Kjære alle sammen!
- delegater, gjester, tilhørere og presse.
Velkommen til landsmøte, velkommen til fire dager som vil forandre Norge.
I 125 år har landsmøtene i Arbeiderpartiet vært en drivende kraft for å utvikle det norske samfunnet og den norske modellen.
Vi har forandret, forbedret, forsterket og skapt trygghet for at hver enkelt skal få leve ut sine drømmer, få sin frihet.
Jeg har snart vært på 20 landsmøter over fire tiår. Alle har vært ulike. Vi har diskutert Europa, olje, pappaperm, fylkesveier og pelsdyr. Noen ganger har det vært strid om politikk og viktige verv. Andre ganger har det vært full enighet. Noen saker har jeg vunnet, andre har jeg tapt.
Likevel, det som står igjen etter hvert eneste landsmøte jeg har vært på, er kraften vi skaper sammen. Kraften, og viljen til å forandre det bestående.
Slik skal også dette landsmøtet bli. Men det vil være noe mer. Dette landsmøtet, det 64. i rekken, skal peke ut vår vei ved et tidsskille i norsk politikk.
I høst er det stortingsvalg. For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre.
I vår 125-årige historie har dette aldri skjedd før.
Før har det handlet om et borgerlig alternativ som vendte seg politisk inn mot sentrum.
Det nye ved dette valget er at Høyre og Fremskrittspartiet har avklart at de vil regjere sammen.
Det betyr at de skal utforme politikken der, i skjæringspunktet mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Det betyr at vi står foran et historisk retningsvalg. Mye står på spill.
Valget vil handle om trygg økonomisk styring, eller usikkerhet for norsk økonomi. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før.
En god skole for alle, eller privatisering av skolen.
En politikk for et ryddig arbeidsliv, eller svekket stillingsvern og flere midlertidige ansettelser.
Internasjonal solidaritet, eller kutt i bistanden til verdens fattige.
Og valget vil handle om hvorvidt vi skal ha en regjering som tar klimatrusselen på alvor, eller en regjering som ikke en gang makter å bli enige med seg selv om det i hele tatt finnes et menneskeskapt klimaproblem.
Valget i høst vil kort og godt handle om hvordan vi skal møte vår tids store utfordringer, ute og hjemme.
Og det er helt avgjørende hvilken retning vi velger. Vår retning - rettferdighet, og frihet for de mange. Eller deres - privatisering, og skattekutt for de få.
Derfor er mitt budskap til dere i dag:
Dette valget skal vi vinne.
#
Jeg vet at mange av dere har tvilt gjennom vinteren. Er det mulig å vinne når høyresidens forsprang er så stort? Svaret er ja. Det er absolutt mulig.
Jeg sier ikke at det er sikkert at vi vinner. Jeg sier heller ikke at det blir enkelt. Det jeg sier, er at en tredje valgseier er innen rekkevidde.
Jeg har vært med i Arbeiderpartiets ledelse i 20 år. Gjennom fem stortingsvalg.
Vi har ligget bak hver gang, men bare ett valg har vi tapt. Det var i 2001, og det var jeg i høyeste grad med på.
I 1997 kan vi ikke si at vi vant, for Kjell Magne Bondevik ble statsminister. Men vi gikk kraftig fram de siste ukene før valget og fikk en oppslutning på 35 prosent. Og vi fikk regjeringsmakt også i den stortingsperioden.
Så har vi vunnet tre valg. I 1993, 2005 og 2009.
Spesielt husker jeg 1993. Da hadde vi 28 prosent på meningsmålingene i mai. På valgdagen i september fikk vi 36,9, vant valget og var mer enn dobbelt så store som Høyre.
Så det jeg i hvert fall har lært av disse 20 årene, er at meningsmålinger ikke er valg. Og det er valgresultatet som avgjør. Ingen kan i april spå hvem som vinner i september.
#
Så jeg vet at vi kan vinne. Samtidig vet jeg at noen der ute tenker: Hadde det ikke vært spennende med et skifte nå? De synes politikken vår er kjedelig, og i fjor høst hørte vi at budsjettet vi la fram var godt for Norge, men det var ikke spennende nok.
