VIRKSOMME ORD
VIRKSOMME ORD
VIRKSOMME ORD

En plan, et forsvar, en midtbane og et angrep

av Raymond Johansen, ,

Kjære landsmøte,

Dette dere hørte og så nå var om Groruddalen. 
Min dal og min hjemby. 
Den asfaltjungelen - som jeg er så stolt av.

Vi er folkepartiet som representerer hele Norge. 
Det er Helga fra Tana. 
Bjørnar fra Lurøy. 
Trond fra Trondheim. 
Else-May fra Nordmøre. 
Odd fra Kvinesdal. 
Det er Hadia fra Bjørheimsbygd. 
Anette fra Ridabu. 
Mani fra Jessheim.

Vi kommer alle fra steder som har formet oss som mennesker.  
Fra steder hvor vi har høstet livets erfaringer på godt og vondt.

Det er dette mangfoldet som utgjør Arbeiderpartiet. 
Som former oss som bevegelse. 
Som preger vår politikk.

Det er dette mangfoldet som gir oss styrke. 
Som har gjort oss til arbeidshesten i norsk politikk.

Som gang på gang har bevist at:  
Vi er best når det gjelder!

Som gjør at:  
- Vi kan 
- At vi vil 
- At vi skal - vinne dette valget!

Men landsmøte,

Alle er enig om at det kommer til å bli tøft. 
Vet dere hva jeg sier da? 
Det er bra, for vi er tøffe.

Alle er enig om at det kommer til å bli vanskelig.  
Vet dere hva jeg sier da?  
Det er greit, for Arbeiderpartiet er laget for de vanskelige oppgavene.

Alle er vi enige om at vi nå står i fare for å få den mest høyredominerte regjeringa siden jappetida.

Vet dere hva jeg sier da?  
Ikke så lenge vi vinner en tredje gang.

For vi skal ta Norge videre på den viktigste veien av alle:

Veien der alle skal med.  
Der arbeid er jobb nummer en. 
Der menneskers frihet og felleskap er selve adelsmerket!

Jeg kjenner at jeg gleder meg til denne valgkampen.

Og noe av det jeg gleder meg aller mest til er å gå inn i valgkampen med deg Jens!

I mer enn ti år har du ledet partiet. 
Det er bare Oscar Torp, Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland som har ledet Arbeiderpartiet lenger enn deg.

Vi er inne i er storhetstid. 
For Arbeiderpartiet. 
For landet.

Den jobben du gjør for Norge imponerer meg.

Som du selv sa på torsdag så har du kanskje fått noen flere grå hår siden sist valgkamp.

Men noen grå hår er ingenting å bekymre seg over.

For alle veit, at når Jens går i valgkamp - da gnistrer det av ham.

Du har den evnen: til å se utfordringene, forklare hvordan ting henger sammen. 
Til å få med deg hele partiet og få oss til å løfte sammen.

Kort sagt: Ingen er så godt egna som deg til å ta Norge videre i fire nye år. 
Derfor vil vi vinne valget med deg som statsminister!

Og kanskje ennå viktigere Jens. 
Ingen står så støtt når en alvorlig krise rammer partiet og landet vårt.

Våren 2011 stod jeg på denne talerstolen og snakket om statsministeren og statsmannen. 
Nå tenker jeg også på medmennesket.

Jobben du gjorde. Måten du sto i det. Det er skrevet inn i historien. Det er skrevet inn i hjertene våre.

Tusen takk.

Kamerater, 
Dette er vårt femte landsmøte i det vi kan kalle sosialdemokratiets moderne storhetstid.

Se på alt som har skjedd fra vi mobiliserte til rødgrønn seier i 2005.

Jeg husker godt den aller første landsmøtetalen min som partisekretær for fire år sia.

Da var vi dypt bekymret.  
Finanskrisen var i sin spede begynnelse.

