Mine damer og herrer,
Det tema som er valgt for denne konferansen reiser spørsmål av sentral betydning for vårt land, og som politikere må vi gjøre oss opp en mening om hvordan Norge skal møte de utfordringer som den pågående integrasjonsprosessen i Europa stiller seg overfor. Det er derfor med glede jeg har akseptert Europabevegelsens innbydelse til å innlede her i dag.
Vår verden er preget av en stadig sterkere internasjonalisering. Moderne kommunikasjonsmidler har gjort avstandene stadig kortere, og i aviser og på fjernsynsskjermene blir vi daglig konfrontert med begivenheter i de ulike verdenshjørner. Hendelser i fjerntliggende land kan få umiddelbare konsekvenser for vårt eget land. Kjernekraftulykken i Tsjernobyl fikk ødeleggende virkninger for reindriftnæringen i Norge og svovelutslipp i Storbritannia har ført til sur nedbør i Norge. Interne konflikter i Iran og Chile har resultert i strømmer av asylsøkere til Norge, og prisen på vår olje er blitt påvirket av konflikten mellom Iran og Irak. Og for å nevne et tema vi skal drøfte her i dag - utviklingen av et indre marked i EF vil få store ringvirkninger for norske bedrifter og lokalsamfunn.
Denne internasjonaliseringen understreker behovet for et stadig mer forpliktende samarbeid over landegrensene. Jeg vil samtidig våge den påstand at Norge sjelden har vært blant de land som har gått i spissen for denne form for samarbeid. Snarere har vi reagert med usikkerhet og mistenksomhet overfor nye samarbeidstiltak, og kravet om «varige særordninger» har vært regelen snarere enn unntaket. Til og med Nordisk Råd ble i sin tid møtt med mistenksomhet blant visse kretser i Norge. Sannsynligvis har denne holdningen sammenheng med at vi er en ung nasjon og at vi gjerne vil verne om den uavhengighet vi vant så sent som i 1905. Det er imidlertid min erfaring at når vi først er blitt medlem av en internasjonal organisasjon, så tar vi våre medlemskapsforpliktelser alvorlig og gjør en skikkelig innsats.
Ved folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 var begrepet «selvråderett» et samlende symbol for de som var motstandere av norsk EF-medlemskap. Mange av de som samlet seg bak dette symbol var utvilsomt motivert ut fra en oppriktig bekymring for at det norske folkestyre ville bli skadelidende ved et medlemskap, og fryktet at stadig flere livsviktige beslutninger ville bli fattet høyt over våre hoder av et fjernt og upersonlig byråkrati i Brüssel. Men mye av motstanden bunnet nok også i en viss fremmedfrykt og redsel for det ukjente Europa. Våre nye oljerikdommer gjorde det samtidig lettere å argumentere med at vi var økonomisk sterke nok til å stå utenfor EF, og resultatet kjenner vi alle.
I dag er situasjonen en annen enn i 1972. EF-landene er blitt dobbelt så mange og EF har ikke utviklet seg så sterkt i overnasjonal retning som mange fryktet. Ingen kan med rimelighet hevde at land som Danmark og Storbritannia har mistet sin selvråderett. Og selv om det i begge land lenge var betydelig motstand mot EF-medlemskap, er det ikke aktuell politikk i noen av landene å si opp EF-medlemskapet. I så måte synes de to land å ha vært gjennom en prosess som ligner mye på de norske erfaringer ved tilslutning til andre internasjonale organisasjoner som NATO, Europarådet og OEDC, der Norge i utgangspunket inntok en nølende holdning.
Norges økonomiske samkvem med EF er bare blitt sterkere med årene, og i dag går 70 % av vår eksport til EF, mens 50 % av vår import har sin opprinnelse i EF-land. EFs utenrikspolitiske samarbeid, EPS, følges med stor interesse i Norge. Og nordmenns tiltagende reiselyst har medført at langt flere nordmenn enn før besøker EF-land. Ikke minst har en hel generasjon av ungdommer opplevd at Europa er blitt åpnet for dem ved hjelp av billige «Inter-Rail»-billetter. Hva dette betyr for holdninger til EF er vanskelig å måle, men jeg vil hevde at EF og Europa er langt mindre fremmedartede begreper for de fleste av oss i dag enn hva tilfellet var i 1972. Jeg vil også tro at langt flere nordmenn i dag føler seg som en naturlig del av den europeiske kulturkrets, og det vil være vanskelig å påstå at EF-landene representerer et annet menneskesyn enn hva vi i Norge står for.