Vel, jeg erkjenner at det er mer spennende budsjetter i andre land. I Hellas, Italia og Storbritannia er statsbudsjettene mye mer spennende. Til og med i Sverige og Danmark er det mer spennende. Men politikk handler ikke om underholdningsverdien. Det er resultatene som teller.
Husk på hva det «kjedelige» har gitt oss: Europas laveste ledighet, en historisk økning i kjøpekraften og et velferdssamfunn i verdensklasse.
Det er dette vi skal måles på. Politikk som skaper stabilitet, forutsigbarhet og trygghet. Vi vet at trygge mennesker våger mer, tør å følge sine drømmer, lever mer spennende.
Mitt mål er ikke å styre landet på en underholdende måte. Mitt mål er å styre landet på en så uspennende måte at folk kan leve spennende liv.
#
Så sier noen at det er på tide å slippe andre til fordi det ikke har skjedd noe under vårt styre, at vi ikke har gjennomføringskraft. Det er helt og totalt feil. Vi har gjennomført politikken vi gikk til valg på. Og vår politikk har gitt betydelige resultater. Det skal vi være stolte av.
Og husk, det er ingen selvfølge at en regjering når målene den setter seg. Det vet de som kritiserer oss alt om. De er eksperter på å bryte løfter.
Den forrige regjeringen lovte full barnehagedekning, men klarte det ikke. Vi lovte også full barnehagedekning, og gjennomførte det.
De lovte bedre resultater i skolen. Resultatene falt. Under vår regjering går resultatene opp.
De skulle sørge for et krafttak i pleie og omsorg, men det siste året de regjerte gikk antallet årsverk i pleie og omsorg ned. Det er under oss krafttaket har kommet, 22.000 nye årsverk fram til 2012.
De lovte økt valgfrihet, men nektet å gi homofile rett til å gifte seg. Det var vi som ga de homofile den grunnleggende valgfriheten å gifte seg med den de elsker.
De lovte en prosent av nasjonalinntekten til bistand, men brøt løftet. Vi oppfyller det.
De lovte et krafttak for vei og bane, det ble det ikke. Bevilgningene økte med bare 2,5 milliarder kroner. Vi har tatt krafttaket, og har økt bevilgningene med over 14 milliarder kroner. Nær seks ganger så mye. Og det var før den nye Nasjonal transportplanen.
De truet med at det ville få dramatiske konsekvenser hvis vi vant, titusenvis av norske arbeidsplasser ville gå tapt. Vel, under oss har det blitt nesten 250 000 flere arbeidsplasser i privat sektor. Under dem ble det bare 26 000 flere. Vi klarte nesten ti ganger flere en dem. Og de sier at vi mangler gjennomføringskraft!
Men rett skal være rett. Et viktig valgløfte greide de å innfri. I sine budsjetter kuttet de skattene med 30 milliarder kroner, med størst lettelser til de rikeste. Da ble det naturligvis mindre igjen til veier, sykehus og barnehage. Vi har hatt stor gjennomføringskraft nettopp fordi vi har brukt de store pengene på de store oppgavene.
#
Så spør noen hva vårt prosjekt er, hva er det dere vil, hvorfor ber dere om tillit i fire nye år?
Den ene måten å svare på er verdiene våre, frihet, likhet og rettferdighet, som i alle år har drevet fram ny politikk i vårt grunnleggende prosjekt: Å skape et samfunn der alle, uansett bakgrunn, kan leve ut sine drømmer, et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.
Dette prosjektet, kjære venner, går aldri ut på dato. Men det utfordres igjen og igjen. Av ekstreme strømninger, religiøse og politiske, av kyniske krefter som lukker øynene for andres nød, men også av vår egen bekvemmelighet.
Når de fleste har det godt, er det lett å overse dem som faller utenfor. Vårt prosjekt er å skape fellesskap som er trygge nok til å inkludere alle, og sterke nok til å stå opp mot dem som vil brutalisere arbeidslivet, reversere kvinners rettigheter, eller sette utsatte grupper opp mot hverandre.
Det handler ikke bare om Norge. I land etter land hisses det igjen til hat mot «de andre», jøder, muslimer eller kristne, de homofile og romfolket.