Applaudert av høyresiden hadde den internasjonale storkapitalen spilt poker med folks velferd. Og sammen med dens kollaps, falt statsøkonomier som korthus.

Resultatet ser vi nå. Fra Norrbotn i nord til Sicilia i Sør er det nå 26 millioner arbeidsledige.

Det mer en fem ganger Norges befolkning. Og ledigheten i Europa har steget med nesten 2 millioner siden i fjor.

Dette er ikke statistikk. 
Dette er mennesker.

Bak hvert nummer i rekken skjuler det seg en skjebne. 
Vanlige folk som står opp hver eneste morgen, ser seg i speilet og spør:

- Har vi penger til husleia, eller blir vi og unga kasta ut? 
- Har vi penger til at jentungen kan fortsette på idrettslaget? 
- Kommer sønnen vår noen gang til å få seg en jobb, 
råd til å flytte hjemmefra og stifte egen familie?

All arbeidsledighet er et onde. 
Men ledigheten blant ungdom er den farligste. 
I Hellas og Spania står mer enn halvparten av all ungdom uten arbeid. 
Dette får konsekvenser.

Jo lenger folk står utenfor arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme inn.

I mange land snakkes det nå om en tapt generasjon. 
Sist vi brukte det begrepet var i mellomkrigstida.

Ungdom som nå vokser opp i Sør-Europa blir de første, som vil ha færre muligheter og 
mindre trygghet enn sine foreldre.

Dette er hverdagen til millioner av unge mennesker i dagens Europa. 
Rett utenfor vår egen stuedør.

Selv om økonomien tar seg tar seg opp, kan ledigheten forbli høy. 
Det hjelper lite om budsjettene er i balanse, hvis folk står uten jobb.

Så vi kan vi ikke være fornøyd bare børsen går opp. 
Som sosialdemokrater er vi ikke fornøyd før ledigheten går ned.

Problemet våre naboland i Europa nå strever med er hvordan de skal sikre vekst og arbeid. 
Økonomisk trygghet og arbeid. 
Velferd og arbeid.

Du kan ikke gjenoppbygge et land, hvis du samtidig river ned livsgrunnlaget til vanlige folk.

Da kryper frykten inn.  
Det blir lettere å skylde på andre.

La egen frustrasjon gå ut over folk som tenker annerledes, ser annerledes ut, har en annen legning, eller har en annen tro enn deg sjøl.

Vi ser skremmende trekk i flere land.

I Aten har fascistene i «Gyllent Daggry» fått fotfeste i flere fattige bydeler. 
I Ungarn marsjerer fascistene i partiet «Jobbik» i gatene.

Rett før jul krevde de at alle jøder i Ungarn skulle registreres.  
Og at man vurderer om jøder i parlamentet og statsadministrasjonen utgjør en risiko for landet!

Dette er ikke Europa for 80 år siden.  
Dette skjer i dag.

En av Sannfinnene i den finske Riksdagen skrev at «om hver utlending ble tvunget til å gå med et merke som viste deres etniske bakgrunn» så skulle det gjøre jobben til politiet mye lettere. Da kunne de raskt se at «der går det en muslim fra Somalia eller en tigger fra Romania». Hun foreslo sågar at finlandsvensker og seksuelle minoriteter skulle merkes.

Etterpå sa hun det var ment som en spøk.

Men jeg må si som Mikael Wiehe: 
«Om det var en spøk - var den ikke morsom. 
Om det var på alvorlig - var det ikke riktig klokt».

Da er det oppløftende at tusenvis av ungarere viste sin forakt ved å demonstrere i Budapest  
mot Jobbiks antisemittisme.

For de veit at dette er en kamp som aldri er over. 
Mot krefter som kan blusse til liv hvis ledigheten øker.

Det er alltid er en fare for økt diskriminering, vold mot dem som er annerledes. 
Forakt for demokratiet.

Jeg er skremt over den behandlingen jeg ser av romfolket over hele Europa.

