Dr. Ralph Bunche er födt i Detroit i De forente stater i 1904. Han er en ung mann, bare 46 år. Foruten ham er Ossietzky den eneste som har fått fredsprisen i en så ung alder. De fleste av de andre har hatt sine beste år bak seg. Dr. Bunche har storparten av manndomsårene foran seg. Men likevel kan han se tilbake på en rekke år i arbeid og kamp for, som han selv sier, å utvikle menneskenes evne til å leve sammen i fred, harmoni og forståelse.
Dr. Bunche's ytre livshistorie er lik så mangen amerikansk ungdoms. Han var födt i små kår og måtte tidlig ut og arbeide, först som visergutt da han var syv år gammel og senere, da han var tolv, arbeidet han i et bakeri ofte til både elleve og tolv om kvelden. På denne tid döde hans foreldre, og den gamle bestemoren Nana flyttet med barnebarna til Los Angeles. Her ble den unge Ralphs liv delt mellom skole og arbeid, for arbeide måtte han for å skaffe seg midler til å leve. Men dette var ikke noe unntak for ham. Han sier selv at 70 % av studentene ved California-universitetet underholdt seg selv. Et slikt liv i de unge år kan være hardt, men det kan også gi styrke og utvikle ens evne til å finne vei framover og til å möte de vansker en står overfor i livet.
I 1927 tok han eksamen ved California universitet og samme år begynte han sine studier ved Harvard, hvor han i 1934 tok doktorgraden i statsvitenskap. Fra 1928 til 1938 var han lærer og fra 1938 til 1941 professor ved Howard universitet i Washington.
I disse årene var det Bunche begynte å studere koloni- og raseproblemer og han fikk i 1936 et stipendium av Social Research Council for å studere kolonialpolitikk og ikke-europeiske folks stilling i Sör-Afrika. Men för han dro til Afrika, först til Cape Town og senere til de afrikanske folkestammer, forberedte han seg til dette arbeid gjennom studier i London.
Bunche ble en av Gunnar Myrdals viktigste medarbeidere under hans studier av negerproblemet i Statene. Gjennom hans arbeider ble en merksam på ham i den amerikanske administrasjon, og i 1941 ble han ansatt i the Office of Strategic Services som ekspert i kolonispörsmål og kolonialpolitikk. Senere, i 1944, ble han bedt om å overta arbeidet i Det amerikanske utenriksdepartement som sakkyndig i kolonispörsmål, og i 1945 ble han leder av denne avdeling. - Han forteller selv at det var förste gang en neger fikk en så höy stilling i amerikansk administrasjon. - Gang på gang ble han nå oppnevnt til å være De forente staters offisielle representant ved internasjonale konferanser: Dumbarton Oaks i 1944, Den internasjonale arbeidskonferanse i Philadelphia i 1945, det konstituerende möte for F.N. i San Francisco samme år. Han var medlem av De forente staters delegasjon til F.N.'s möter i London i 1945 og 1946 og representant ved Arbeidskonferansen i Paris i 1946. I 1946 ble han direktör for avdelingen for Trusteeship i De forente nasjoners sekretariat.
Dette var de viktigste trinn i hans karriere, og den er merkelig nok. Men gjennom en karrieres ytre trekk lærer en aldri mannen å kjenne.
Det er vel med Bunche som med så mange av oss, at det er i de unge år vi formes, lenge för vi tar inn all den kunnskap som arbeidet og livet gir. - Bunche sier selv at han aldri noen gang fra barndommen kan minnes at hans familie ikke var meget fattig. - Men det ble ikke fattigdommen som formet ham. For i denne fattigdommen levet et rikt utrustet menneske, bestemoren Nana. Han forteller om sin barndom at hans bestemor og hennes fire voksne barn med sine familier levet sammen. Det var et slags sterkt sammensveiset matriarkalsk familieliv, hvor bestemoren Nana var den dominerende personlighet. Hun som var födt som slave i Texas, må ha vært en merkelig kvinne og har bidratt mer enn noen annen til å forme den unge gutts karakter.