Høyrepopulistiske partier vokser i Europa, og ekstreme islamister sprer sitt hat. For meg går dette ut på ett. Ekstremisme er ekstremisme, uansett farge, uansett religion. Det er ondskapens sirkel som sluttes.
Vi sosialdemokrater må stå opp mot dette. Vi sto opp mot fascismen, vi sloss mot kommunismen, og nå skal vi bekjempe ekstremisme av alle slag. Vi vil aldri tillate totalitære krefter å vinne over demokratiet.
#
Det andre svaret på hva vårt prosjekt er, er å si noe så enkelt som at vi skal gjøre et godt land enda bedre.
Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Vi må ikke bli så historieløse at vi tror at skanser vi har vunnet, er vunnet en gang for alle. Noen ganger er det å forsvare det vi har oppnådd et stort og visjonært prosjekt.
Vi trodde lenge at massearbeidsløsheten tilhørte 1930-tallet. Slik var det ikke. Se dere om i Europa! Massearbeidsløsheten er tilbake.
I dag, mens vi samles her i Folkets Hus, har 26 millioner europeere våknet opp til enda en dag uten arbeid. 26 millioner mennesker, lærere, ingeniører, snekkere, industriarbeidere og helsearbeidere, hver og en av dem minner oss om at det å forsvare lav arbeidsløshet ikke er et lite prosjekt. Det er et stort prosjekt.
I mange europeiske land er en arbeidsløshet på tre prosent bare en fjern og uoppnåelig drøm, og åpenbart et visjonært prosjekt. I Norge er det virkelighet. Fordi vi vil det. Fordi vi har det som vårt viktigste politiske mål.
Det er derfor vi sosialdemokrater sier nei når noen hevder at krisen i Europa snart er over fordi aksjekursene går opp. Det er helt feil. Krisen er ikke over når aksjekursene går opp. Krisen er over når arbeidsløsheten går ned.
#
Og så hører jeg at de norske resultatene, den norske modellen, nærmest har oppstått av seg selv. At den norske modellen er upolitisk. Slik er det ikke. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.
Og foran hvert valg har vi hørt fra høyresiden at hvis vi - Arbeiderpartiet - vinner valget, så tar vi Norge i gal retning. Vel, se på de siste 80 årene. Vi har ledet regjeringer i 60 av disse 80 årene. Så det normale er at vi vinner valg, og at høyrepartiene taper valg. Ifølge dem må Norge ha gått i feil retning i 60 år! Men likevel har vi fått et samfunn vi er enige om er bra. Jeg foreslår at vi fortsetter slik. Vi vinner valg og styrer, og de taper valg og klager. Så får vi det godt her i landet.
#
Den tredje måten å beskrive vårt prosjekt på er sakene våre, arbeid, skole og omsorg - utbygging av Intercity og fergefri E39 - de mange enkeltsakene, store og små, som i sum skal forandre Norge. Som peker ut vår retning de neste tiårene.
Og dere, når vi har vunnet valget i høst, skal vi ikke kaste bort én dag. Vi kommer til å legge fram nye forslag, ny politikk, i tur og orden. To barnehageopptak i året, flere mattetimer i ungdomsskolen, to tredjedeler av tippeinntektene til idretten, lovfestet rett til Brukerstyrt personlig assistent og flere ansatte i pleie og omsorg. I tillegg skal vi gjennomføre et nytt kulturløft, og mye, mye mer.
Jeg sier dette fordi noen spør hva vi vil gjøre på fire nye år, som vi ikke har fått gjort på de foregående åtte. De som spør, later som om politikk har en begynnelse og en slutt. Slik er det ikke. Hver ny dag i politikken er en ny mulighet. Fire år er nesten 1.500 blanke dager som kan fylles med vår politikk.
Vårt viktigste løfte til velgerne er at det skal stå «Arbeid til alle» øverst på alle arkene vi skal fylle de neste 1.500 dagene. Skal vi lykkes med arbeid til alle, må vi ha et konkurransedyktig og lønnsomt norsk næringsliv. Derfor skal vi fortsette å holde orden i norsk økonomi, skape gode vilkår for bedriftene, fortsette å forenkle, og legge til rette for nyskaping, for gründerne, for de som vil satse.