De blir behandlet som en pariakaste. 
Flere steder må Romfolk nå bo i egne camper.  
Langt fra både skoler og sykehus.

Sporene er dessverre så altfor lett å kjenne igjen. 
Ikke minst på vårt eget kontinent!

Dette er krefter vi alltid har kjempet i mot. 
I hele vår historie. 
Enten de har kommet fra ytterste høyre, eller ytterste venstre fløy.

Jeg aksepterer ikke kriminalitet, eller folk som utnytter systemet.

Men jeg aksepterer heller ikke at enkeltmennesker omtales som «søppel». 
Behandles som en gruppe. 
Trakasseres.  
Forfølges. 
Eller interneres.

Fordi de jøder, muslimer eller Romfolk. 
Troende eller ikke-troende. 
Lesbisk eller homofile.

Det kan vi aldri, aldri akseptere!

Kjære venner,

Vi har grunn til å stå oppreist.  
Vi har vist at den norske velferdsmodellen er hel ved.

Den er ikke bare avgjørende for vår velferd.  
Den kan også tjene som eksempel for andre.  
Andre som er villig til å se til nord for nye løsninger. 

La meg derfor snakke om det som faktisk er den norske modellen.

Hva som er bra med den.  
Hva den er tufta på. 
Og hva som kan stå på spill etter valget 9. september.

Den norske modellen har tre bærebjelker:

Den første er at samfunnet er «et spleiselag».

Det betyr at du skal yte etter evne og få etter behov - ikke omvendt.

At alle bidrar til felleskassa over skatteseddelen. 

At alle yter sin skjerv, enten du er fattig eller rik.

Så spør jeg: Har Høyre og FrP tenkt å delta i dette spleiselaget?

Noe klart svar er det ikke lett å få. Det måtte en gammal punkrockbassist til for å finne svaret - Torgeir Micaelsen fra Mjøndalen. Nå spiller han kanskje litt mindre punk, for nå lederen han Finanskomiteen.

Torgeir er en grundig kar. Han tok for seg Høyres alternative budsjettforslag. Punkt for punkt satte han opp regnestykket som Høyre sjøl ikke vil vise fram.

Det ble interessant lesning. Som viser vi har en Høyreleder som må ha en fasinasjon for milliarder.

For Høyre vil: 
Kutte formueskatten (15,5 mrd) 
Kutte arveavgiften (2,1 mrd) 
Kutte toppskatten (0,8 mrd) 
Kutte pensjonistskatten (0,7 mrd)

Samtidig som de vil:  
Øke minstefradrag og øke avskrivningssatsene (4,3 mrd). 
Og gjøre en rekke andre kutt (1,2 mrd).

Høyres samla skattekutt ender tett opp under 25 milliarder (24,6 mrd).

Det er nesten like mye som vi bruker på helsetjenester gjennom Folketrygden.

Men dere - det slutter ikke der.

For Erna Solberg og har invitert Frp med på laget. 
Og Siv Jensen vil kutte betydelig mer.

Frp vil også kutte formueskatten (15,5 mrd) og arveavgiften (2,1 mrd)

I tillegg vil de kutte: 
Eiendomsskatten i kommunene (7 mrd) 
Bensin- og dieselavgift (7,9 mrd) 
Alkohol- og tobakksavgiften (9 mrd) 
Fjerne alle bompenger (12 mrd) 
Kutte dokumentavgiften (7,5 mrd) 
Engangsavgiften på bil (20,9 mrd) 
Skattefradrag ved håndverktjenester (10 mrd) 
Øke minstefradraget (8,1 mrd) og avskrivningssatsene (1,9 mrd) 
Og kutte momsen på næringsmidler (2,8 mrd)

Taksameteret går det varmt.

Sluttsummen bikker godt over 100 milliarder (104,8 mrd).