Dersom begrepet selvråderett skal ha noen mening, må det innebære at vi som nasjon har innflytelse på viktige avgjørelser som former de rammebetingelser vi opererer innenfor. En slik innflytelse oppnår vi ikke ved å trekke oss bort fra forpliktende internasjonalt samarbeid. Det vil bare bety at andre tar avgjørelsene for oss. De senere års økte bevissthet om miljøspørsmål er en god illustrasjon på nødvendigheten av å samarbeide over landegrensene for å løse de problemer vi ikke kan løse nasjonalt. Dersom vi fortsetter å bli stående utenfor EF, vil det etter min oppfatning bety at vi fratar oss selv muligheten for å øve innflytelse på spørsmål av vital betydning for Norge. Prosessen i retning av det indre marked vil gå sin gang uten oss, og selv om EFTA-landene blir holdt orientert og kan uttale seg om de forslag som EF legger frem, så er det hele tiden klart at det er EF som har initiativet. Vi har i realiteten ikke noe annet valg enn å tilpasse oss det som EF- landene blir enige om.
EFs utenrikspolitiske samarbeid blir også stadig mer utviklet, og EF-landene oppfattes i økende grad som Vest-Europas stemme når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål. Våre utenrikspolitiske synspunkter faller som oftest sammen med EF-landenes syn, og gjennom den kontaktordning som er etablert med EPS, har Norge fått en privilegert stilling som mottaker av informasjon om hva som skjer i EPS-samarbeidet. Men også her er vår rolle i hovedsak begrenset til å være tilskuer, og våre muligheter for å øve innflytelse er ytterst begrensede. Slik vil det fortsette å være så lenge vi blir stående utenfor EF.
Etter min oppfatning vil vår selvråderett være best tjent med at vi melder oss inn i EF. Økonomiske argumenter taler for det, ikke minst nå da våre oljeinntekter ikke lenger er like store som vi forventet i 1972. Enda viktigere er de politiske argumentene. I realiteten har EF vært en sentral fredsskapende faktor i etterkrigstidens Europa, gjennom å bilegge den fransk-tyske rivalisering som to ganger i vårt århundre truet med å ødelegge vår verdensdel. Nylig er EF også blitt formelt anerkjent som organisasjon av de øst-europeiske land, noe som åpner nye og spennende perspektiver for et bredere samarbeid over skillelinjene i Europa.
Jeg synes det nå er på tide at vi tar skrittet fullt ut inn i Det europeiske fellesskap, med de rettigheter og forpliktelser det innebærer. Etter mitt syn er det et tegn på kultur og sivilisasjon å avgi noe av sin egen frihet til beste for andre. Naturligvis skal vi verne om det som er verdifullt i vårt eget samfunn, men vi må ikke tviholde på vårt eget i den tro at det er overlegent alt annet. Impulser utenfra er en livsbetingelse for et samfunn som vil være levedyktig. Europeisk enhet betyr ikke det samme som ensretting, og det europeiske fellesskap som vokser frem innen rammen av EF er preget av mangfold snarere enn uniformering. Etter min oppfatning hører Norge hjemme i dette mangfoldige fellesskap. Verdien av vår nasjonale suverenitet - eller selvråderett - kan best måles gjennom de muligheter til utfoldelse som den gir den enkelte norske statsborger, og jeg er overbevist om at den enkelte mann og kvinne her i landet vil få større utfoldelsesmuligheter innenfor rammen av et norsk EF-medlemskap.
Som en overbevist europeer vil jeg fortsette å arbeide for at Norge skal ta konsekvensen av at vi er en integrert del av Vest-Europa, og jeg ser et norsk EF-medlemskap som det eneste naturlige resultat av. den nye EF-debatt vi nå har gitt oss i kast med. Samtidig håper jeg at denne debatten kan skje i roligere former enn forrige gang, og at det vil bli mulig å samle det store flertall av det norske folk bak en beslutning om norsk EF-medlemskap. Men før vi kommer så langt, er det behov for mest mulig informasjon om utviklingen i EF og de utfordringer og muligheter denne representerer for oss. Europabevegelsen har en vesentlig rolle å spille i arbeidet for å spre mer informasjon om forholdet mellom Norge og EF og jeg ønsker organisasjonen lykke til i dens videre arbeid.
VIRKSOMME ORD