»I guttedagene var livet ingen idyll», sier Bunche. »Jeg lærte hva det ville si å være neger, selv i en opplyst by i nordstatene. »Men», sier han videre, »det jeg opplevde gjorde meg ikke bitter, for Nana hadde lært meg å kjempe uten hat. Hun lærte oss alle å kjempe for vår rett, ikke tåle krenkelser, men ikke gjemme på bitterhet mot noen, da dette bare ville forkröple oss som mennesker. Dypt religiös som hun var, gav hun oss en sikkerhet som var sterk nok til å tåle alle ytre stöt, men hun lærte oss også å forstå andre og å vise toleranse.»
Det var en verdifull arv Nana gav Bunche, en arv som har betydd uendelig mye for ham og blitt ham til uvurderlig hjelp. Han har selv forsökt å gi denne arv videre til sine barn. Han sier: »Under oppdragelsen av mine barn har jeg fort videre til dem det jeg lærte av Nana som gutt: å bli behandlet på like fot med andre er menneskets rett fra födslen av. La aldri noen behandle deg annerledes, sa hun. Hvem er en bedre amerikaner, en bedre beskytter av den amerikanske arv enn den som forlanger full respekt for de hovedprinsipper vårt samfunn hviler på?
Hun fortalte oss også at vi ville möte mange hindringer i livet. Slik er livets lov. Men det er bare sveklinger som gir opp overfor motstand. Vær ærlig og åpen overfor deg selv og verden, sa hun. Gå aldri på akkord med det du vet er rett. Sök aldri kamp, men vik heller ikke tilbake for den hvis det står om din overbevisning. Gå ut i verden med oppreist hode i alle forhold.»
Det er en rikdom å få med seg fra sitt barndomshjem dette: gå ut i verden med löftet hode, kjemp for det som er rett, men vis forståelse og toleranse mot andre. - Hos gutten Ralph Bunche slo disse ordene rot og satte ham i stand til å möte de oppgaver livet skulle komme til å stille ham overfor.
Bunche tok som nevnt tidlig opp studiet av rase- og koloniproblemene. I en bok fra 1936 - A World View of Races - holder han et oppgjör med alt det uvitenskaplige vrövl om raser som er blitt et nyttig og farlig våpen i hendene på politikere og statsmenn, slik vi kjenner det fra Hitlers Tyskland. Han analyserer også den franske og den engelske kolonialpolitikk som, så forskjellig den enn er, ikke har evnet å gi folkene i koloniene sjansen til å utvikle sine evner. Han ser raseproblemet som en del av det meget större problem: kampen mellom klassene, mellom dem som har noe og dem som intet har. Selv om en vel kan si at dette er langt fra å være hele sannheten, og selv om han i senere böker har utvidet sitt syn på mennesker og samfunn, finner vi stadig uttrykk hos ham for det syn at det ligger en spire til krig i spenningen mellom leveforholdene i de rike og i de under-utviklede land.
I en avhandling av 1947 - Human Relations in a Modern World - gir han uttrykk for problemene i vår tid. I denne avhandling stiller han mennesket som frigjort individ overfor mennesket som medlem av en gruppe. Han sier: »Etter min oppfatning er det ikke noe i menneskets natur som gjör det umulig for folk å leve sammen i fred. De fleste av oss, tror jeg, ville være ganske medgjörlige hvis det press som grupper eller samfunn over, ga oss sjansen. Men forholdet mellom mennesker blir aldri bestemt av individene fordi individet i vesentlig grad er et produkt av den gruppe det horer til og er i alle viktige spörsmål underordnet gruppen. Individet i massen er bare et speilbillede av denne gruppe.
Det er derfor forholdet mellom grupper og land som i vår tids verden blir det som trenger seg fram i forreste rekke». Og han sier: »En kan först komme til forståelse og brorskap mellom mennesker når folkene i de mange land foler at det som knytter dem sammen er et felles mål som det haster med å nå.» Selv har Bunche en sterk tro på menneskene. »Jeg er fast overbevist om», slik lyder hans ord, »at alminnelige mennesker alle steder er rede til å akseptere de idealer som ligger i forståelse og brorskap mellom mennesker, hvis man ga dem sjansen til det. Men for så kan skje, må menneskene være sikre på ikke å bli gjort til offer for ustabile ökonomiske forhold, de må ikke være tvunget til å ta del i den brutale og usunne konkurranse for å opprettholde livet og de må være fri for den trusel som ligger i at de kan bli utslettet i en kommende krig. Men ennå viktigere enn alt er det at menneskene kan få gjort sine idealer fri fra innflytelse av de små og sneversynte menn som ennå i mange land nytter disse idealer til å fremme sine egne interesser. - Men et dovent, selvtilfreds og uvitende folk kan aldri föle seg trygt og fritt.»