Dette er ikke tall jeg står og rister ut av ermet. Frps finanspolitiker Christian Tybring-Gjedde har sjøl bekrefta det: Han synes «det er et flott utgangspunkt å ha 100 milliarder som mål», 
for kutt i skatt og avgifter.

Venner, 
Dette er gigantiske beløp.

Får Høyre og Frp regjeringsmakt, og gjennomslag for sine skattekutt, så må det også bli velferdskutt.

Det vil gå ut over noen. 
Og disse «noen» er vanlig folk.

Vi får kanskje litt mer i lommeboka - hver for oss. 
Men når spleiselaget blir mindre,  
blir også kaka mindre.

Og da blir det mindre å dele, enten du vil eller ikke.

Hva får du for 100 milliarder i dag? 
Ja, du får for nesten 7 års drift av hele Helse-Nord (15 mrd per år). 
De er tusenvis av behandlinger - hvert eneste år.

Vi snakker ikke om tall. 
Om statistikk.

Vi snakker om en ny start for alle dem som trenger: 
En kreftoperasjon. 
Eller en hjerteoperasjon.

Vi snakker om sikkerhetsnettet for dem: 
Som blir sjukemeldt. 
Eller står uten jobb.

Vi snakker om omsorg for dem: 
Som faller utenfor. 
Som trenger litt hjelp for å komme seg tilbake på jobb.

Det går ikke an å trylle fram 100 milliarder kroner med «nye ideer» eller «smarte løsninger». 

De har de samme penga som oss!

Og skal de kutte skattene For at de rikeste skal få mer, ja, så må det bli mindre til alle andre.

Du trenger ikke noe økonomiutdanning for å skjønne det!

Sjøl sier de at de vil «kutte i byråkratiet». 
Men hvem er det de skal kutte bort?

Er det dem som passer sønnen din i barnehagen?  
Underviser dattera di på videregående? 
Som passer på foreldra dine på sjukehjemmet? 
Pleierne på sykehuset?

Eller de som gjør gatene trygge om natta? 
Eller kanskje de som stopper smuglere på Svinesund? 
Soldatene i forsvaret?  
Fengselsbetjentene? 
Eller kanskje er det de ansatte i UDI  
som behandler asylsøknader?

Du får ikke kortere behandlingstid, med færre sykepleiere. 
Mer kunnskap, med færre lærere.  
Mer omsorg, med færre voksne i barnehagen.

Du får heller ikke raskere jernbaneutbygging, med færre til å planlegge. 
Kortere asylkøer, med færre saksbehandlere. 
Eller folk raskere tilbake i arbeid, hvis du kutter på NAV-kontoret.

Du får ikke mer trygghet - for mindre penger!

Hvor kuttene kommer, vil de ikke si så mye om. 
Men at de kommer, er det ingen tvil om. 
Mange, mange steder.

Bare ikke til dem som har mest fra før!

Høyre og Frp vil dreie Norge i en annen retning. 
Mot et samfunn hvor flere må greie seg sjøl. 
Hvor flere blir stående aleine. 
Rett og slett: Et mindre rettferdig Norge.

Gode venner, det vil vi ikke akseptere!

For halvannen uke siden feira Frp at de var 40 år.  

Et ektefødt barn av Anders Lange, og hans parti for «sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inngrep».

Før stortingsvalget i 1973 talte partistifter Anders Lange til folk her på Youngstorget. 
Han renset strupen med eggelikør før han hamret inn budskapet: 
«Nå må dere gå ut og være brannfakler!»  
«Brannfakler for deres egen lommebok!»

Det var et heller stusselig budskap til en velfødd befolkning. 
Og det er ikke noe mindre stusselig i dag!

Men vet dere hva venner,  
Det er ganske presist. 
For det blir ikke nytt og friskt og fint med FrP i regjering. 
Det blir rett og slett ganske stusselig.