Vi skal investere i kunnskap og forskning. I framtid. Og vi skal gjøre noe veldig viktig, legge fram en tiårig langtidsplan for forskning. Slik vil vi skape økt forutsigbarhet og langsiktighet for forskningen.
Og vi skal investere i samferdsel. I vei og bane, havner og tuneller. Vi skal investere mer enn noensinne, over 500 milliarder kroner det neste tiåret, og vi skal bygge over hele landet.
Vår politikk, orden i økonomien, ny kunnskap og bedre infrastruktur, gjør Arbeiderpartiet til næringslivets parti.
#
En annen hovedsak for Arbeiderpartiet er skole. Er det noe som har gjort inntrykk på meg, så har det vært å møte mennesker som Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. De ble noen av landets største nasjonale strateger, noen av våre viktigste politiske ledere, men hadde lite skolegang. De var desto mer opptatt av at generasjonene etter dem skulle få det.
Derfor handlet de første tiårene etter krigen mye om å bygge ut skolen, grunnskolen, videregående skoler, høyskoler og universiteter. Før var utdanningen for de få. Nå ble den for alle. Vår bevegelse skapte en utdanningsrevolusjon.
Men etter hvert, ikke minst på 1990-tallet, vokste det fram en uro. Ja, alle fikk utdanning, men var kvaliteten god? Lærte elevene nok? Vi hadde mange spørsmål, men få svar. Vi manglet gode metoder for å måle resultater.
Det var denne uroen som gjorde at Gudmund Hernes og Arbeidspartiets regjering på 1990-tallet meldte Norge på internasjonale undersøkelser for å måle kvalitet i skolen. Så kom resultatene, og svarene vi fikk var svært alvorlige. Ikke bare viste undersøkelsene at nivået i norsk skole var lavt, men det var fallende.
Det var slike funn som gjorde at vi i 2000 tok initiativ til et lønnsløft for lærerne, 50.000 kroner over to år, og nedsatte kvalitetsutvalget for grunnopplæringen. Utvalget ble fulgt opp av Bondevik-regjeringen, og det var bred enighet i Stortinget om kunnskapsløftet.
Men vi vet jo at en ting er å vedta planer i en stortingsmelding. Noe ganske annet er å gjøre dem til virkelighet i skole-Norge. Det ble vår oppgave da vi overtok i 2005. Å gjennomføre kunnskapsløftet i norsk skole.
Det har vi gjort. Vi har styrket lærerutdanningen, og økt antall lærere med 6.600, gitt penger til å pusse opp hundrevis av skolebygg, økt timetallet i norsk, matematikk og engelsk, og gjort skolebøkene gratis. På denne måten har vi gitt lærerne og skolens folk nye og bedre verktøy.
Nå kommer resultatene. Nedgangen i norsk skole er snudd til framgang. Vi har fått flere undersøkelser som viser at nivået og kvaliteten øker. Resultatene varierer fortsatt, og vi er ikke fornøyd. Men retningen er riktig. Norske elever leser og regner bedre enn før, og våre tiåringer er nå best i Norden i matematikk.
I 2001 lå 12 prosent av fjerdeklassingene under det fagfolk kaller laveste mestringsnivå i lesing. Det vil si at de sliter alvorlig med å lese. I dag er tallet redusert til fem prosent. Jeg sier ikke at fem prosent er tilfredsstillende, men retningen er riktig.
Og viktigst av alt. Bak hver prosent, bak hver promille, skjuler det seg små mennesker. Ni- og tiåringer som før gruet seg til norsktimene, og som nå kan glede seg. Hver eneste en av de små vi hjelper er en stor politisk seier.
De neste fire årene skal vi forsterke den fine framgangen i skolen. Det vil handle om lærere, elever og skolebygg.
Vi skal gi flere lærerne mer etter- og videreutdanning, og gjøre hverdagen enklere for dem. Det skal vi blant annet gjøre ved å ansette flere yrkesgrupper som kan avlaste lærerne, og ved å kutte i skolens papirmølle. Vi har nettopp varslet en lovendring som fjerner 50.000 rapporter som i dag spiser opp tiden lærerne skal bruke på elevene. I tillegg vil vi fra 2014 innføre nye kompetansekrav. Læreren må ha relevant fagkompetanse for å undervise.