En kan si: Dette er en tro, en overbevisning. Men hvem kan gjöre manns gjerning i livet uten tro? Hos Bunche er denne tro paret med kunnskap om mennesker og forhold i virkelighetens verden, noe han til fulle viste som meklingsmann i Palestina.
Opp til 1948 hadde Bunche's virke vært knyttet til vitenskapelig og til administrativt arbeid. Da Folke Bernadotte ble oppnevnt av F.N. som meklingsmann i konflikten om Palestina den 20. mai 1948, ble Bunche hans nærmeste medarbeider. De to arbeidet sammen inntil Bernadotte ble myrdet den 17. september samme år. Da ble Bunche oppnevnt av F.N. til å være hans etterfölger og fortsette meklingen i Palestinakonflikten. Denne stilling hadde han til august 1949.
Det var to ulike menn som i 1948 möttes i felles arbeid. Folke Bernadotte, sönnesönn av Kong Oscar II av Sverige, nevö av Sveriges regjerende konge, med de tradisjoner dette gir. Bunche, hvis farmor var födt som slave, vokset opp i trange kår, en mann hvis hele karriere skyldtes ham selv.
Folke Bernadotte var uten större kjennskap til konflikten i Palestina: »Mina kunskaper om läget i Palestina var synnerligen ytliga», sier han selv. Han hadde ikke arbeidet med internasjonale spörsmål for han henimot krigens slutt fikk frigjort de danske og norske fanger fra tyske fengsler og konsentrasjonsleire. - Bunche, sjef for Trusteeavdelingen i F.N., hadde hele sin utdannelse bak seg, en utdannelse som nettopp tok sikte på å kjenne og forstå de problemer som knytter seg til mellomfolkelige stridigheter.
Men de to möttes i ett: De hadde tro på sin sak. Bunche nevner et sted de egenskaper en meklingsmann må ha: »Han må være innstillet mot krig og for fred, innstillet på å tro at hans medmennesker först og fremst er gode, og han må være fast overbevist om at intet problem som berörer forholdet mellom menneskene, er ulöselige. Han må også være hevet over mistanke, intoleranse og hat, religiös sneversynthet og rasefordommer.»
Disse egenskaper var de to menn i besittelse av, og rikt utrustet måtte de være som skulle ha håp om å löse den vanskelige oppgave de ble stillet ansikt til ansikt med i Palestina.
Problemet i Palestina hadde opptatt F.N. i lang tid. Jeg kan ikke her gjennomgå hele Palestina-spörsmålet som i realiteten ble aktuelt allerede etter forrige verdenskrig. I 1948 var en nådd så langt at det i F.N. forelå et forslag til lösning om opprettelse av en jödisk stat. Men forslaget mötte motstand, og gjennom hele 1948 hadde det vært - om enn ikke åpen krig - så stadige krigshandlinger.
Den 15. mai 1948 hörte det britiske mandat over Palestina opp, og i realiteten var det allerede på det tidspunkt åpen krig mellom araberstatene og jödene. Den våpenstillstandskommisjon, som var blitt sendt til Palestina i april, kom ingen vei, og det var under disse omstendigheter at F.N. den 20. mai oppnevnte Bernadotte som meklingsmann, hvis förste oppgave det var å få i stand fred.
Bernadotte og Bunche kom til Palestina den 28. mai, og det lyktes dem å få i stand en 4 ukers våpenhvile, som trådte i kraft den 11. juni og varte til 9. juli. Dette var förste skritt på vei. Men den 11. juli bröt fiendtlighetene ut igjen, og Sikkerhetsrådet ga den 16. juli ordre til at ilden skulle höre opp og våpenhvilen fortsette fra 18. juli. Dette skjedde etter at Bernadotte personlig hadde lagt saken fram for Sikkerhetsrådet. Det var förste gang Sikkerhetsrådet ga en slik ordre.
Så ble Bernadotte myrdet den 17. september, og som allerede fortalt ble da Bunche av Sikkerhetsrådet utnevnt til meklingsmann.