Deres mantra er at private skal gjøre alt bedre og billigere. 
Med Høyre og Frp i regjering vil slusene åpnes for private som ser på helse, omsorg og utdanning som et marked.

Storkapital som er opptatt av å skumme fløten av et kunnskaps- og helsemarked.

Hvem er det som vil tjene på det? 
Og hvem vil tape?

Det som ønsker seg inn disse nye markedene er de samme som Høyre og Frp vil gi skattekutt.

Vil dere lære mer om storkapitalens iboende drivkraft?  
La meg komme med en anbefaling.  
Filmen «Wall Street» med Michael Douglas i rollen som spekulanten Gordon Gekko.  
Ordene «greed is good» forteller fortsatt mye om spekulanters motivasjon.

Gode venner,

Verden har allerede nok grådige pengeflyttere.  
Vi skal se velgerne inn i øynene å si:  
Det er ikke plass til flere Gordon Gekkoer. 
De skal ikke få ta over styringa av:  
- den norske fellesskolen 
- norsk helsevesen  
- og norsk eldreomsorg.

Gordon Gekko egner seg best på film ikke i den norske virkeligheten.

Høyre og FrP har tre hovedprioriteringer: 
Skattekutt, privatisering og utsalg.

Vårt svar er: 
Arbeid, velferd og trygghet for alle.

Skal vi fortsatt ha et spleiselag - eller skal hver og en klare seg sjøl? 
Det er det høstens retningsvalg dreier seg om!

Den andre bærebjelken i den nordiske modellen  
er et «anstendig arbeidsliv».

I fjor feira vi at Arbeiderpartiet var 125 år. 
Et ektefødt barn av fagbevegelsen.

Vi ble stifta av 19 fagforeninger. 
Det har fulgt med oss hele veien.

Så når enkelte kritiserer oss for å ha «nære bånd til LO» så lurer jeg litt på hva de egentlig bekymrer seg for?

At vi står sammen på vanligfolk sin side! 
At vi er opptatt av et anstendig arbeidsliv! 
At vi ikke aksepterer sosial dumping  
eller utnytting av vanlig folks arbeidskraft!

I 126 år har vi hatt nære bånd til LO og fagbevegelsen. 
Det skal vi fortsette med.

For det er som farfar alltid sa:  
«Raymond, husk at blod er tjukkere enn vann!»

Og du tar ikke avstand fra din egen historie fordi to gretne naboer misliker slekta di!

Men vi og fagbevegelsen er ikke bare i familie. 
Vi hører til en bevegelse som deler de samme målene:

Arbeiderbevegelsen har alltid jobba for et anstendig arbeidsliv, hvor folk skal ha medbestemmelse over sin egen arbeidsdag.

Ikke bare fordi det er rett og rimelig. 
Men fordi det er smart - for alle.

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet gir Norge: 
- Tryggere arbeidsplasser. 
- Tryggere arbeidstakere. 
- Tryggere bedrifter.

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet er en av grunnene til at Norge går så det griner!

Avstanden til bedriftsleder, og fra bedriftsleder til styreleder - er kortere hos oss  
enn i de fleste andre land.

Måten vi organiserer norsk arbeidsliv gir oss høy produktivitet. 
Det har gjort norsk næringsliv nyskapende. 

Vi har lavt konfliktnivå og stor omstillingsevne. 

Fordi norsk fagbevegelse har fått innflytelse og tatt ansvar.

Det fascinerende med høyresida er at de hyller resultatene av den norske modellen.

De prøver sågar å ta eierskap til den sjøl. 
Samtidig vil de rokke ved dens fundament.

Skjønner de ikke at angrep på fagforeningenes innflytelse og vanlige folks rettigheter vil svekke - ikke styrke - det norske samfunnet?

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet er en av de sentrale bærebjelkene i den norske modellen.

Og skjønner de ikke at myndighetenes rolle er avgjørende for at dette samspillet skal fungere.