For elevene skal vi gjennomføre et lese-, skrive- og regneløfte. De som trenger det, skal få ekstra hjelp raskt, og de aller flinkeste skal få følge undervisning og ta eksamen på et høyere nivå.
Og vi skal vise i praksis at vi står for nulltoleranse for mobbing. Vi vil innføre sanksjoner mot skoler som ikke løser mobbesaker. Om kort tid legger regjeringen fram et lovforslag som letter bevisbyrden for elever som føler seg mobbet. Samtidig forlenger vi foreldelsesfristen i straffesaker om mobbing i skolen fra to til fem år.
Vårt mål - vår drøm - er en skole der ingen barn mobbes.
Hundrevis av norske skoler er pusset opp. Men noen steder er det fortsatt bedre luft på kjøpesenteret enn på skolen. Sånn kan vi ikke ha det. Arbeiderpartiet vil gi økt statlig støtte til opprustning av skolebygg, og skoler som ikke er i forsvarlig stand må stenges.
Det aller viktigste vi skal gjøre de neste fire årene er å slå ring om fellesskolen. Når det gjelder skole, har Norge og Finland nå tre ting felles. Vi satser på fellesskolen, vi tror ikke på privatisering, og vi får gode resultater i de internasjonale undersøkelsene. Finland er fortsatt bedre enn oss, men vi går fram.
Vårt alternativ er å satse på skolen som vinner fram i de internasjonale undersøkelsene, den norske fellesskolen.
Vi vet at kvalitet i skolen koster. Gode lærere, skolebygg og læremidler har en pris. En milliard i skattekutt tilsvarer om lag 1.600 lærere. For oss er valget enkelt. Vi velger flere lærere framfor skattekutt til de aller rikeste.
#
Skole er å investere i framtid, men vi må aldri glemme at noe av det fineste med velferdssamfunnet er evnen til å ta vare på dem som trenger pleie og hjelp, yngre og eldre. Vi kan alle komme dit, en dag er det vi som trenger fellesskapets sterke rygg.
For noen år siden satte vi oss store og ambisiøse mål. Vi spurte oss selv, hva er det som trengs for å gi bedre omsorg? Jo, flere ansatte, mer kompetanse og flere plasser.
Derfor sa vi at vi skal ha 12.000 nye årsverk i pleie og omsorg innen 2015. Vi ligger foran skjema. Så satte vi oss som mål å trappe opp kompetansen hos de ansatte, og få flere leger på sykehjemmene. Også der er vi i rute, men ikke i mål. Vi må ansette flere, bygge mer kompetanse.
Vi satte som mål å gi støtte til 12.000 heldøgns plasser på sykehjem og i omsorgsboliger. Det målet er innen rekkevidde. Så satte vi oss som mål å bygge dagtilbud for mennesker med demens. Her går utbyggingen for sakte. Vi må gjøre mer, og det skal vi. Vi er ikke en regjering som går fra halvgjort arbeid. Vi øker innsatsen, og deretter vil vi lovfeste kommunenes plikt til å gi dagtilbud til demente.
#
I tillegg til å bygge plasser, må vi være opptatt av kvaliteten i omsorgen. Det handler om forhold som å sikre en normal døgnrytme, ordentlig mat, at de eldre kommer seg ut i sosiale aktiviteter, at de fortsatt kan ha kontakt med venner og familie, og at de vet hvem som skal komme hjem til dem og gi dem pleie.
Mange kommuner får det til. Vi må lære av dem. Vi må lære av de frivillige, og ikke minst, vi må lytte til de eldre, tilpasse oss, være fleksible. Mange av framtidens eldre vil være friske og aktive. Andre vil trenge mye hjelp. Vår eldrepolitikk skal ta hensyn til dette mangfoldet, de individuelle behovene.
Dette, og mye mer, vil dere høre mer om i stortingsmeldingen «Morgendagens omsorg», som regjeringen legger fram i morgen.