Den förste våpenhvile var vanskelig å få i stand, og det kan ikke være tvil om at det var Bernadotte og Bunche personlig som gjorde at det lyktes såvidt hurtig. Bunche sier om dette: »Denne våpenhvile var én manns gjerning. Grev Bernadotte var en mann med stor takt og en utrettelig energi. Han hadde en sterk tro på det mellomfolkelige arbeid og ofret seg for fredens sak. Han var uten frykt, og i löpet av utrolig kort tid vant han både arabernes og jödenes respekt.»
Den våpenhvile som ble vedtatt den 18. juli ble brutt igjen i midten av oktober. Da er det Bunche tar det dristige skritt å foreslå overfor Sikkerhetsrådet at dette skulle gi ordre om at ilden skulle höre opp og at begge parter skulle pröve å komme til enighet om en våpenstillstand som innledning til en endelig ordning av forholdet mellom Palestina og de arabiske stater. Hans forslag ble vedtatt av Rådet den 16. november.
Forslaget var som sagt meget dristig. Våpenstillstand er nemlig noe mye mer enn våpenhvile. Våpenstillstand slik som begrepet er utformet, betyr i realiteten en innledning til fred. Men det viste seg at Bunche hadde bedömt stillingen riktig. Og så begynner de 11 måneder lange forhandlinger mellom araberstatene og Palestina, forhandlinger som satte de aller störste krav til meklingsmannen. Bunche har selv gitt en skildring av vanskene i Colgate Lectures in Human Relations, 1949: Mistanken fra begge sider; ingen ville möte hverandre. Araberne ville ikke sitte ved samme bord som jödene, slik at han måtte forhandle særskilt med hver av partene. Stadige mistanker mot hverandre som måtte ryddes av veien. En må huske på at dette var ikke en mekling mellom 2 parter, men mellom Palestina på den ene side og 7 araberstater på den annen, og det skulle sluttes avtale særskilt med disse 7 statene.
Gjennom uendelig tålmodighet lyktes det Bunche omsider å få alle parter til å akseptere en våpenstillstand. Han er blitt spurt hvordan det kunne lykkes for ham, og han har gitt fölgende svar:
»Som alle negre i Amerika har jeg fått mange stöt og hatt mange triste erfaringer. Det har ikke vært til å unngå at jeg er blitt på vakt mot fordommer. På den annen side lærte jeg i mine tidligste ungdomsår toleransens verd og å være sterk i kamp for retten, men uten å föle bitterhet.
Som sosialforsker har jeg lært meg å se kjölig på problemene og innta en objektiv holdning overfor menneskenes fölelsesbetonte reaksjoner og den irrasjonelle innstilling en ofte möter. Denne objektivitet har vært av stor verdi for meg, ikke minst under forhandlingene i Palestina, hvor resultatet helt og holdent var avhengig av at man vurderte tingene fullstendig objektivt.
Gjennom de ukelange forhandlinger ble jeg hjulpet fram av en optimisme som aldri sviktet. På en eller annen måte visste jeg vi måtte ha hell med oss. Jeg er i virkeligheten en uhelbredelig optimist.»
I disse ordene gir han seg selv. Arven fra barndommen, og kunnskap og erfaring erhvervet senere i livet. Begge deler er med på å skape personligheten, mannen som det lyktes for å få begge parter til å legge ned våpnene. Det var en seier for F. N.'s idéer, det er så, men det var denne gang som nesten alltid, den enkelte manns innsats som gjorde at resultatet ble nådd.
Det er bare vel ett år siden Ralph Bunche sluttet som meklingsmann. I dag står vi alle overfor veldigere oppgaver enn dengang. Det ser mörkt ut. Men nettopp i en tid som denne gjelder det ikke å fortvile, men tro at det nytter å kjempe mot krigen og sette alle krefter inn i kampen.
Ralph Bunche, De har selv sagt at De er en uhelbredelig optimist. De sa om meklingen i Palestina, at De var overbevist om at den måtte lykkes.
De har en lang arbeidsdag foran Dem. Måtte det lykkes for Dem å vinne seier for fredens idealer som er det grunnlag vi må bygge menneskehetens framtid på.
VIRKSOMME ORD