At en regjering må ta egne initiativ og vise politisk handlekraft i arbeidslivsspørsmål hvis vi fortsatt skal ha en norsk modell?

Høyresida vil heller la markedet styre. 
De vil «myke opp» arbeidslivet. 
Gjøre det «mer fleksibelt».

Roar, 
Får denne gjengen hånda på rattet, vil du og fagbevegelsen få en regjering som jobber mot fagbevegelsens mål. Ikke en regjering som jobber med - slik vi har i dag.

Hvis noen er i tvil: 
De siste 8 åras arbeidslivspolitikk hadde aldri sett dagens lys med en Høyre/Frp-regjering.

Høyresida har stemt for å svekke arbeidsmiljøloven.

De har stemt mot solidaransvar. 
Mot regionale verneombud. 
Mot innsynsrett.

Hva i alle verden skulle få noen til å tru at Høyre og Frp vil gå på barrikadene og kjempe for faglig rettigheter.

Kan noen i denne salen gi meg ett eksempel på at Høyre og Frp har kommet med et nytt initiativ, for å styrke vanlige arbeidstakeres rettigheter?

Med høyrestyre kan du ikke regne med noe drahjelp.

Skal vi fortsatt ha et anstendig arbeidsliv, eller skal markedet styre utviklinga? 
Det er det høstens retningsvalg dreier seg om!

Den tredje og siste bærebjelken i den nordiske modellen er «velferd til alle»

En skole for alle. 
Ett helsevesen for alle  
En verdig eldreomsorg for alle.

Og hvordan har Høyre og FrP tenkt å bidra til det?

Etter å ha hørt Stefan Löfven er det vanskelig og ikke se til hva som skjer i Sverige. 
Stefans egen historie er sterk. Du er et levende bevis på hvilke muligheter folk har fått med en nordisk velferdsmodell.

Vi har lært mye av de svenske sosialdemokratene. 
Hentet kunnskap fra det svenske «folkhemmet».

Men ved de siste to valgene har det blåst en høyrevind i Sverige. 
Og nå ser vi resultatene.

I dag er det kommuner i Sverige som kun har ett tilbud til arbeidsledig ungdom:  
Å gi dem penger til bussen - til Norge.

Her er de velkomne.  
Det er flott ungdom.

De kommer av gode grunner - for her er det arbeid, lønn og framtidsutsikter.

Men med seg i bagasjen har de dyrekjøpt erfaringer fra hva som skjer når Høyrepolitikk slippes løs.

Endringene i den svenske skolen er kanskje den mest alvorlige.

I Sverige er det nå mer enn 300 aksjeselskap som driver private skoler. 
Markedet - merk dere ordet - domineres av fem skolekonsern.

Konsern som ser på skolene som bedrifter. 
Bedrifter de skal tjene penger på.

For seks år siden tok de ut 84 millioner kroner i overskudd fra skoledriften. To år seinere var aksjeutbyttet økt til 400 millioner. John Bauer-konsernet er ett av dem. De sikler nå også på det norske markedet.

Kikker du litt bak fasaden så ser du at aksjefondet Axcel har kjøpt opp 90 prosent av aksjene i John Bauer.

På hjemmesiden skriver de: «Axcel mener at privatskoler vil fortsette å stå for en økende andel av det videregående utdanningsmarkedet i Sverige, og John Bauer har derfor gode vekstutsikter.»

Dette er reine ord for penga. 
Dette er business. 
Detta er butikk.

Her skal det tjenes penger. 
De rikeste vil ha mer. 
Og du skal betale.

Og nå vil pinadø Høyre og Fremskrittspartiet ha det sånn her til lands også.

Det vil ikke vi!

En jaktkompis av meg på min egen alder var verkstedsleder i en bedrift utenfor Oslo. 
Han har jobba i samme bedriften i mange år. Det har vært en trygg arbeidsplass. 
Godt med oppdrag. Og et bra arbeidsmiljø.

