splittet oss, og frem til samlingen. Men jeg synes ikke da det er noen grunn til nu å reise på ny disse stridsspørsmål som iallfall for arbeiderklassen idag er teoretiske spørsmål.
Er ikke det arbeid partiet utfører, et arbeid på parlamentarisk basis - tar ikke vår agitasjon sikte på å erobre flertallet i stat og kommune, for arbeiderklassen? Selvfølgelig. Ikke fordi vi tror at derved fødes noe sosialistisk samfund. Men fordi vi vet at for hver skanse vi rykker vekk under motparten, skaper vi oss et grunnlag vi kan gå videre på i kampen om samfundsmakten. Den praktiske virksomhet innen partiet er sådan, må være sådan, og det er riktig at den er sådan. Hvad tjener det da til å snakke foraktelig om folkeflertallet og ville lage en kunstig splittelse på det her på landsmøtet?
Er ikke Det norske arbeiderparti i alt vesentlig et parlamentisk parti i sin virksomhet? Jo så menn. Det er så parlamentarisk, at det forbauset iallfall mig at da vi hadde arbeiderregjeringen, stilte man plassene til disposisjon ved den første hanegal av Mowinckel. Det vilde vært mer i overensstemmelse med den opfatning Bull fremholder her nu om han hadde sagt som Mirabeau: vi er en revolusjonær regjering, vi sitter her i kraft av folkets vilje, og vi viker ikke uten for bajonettene! Det kan hende at en slik tale vilde ha skapt en reisning omkring regjeringen som kunde vært noe av en realitet i forbindelse med agitasjonen om å føre revolusjonær kamp. Men det falt sikkert ikke Bull eller noen annen inn.
Ordet «folkeflertallet» på programmet vil iallfall ikke stå hindrende i veien for å føre revolusjonær kamp, når situasjonen ligger slik til rette og partiet er innstilt på det.
Jeg anbefaler Norheims forslag, og jeg gjør det nettop av hensyn til den samlede kampfront arbeiderklassen må innta og hevde utad mot borgerskapet.
VIRKSOMME ORD