#
Når det gjelder sykehusene er målet klart. Flere skal få behandling, og de skal få bedre behandling. Tidligere var Norge midt på treet i overlevelse for hjerteinfarkt og hjerneslag. Nå er vi helt i verdenstoppen. For kreft er vi i Europa-toppen. Det skyldes at vi har bevilget mer penger, men det skyldes også at fagmiljøene har utviklet seg, og at vi har tatt vanskelige og pinefulle valg.
Vi har gjennomført en helt ny arbeidsdeling mellom sykehusene. I dag gir vi moderne akuttbehandling mot hjerteinfarkt ved seks sykehus, og avanserte kreftoperasjoner ved noen få. Nå kan leger, sykepleiere og sykehus spesialisere seg, og bli blant verdens beste.
De neste fire årene skal vi få til enda mer, bevilge mer, og få til en enda bedre arbeidsdeling sykehusene i mellom.
Det vi ikke skal gjøre, er å privatisere for privatiseringens skyld. Eller kaste bort tid og energi på enda en debatt om organiseringen av sykehusene.
Vår politikk - vår retning - er å bruke penger og ressurser på det viktigste, pasientene og fellessykehusene.
#
Både i eldreomsorgen og ved sykehusene må vi ta i bruk nye og bedre løsninger, digitale kjernejournaler, e-resepter, fallsensorer, bedre trygghetsalarmer. Vi vil avbyråkratisere og forenkle for å gi bedre tjenester.
De som trenger pleie skal få det, og de syke skal få hjelp. Men vi må ikke et øyeblikk tro at det ikke koster. God helse og trygg omsorg kommer til å koste mange milliarder i årene som kommer. For oss er valget enkelt - den regningen tar vi.
#
Kjære alle sammen,
Som statsminister har jeg reist Norge på kryss og tvers i snart ti år. Jeg har møtt mennesker midt i sin dypeste krise. Jeg har besøkt bygder som er herjet av flom og storm, og snakket med eldre som ikke får den omsorgen de har krav på og andre som sliter. Slikt gjør dypt inntrykk.
Slike møter minner meg på hvem vår bevegelse er til for. For oss handler politikk om å se dem som stanger hodet i systemet, gi enkeltmennesker hjelp, invitere utsatte grupper inn i fellesskapet. Hele vår idé bygger på det. Gjennom hele vår historie har vi gjort det.
Men når jeg har reist rundt i Norge, er det også andre opplevelser som har satt varige spor. Overalt - over hele landet - har jeg møtt mennesker som tror på en framtid for kommunen sin, bedriften sin eller laget sitt. Gründere, ungdom, frivillige - optimistiske mennesker som starter egen bedrift, organiserer dugnad og tar på seg verv.
Dette er mennesker som vet hva det betyr å bygge landet. Som stiller krav til seg selv og andre. Også til oss politikere. De forventer at vi skal handle, og ikke bare krangle. De forventer at vi skal gjøre som dem, se alle mulighetene i det flotte landet vårt.
Jeg er enig med dem. Og nå skal jeg dele et hjertesukk med dere.
Jeg er så inderlig lei av Fremskrittspartiet og Høyres elendighetsbeskrivelse av Norge. Av skolen, helsevesenet og næringslivet.
De klager over en norsk skole i forfall. Jeg ser lærere og andre ansatte som bringer norske elever mot toppen.
De roper igjen og igjen om krise ved norske sykehus. Jeg ser et kompetent personell, helsearbeidere, sykepleiere og leger, som gir oss et helsetilbud i verdensklasse.
De sier at Norge taper kampen om framtidens jobber. Jeg ser gründere som satser, 55.000 nye bedrifter bare i fjor, og en kø av mennesker som flytter hit fordi de har tro på Norge.
Hvor lenge må vi høre på at høyrepartiene snakker Norge ned? Landet vi er glade i, menneskene vi stoler på, alt det fine vi får til sammen.
Vår vei er en annen. Vi vil snakke opp dem som bygger Norge. Se dem, gi dem støtte og lede an i dugnaden.
Derfor - idet vi går inn i en valgkamp, og fram mot et av de viktigste i veivalgene siden krigen
- gir vi dette løftet:
Vi lover å stå opp for landet vårt.
Vi vil skape nye drømmer.
Vi skal ta Norge videre.
I fire nye år!
VIRKSOMME ORD