For kort tid siden endra alt seg. Bedriften ble kjøpt opp. Ikke fordi den skulle utvikles. Men fordi den skulle «slaktes». For å presse opp prisene i markedet. Ren rovdyrkapitalisme. Nå er han uten jobb. Uten fast inntekt.

Han er blitt prega. Han er forandra. Det gjør noe med selvtilliten. Det gjør noe med sjølbildet. 
Han betaler nå en svært høy pris.

Er disse kreftene Høyre og Frp vil ha inn i norsk velferd? 
Inn i eldreomsorgen? 
Inn på norske sykehus? 
Inn i norske skoler?

Det vil ikke vi!

I Norge har vi hatt en skole. Uavhengig av om foreldra dine er reder eller rørlegger. 
Hjemmeværende eller skiftarbeider.

Uavhengig av om formuen er arvet eller opparbeida. Du kan uansett bli klassekamerat med en av de andre.

En sterk fellesskole hvor unger møter hverandre på tvers er en grunnstein i det norske samfunnet.

Når politikere fra andre deler av verden lurer på hvorfor vi har så lavt konfliktnivå og stor omstillingsevne i norsk arbeidsliv, så er en del av svaret at folk fleste har gått i samme skole. At vi kjenner og forstår hverandres bakgrunn.

Og når folk spør hvorfor vi har så høy tillit i Norge.  
Så er fellesskolen en del av det samme svaret.

Vi kjenner hverandre på tvers av kulturer. 
På tvers av sosial bakgrunn.  
 

Derfor sier vi nei til privatisering av skolen. 
Derfor går vi til valg på å styrke fellesskolen. 

Ikke fordi ungene våre skal bli like. 
Men fordi alle unger skal ha like muligheter.

Kjære venner, 
Vår alliansen har vært en suksess for Norge.  
Vi har en masse resultater å vise til. 
Men det viktigste vi har fått til er å vise at det er mulig å bygge et samfunn med høy velstand og små forskjeller i samme land.

Det gir håp for fremtida.  
For flere enn oss sjøl.

Så spør folk:  
Hva er det neste store prosjektet? 
Hvilken sak skal dere vinne valget på?

Nei, det er ingen enkeltsak. 
Vårt mål er så mye større.

«Vårt prosjekt er å sikre deg, unga dine og foreldra dine trygghet, muligheter og frihet - lik ett til velferd og arbeid til alle».

Det er vårt frihetsprosjekt. Hvilken sak er større enn det?

Og så skal du være trygg på at du ikke står aleine. 
6 av 10 nordmenn mener Norge går i riktig retning.

De vil ikke ha utsalg av statlige bedrifter  
De vil ikke ha skattekutt  
De vil ikke ha mer privatisering  

Skal vi fortsatt ha et samfunn med velferd til alle - eller skal private få skumme fløten, mens du betaler av din egen lomme?

Det er det høstens retningsvalg dreier seg om!

Kamerater,

For første gang står Norge overfor en blå blokk med et fellesmål:

Å endre den norske velferdsmodellen.

Det vil sette hele modellen i spill!

En norsk velferdsmodell tufta på tre bærebjelker: 
- På spleiselaget - hvor alle skal bidra 
- Et anstendig arbeidsliv - hvor partene samarbeider 
- Og offentlig velferd til alle - ikke bare til noen få.

Men høyresida vil ikke innrømme at de skal «svekke» eller «endre». 
De sier «gjøre den mer fleksibel».

De snakker ikke om «privatisering» eller «utsalg». 
De sier «mangfold» og «større frihet».

Dette er tomme ord. 
Siv Jensen og Erna Solberg: Nå må dere fortelle oss hva dere vil gjøre i regjering.

Hvilken politikk vil dere faktisk føre? 
Hva blir konsekvensene? 
Hvem er det som skal betale prisen for skattekutt og velferdskutt?

Jeg lar meg ikke lure et sekund av at høyresida nå sitter stille i båten.

Siv Jensen har slått fast at hennes mål er «en borgerlig regjering med Frp i spissen, og markedstenkning på alle nivåer».

Og skulle noen være i tvil, så har hun lagt til at Frps: «politiske løsninger er så annerledes i forhold til hvordan Norge styres i dag, at det vil kreve en total endring av dagens situasjon».

Jeg gjentar: En total endring av dagens situasjon.

Derfor bør det ikke forbause noen at Høyre tåkelegger forskjellen mellom dagens Norge  
og det samfunnet de ønsker seg sammen med Frp i regjering.

 
For som Sigbjørn sa så treffende sa det: «Nå er katta ute ta sekken - og den katta kjinner vi at».

Og når katta er ute av sekken, så kan vi henge på bjella. 

Og fram til 9. september mine venner: Skal de ringe i bjeller over hele landet.

Vi skal ut i tidenes viktigste valgkamp.

Dette bringer meg til mitt siste, og kanskje viktigste budskap her i dag:

Vi har 142 dager på oss fram til valget.

142 dager med valgkamp. 
Med denne regjeringa. 
Med denne fantastiske organisasjonen.

Sammen med AUF. 
Med fagbevegelsen. 
Med alle våre alliansepartnere: i kulturlivet, blant frivillige organisasjoner, miljøbevegelsen,

Alle dem - som vil ta Norge samme vei som oss!

I Arbeiderpartiet er vi 53.000 medlemmer som brenner for en bedre verden.

Men dette valget handler ikke om oss. 
Dette handler om vanlige folk sin hverdag.

Om vi fortsatt skal ha: 
En fellesskole.  
Et offentlig helsevesen. 
Et anstendig arbeidsliv. 
Båret fram av et spleiselag hvor alle bidrar og alle er med.

Nå skal vi ut. 
Vi skal få opp temperaturen. 
Få fram skillelinjene og vinne dette valget!

Det blir tøft. Men vi har vist at det går an.

Vi gjorde det i `93. Da vi hadde 28 prosent på målingene i mai. Vi fikk 36,9.

Vi gjorde det i `97. Da hadde vi 30 på målingene i mai. Og vi fikk 35.

Men det er ingen tyngdekraft som slår inn av seg sjøl.

Det eneste som nytter er å brette opp skjorteermene - og gå ut å jobbe.

Vår innsats vil være avgjørende for å vinne dette valget.

Sistemandatet som avgjør om vi får en fortsatt rødgrønn regjering med Jens som statsminister  
kan godt hete Eigil Knutsen og komme fra Bergen. Eller Marianne Bjorøy fra Sotra.

I Vest-Agder mangla vi kun 846 stemmer for å ta det siste mandatet i 2009. 
Det skal vi greie nå. Da kan det bli Odd Omland som avgjør om vi tar Norge videre. 

Vi må gjøre som Are og Sørum Ap skal nå på mandag: 
Gå ut og møte folk. Snakke om vår politikk.

Eller som Liebe og Oslo Ap gjorde i dag: 
Da de delte ut roser i Oslo sentrum. Lytta til hva folk har på hjertet.

Fortelle hva vi står for. Hvor viktig det er å bruke stemmeretten. Og hva som nå står på spill.

Vi skal stå på døgnet rundt.  
Vi skal engasjere medlemmene.  
Bygge allianser.  
Kjøre Høyre og FrP.

Vi har en plan, vi har forsvar, en midtbane og et angrep.  
Vi gjør ikke dette for oss sjøl. Vi gjør det for folk over hele landet.

La oss brette opp ermene, og TA NORGE VIDERE!

Takk for meg.

Kjelde: www.arbeiderpartiet.no
Utskrift frå VIRKSOMME ORD
Institutt for informasjons- og medievitskap, Universitetet i Bergen